Blogginnlegg med evig liv

Å jobbe i Store norske leksikon har fått meg til å tenke annerledes om det å blogge. Jeg pleide å tenke på bloggen min som en slags en-kvinnes-radioshow: Jeg skulle lage nye ting hver dag, dele nye ting hver dag i sosiale medier og behandle arkivet mitt som en blanding av en intellektuell elefantkirkegård og en logg over det jeg hadde skrevet før. Jeg forventet at alle som leste bloggen min var som meg – sosiale medie-avhengige: Folk som fulgte med vel så mye som de «leste ting på nettet». Folk som ventet på at det skulle skje noe nytt, enten det var på Twitter eller i RSS-feeden. Men SNL har vist meg at alle de som ikke følger nøye med, deler ikke nettet inn i nye og gamle tekster: For dem er teksten alltid ny, fordi de ikke har lest den før. De finner den via Google, og forventer at den skal ha et evig liv. Blogginnlegg, derimot, er ofte skrevet med tanke på at de skal leve i en dag eller to. Det var hvertfall mine. Så jeg tenkte jeg skulle dele noen tanker om blogging, potetmos og evig liv.

Selvportrett av bloggeren der hun synger i en mikrofon på en laptop. Tekst: Ikke minst er blogging å lage show og være sin egen superstjerne.
Ida leker bloggsuperstjerne, fra en tegneserie på gamlebloggen.

Å skrive potetmos

Første gang jeg ble oppmerksom på blogginnlegg med evig liv, var da min forhenværende svigermor, Lene, laget seg en oppskriftsblogg. På dette tidspunktet, i 2008, var jeg selvutnevnt blogg-ekspert og visste hvordan alt burde gjøres. Men Lene  fulgte ikke noen av de smarte rådene jeg kom med. Jeg ble frustrert. Jeg syntes hun gjorde alt feil. Her er det hun gjorde:

  1. Hun publiserte veldig mange innlegg i løpet av en dag
  2. Hun lot det gå en måned eller tre uten oppdateringer.
  3. Når hun oppdaterte, la hun ikke nødvendigvis inn en ny oppskrift: Hun gikk inn og rettet på oppskriftene hun allerede hadde publisert.

«Jaja, sånn går det, hun får bare ha en hemmelig blogg med null lesere», tenkte Ida, 21 år og besserwisser.

Men det viste seg at svigermor fikk en god del lesere. Ikke Fotballfrue-tall, men en jevn strøm av besøk gjennom hele uka og en topp på søndag formiddag, fordi da var det mange som lette etter oppskrifter. På et tidspunkt da det var færre matblogger enn det som finnes på norsk i dag, lå hun nesten øverst på Google på «potetmos», fordi hun hadde en god potetmos-oppskrift. Det viste seg også at folk som har laget en oppskrift en gang og vært fornøyd, kommer tilbake for å sjekke oppskriften igjen. Hun hadde tilbakevendende besøkende som leste brødoppskriftene hver gang de skulle bake brød, og som kom med rettinger og forslag i kommentarfeltet. Ellers var det minimalt med sosial interaksjon på bloggen. Ikke noe deling. Ikke noe viral-super-hashtag-hype. Bare folk som lette etter «surdeig rugbrød» og fant det de lette etter. (Seriøst, jeg tror fremdeles at dette surdeigsbrødet er verdens beste brød. Har du en surdeig og gode bakeferdigheter, må du prøve å lage det.)

21-år gamle meg var ganske forvirret over at bloggen til Lene ikke oppførte seg sånn som jeg hadde forutsett. Jeg undersøkte min egen blogg og skjønte jeg at jeg hadde flere potetmos-innlegg, også. Det var plenty av blogginnlegg folk kom tilbake til og leste flere ganger uten å dele dem eller ta kontakt med meg. Som innlegget om hvordan søke privatpraktiserende psykolog i Oslo. Og innlegget om ulike typer vibratorer. Disse tekstene levde sitt eget liv, på sidelinjen av de «vanlige» leserne mine, som kommenterte like ivrig på lange essays og tekster av typen «Jeg har det bra og her er et bilde av en katt».  Lærte jeg noe av potetmosopplevelsen? Nope. Forskjellen på Lene og meg, var at Lene tok redaksjonelt ansvar for tekstene sine i et livsløpsperspektiv: Hun oppdaterte brødoppskriftene med mer nøyaktige mål og testet dem ut på nytt. Jeg gadd ikke så mye som å korrekturlese blogginnlegg jeg skrev i fjor. Egentlig ble jeg litt sur over at de leste gamle innlegg. En del av bloggkontrakten var jo å lese siste innlegg først?

Store norske infrastruktur

Da jeg begynte å jobbe i Store norske leksikon, forstod jeg imidlertid at jeg hadde overtatt et nettside som bestod av 99,9% potetmos. Tekster folk leste og brukte, men hadde et asosialt forhold til. De var ikke særlig virale. Fordi du ikke trenger å fortelle Twitter-vennene dine at du fant ut hva Norges største fylke var. Det er som å skrive på Facebook at 13-trikken kom i dag, også. Det er fordi nettsider som Lenes oppskriftsblogg og Store norske leksikon er mer infrastruktur enn underholdning, og du forventer at infrastruktur skal fungere uavhengig av deg. Den eneste grunnen til å dele noe på Facebook om 13-trikken er hvis du er skikkelig misfornøyd. Den eneste virkelige grunnen til å legge igjen en kommentar på en artikkel i Store norske leksikon er for å fortelle redaksjonen sånt som dette:

29. MAI 2011 SKREV GUTTORM KITTELSEN BEHANDLET Hei,  Engelsk horn eller cor ingles/corno inglese har ingenting med England å gjøre. Cor anglé betyr vinklet horn. Anglé har i tidens løp blitt misoppfattet som inglese, altså engelsk, så det har ingen mening å påstå at navnet kommer av at instrumentet var mye brukt i England på slutten av 1700-tallet. Jeg er overrasket over å finne en så upresis beskrivelse i et leksikon.  Et raskt søk av corno inglese på Wikipedia ga følgende resultat som underbygger min forklaring (andre setning):  Il corno inglese è uno strumento musicale a fiato ad ancia doppia e canna conica, usato non solo in ambito orchestrale ma anche come strumento bandistico. Molto probabilmente deve il suo nome all'espressione francese corne d'angle o cor anglé, quindi "angolato", per l'angolo che presentava al centro della canna, successivamente tradotta erroneamente "inglese" ("anglais", dalla pronuncia analoga ad "anglé"). (Questo è erroneo; vedi l'articolo inglese corrispondente.)  Med vennlig hilsen
En kritisk kommentar til SNL-artikkelen om engelsk horn, som hverken er et horn eller fra England.

 

Mens jeg kom fra et Internett der du hele tiden skulle bidra med noe nytt og fristende, flyttet jeg inn i et Internett der den viktigste arbeidsoppgaven var å rydde i sitt eget rot. Teksten trengte ikke innovasjon: Den trengte forvaltning. Realiteten er at store deler av nettet nettopp er infrastruktur. Jeg går ikke til Skatteetaten.no for å bli underholdt. Jeg trenger ikke at Oslo kommune har spennende nettsider. Jeg skal kaste et juletre. Men HVOR?!? Mange blogger befinner seg i skjæringspunktet mellom underholding og nyttig tjeneste: Jeg liker å kikke rundt på Trines matblogg, men ni av ti ganger skal jeg bake den samme biscottioppskriften jeg alltid bruker, og da leser jeg på et nettbrett som er klissete av mel og sukker.

Siden å være blogger er å produsere store mengder med tekst år ut og år inn, er det ikke rart å at vi slumper til å lage litt infrastruktur, også. Men jeg var ikke opptatt av å forvalte min del av infrastrukturen når jeg blogget. Jeg bygget veier og lot dem gro igjen. Alle de rare folka som bare leste ett innlegg og forsvant igjen var liksom annenrangs besøkende: Jeg trengte ikke ta så mye hensyn til dem. Realiteten var nok imidlertid at det var de som trengte teksten min mest. Hvem vil jeg ta mest hensyn til – hun som leter etter psykolog og lurer på hvordan, eller venninnen min som bare liker å lese alt jeg skriver? De som leser om «matforgiftning» i Store medisinske leksikon klokka 2 på natta fra mobilen har et mer akkutt behov for leksikonet enn de som leser alle artiklene våre om blimerker en søndag formiddag. Førstnevnte er på på do og er redde for at de har fått salmonella. Sistnevnte slår ihjel litt tid.

Bloggforvaltning 101

Så hvordan kan du ta bedre vare på infrastrukturen på bloggen din? Først må du vite hvilke innlegg som faktisk blir lest mer enn den første uka. Du kan enten bruke statistikkverktøyet i WordPress, eller Google Analtyics-kontoen din om du har det. Mest lest-listen gjennom et år kan være en god indikator, men ta en kikk på hvor mange lesere innlegget har hatt gjennom et år, ikke bare til sammen. Noen innlegg er rett og slett mest lest fordi de var på Lesernes VG. Siden har ingen lett etter dem.

Så kommer den kjipe jobben: Å lese tekstene på nytt. Jeg vet, det gjør vondt, gjør det ikke? Det føltes som en sånn fantastisk tekst da du publiserte den for to år siden. Nå lukter den litt rart. Kanskje har den noen brukne lenker. Kanskje har bildet du lenket inn dødd. Kanskje du er blitt uenig med deg selv. Kanskje du finner masse stavefeil du ikke la merke til sist. Men det er verdt å lide litt for å gjøre den gamle teksten god som ny igjen: Fordi folk bruker den til noe.

Alle de gamle blogginnleggene mine er så tydelig preget av dagen de ble skrevet på. «Kjære bloggen, i det siste har jeg vært sløv til å skrive, men nå kom jeg på at du sikkert vil lære noen smarte Photoshop-triks jeg har hatt mye nytte av…» Det ser så fint ut når det ligger øverst i feeden, men det er helt irrelevant informasjon hvis nesten alle som leser innlegget søker på «Photoshop layers hjelp hjelp jeg dør».

Potetmos fra Virrvarr.net med ødelagt bilde, brukne lenker og formuleringer av typen "grunnen til at jeg skriver om vibratorer idag..."
Potetmos fra Virrvarr.net med ødelagt bilde, brukne lenker og formuleringer av typen «grunnen til at jeg skriver om vibratorer idag…»

Det er ikke bare how-to-blogginnlegg som det kan være smart å flikke på ved jevne mellomrom. Jeg hadde mye semi-litterære tekster på Virrvarr.net og det hendte at noen spurte om de kunne trykke et par av tekstene på papir. Jeg sa ja, men jeg var også litt sånn «Men jeg har ikke LEST DEN PÅ FIRE ÅR HALLO??? GI MEG EN TIME!!!!»   Tekster skrevet på nett kan i prinsippet redigeres hele tiden, men realiteten er at hvertfall jeg bare brukte redigeringsmulighetene mine de to-tre første dagene etter publisering. Så var teksten «ferdig».

Hva slags infrastruktur har du skrevet?

Etter hvert som jeg har begynt å tenke på nett-tekst som infrastruktur, har jeg lagt merke til flere blogginnlegg som folk bruker mye – selv om de ikke følger bloggen fast. Hagesenteret mitt anbefalte meg innlegg på Moseplassen, og Martin Bekkelund ser jeg stadig vekk henvist til, som dette innlegget med tips til konferansearrangører. Jeg har sett Sigve Indregaards blogginnlegg om tran og IQ  bli sitert av mange småbarnsforeldre som ellers ikke har lest stort på bloggen hans – eller noe av det han har skrevet i Morgenbladet. Noen drevne bloggere, som Beates rasteplass, har tatt hensyn til at mye av arkivet hennes leses kontinuerlig og har lagt inn disclaimere i en del gamle innlegg. Jeg har vurdert å gjøre noe tilsvarende på Virrvarr.net, men har ikke orket ennå. Nå er målet mitt å fiske opp flere eldre innlegg og inkludere dem blant det «nye» jeg skriver: Redigere, ikke bare publisere. Fordi de gamle tekstene mine eksisterer på nett uansett. Men nå er målet mitt å gi dem et videre liv. 

Skrivebobla

Jeg er på vei ut av skrivebobla. Den siste måneden har jeg vært i Berkeley, USA, og ikke gjort noe annet enn å skrive, være i solen og å løpe når jeg ikke skrev. Stakkars Internett, stakkars leksikonet. De har blitt helt neglisjert.

Berkeley er muligens verdens beste sted å jobbe. Uansett hvilken café du går inn på sitter det tett i tett med laptop-folk og skriver konsentrert. Klokka 12 på kvelden? Klart det. Klokka sju på morgenen? Selvfølgelig. Det er som om hele byen er fanget i konstant konsentrasjon. Det er lett å la seg smitte. Siden nesten alle du ser er studenter eller ansatte ved universitetet er det ikke så rart.

Nå er jeg tilbake, til jetlag og e-post og restene av den norske vinteren. Og 100 boksider rikere. Jeg har ingen hjerne. Mer siden.

Fine ting du burde vite om

Noen har stjålet hjernen min og byttet den ut med stålull. Men vi kan holde bloggen varm likevel. Forrige innlegg handlet om fristende distraksjoner på Internett. Vel, her er en liste med fristende distraksjoner!

  1. Ted.com har lansert spillelister med foredrag. Noen av listene er samlet på tema, andre er favorittene til kjente personer. Bra konsept, særlig når det begynner å bli så mange foredrag på sidene deres.
  2. Philip Pullman, mannen bak His Dark Materials-bøkene, har samlet sine favoritteventyr av brødrene Grimm i en bok og rensket opp språket slik at de blir mer eventyraktige uten å bli moderniserte. Jeg er klar.
  3. I denne butikken kan du kjøpe alt. Inkludert en ubåt formet som en spekkhugger . Jeg er fristet. Veldig fristet.
  4. Har du ikke oppdaget Kate Beaton ennå? Da har du noe å glede deg til! Hun lager rare tegneserier om litteratur, eldre historie og fete, små ponnier. Bare å lese seg gjennom arkivet! Her er en av Wuthering Heights-stripene hennes:

Hvordan redde ditt ulykkelige ekteskap med Internett

Internet! Forever! Hentet fra tegneserien «This is Why I’ll Never be an Adult» av Hyperbole and a Half

Agnes Ravatn har slått opp med Facebook. Hun har gjort det på kommentarplass i Dagbladet. (Det måtte hun jo. Hvordan skal noen ellers få vite at du har dumpet noen når du ikke kan si det på Facebook?) Hun skriver:

Å overvinne distraksjonar må innan kort bli eit eige skulefag. Elles er alt snart tapt. Verda går under. Sann mine ord.

Å skulle jobbe på datamaskin vanskelig. Du skal skrive, tenke langsome tanker og lese kompliserte artikler. Men du har både TV, radio, SMS og dameblad på samme sted som du har tenkestedet ditt. Det er som å prøve å spise gulrot og tunfisk mens kjøkkenet bugner over av nybakte boller. Det er vanskelig. Og jeg tror det må være greit å innrømme at det er vanskelig uten å være anti-datamaskin eller anti-internett.

Agnes kan slutte med Facebook. Det kan ikke jeg. Jeg jobber med Facebook. Jeg har ordet «Twitter» i stillingsbeskrivelsen min. Samtidig er det ikke mindre fristende for meg å se på bilder av søte ugler hele dagen og hele natten. Så hvordan får jeg gjort noe som helst? Etter mye ekteskapsrådgivning har jeg kommet frem til dette:

8 samlivstips for oss som jobber på data’n

  1. Innse at du bare er et menneske, og at Internett er morsommere enn alt du kaller «jobb».
  2. Innstaller Rescuetime og la den måle hva du faktisk gjør på datamaskinen din en ukes tid. Se kakediagrammet som viser at du har brukt 60% på Facebook og 16% i Word. Gråt.
  3. Hvis du jobber med sosiale medier må du skaffe deg en 3-parts plattform der du kan ordne facebookingen og twitringen din. Jeg bruker Sprout Social på jobben. Da har jeg alle kontoene mine logget inn på ett sted, og kan svare og oppdatere alt på et sted. Plutselig ser jeg bare innlegg som handler om forskningspolitikk og ingen som handler om katter. Og jeg får ikke opp Facebook-chatten…
  4. Installer Antisocial. Det er Freedom for folk som faktisk trenger å bruke Internett på jobb. Du bestemmer hvilke sider programmet skal blokkere, men beholder resten av Internett. Bruk informasjonen du fikk fra Rescuetime for å stenge de sidene som faktisk stjeler tiden din. Nettaviser er ikke «sosiale medier», men du trenger fortsatt ikke sjekke dem hver halvtime. Du kan også bruke Antisocial til å sperre «vanlig» Facebook og bare oppdatere Facebook-siden din via Sprout Social.
  5. Ta pauser borte fra datamaskinen. Du har en kropp. Kroppen må røre på seg. Jeg bruker TimeOut som popper opp og sier «Pause!» hver tiende minutt og «Pause! Lang pause!» hver halvtime. (Workrave er et godt alternativ for Windows og Linux.) Og så må du skynde deg å jobbe før programmet avbryter deg igjen…
  6. Gjem mobilen din. Det hjelper ikke å skru på Antisocial på laptop’en hvis du surfer Facebook på telefonen istedet. Jeg går aldri med mobilen «på meg», jeg putter den i hylla der jeg ikke kan nå den. Og så skrur jeg opp ringelyden hvis jeg absolutt må være tilgjengelig.
  7. Gi deg selv fri bruk i belønning. Det er gøy å hoppe fra blogg til blogg. Det er gøy å krangle med duster på Facebook. Det er enda artigere når du ikke har så dårlig samvittighet.
  8. Ikke slå deg selv i hodet om du plutselig mister en arbeidsdag til Morsomme Nettsider, trass i alle de lure planene dine for å bli mer produktiv. Det er sånn det er å være menneske. Vel, det er sånn det er å være moderne menneske.

Sist, men ikke minst:

Du må ha skjermfri hver dag. Som en person som alltid snakker om ny teknologi med patos og kjærleik er det kjipt å innrømme at en av de viktigste tiltakene for min egen mentale helse har vært å slutte å twitre etter klokka fem og legge datamaskinen igjen på kontoret. Det går an å forspise seg på Internett. For Internett smaker veldig, veldig godt. Men vi er en hel kropp. Derfor øver jeg meg på å skru av maskinen og bake brød isteden. Eller gå meg en tur. Poenget er ikke hva jeg gjør. Poenget er at resten av kroppen må få være med på moroa.

Hvordan takler du distraksjonene?

Å holde foredrag – Obi Wan Kenobi-metoden

Folk regner med at fordi du er flink til noe, så må du være flink til å snakke om det også. Men å gjøre noe bra og å holde foredrag om det bra er to forskjellige ting. Jeg har grublet mye på hvordan levle opp foredragsferdighetene mine. Her er de viktigste tingene jeg har lært:

Google er det viktigste verktøyet for å bli kjent med publikum på forhånd.

1. Kjenn ditt publikum

Når du blir spurt om å holde foredrag bør du ikke svare «Ja, gjerne!», men «Ja, hvem kommer?» Foredrag er intimt. Noen har betalt penger for å høre på deg. Du har tatt toget en time for å snakke med dem. Du må vite om det du skal si dem er relevant for dem. Å snakke om «sosiale medier» til nettjournalister er noe helt annet enn å snakke om «sosiale medier» til Legeforeningens Tidsskrift. Alle mine foredragstabber handler om å ikke kjenne sitt publikum. Det hjelper ikke å være kul og lur hvis ikke de som hører på deg kan bruke det til noe.

Helt konkret:

  • Få en deltagerliste fra arrangørene. Google hver eneste en. Jasså, er majoriteten av deltagerne leger? Ah, har åtte av ti påmeldte stillingstittel «webredaktør»? Hm, er det ingen av de påmeldte som har en Twitterkonto? Da vet du at du ikke skal dra noen Twitterinterne vitser, i hvertfall…
  • Still arrangøren vanskelige spørsmål om deltagerne. Er de unge? Gamle? Damer? Gubber? Privat eller offentlig sektor?
  • Snakk med noen som var på arrangementet i fjor – hvis det er mulig.
  • Stalk alle som er påmeldt Facebook-eventet til arrangementet du skal snakke på.

Beklager, men du er ikke helten i denne fortellingen. (Ja, jeg stjal bildet. Dårlig nettikette, men jeg ville ha Star Wars.)

2. Du er ikke hovedpersonen

Selv om du har fått microfonen handler ikke dette foredraget om deg. Nancy Duarte skriver at når du holder foredrag, er publikum Luke Skywalker og du Obi Wan Kenobi. Du skal gi publikum lyssabelen og lære dem å bruke den. Du skal ikke danse en liten «jeg er barskest av alle»-dans. Det betyr ikke at du skal ignorere kunnskapen og erfaringen din. En mentor er en helt som har utført en dåd. Obi Wan har vært i krigen før. Fokuset ditt skal være på hvordan publikum kan få utført en dåd, de også.

Dette betyr det i praksis:

  • Gjør punkt 1 skikkelig.
  • Still spørsmålet «Hjelper dette helten å sprenge Dødsstjernen?» for hver eneste setning du skriver.
  • Ikke be om unnskyldning. Du er Obi Wan Kenobi. Du er Master Yoda. Du trenger ikke starte foredraget med å fortelle publikum at du er en av Norges mest annerkjente innen Bla-bla-ba. Du har nok etos fra før av. Du ble invitert.

Denne pusen er mer populær enn en punktliste.

3. Powerpoint = illustrasjoner til det du sier

Tenk deg at du leser en artikkel i  The New Yorker: Teksten er god. Det er ekstra gøy å lese fordi du får en artig vitsetegning og fine illustrasjon på kjøpet. Men det viktigste blir ikke sagt i bildene.  Sånn er det med Powerpoint, også: Det viktigste blir sagt av deg, foredragsholderen. Hvis du ikke er komfortabel med å lage illustrasjoner og uthevede sitater fra foredraget ditt, så dropp Powerpointen. Fokuser på det du faktisk skal si.

Hvis du bruker Powerpoint:

  • Bilder er bedre enn tekst.
  • Bruk stor skrift om du skal ha tekst. Folk ser dårlig, og det du tror er stor skrift ser ut som maur fra bakerste benk.
  • Tenk på teksten du putter på slidene som uthevede sitater i en tidsskriftartikkel.
  • Ikke har mer tekst på sliden din enn du kan skrive i en Twittermelding.

4. Inkluder kritikken i foredraget

Forventer du noen bestemte spørsmål? Vet du hva slags invendinger du ofte får? Inkluder dem i foredraget og svar på dem før spørsmålsrunden kommer. Da kan det være du får bedre spørsmål til slutt, også. (Det er ingen garanti. Det finnes gubber av begge kjønn i alle forsamlinger som «kom på noe» mens du pratet.)

5. Ha en konkret idé

«Kan du ikke si noe om…ungdom…og mediebruk?» De færreste forespørsler om foredrag er særlig konkrete. Jobben din er å forvandle det ulne ønske til en ordentlig idé. Jeg synes det er nyttig å tenke at jeg, som Master Yoda, har en bestemt «dåd» jeg vil at helten min skal utføre. Den dåden kan være noe så smått som å lære seg å bruke Google Alerts. Størrelsen på dåden er ikke poenget. Poenget er at temaet skal være så håndfast at jeg kan snakke om det som en prinsesse som skal reddes. Vips, så vet du hva du skal si. 

6. Øv, øv, øv.

Dette er den viktigste delen. Den eneste måten du kan kvalitetssikre et foredrag på er å lese det høyt. Den eneste måten å vite at du ikke kommer til å snakke for lenge er å ta tiden på deg selv. Viktigst av alt: Når du har lært deg foredraget utenatt trenger du ikke notater.

Dine beste tips?

Jeg har stjålet det aller meste jeg kan fra Nancy Duartes Resonate og Slidology. Og så har jeg spionert på flinke folk. Og så har jeg gjort hver eneste feil jeg beskriver i teksten over. (Det er sånn jeg vet de er feil.) Jeg vet mange av dere andre der ute holder mye foredrag og er flinke: Hva er dine beste tips? Hvis du skriver dem i kommentarfeltet, så kan vi gjøre dette innlegget til en superbra ressurs for alle nervøse foredragsholdere der ute.

Jeg kommer når du roper ulv

Hei Internett!

Dette gjør jeg om dagen:

Lena og heltinnene

Jeg har skrevet en barnebok. Det var vanskeligere enn jeg trodde. Derfor var det også morsommere enn jeg trodde. Jeg har måttet jobbe med språket mitt for å få det lettlest nok. Jeg har jobbet med å gjøre historien tydelig og spennende nok. Og jeg har jobbet med det vanskeligste av alt – nemlig hva slags barnebok jeg ville skrive. For barnebøker er politiske, enten du vil eller ei. Dessuten må alle forfattere skrive noe de selv ville likt å lese. Og som barn likte jeg svært få barnebøker.

Hva er en heltinne? 

Nina Med på Gyldendal har skrevet en masteroppgave om heltinner i barnelitteraturen. Hun definerte et klassisk heltebegrep og lette etter kvinnelige helter i barnelitteraturen. Og hvis du ikke regner med Pippi eller Nancy Drew, var resultatet temmelig dårlig. Det var svært få overskridende, kvinnelige hovedpersoner som oppsøkte vanskeligheter og utførte heltedåder. Jenteheltene ble enten kastet ut i vanskelige situasjoner uten å oppsøke det selv, eller så overskred de ikke-hindre, som å rekke opp hånda i timen. Nina Med argumenterer for at du ikke er en skikkelig helt om du bare spiller annenfiolin (som Hermine i Harry Potter), eller blir tvunget inn i vanskelighetene av omgivelsene (som Daenerys i Game of Thrones, som blir giftet bort mot sin vilje.)

Mitt heltinneforsøk

Ok, tenkte jeg. Det tar jeg som en utfordring. Jeg vil skrive en karakter som oppfyller heltinnekriteriene hennes. Meds heltinnebegrep er beregnet for bøker for barn fra 10 år og oppover. Boka jeg har skrevet er fra 6 år og oppover. Siden hovedpersonen min er 7 år, har jeg måttet justere begrepet om å utføre en dåd. De fleste syvåringer er ikke dragedrepere eller detektiver. Det jeg derimot kunne bruke i boka, var idéen om at heltinnen må oppsøke problemet selv. Hun må være aktiv og handlende. Det betydde at konflikten i historien ikke kunne være at hun måtte bytte skole eller at bestevenninnen henne plutselig sluttet å snakke med henne.

Å skrive en «slem» unge

En annen ting som irriterte meg med mange barnebøker, var at jentekarakterene alltid skulle være så snille. De færreste jentene jeg husker fra barneskolen var det. De var opptatt av interne maktkamper, av hvem som var bestevenninne med hvem og hvem som hadde den fineste leken. Det betyr ikke at de var dårlige mennesker. De bare lignet ganske lite på de nusselige hovedpersonene i bøkene jeg vokste opp med. De hadde altfor mye egenvilje og agenda til å være snille og føyelige. Derfor ville jeg at hovedpersonen min skulle være sjefete og sta. Dette passet bra med Meds heltinnebegrep.

Å skrive en jentebok

Jeg var ikke en «guttejente» som barn. Jeg elsket Barbie. Jeg elsket Pochahontas. Jeg elsket prinsessekjoler. Jeg elsket å låne farmors lebestift. Det forhindret meg ikke fra å rekonstruere den amerikanske borgerkrigen (Barbie vs bamsene) og ha astronaut og cowboy-prinsesser, men den feminine estetikken var viktig for meg. Selv om jeg er skeptisk til å rulle jentene i rosa fra de blir født, har jeg ingen tro på en feminisme som går ut på at jenter skal slutte å interessere seg for klassiske jenteting på et visst tidspunkt i livet. Derfor var det viktig for meg å skrive en jentebok om jenteting med en overskridende, handlende heltinne som hovedperson. Hvorfor skal bøkene om pynt og prinsesser være overlatt til de passive, nusselige hovedpersonene?

Sånn ble Lena født

Jeg la sammen alle målene mine over, og resultatet ble Lena.

Dette er Lena.

Lena er syv år.

Når hun blir stor, skal hun ha sin egen fabrikk.

Det er fordi Lena liker å bestemme.

Når Lena leker med Anne Marthe, er Lena alltid sjefen.

Mammaen til Lena bruker parfyme. Lena vil også ha parfyme, men mamma sier at hun er for liten. Men det stopper ikke Lena. Hun bestemmer at hun og Anne Marthe skal lage sin egen parfyme. Problemet er at parfymen ikke lukter veldig godt…Historien kan egentlig oppsummeres som «Lena tabber seg ut, men får viljen sin likevel.» Noen har spurt meg om det er et særlig moralsk utgangspunkt for en barnebok, og det er det kanskje ikke. Men det er realistisk, og jeg tror at alt som er bra her i verden kommer fordi folk prøver for hardt, tabber seg ut, men får det til likevel. Ikke fordi de er passive og eventyrprinsesse-snille.

Politikk + litteraturteori + erfaring = sånn jeg vil ha det

Jeg har prøvd hardt, tabbet meg ut og fått viljen min når det kommer til Lena-boka. Nå kommer den på Aschehoug til høsten, og er en blanding av feminisme, litteraturteori og mine erfaringer med å være jente på barneskolen. Så gjenstår det å se om ungene liker det jeg har prøvd å gjøre. Men hvis dette blogginnlegget har en moral, så er det at parfymen din ikke trenger å lukte godt til slutt. Det er å gjøre som du vil og være din egen superheltinne (c;

Hva skjedde, Internett?

Og plutselig hadde jeg ikke oppdatert bloggen siden feberuar. De siste månedene har gått til leksikon og skriving, skriving og leksikon. Og på å forsøke å lære å stå på hodet i et yoga-shala sammen med folk som er svettere og sprekere enn meg. Jeg drepte ikke bloggen med vilje. Jeg drepte den med tekst. Jeg drepte den med downward-facing dog. Men så kommer det bøker, også. Opptil flere.

Bøker som kommer

  1. Lettlestboka «Lena lager parfyme», om Lena som lager parfyme. Den kommer til høsten, på et skolebibliotek og en Appstore nære deg.
  2. En sakprosabok om bestefaren min og 2. verdenskrig. Den kommer (bank i bordet) til neste år.
  3. En diktsamling med arbeidstittelen «Dyr jeg har drept». Den handler om dyr jeg har drept. Det er litt usikkert når den kommer. Dikt er treg materie.

Jeg har alltid vært dum og overlegen og sagt at jeg ikke brukte så mye tid på bloggingen. Jeg løy. Internett tar masse, masse tid. Selve teksten tar ikke så lang tid å skrive. Å trykke refresh og vente på respons, derimot. Det tar nesten hele dagen.

Å blogge er å skrive

Men blogging er ikke bare «interaktivitet». Blogging er en måte å skrive på. Og i den siste tiden har blogginnleggene begynt å komme krypende. De har forstyrret meg i dusjen. De har poppet opp mens jeg har prøvd å vrenge meg selv som en kringle. De har vekket meg i femtiden på morgenen. Det er fint.

Det fineste er å skjønne at selv om det kommer nye og fancy tjenester på nettet hele tiden, så er det morsomste faktisk å formulere seg. Det morsomste er også den mest antikke nettformen av dem alle. Så hei bloggen. Hei Internett. Slutt å vekke meg på morgenen. Jeg har ikke glemt deg. Jeg må bare finne en måte å balansere dette på, så du ikke spiser alt.

Må vi være snille med Märtha? Nei.

Det verste med at Prinsesse Märtha Louise er ute med en ny englepamflett, er alle støtteerklæringene som dukker opp i Facebookfeeden min, sammen med alle henvisningene til «framsnakking» og «janteloven» og alle som sier «Jeg synes Märtha er modig, jeg!».

Grunnen til at dette er det verste, er at det minner meg på at jeg faktisk har et helt annet verdisett enn en del av omgangskretsen min. Jeg mener faktisk ikke at det viktigste er å være snille med hverandre i offentligheten. Og det er ikke fordi jeg er tilhenger av å være slem. Jeg hadde reist meg for en gravid prinsesse på bussen. Jeg hadde vært hyggelig og høflig mot den skrullete venninnen hennes om vi traff hverandre på fest.

Men jeg forbeholder meg retten til å kritisere, erte, latterliggjøre og plukke fra hverandre alt det dumme Engleprinsessen sier og gjør i offentligheten. Jeg ville kanskje ikke vært så kjip med henne om hun satt siden av meg på fest og snakket om englene sine. Da ville jeg sagt at vi er litt uenige og gått videre til en mindre verdensfjern samtalepartner. Men når man 1. tjener penger på noe og 2. skriver bok om noe og 3. løper ut i media for å promotere pengemaskinen sin, så må man tåle kritikk. Og man må tåle latterliggjøring.

Så jeg lurer på:

Er det noe spesielt med den pastellfargede engletroen som gjør at folk synes at det blir for galt å kritisere? Er problemet at englene er religion og ikke politikk? For jeg ser ingen i feeden min som sier «Stakkars modige Hanne Nabintu Herland» når hun er i media. Da er det ingen som «framsnakker». Da er det ingen som roper «Janteloven» når foredraget hennes satt til musikk går Facebook rundt.

Fordi alle untatt en gjeng rare troll på Verdidebatt synes Nabintu befinner seg i kategorien «skummel, latterlig skrulle». Og Hanne Nabintu Herland er mindre problematisk enn Märtha Louise. Nabintu tjener mindre penger enn Märtha, hun får mindre mediadekning enn Märtha og har ingen prinsessetittel hun bruker i markedsføringen. Hun mener bare rare ting som hun legger frem på en komisk måte, en måte det er lett å lage en youtube-hit av.

Så jeg lurer på:

Hvorfor er det så provoserende at Engleprinsessen får gjennomgå i media?
Det kan ikke være bare at hun er «uortodoks» og «står på sitt» selv om alle andre er uenige.
Da burde Hanne Nabintu Herland være like «modig og flott», og det er ingen i den samme støttegruppa som synes som synes.

Jeg tror ikke noe på at det handler om mobbing heller. For da burde youtube-videoen «Skal vi danse, Nabintu?» være verre enn å være så slem med Prinsessen at man tar engletroen hennes alvorlig og ber om å få DNA-teste englefjærene hennes.

Handler det om at noen mener at religion bør møte mindre motstand i offentligheten enn politikk?

Dette er ikke et retorisk spørsmål. Jeg mener det helt alvorlig. Jeg hadde satt pris på å få noen ordentlige svar i kommentarfeltet.

Ellers – om du lurer på hva jeg synes om Engleskolen, så kan du lese kronikken Professor X har i Dagbladet idag. Den oppsummerer det ganske presist. Og Hege Ulstein har også skrevet morsomt og bra – jeg stiller meg bak den også.

60 små pausefisker

Jeg vet, å svare på lister av denne typen er sååå bloggsfæren anno 2007. Men jeg har ingen hjerne, og det er gøy for meg å late som om jeg skriver i verdens største skoledagbok. Om du kjeder deg, kan du komme tilbake når jeg har blitt feberfri og ekstrovert igjen. Jeg har stjålet denne listen fra Hjartesmil, som oversatte den til norsk fra Sandra. Stjel i vei, du også.

  1. kor gamal er du om fem år? 30. Så sært.
  2. kven var du minst to timar rundt i dag? Professor X, ingen andre enn Professor X. Vi ligger hjemme og hoster og er kjedelige.
  3. kor lang er du? Jeg tror jeg er 170, men når måler man seg egentlig etter grunnskolen?
  4. kva var den forrige filmen du såg? Æsj, hvorfor må jeg svare på dette nå? Hadde du spurt for to uker siden, ville jeg hatt et imponerende svar. Men siste film jeg så i feberørska var Sucker Punch. Det var litt som porno, bare at det var (såvidt) bedre skuespillere, og mer zombier fra 1.verdenskrig og eksplosjoner. Den var elendig, men japansk-skolepikeuniform og katana-elending, så jeg led ikke.
  5. kven ringte du sist? Lillesøster.
  6. kven ringte deg sist? Professor X. Fordi jeg trodde jeg hadde mistet telefonen, men den lille jævelen lå i jakka der den skulle være.
  7. kva stod på den forrige sms’en du fekk? Nei, det må jeg ut av senga for å sjekke. Det gidder jeg ikke. Men jeg tror det var noe fra W som handlet om jobb.
  8. føretrekk du å ringa eller senda sms? Jeg foretrekker epost. Men ringing er mer effektivt enn SMS.
  9. er dine foreldre gifte eller skilte? De har vært gift hele mitt liv.
  10. når såg du mamman din sist? Da Professor X disputerte 20. januar.
  11. kva farge har du på augene? Øh. Hm. …blå? Og litt grå?
  12. når våkna du i dag? Litt over åtte, av en genial idé som sluttet å være en genial idé mens jeg hostet meg helt våken. Visittkort du kan spise, liksom. Hallo.
  13. kva er din favorittjulesang? Oi, alle? Jeg tror ikke jeg har sagt noe offentlig om mitt litt overentusiastiske forhold til julesanger. Vanskelig. Men «God bless ye merry gentlemen», «Jeg synger julekvad», «Deilig er jorden» og «Joy to the world» er høyt oppe på lista.
  14. kva er din favorittplass? Golden Gate Park i San Francisco, komplett med stranden mot Stillehavet, North Shore på Hawaii, Muir Woods, Akerselva, alle steder man kan komme nærme havet, alle steder det er skog, alle parker, under vann.
  15. kva plass likar du minst? Greåker, Borge, Råde, alle steder som er for små til å ha en butikk som er åpent etter sju, men store nok til å ha en egen skole og stygge hus. Særlig i Østfold. Uff, jeg er ingen lokalpatriot.
  16. kvar trur du at du er om ti år? Shit, da er jeg 35. Hm. Jeg tror nok at jeg er i Oslo. Og at jeg har barn. Og at jeg har skrevet enda flere bøker og laget fine ting på Internett. Også tror jeg at jeg har mer utdannelse enn jeg har nå. Så satser jeg på overraskelser underveis.
  17. kva skremte deg mest om natta som liten? Sabeltanntigern. Greit, de sa at den var utdødd, men de sa ikke noe om at HUSSABELTANNTIGEREN var utdødd. Så den var jeg redd for.
  18. kva fekk deg til å le hardt seinast? Jeg har prøvd å ikke le så hardt, fordi det gjør vondt. Men jeg har fått vondt av 30 Rock, jeg har det.
  19. kor stor er senga di? Schvæær. To solide enkeltsenger satt sammen til dobbeltseng.
  20. har du stasjonær eller bærbar datamaskin? Bærbar. Macbook Air.
  21. søv du med eller utan klede? Enten helt naken eller skikkelig gammeldags pysjamas. Ingen mellomting.
  22. kor mange puter søv du med i senga? Egentlig bare en liten og tynn en. Jeg liker ikke puter, men behovet mitt for å ligge lavt med hodet har blitt erstattet av behovet for å ikke dø av hoste, så akkurat nå er ikke representativt for hvordan jeg egentlig har det.
  23. kor mange land har du budd i? Definer «bo»? Jeg har bare bodd i Norge, tror jeg.
  24. kvar har du budd? Fredrikstad, Moss og Oslo. Oi, det var litt kjedelig.
  25. likar du sko, sokkar eller berrføtt? Jeg vil jo helst aldri gå med sko, men «liker»? Det er 15 minusgrader ute. Da er det irrelevant hva jeg liker. Da blir det varmest mulig sko. Men barfot om sommeren, absolutt.
  26. er du sosial? Ja. Hvis jeg får nok tid til å skrive og tenke, også.
  27. kva er din favorittis? Ben and Jerry’s Fairly Nuts, Pasjonsfruktsorbe fra Kulinaris, Dulche de Leche fra Haagen Däs.
  28. kva er din favorittdessert? SÅ MYE Å VELGE MELLOM! Alle typer, så lenge det er gjort bra. Og gjerne ost.
  29. likar du kinamat?…Regnes Crispy Duck som kinamat? For i såfall er det nesten det beste jeg vet. Men hvis du mener fete nudler med en vannkastanje og halsbrann chop suey til, er svaret nei.
  30. likar du kaffe? Ja, men jeg gidder ikke dårlig kaffe. Jeg blir så rastløs av koffein, at om jeg først skal få det i meg, bør det smake bra.
  31. kva drikk du til frukost? Grønn te med peppermynte og Tine ekstra lett. (Jeg elsker melk. Det er helt rart.)
  32. søv du på nokon spesiell måte? På ryggen, helt rak, armene på brystet som en mumie.
  33. kan du spela poker? Ja, men jeg er ikke noe flink. Enten blir jeg stressa, eller så kjeder jeg meg.
  34. likar du å kosa? Det er det beste jeg vet.
  35. er du eit avhengighetsmenneske? Ja. Akkurat nå sliter jeg med Otrivin.
  36. kjenner du nokon med samme bursdag som deg? Fettern min er født på samme dag som meg.
  37. vil du ha born? Ja.
  38. kan du nokon andre språk enn norsk? Engelsk, og en teskje spansk.
  39. har du nokon gong vore i ein ambulanse? Ja, tre ganger.
  40. føretrekk du havet eller eit basseng? Havet. Havet og jeg er bestevenner.
  41. kva brukar du helst pengar på? Kjøkkenutstyr, gode sko, bh’er som sitter riktig, ull av god kvalitet, grønnsaker, te, reiser, kjoler og datautstyr.
  42. eig du dyre smykker? Hm, jeg vet ikke prisen på det jeg har? De er fine, storparten er fra Professor X, og jeg vet at armbåndet kommer fra Tiffany.
  43. kva er ditt favorittprogram på tv? Åh, jeg har fått så mange nye. Jeg elsker The Wire, Twin Peaks og Mad Men. Jeg ler vanvittig godt av 30 Rock. Jeg har et intenst forhold til alt som handler om matlaging, spesielt alt med Jamie Oliver. Og så har Star Trek TNG en spesiell plass i mitt hjerte.
  44. kan du rulla med tunga? Nei. Tungen min er teit. Den kan ingen triks.
  45. kven er den morsommaste personen du kjenner? Yngstesøsteren min. Det er mange morsomme mennesker i livet mitt, men ingen som klarer å få meg til å skratte sjokkert som henne.
  46. søv du med kosedyr? Haha, nei.
  47. kva har du som ringelyd? Er det noen som bryr seg om ringelyder lenger? Min sier «ring ring» eller noe i den stilen.
  48. har du klesplagg frå du var liten? Nix, som eldst av tre, var klærne mine utslitt etter at yngstesøster hadde blitt ferdig med dem.
  49. kva har du nærast deg no som er raudt? En Olivetti Valentine skrivemaskin som står i bokhyllen og er dekorativ.
  50. flørtar du mykje? Hva er egentlig flørting? Jeg er blid og tøysete og kysser folk på kinnet ganske ofte?
  51. kan du bytta olje på bilen? Hvis jeg får google det først, så.
  52. har du fått ei fartsbot nokon gong? Nei, og det er jammen bra, siden jeg holder på å ta lappen.
  53. kva var den forrige boka du leste? Robert Crumbs tegneserieutgave av Genesis.
  54. leser du avisa? Ja. Jeg leser Klassekampen og Financial Times hver lørdag, Morgenbladet hver fredag, og Dagsavisen på jobb. Også leser jeg litt Aftenposten og Dagens Næringsliv på nett (selv om det hender jeg kjøper DN på papir, også), jeg skummer forsiden til Dagbladet.no og hopper videre til tegneseriene. Dessuten er det jo Guardian. Wow. Ganske voksen avismengde, merker jeg.
  55. abonnerer du på noko magasin? Vi har New Yorker og New York Review of Books. Begge anbefales på det varmeste. Vi pleide også å få Economist, men der skjedde det noe rart også har jeg ikke somlet meg til å bestille igjen.
  56. dansar du i bilen? Hvordan gjør man det?
  57. kva for radiostasjon høyrte du på seinast? P2! P2! Det er bare P2 for meg! <3 P2
  58. kva var det siste du skreiv ned på eit papir? Jeg prøver å kutte ned på papirskrivingen, siden det tar så mye plass når man skal ta vare på det. Så det siste var notater til boka i margen på researchpapirene mine. Noe av typen «Dette er veldig viktig» eller «Dette kan du bruke!»
  59. når var du i kyrkja sist? I Roma i høst. Mange kirker, inkludert en katolsk messe.
  60. er du lykkelig? (Kjenne etter. Hoste. Puste. Senke skuldrene.) Ja.

Sånn. Det er lov å svare på enkelte av spørsmålene i kommentarfeltet om du ikke har lyst til å fylle ut hele (c;