Feber

Jeg skulle ha en ukes skrivefri. Det er sånt jeg har, fordi jeg har verdens beste jobb. Jeg jobber 80%, og de resterende 20% får jeg samle opp og ta ut som en hel uke hvor jeg får skrevet i fred.

Og så kom feberen. Den jævla feberen, som insisterte på å krype opp over 39 grader. Deretter kom hosten, hosten som kjentes ut som den kom fra langt nede i magen og som slynget meg opp i senga så fort jeg hadde lagt meg til å sove. Og så kom penicilinen og morfinmixturen og noen hvisket: «lungebetennelse

Jeg prøvde å skrive, jeg. Men når jeg leser tekstene på nytt, mangler det ord som «det» og «hvem» og punktum og stor bokstav. Dessuten er det enkelte ord som ser litt halvveis ut. Som «dete» og «lyer» (som jeg tror skulle være «lyder»).
Nå har penicilien begynt å virke nok til at jeg har hjernen min i et og annet velsignet blaff. (Jeg er fremdeles litt usikker på rettskrivningen min her.)

Jeg skriver egentlig dette blogginnlegget mest for å prøve å skrive noe. Jeg har fremdeles et litt desperat håp om å få produsert noe tekst når jeg ikke hoster eller snyter meg eller tar meg en lur.
Og helt ærlig – jeg skriver nok dette blogginnlegget for å klage, også.

Kjære pneumokokker: Føkk ju.

Bilde av min nemesis:

(Hentet fra Wikipedia, public domaine. Tatt av CED.)