Fine ting du burde vite om

Noen har stjålet hjernen min og byttet den ut med stålull. Men vi kan holde bloggen varm likevel. Forrige innlegg handlet om fristende distraksjoner på Internett. Vel, her er en liste med fristende distraksjoner!

  1. Ted.com har lansert spillelister med foredrag. Noen av listene er samlet på tema, andre er favorittene til kjente personer. Bra konsept, særlig når det begynner å bli så mange foredrag på sidene deres.
  2. Philip Pullman, mannen bak His Dark Materials-bøkene, har samlet sine favoritteventyr av brødrene Grimm i en bok og rensket opp språket slik at de blir mer eventyraktige uten å bli moderniserte. Jeg er klar.
  3. I denne butikken kan du kjøpe alt. Inkludert en ubåt formet som en spekkhugger . Jeg er fristet. Veldig fristet.
  4. Har du ikke oppdaget Kate Beaton ennå? Da har du noe å glede deg til! Hun lager rare tegneserier om litteratur, eldre historie og fete, små ponnier. Bare å lese seg gjennom arkivet! Her er en av Wuthering Heights-stripene hennes:

Dagens anbefaling: This American Life

Jeg elsker Internett, men skal jeg være helt, helt ærlig, er nok radioen min beste venn. Jeg vet ikke helt hvordan jeg ville overlevd uten P2. Jeg våkner til P2, jeg lager middag til P2 og hvis journalister ringer, har jeg et motto om å alltid si ja til P2. P2 har alltid litt bedre tid, P2 har alltid litt bedre spørsmål og P2 har alltid de mest entusiastiske nerdene. Jeg foretrekker de norske nyhetene mine via Dagsnytt 18 mens jeg skreller løk.

Men P2 er ikke nok. Da finnes det heldigvis podcasts. Jeg rydder og lærer noe nytt. Jeg står som sild i tønne på trikken og lærer noe nytt. Og noen av de beste podcast-opplevelsene mine kommer fra en slags amerikansk ekvivalent til P2 – nemlig Chicago Public radios «This American Life«. Dette er en times lange programmer der flinke journalister lager interessante reportasjer, men de har også skjønnlitterære forfattere som leser korttekster og skribenter som forteller historiene sine direkte i microfonen. Arkivet deres er en skattekiste, og jeg har til gode å finne en episode jeg ikke har likt.

Denne ukens episode handler om gjeldskrisa i Eurosonen generelt, og om Hellas statiske sentralbyrå spesielt. Jeg tror det er den morsomste og mest lettfattelige gjennomgangen av eurokrisa jeg har funnet, selv om den er fra et amerikansk perspektiv. Hør på den!

Jeg elsket også denne episoden, som handler om journalist Mike Daisey og hans forsøk på å besøke fabrikken der Apple lager produktene sine.

Denne episoden, som utelukkende fokuserer på Middleschool – slutten av barneksolen, begynnelsen av ungdomsskolen i Norge, er også en av de fineste og rareste jeg har hørt, og jeg tror at alle som noensinne var nervøse åttendeklassinger vil sette pris på den.

Det kan være at alle dere hører på This American Life hele tiden, og at jeg var den siste til å oppdage den, men jeg tar sjansen: Det er for bra til at det kan skade å bli minnet om det, heller.

Lesernes beste voksenhemmeligheter

Det har kommet så mange fine kommentarer på innlegget mitt om voksenlivets hemmeligheter, at jeg fant ut at jeg måtte lage et eget innlegg med favorittkommentarene mine. Her er de!

Mine favoritter

  1. Båndene du klipper av nakken på alle topper og bluser kan ikke brukes til noe som helst (Tante My)
  2. Det er pur lukke å bake: lett fysisk arbeid, får varmen, instant gratification, alle blir glade, huset luktar godt. (Avil)
  3. Ikke utsett å svare på den vanskelige mailen. Du kommer ikke til å få en åpenbaring der du plutselig vet hva du skal si. Derimot kommer du til å måtte begynne svaret ditt med en “beklager sent svar” – og å STARTE med en unnskyldning, gjør neppe den vanskelige mailen noe enklere å skrive. (Gi et lite vink)
  4. Man kan fint koke ull, det er bevegelse, ikke varme som krymper det. Legg det i ei gryte, kok opp, la det kjølne igjen UTEN Å RØRE DET! Voila, rein ull! (Eli Anne Eiesland)
  5. Det er ingen som blir mer glad i deg selv om du klarer alt (May Tove)
  6. Du blir mye mer happy av å legge deg tidlig, du går ikke glipp av noe viktig hverken på tven eller internett. Internett er der dagen etter også. (Seslilie)
  7. Det er berre tull å spare det beste til slutt! Et det du har mest lyst på først, ikkje spar det til du er mett/tilfreds, det gjer berre nytelsen mindre. (Borgny)
  8. Du kommer aldri til å vite hva du skal si til noen som har opplevd noe jævlig, men klemmer, tilgjengelighet, hjemmelagd mat osv er ikke så dumt (Katha)
  9. Og ja: snill, ansvarleg mann er eit betre valg når du skal etablere Familie a/s enn ein festleg mann du må spandere all öllen på. (Avil)
  10. det hjelper helt på ordentlig å puste med magen (Kjersti)
  11. Om du ikke fører budsjett og regnskap vil ikke økning i inntekt ha noe å si, fordi du kommer til å sløse det vekk (Oda Rygh)
  12. Gammel mat du setter tilbake i kjøleskapet, blir ikke nyere igjen. (Tante My)
  13. Dessuten: Refleks er kult. (Synnebollen)

Og fortsatt er kommentarfeltet fullt av fantastisk mye bra! Hurra for dere!

Hva ingen fortalte meg om voksenlivet

Jeg tror jeg begynner å bli voksen. Jeg spiser middag hver dag. Jeg har regningene mine på autogiro. Jeg tar telefoner til skatteetaten. Jeg har en kasse med julepynt. Jeg tar tran. Jeg blir fem og tyve om noen måneder, og lurer på om det kvalifiserer som «gammel nok til å kalle seg voksen». Jeg håper det. Voksen er det beste.

Gretchen Rubin, forfatteren av The Happiness Project (en selvhjelpsbok for middelklassefolk med få reelle problemer, men en velskrevet og morsom selvhjelpsbok for middelklassefolk med få reelle problemer) har laget en oversikt som heter «Secrets of adulthood» på bloggen sin.

Det er en liste over alle tingene Rubin har lært i voksenlivet som ingen andre har fortalt henne. Den inneholder et par veldig fine «hemmeligheter», som

The best reading is re-reading

og

It’s nice to have plenty of money

Siden jeg har følt meg mer og mer voksen for hver fiskemiddag jeg har laget, tenkte jeg å kopiere Rubin og lage min egen liste.

Mine voksenhemmeligheter

 

  1. Du har sjelden lyst til å trene, men du angrer aldri på at du har trent.
  2. Du har sjelden lyst til å rydde, men du angrer aldri på at du ryddet.
  3. Alle timene du tilbringer med å banne over altinn og selvangivelsen er verdt det.
  4. De fleste kjipe ting går over av seg selv.
  5. Disse kjipte tingene går ikke over av seg selv: Tannproblemer, problemer med kemnern og problemer med statens innkrevningssentral.
  6. Så lenge du har salt, pepper, sukker og eddik, kan du få all slags mat til å smake bra.
  7. Du kan alltid ta deg bedre betalt enn du tror.
  8. Du kan alltid slette flere eposter enn du tror.
  9. Alle dårlige dager blir litt mindre dårlige dager når du har tilsatt en dusj, fine klær, mat og frisk luft. Ikke bli i senga.
  10. Du er ikke veldig spesiell. Uansett hvilket problem du støter på, har noen slitt med det før deg.
  11. Du blir bare sintere om du prøver å «få ut aggresjon».
  12. Det er aldri så ille som du tror.

Hva er dine voksenhemmeligheter?

Skrytebrev fra jobben

Jeg tilstår. Jeg tilstår. Dette er et rent skryteinnlegg. Dette er et skryteinnlegg om noe jeg har gjort på jobben, no less. Det er bare at jeg er så inmari fornøyd. Se på bildet under, og hopp over teksten om du er lei av å lese om Store norske leksikon allerede.

Min lille Google-revolusjon

«Jeg bare googler noe og så går jeg på nettsiden som er øverst på google. Og det er jo aldri dere.»

Når vi spør folk om de bruker Store norske leksikon, er dette det vanligste svaret vi får. Folk bruker ikke leksikonet fordi de ikke finner leksikonet. Da jeg begynte i jobben, var spørsmålet alle stilte meg: «Men hvordan skal du løse Google-problemet?» Og de spurte på en måte som gjorde det tydelig at de trodde det ville være et umulig problem å løse.

Men nå har vi faktisk løst det – i hvertfall nesten. Vi har forbedret googlerangeringen vår enormt på noen få uker. Vi havner fortsatt langt nede på søkeord som enten er mye skrevet om på blogger og forum, søkeord det er mye Google-ads på og søkeord som betyr det samme på engelsk, men bortsett fra disse untakene, kommer artiklene til Store norske leksikon som regel på første, andre eller tredje plass.

Du kan for eksempel forsøke å søke på:

  1. Katti Anker Møller
  2. Narsissisme
  3. Solidaritet
  4. Bjørnstjerne Bjørnson

Eller alle andre ord som måtte falle deg inn.

Slik fikk vi det til

En av de som jobber med nettsidene våre heter Wilhelm Joys Andersen. Det første Wilhelm gjorde da han begynte, var å sammenligne artikkelstrukturen i Store norske leksikon og artikkelstrukturen til norsk Wikipedia. Hva var forskjellen? Hvorfor lå Store norske så langt bak på Google?

Her er det han fant ut – forenkelt slik at det skal være lesbart for alle. Det første Wilhelm gjorde, var å skru av CSS’en på en av artikkelsidene våre for å kunne se hvordan leksikonet ser ut for Google. Google ser hverken hvilke farger du bruker på nettsiden din eller hvilken skrifttype du bruker. Google ser HTML’en din, og tenker at «Hm. Det som ligger øverst, er nok viktigst.»

På Wikipedia, var det som lå øverst i HTML’en til en artikkel begynnelsen på selve artikkelen. På Store norske var det dermot nesten fire hundre linjer med rot. Tomme reklamebokser, menyelementer, bildetekster – you name it. Du måtte scrolle mange skjermlengder for å komme til selve artikkelen.

«Ok», sa jeg til Wilhelm. «Da er det bare å begynne å slette.»

Og Wilhelm slettet. Og slettet. Og slettet. Og slettet. Han røsket ut flere hundre linjer drit bare han og Google kunne se, elementer som var usynlige for brukerne. Alt det han ikke slettet, puttet han under selve artikkelen, slik at det ikke lå i veien.

Det andre Wilhelm påpekte da han begynte i jobben, var at vi alltid hadde «Store norske» foran alt. Det betydde at overskriftene våre på Google var «Store norske leksikon – Katti Anker Møller», mens Wikipedia hadde «Katti Anker Møller – Wikipedia.» Denne lille, semantiske forskjellen var en av grunnene til at du ikke fikk opp Store norskes artikkel om du bare søkte på Katti Anker Møller. Om du derimot søkte på «Leksikon Katti Anker Møller», kom artikkelen vår opp på toppen. Løsningen var enkel: Bytte plass på ordene og få Google til å indeksere oss på nytt.

Nå begynner vi å se resultatene av denne jobben. Ja, vi har for få lenker. Ja, det er for få som lenker til oss. Ja, vi har mange feil i artiklene. Men nå har vi hvertfall ikke et teknisk hinder mellom oss og Google mer. Og å fjerne det tekniske hinderet har faktisk gitt veldig konkrete resultater.

Hurra!

Ny avhengighet: Savage Love

Problemet med å kjøpe en Mac, er at du får iTunes. (Ok, jeg vet, du får det til Windows også, men jeg har bare brukt Ubuntu siden 2006.)

Problemet med å få iTunes, er at du får ubegrenset tilgang på podcasts.

Problemet med ubegrenset tilgang på podcasts, er at du slutter å høre på musikk, og rusler rundt med radio-hørespill-prating på ørene til alle døgnets tider. Ok, jeg må medgi at det ikke er et alvorlig problem. Det er bare rart å glede seg til en unnskyldning for å være asosial jævel med øretelefoner, det er alt.

De siste månedene har jeg vært avhengig av Dan Savages samlivspodcast, Savage Love. Konseptet er utrolig enkelt: Folk som har problemer med sex og samliv ringer inn og forteller om det, og Dan svarer, eller ringer folk tilbake for å diskutere problemet. Noen ganger har han med seg en lege, en profesjonell dominatrix eller en ekspert på transseksualitet, men som regel er det bare en mann som kjefter, trøster og kommer med råd.

Det er tre grunner til at det er så avhengighetsskapende:

  • Dan er ingen vanlig, politisk korrekt rådgiver. Han forteller folk at de må dumpe den sjuke skrullingen de har sex med fortere enn svint, sier til folk som går fra det ene kjipe forholdet til det andre at det kan være de må være singel og gå i seg selv og tar ikke fem flate øre for å være politisk. Noen av podcastene er halvparten av spilletiden Dan som ranter om et eller annet rart republikanerne har sagt. Det er terapautisk.
  • Fordi Dan er så direkte som han er, er også innringerne mindre diskrete. Har du en kjæreste som tenner på å kaste bløtkake i fjeset ditt? Har du satt fast en marshmallow i rumpa? Dan kan hjelpe, eller finne noen som kan. På en veldig underholdende måte.
  • Dan er vanvittig flink til å prate. Enten det er en spesialepisode om faghags eller masse folk som har dårlig samvittighet uten grunn, er det lite like spennende å høre på.

Dan har også en skriftlig spørrespalte som han har holdt på med siden 90-tallet, men jeg liker kanskje den muntlige varianten enda bedre.

Sjekk det ut – jeg har hatt altfor mye moro med det til å ikke spre det.

NB: Dan er pro-porno, pro-prostitusjon og veldig for legalisering av narkotika. Det kan være at dette er en dealbreaker for en del av mine faste lesere. Jeg tror imidlertid folk som er anti-porno, anti-prostitusjon og anti-narkotika vil få mye ut av den likevel.

Nora Helmer og meg

Hva skjedde med Nora etter at hun forlot sin mann? Den østerriske forfatteren og feministen Elfriede Jelinek skrev et skuespill for å svare på det spørsmålet.

Har du hørt om Jelinek før? Det hadde ikke jeg før jeg oppdaget Elisabeth Beanca Halvorsens fantastiske bok Piker, Wien og klagesang. Og jeg oppdaget den ikke fordi jeg ville lese om feminisme eller Nora Helmers tragiske skjebne, men fordi jeg lette etter norsk, sjangeroverskridende sakprosa.

Piker, Wien og klagesang er nemlig blant annet skrevet som et teaterstykke. Bare at det ikke er et oppdiktet teaterstykke: Halvorsen bruker sitater som replikker og lar teoretikere og litterære karakterer snakke med hverandre, blant annet innenfor rammene av et feministisk selvhjelpskurs, ledet av Nora Helmer.

Og Halvorsens eksprimentelle form er smittsom. Det er sjelden jeg ler høyt når jeg leser Vinduet, men jeg gjorde det da jeg leste Ellen Engelstads anmeldelse av den overnevnte boka. For hvorfor ikke skrive en anmeldelse av et sakprosaskuespill i form av sitt eget sakprosaskuespill? Med sitater fra boka, sitater fra Et Dukkehjem, sitater fra Jelineks skuespill, anmelderen skrevet inn som en egen rollefigur og Preben Z Møller skrevet inn som et comic relief med sitater fra Pen søker trygg. Kort sagt: Konseptet er for bra til å ikke stjele det.

Derfor var det helt logisk at Noras selvhjelpskurs fant veien ut av papirboka og havnet på scenen i fjor høst. Teatergruppen Banken har laget en blanding av debatt og teaterforestilling, der Nora holder selvhjelpskurset «Befri deg selv» for to mer «ufrie» Jelinek-figurer fra skuespillet Elskerinnene, og inviterer reelle debatanter og forskere til å hjelpe med frigjøringsprosjektet. Deltagerne i debatten spiller ikke annet teater, enn at de later som om Nora Helmer er en reell ordstyrer. Problemet er jo at litterære karakterer tar litt andre kromspring på scenen enn det vanlige ordstyrere gjør.

Og i kveld er det meg som skal i ilden. Nora drar i gang selvhjelpskurset klokka 19 i storsalen på Litteraturhuset, og det er meg og Jørgen Lorentzen som skal hjelpe Jelineks karakterer med frigjøringen.

Jeg gleder meg som en liten fan-girl. Og jeg håper de av dere som ikke har planer for kvelden, tar turen innom. Og hvis du ikke har tid eller ikke bor i Oslo, synes jeg du skal kjøpe boka til Halvorsen. Fordi dette er det kuleste som har skjedd innen norsk biografiskrivning og preformance på lenge, og det er altfor få som vet om det.

Spre ordet, og meld dere på Facebook her!