Hvordan redde ditt ulykkelige ekteskap med Internett

Internet! Forever! Hentet fra tegneserien «This is Why I’ll Never be an Adult» av Hyperbole and a Half

Agnes Ravatn har slått opp med Facebook. Hun har gjort det på kommentarplass i Dagbladet. (Det måtte hun jo. Hvordan skal noen ellers få vite at du har dumpet noen når du ikke kan si det på Facebook?) Hun skriver:

Å overvinne distraksjonar må innan kort bli eit eige skulefag. Elles er alt snart tapt. Verda går under. Sann mine ord.

Å skulle jobbe på datamaskin vanskelig. Du skal skrive, tenke langsome tanker og lese kompliserte artikler. Men du har både TV, radio, SMS og dameblad på samme sted som du har tenkestedet ditt. Det er som å prøve å spise gulrot og tunfisk mens kjøkkenet bugner over av nybakte boller. Det er vanskelig. Og jeg tror det må være greit å innrømme at det er vanskelig uten å være anti-datamaskin eller anti-internett.

Agnes kan slutte med Facebook. Det kan ikke jeg. Jeg jobber med Facebook. Jeg har ordet «Twitter» i stillingsbeskrivelsen min. Samtidig er det ikke mindre fristende for meg å se på bilder av søte ugler hele dagen og hele natten. Så hvordan får jeg gjort noe som helst? Etter mye ekteskapsrådgivning har jeg kommet frem til dette:

8 samlivstips for oss som jobber på data’n

  1. Innse at du bare er et menneske, og at Internett er morsommere enn alt du kaller «jobb».
  2. Innstaller Rescuetime og la den måle hva du faktisk gjør på datamaskinen din en ukes tid. Se kakediagrammet som viser at du har brukt 60% på Facebook og 16% i Word. Gråt.
  3. Hvis du jobber med sosiale medier må du skaffe deg en 3-parts plattform der du kan ordne facebookingen og twitringen din. Jeg bruker Sprout Social på jobben. Da har jeg alle kontoene mine logget inn på ett sted, og kan svare og oppdatere alt på et sted. Plutselig ser jeg bare innlegg som handler om forskningspolitikk og ingen som handler om katter. Og jeg får ikke opp Facebook-chatten…
  4. Installer Antisocial. Det er Freedom for folk som faktisk trenger å bruke Internett på jobb. Du bestemmer hvilke sider programmet skal blokkere, men beholder resten av Internett. Bruk informasjonen du fikk fra Rescuetime for å stenge de sidene som faktisk stjeler tiden din. Nettaviser er ikke «sosiale medier», men du trenger fortsatt ikke sjekke dem hver halvtime. Du kan også bruke Antisocial til å sperre «vanlig» Facebook og bare oppdatere Facebook-siden din via Sprout Social.
  5. Ta pauser borte fra datamaskinen. Du har en kropp. Kroppen må røre på seg. Jeg bruker TimeOut som popper opp og sier «Pause!» hver tiende minutt og «Pause! Lang pause!» hver halvtime. (Workrave er et godt alternativ for Windows og Linux.) Og så må du skynde deg å jobbe før programmet avbryter deg igjen…
  6. Gjem mobilen din. Det hjelper ikke å skru på Antisocial på laptop’en hvis du surfer Facebook på telefonen istedet. Jeg går aldri med mobilen «på meg», jeg putter den i hylla der jeg ikke kan nå den. Og så skrur jeg opp ringelyden hvis jeg absolutt må være tilgjengelig.
  7. Gi deg selv fri bruk i belønning. Det er gøy å hoppe fra blogg til blogg. Det er gøy å krangle med duster på Facebook. Det er enda artigere når du ikke har så dårlig samvittighet.
  8. Ikke slå deg selv i hodet om du plutselig mister en arbeidsdag til Morsomme Nettsider, trass i alle de lure planene dine for å bli mer produktiv. Det er sånn det er å være menneske. Vel, det er sånn det er å være moderne menneske.

Sist, men ikke minst:

Du må ha skjermfri hver dag. Som en person som alltid snakker om ny teknologi med patos og kjærleik er det kjipt å innrømme at en av de viktigste tiltakene for min egen mentale helse har vært å slutte å twitre etter klokka fem og legge datamaskinen igjen på kontoret. Det går an å forspise seg på Internett. For Internett smaker veldig, veldig godt. Men vi er en hel kropp. Derfor øver jeg meg på å skru av maskinen og bake brød isteden. Eller gå meg en tur. Poenget er ikke hva jeg gjør. Poenget er at resten av kroppen må få være med på moroa.

Hvordan takler du distraksjonene?

Lesernes beste voksenhemmeligheter

Det har kommet så mange fine kommentarer på innlegget mitt om voksenlivets hemmeligheter, at jeg fant ut at jeg måtte lage et eget innlegg med favorittkommentarene mine. Her er de!

Mine favoritter

  1. Båndene du klipper av nakken på alle topper og bluser kan ikke brukes til noe som helst (Tante My)
  2. Det er pur lukke å bake: lett fysisk arbeid, får varmen, instant gratification, alle blir glade, huset luktar godt. (Avil)
  3. Ikke utsett å svare på den vanskelige mailen. Du kommer ikke til å få en åpenbaring der du plutselig vet hva du skal si. Derimot kommer du til å måtte begynne svaret ditt med en “beklager sent svar” – og å STARTE med en unnskyldning, gjør neppe den vanskelige mailen noe enklere å skrive. (Gi et lite vink)
  4. Man kan fint koke ull, det er bevegelse, ikke varme som krymper det. Legg det i ei gryte, kok opp, la det kjølne igjen UTEN Å RØRE DET! Voila, rein ull! (Eli Anne Eiesland)
  5. Det er ingen som blir mer glad i deg selv om du klarer alt (May Tove)
  6. Du blir mye mer happy av å legge deg tidlig, du går ikke glipp av noe viktig hverken på tven eller internett. Internett er der dagen etter også. (Seslilie)
  7. Det er berre tull å spare det beste til slutt! Et det du har mest lyst på først, ikkje spar det til du er mett/tilfreds, det gjer berre nytelsen mindre. (Borgny)
  8. Du kommer aldri til å vite hva du skal si til noen som har opplevd noe jævlig, men klemmer, tilgjengelighet, hjemmelagd mat osv er ikke så dumt (Katha)
  9. Og ja: snill, ansvarleg mann er eit betre valg når du skal etablere Familie a/s enn ein festleg mann du må spandere all öllen på. (Avil)
  10. det hjelper helt på ordentlig å puste med magen (Kjersti)
  11. Om du ikke fører budsjett og regnskap vil ikke økning i inntekt ha noe å si, fordi du kommer til å sløse det vekk (Oda Rygh)
  12. Gammel mat du setter tilbake i kjøleskapet, blir ikke nyere igjen. (Tante My)
  13. Dessuten: Refleks er kult. (Synnebollen)

Og fortsatt er kommentarfeltet fullt av fantastisk mye bra! Hurra for dere!

Hva ingen fortalte meg om voksenlivet

Jeg tror jeg begynner å bli voksen. Jeg spiser middag hver dag. Jeg har regningene mine på autogiro. Jeg tar telefoner til skatteetaten. Jeg har en kasse med julepynt. Jeg tar tran. Jeg blir fem og tyve om noen måneder, og lurer på om det kvalifiserer som «gammel nok til å kalle seg voksen». Jeg håper det. Voksen er det beste.

Gretchen Rubin, forfatteren av The Happiness Project (en selvhjelpsbok for middelklassefolk med få reelle problemer, men en velskrevet og morsom selvhjelpsbok for middelklassefolk med få reelle problemer) har laget en oversikt som heter «Secrets of adulthood» på bloggen sin.

Det er en liste over alle tingene Rubin har lært i voksenlivet som ingen andre har fortalt henne. Den inneholder et par veldig fine «hemmeligheter», som

The best reading is re-reading

og

It’s nice to have plenty of money

Siden jeg har følt meg mer og mer voksen for hver fiskemiddag jeg har laget, tenkte jeg å kopiere Rubin og lage min egen liste.

Mine voksenhemmeligheter

 

  1. Du har sjelden lyst til å trene, men du angrer aldri på at du har trent.
  2. Du har sjelden lyst til å rydde, men du angrer aldri på at du ryddet.
  3. Alle timene du tilbringer med å banne over altinn og selvangivelsen er verdt det.
  4. De fleste kjipe ting går over av seg selv.
  5. Disse kjipte tingene går ikke over av seg selv: Tannproblemer, problemer med kemnern og problemer med statens innkrevningssentral.
  6. Så lenge du har salt, pepper, sukker og eddik, kan du få all slags mat til å smake bra.
  7. Du kan alltid ta deg bedre betalt enn du tror.
  8. Du kan alltid slette flere eposter enn du tror.
  9. Alle dårlige dager blir litt mindre dårlige dager når du har tilsatt en dusj, fine klær, mat og frisk luft. Ikke bli i senga.
  10. Du er ikke veldig spesiell. Uansett hvilket problem du støter på, har noen slitt med det før deg.
  11. Du blir bare sintere om du prøver å «få ut aggresjon».
  12. Det er aldri så ille som du tror.

Hva er dine voksenhemmeligheter?

Hva skal jeg si?

Jeg har prøvd å skrive denne teksten flere ganger. Mange av mine flinke nettvenner har greid å skrive om 22/07 tidligere, men jeg har ikke. Jeg har lest Øyvind Strømmen, Bjørn Stærk, Avil, Marias Metode og Arnfinn Pettersen og vært takknemlig for at «mitt» Internett har greid å skrive mens jeg har hatt panikkangst og vært stille.

Jeg var på hyttetur da det smalt. Jeg satt og så ut på regnet og følte at verden var forvandlet til en katastrofefilm. Det kjentes ut som om jeg imploderte mens alt annet eksploderte, og alt jeg klarte å gjøre var å sende tekstmeldinger til alle jeg er glad i og som bor i Oslo med spørsmålet «Er du like hel?»

Mange av dem jeg spurte var på ferie, og sendte meg spørrende tekstmeldinger tilbake – og slik fortalte jeg dem om bomben midt i byen.

«Jeg håper det ikke er muslimer» sa vi, i et tonefall som gjorde det tydelig at vi trodde det var muslimer. Hvis det var muslimer, tenkte jeg, da ville jeg ikke orke den neste valgkampen, jeg så for meg strengere overvåkning, strengere straffer, vold mot folk med mørk hud i gatene, Frp-regjering…

Så brøt jeg mitt eget ferieløfte til meg selv om å ikke gå på Internett, og trykket «refresh» på Twitterfeeden min. Til meldingen «hva skjer på Utøya?» kom opp. Og det kjentes ut som om jeg imploderte en gang til.

Og begynte å sende meldinger til alle jeg er glad i som har vært medlem i AUF.

Og spørsmålet vårt gikk fra å være «Hvem kan det være?» til «Hva i helvete er det som skjer?»

Det er et problem med å være aktiv på lukkede fora og irc-kanaler med få mennesker. Du får bildene du ikke ville se, du får opplysningene du ikke ville ha, du får navnene og tekstene før de når forsiden av VG. Du får ti tusen flere grunner til panikkangst enn du allerede hadde, men du greier ikke å slutte å trykke «refresh».

«Gjerningsmannen er blond» begynner de å si. Først på irc, så på forumene, så på Twitter. Så på Dagbladet.no. Jeg begynner å frenetisk kopiere inn lenken til artikkelen i alle Facebook-feeder der folk hyler om Al-Quaida. Jeg får beskjed om at det bare er en nordmann som er betalt av muslimene, som er tvunget av muslimene, som er hjernevasket av muslimene, en blond muslim. Jeg gir opp og begynner å stenge folk ute av Facebook-feeden min.

«Hva om…?» sier en venn av meg. «Hva om det er…?» Vi sier det ikke høyt. Vi er redde for at mannen som skyter på Utøya er noen vi vet hvem er, noen av de minst stabile folka vi har hatt å gjøre med på venstresiden, folk som ser på Jens Stoltenberg som den egentlige fienden, folk som resten av venstresiden er redde for, fordi de de tar de kameratslige voldstruslene vi krydrer retorikken vår med på alvor.

«Det er nok bare én mann» sier en venninne av meg. «Han må ha vært sprø alene, ellers hadde overvåkningsfolka visst det for lenge siden. Jeg tror det er én gærning, ingen organisasjon.»

Vi sitter og gjetter på hva slags politisk farge den blonde mannen har for å holde angsten på avstand. Det er tydelig at angrepet er rettet mot Arbeiderpartiet, og det gjør det vanskelig å gjette. Stoltenberg har fiender i mange farger, fra Nyhetsspeilet og lengre inn i virkelighetsoppfatninger som minner mer om våre egne.

Men jeg klarer ikke å holde fokuset. Fokuset mitt sklir til Utøya, Utøya som jeg har vært på hver eneste sommer fra jeg var 15. 2001-2009 var jeg på alle Rød Ungdom sine sommerleirer der, og jeg kan lukke øynene og gå gjennom landskapet i detalj. Jeg kan øya utenatt, og mens dødstallene siver inn, ser jeg for meg gressbakker, utedoer, skrenter og bringebærkratt. Jeg må gå meg en tur for å slutte å spørre meg selv: «Hvor ville jeg ha gjemt meg?»

I drømme gjemmer jeg meg først i en av skrentene ved Bosjevika, så innerst i Skolestua, så løper jeg langs Kjærlighetsstien for å finne det stedet der du nesten kan sitte under en stein.

Jeg går den samme runden i våken tilstand, også. Jeg går dit Mr. Jackson og jeg forlovet oss. Jeg går dit jeg nakenbadet og ble overrasket av Torstein Dahle. Jeg går dit vi hadde et viktig fraksjonsmøte om noe som er totalt uviktig nå. Jeg går dit hvor vi sang hele natten. Jeg går dit jeg gjemte meg etter en krangel. Jeg lukker øynene og går rundt på øya store deler av landets befolkning har kysset, nakenbadet, fraksjonert, sunget og kranglet. Jeg lukker øynene og går rundt på øya der jeg trodde det farligste som kunne skje deg var alvorlig solstikk.

Så begynner navnene på de drepte å komme ut, og jeg skjønner at den fantastiske damen vi sammarbeidet med alle leirene, er blant dem. Hvil i fred, Monica Bøsei. Jeg har ikke ord.

(I løpet av natten vår vi vite via Irc at den blonde mannen heter Anders Behring Breivik. Vi googler ham, men får bare skattelistene. Så googler vi ham en time senere, og får en Wikipediaartikkel om ham på engelsk. Så googler vi ham tre timer senere, og får tusenvis av nyhetssaker. Neste døgn ligger hatgruppene fra Facebook nesten øverst.)

Og så blir jeg språkløs. Jeg er språkløs mens det er rosetog på tv. Jeg er språkløs og ungår sentrum. Jeg er språkløs og lar være å lese manifestet. Dette er et forsøk på å finne det språket igjen.

For vi må ha et språk nå. Jeg tror ikke vi kan vinne noen debatter med konspirasjonsteoretikerene, men vi kan dokumentere, kritisere og sørge for at de ikke rekruterer. Vi må bruke språket vårt til å bedre offentligheten.

Men jeg klarte ikke å skrive denne teksten uten å hyperventilere. Den har ligget i «kladd» i over to uker. Idag har jeg vært på P2 og snakket om post-22/07-ting og prøvd å pushe meg til å si noe, til å skrive noe. Så nå er bloggen i gang, og jeg skal prøve å finne språket igjen. Takk til alle som har greid å ha et språk den siste måneden. Det har vært godt å bare være leser, også.

Om det nye livet

For et år siden pleide jeg å jobbe hele natten, sove noen timer og jobbe hele dagen igjen.
For et år siden pleide arbeidsanntrekket mitt å være en pysjamasbukse.
For et år siden pleide skulderstillingen min å være «parallellt med øreflippene».
For et år siden trodde jeg at å sjekke eposten før jeg sovnet og rett etter at jeg våknet.

Men nå.

Mr. Jackson og jeg var først og fremst et arbeidslag. Vi var lykkeligst mens vi brukte åtte timer på å skrive løpeseddel til demoen vi hadde brukt hele uka på å mobilisere folk til. Joda, vi kysset og sånn, men det var ikke med den samme energien som vi brukte på å jobbe. Leiligheten var alltid kaos, der jeg satt krokrygget over laptopen og skrev, mens Mr. Jackson forsøkte å finne opp en ny type tekanne ingen hadde hørt om før ved å trekke te i alt i huset som muligens kunne holde vann. Og så kjøpte vi en frossenpizza klokka tolv om natten når vi skjønte at vi hadde glemt å spise.

Professor X er annerledes. Han sier: «Ida. Nå er det helg.» mens jeg er i ferd med å begynne å sende dagens nittende runde med epost klokka 22 på en fredag. Og jeg stopper og skjønner at jeg ikke skjønner hva han mener. «Helg? Helg? Åh, HELG! Det som vi hadde på barneskolen! Da vi ikke hadde lekser til mandag! …Mener du å si at du ikke jobber etter klokka 17? Hva gjør du da? Du…slapper av? Jeg vet ikke om jeg har den nødvendige kompetansen.»

Nå har jeg vært i fast jobb i to uker. Og det er så mystisk. Jeg står opp og spiser frokost og tar trikken til Skarpsno og skjønner at jeg jobber på en vestkant som er så vestkant at jeg tror noen har diktet det opp. Det er så mye lær og lysekrone og gullfargede kredittkort at jeg ville følt meg konstant fremmedgjort om ikke den nye sjefen min hadde kjøpt Tjukkas og legoklossbokser til kontoret mitt. Og så har hun pyntet veggene med grafitti og Ivar Aasen og spiller Bowie på full guff og fått meg til å tenke at «Wow. Jeg trodde ikke det skulle bli så hjemmekoselig å slutte å jobbe hjemmefra.»

Jeg har fått jobbmail. Jeg har fått jobbtelefon. Og en mystisk, snikende følelse av å komme hjem klokka fem og ha fri. Så jeg har trent og bakt brød og sovet som en stein. Jeg tror jeg er i ferd med å tilegne meg en slags A4-kompetanse, en balanse jeg ikke har visste at var mulig å finne. Alle disse fine tingene man ikke visste at man ønsket seg.

Tilbake

Dette er sånn det har blitt: Jeg er ute av bloggerytme. Nesten hele mars har forsvunnet i det store utland, og jeg har lært noe nytt. Jeg har lært å være på ferie.

Jeg, som ikke klarer å sove lenge om morgenen uten sovepiller. Jeg, som våkner med kroppen full av må-gjøre-må-gjøre-må-gjøre hver eneste dag, har hatt en måneds ferie. Jeg har startet dagen med å strekke ut, jeg har gjort yoga sammen med liberale akademikere og gått i sola. Jeg har skrevet tekster som skal få slippe å bli til noe stort.

Du skjønner, Internett: Jeg var veldig syk i vinter. Jeg tror det er litt feil å si at jeg var «inne i en depresjon». Jeg var midt i en skillsmisse, pådro meg en kjip infeksjon, fikk isjas, fikk streptokokker og ble deprimert. Det tror jeg du også ville blitt.

Men det ble mye bedre av å være i varmen, av å sove, av å svømme og å tilbringe hele dager med å rusle fra gallerier til teaterforestillinger. Så godt som uten Internett.

Jeg har ikke helt funnet bloggformen igjen ennå. Jeg har vært så redd for å fylle opp nybloggen med masse møl. Men du som er innom her nå, får bare leve med litt haltende innhold til jeg får varmet opp her.

Jeg ville bare si: Alle dere som har sagt til meg at jeg måtte slappe av. Jeg trodde ikke det kom til å virke, men det gjorde det. Og nå kan dere få lov til å si: «Hva var det jeg sa?». Det er offisielt.

Et Steinerbarns bekjennelser

Jeg har en lang artikkel om Steinerskolen i siste nummer av Humanist. Den er en oppsummering av alle blogginnleggene fra Virrvarr.net om Steinerskolen, oppsummeringen mange av dere har spurt etter tidligere. Den har blitt litt lest og diskutert rundt på nettet allerede, men det er jo ikke gitt at du har fått den med deg av den grunn. Her er et lite utdrag:


Problemene med helseeurytmien meldte seg for alvor da jeg ble sendt dit for behanding av angsten og depresjonen jeg slet med på videregående. Jeg fortalte helseeurytmisten at jeg hadde panikkanfall, at jeg fikk hysterisk hjerteklapp og trodde at jeg kom til å dø. Heldigvis hadde hun løsningen klar: «Du trenger trygge bokstaver!» sa hun. Hun hentet ned tre pappkort fra hylla si og viste meg illustrasjoner av eurytmister som gjorde forskjellige bokstaver. Det var en L, en M og en T.

«Når du ikke får puste, skal du gjøre L. LLLLLLLLLLLLLL. Når du er redd og engstelig, skal du gjøre M. Mmmmmmmmmmm! Skjønner du?» Jeg så forvirret på damen og forsøkte å herme etter bevegelsene hennes. M-bevegelsen så ut som den du lager når du synger «Jeg er en liten undulat» på barneskolen, og L-bevegelsen så ut som svømmetak.

Så kom T’en. «T’en er viktig. Den skal gjøre deg friskere og utfordre deg! T er sterk og gir deg kraft!» sa helseeurytmisten og hamret fingertuppene i hodebunnen sin. «T! T! Konsonantene har helbredende krefter. Husk det!»

Jeg fikk et panikkanfall senere på dagen, rett før jeg skulle inn i en time. Hvorfor er ikke så godt å si. Jeg stod som fjetret utenfor klasserommet, hikstet og greide ikke gå inn. Jeg ble omringet av et par andre lærere som forsøkte å finne ut hva som var i veien, men jeg greide ikke formidle noe som helst.

Plutselig spurte en av dem: «Men har ikke du nettopp vært hos helseeurytmist, Ida?» Jeg nikket. «Hvilke bokstaver gjorde dere?» spurte en nesten strengt. «Eh. T?» sa jeg. «Ååååh.» sukket lærerne megetsigende. «T er en rød bokstav. Den er meget sterk. Du er for sart for T. T ble nok for mye for deg!» De lovet meg å forklare helseeurytmisten at jeg måtte ha mindre kraftige bokstaver neste gang. Kanskje en U? Uuuuuuuu! Jeg nektet å gå tilbake til helseeurytmisten etter denne opplevelsen.