Lena og heltinnene

Jeg har skrevet en barnebok. Det var vanskeligere enn jeg trodde. Derfor var det også morsommere enn jeg trodde. Jeg har måttet jobbe med språket mitt for å få det lettlest nok. Jeg har jobbet med å gjøre historien tydelig og spennende nok. Og jeg har jobbet med det vanskeligste av alt – nemlig hva slags barnebok jeg ville skrive. For barnebøker er politiske, enten du vil eller ei. Dessuten må alle forfattere skrive noe de selv ville likt å lese. Og som barn likte jeg svært få barnebøker.

Hva er en heltinne? 

Nina Med på Gyldendal har skrevet en masteroppgave om heltinner i barnelitteraturen. Hun definerte et klassisk heltebegrep og lette etter kvinnelige helter i barnelitteraturen. Og hvis du ikke regner med Pippi eller Nancy Drew, var resultatet temmelig dårlig. Det var svært få overskridende, kvinnelige hovedpersoner som oppsøkte vanskeligheter og utførte heltedåder. Jenteheltene ble enten kastet ut i vanskelige situasjoner uten å oppsøke det selv, eller så overskred de ikke-hindre, som å rekke opp hånda i timen. Nina Med argumenterer for at du ikke er en skikkelig helt om du bare spiller annenfiolin (som Hermine i Harry Potter), eller blir tvunget inn i vanskelighetene av omgivelsene (som Daenerys i Game of Thrones, som blir giftet bort mot sin vilje.)

Mitt heltinneforsøk

Ok, tenkte jeg. Det tar jeg som en utfordring. Jeg vil skrive en karakter som oppfyller heltinnekriteriene hennes. Meds heltinnebegrep er beregnet for bøker for barn fra 10 år og oppover. Boka jeg har skrevet er fra 6 år og oppover. Siden hovedpersonen min er 7 år, har jeg måttet justere begrepet om å utføre en dåd. De fleste syvåringer er ikke dragedrepere eller detektiver. Det jeg derimot kunne bruke i boka, var idéen om at heltinnen må oppsøke problemet selv. Hun må være aktiv og handlende. Det betydde at konflikten i historien ikke kunne være at hun måtte bytte skole eller at bestevenninnen henne plutselig sluttet å snakke med henne.

Å skrive en «slem» unge

En annen ting som irriterte meg med mange barnebøker, var at jentekarakterene alltid skulle være så snille. De færreste jentene jeg husker fra barneskolen var det. De var opptatt av interne maktkamper, av hvem som var bestevenninne med hvem og hvem som hadde den fineste leken. Det betyr ikke at de var dårlige mennesker. De bare lignet ganske lite på de nusselige hovedpersonene i bøkene jeg vokste opp med. De hadde altfor mye egenvilje og agenda til å være snille og føyelige. Derfor ville jeg at hovedpersonen min skulle være sjefete og sta. Dette passet bra med Meds heltinnebegrep.

Å skrive en jentebok

Jeg var ikke en «guttejente» som barn. Jeg elsket Barbie. Jeg elsket Pochahontas. Jeg elsket prinsessekjoler. Jeg elsket å låne farmors lebestift. Det forhindret meg ikke fra å rekonstruere den amerikanske borgerkrigen (Barbie vs bamsene) og ha astronaut og cowboy-prinsesser, men den feminine estetikken var viktig for meg. Selv om jeg er skeptisk til å rulle jentene i rosa fra de blir født, har jeg ingen tro på en feminisme som går ut på at jenter skal slutte å interessere seg for klassiske jenteting på et visst tidspunkt i livet. Derfor var det viktig for meg å skrive en jentebok om jenteting med en overskridende, handlende heltinne som hovedperson. Hvorfor skal bøkene om pynt og prinsesser være overlatt til de passive, nusselige hovedpersonene?

Sånn ble Lena født

Jeg la sammen alle målene mine over, og resultatet ble Lena.

Dette er Lena.

Lena er syv år.

Når hun blir stor, skal hun ha sin egen fabrikk.

Det er fordi Lena liker å bestemme.

Når Lena leker med Anne Marthe, er Lena alltid sjefen.

Mammaen til Lena bruker parfyme. Lena vil også ha parfyme, men mamma sier at hun er for liten. Men det stopper ikke Lena. Hun bestemmer at hun og Anne Marthe skal lage sin egen parfyme. Problemet er at parfymen ikke lukter veldig godt…Historien kan egentlig oppsummeres som «Lena tabber seg ut, men får viljen sin likevel.» Noen har spurt meg om det er et særlig moralsk utgangspunkt for en barnebok, og det er det kanskje ikke. Men det er realistisk, og jeg tror at alt som er bra her i verden kommer fordi folk prøver for hardt, tabber seg ut, men får det til likevel. Ikke fordi de er passive og eventyrprinsesse-snille.

Politikk + litteraturteori + erfaring = sånn jeg vil ha det

Jeg har prøvd hardt, tabbet meg ut og fått viljen min når det kommer til Lena-boka. Nå kommer den på Aschehoug til høsten, og er en blanding av feminisme, litteraturteori og mine erfaringer med å være jente på barneskolen. Så gjenstår det å se om ungene liker det jeg har prøvd å gjøre. Men hvis dette blogginnlegget har en moral, så er det at parfymen din ikke trenger å lukte godt til slutt. Det er å gjøre som du vil og være din egen superheltinne (c;

Kan vi redde Eirabu, Internett?

Jeg leser for lite norsk samtidslitteratur. Jeg tilstår det. Jeg har brukt mer tid på Twilight enn på Knausgård, og om jeg må velge mellom Batman og Hanne Ørstavik, så blir det alltid Batman. Det er fordi jeg er mer interessert i vampyrer, superhelter og fantasy enn jeg er i langsomme selvbiografier om unge menn som er emo og tenker på verdenslitteraturens store verk om unge menn som er emo.

Et av mine store ønsker, er at det skal bli mer norskspråklig, innovativ fantasy. Norsk fantasy av høy kvalitet, som kan kjøpes og leses av folk over elleve år. Derfor var jeg sjeleglad da Kristine Tofte aka Avil kom med Song for Eirabu på Tiden i 2009.

Kristine skriver fantasy på klingande nynorsk med voksne som hovedmålgruppe, og fra en verden som har hentet mer inspirasjon fra norrøn mytologi enn fra Silmarillion. Og boka skuffet ikke. Jeg er en sur og kresen leser, men jeg ble fullstendig revet med. Du kan lese anmeldelsen min fra 2009 her.

For å sitere meg selv da jeg var 22:

Boka handler om skjebne, krig, storpolitikk og verdens undergang, men å oppsummere det slik blir for snevert. Det som driver boka fremover er ikke de spennende hendelsene, men relasjonene mellom personene. [...]

Menneskeskildringene er bokas vannmerke, det er det som skiller den fra en orginal idé og et spennende plot og litteratur som blir sittende i deg etter at du har lest ferdig. De fleste fantasybøker oppsummeres som «kampen mellom det gode og det onde», men jeg vil ikke si at det er hovedtemaet i boka: «Kampen mellom forutsetninger og fri vilje» er kanskje nærmere?

Så siden 2009 har jeg gledet meg til del 2. Den kommer i juli i år.

Problemet er at Song for Eirabu 1 ikke solgte særlig bra. Norske medier er dårlige til å skrive om fantasy, og Kristine fikk mange anmeldelser når hun en sjelden gang fikk noen. Den rareste var selvsagt fra Cathrine Krøger som sa at hun hverken likte nynorsk eller fantasy, punktum. Konsekvensene av dette, er at Tiden trykker opp Song for Eirabu 2 i et bittelite opplag på bare 1500 bøker. Dette lover dårlig både for flere fantasybøker fra Kristine, men det lover også dårlig for norske forlags satsning på voksenfantasy generelt.

Og jeg vet at jeg ikke er den eneste som er opptatt av at det skal skrives god fantasy i Norge. Herregud, alle jeg kjenner er fortapt i Game of Thrones om dagen, og den er mye, mye dårligere enn Song for Eirabu.

Derfor tenkte jeg at vi fantasylesende, nerdete folk som bor på Internett, er nødt til å gjøre noe med de dårlige salgstallene. Det holder ikke å elske boka, vi må faktisk elske den med penger.

Det er mulig å forhåndsbestille Song for Eirabu 2 fra nettbokhandlene, og siden det bare er 2-300 bøker som ikke går til anmeldereksemplarer og innkjøpsordningen, betyr det at vi kan sørge at boka er utsolgt allerede før den er i butikkene. Jeg har forhåndsbestilt Eirabu 2, og jeg har kjøpt et par ekstra av nummer 1 for å gi bort i gave, og håper at flere vil være med på reddningsaksjonen.

Jeg vet det er et par tusen innom her hver gang jeg publiserer et innlegg, og 200 av dere må ha elsket Eirabu 1 nok til å bruke 300 kroner på Eirabu 2. Hvis 200 til av dere elsker fantasy nok til å skaffe dere både bok 1 og bok 2 for å vise forlaget at «Hey, vi er et marked!», så er vi med på å gjøre norsk bokmarked til et litt mer spennende sted. Spre ordet!

Og bare så det er sagt: Jeg starter ikke denne kampanjen fordi jeg kjenner Kristine og vil at hun skal tjene en tusenlapp eller to ekstra. Jeg gjør dette av ren egeninteresse, fandom og frustrasjon over at norskspråklig fantasy har dårlige kår.