Post-Morfar, Hitler og jeg

Det er på tide å legge krigen bak seg. Nå lever Morfar, Hitler og jeg i verden og klarer seg selv. Den er ikke min mer. Den er din.

I helgen har jeg ryddet på skrivebordet mitt og fjernet fire år med notatbøker og ruteark og historiebøker fulle av post-it-lapper. Det ble en hel flyttekasse full. Nå står den på loftet. Jeg måtte rydde i rommet for å få plass i hodet.

Det er så mye av arbeidsmetodene jeg har brukt mens jeg har jobbet med boken som ikke er eksplisitt synlig i teksten som står på trykk nå.
Metoden var derimot svært synlig i alt rotet på pulten min. Jeg tenkte jeg skulle ta deg med inn i en liten skrivemetode-prat her på bloggen, og vise frem litt rot underveis. Men først må vi snakke om Merete Morken Andersen.

Merete Morken Andersens muser

Jeg utviklet et symbiotisk forhold til Merete Morken Andersens tanker om skriving da jeg kjøpte Skriveboka i 2009. (Du kan lese Virrvarr-anmeldelsen av den her.) Morken Andersen er opptatt av skrivingen som en prosess med fem ulike muser du kan påkalle. De musene har hjulpet meg gjennom noe som ellers ville vært en særdeles uoversiktlig skriveprosess. La meg introdusere deg for dem, så kan de komme og bo på skriveloftet ditt, også.

  • Først er det Samleren, den ukritiske trålen i hjernen som gjør at du har noe å skrive om. Samleren elsker å bokmerke alle nettsidene i hele verden og bruker opp alle pengene mine på Amazon. Jeg ser Samleren i stabelen med rare bøker om rasisme, antisemittisme, Oslo-severdigheter med krigshistorisk bakteppe, PDFer lastet ned fra skumle nynazist-nettsider, en Kindle full av masteroppgaver i alt fra statsvitenskap til religionshistorie. Jeg endte opp med å bruke omtrent en tiendedel, men sånn er Samleren: Han samler alt og stiller ingen spørsmål.
  • Så er det Skaperen, den gnisten som plutselig kobler sammen noen rare ting Samleren samlet og SVUPP så har du en idé som føles som om den kom fra ingensteder, men som egentlig er et produkt av mange ukers arbeide. Skaperen gjør seg gjeldende som en prikking, en plutselig aha-opplevelse. Det er Skaperens som insisterer på at du må notere noe på mobilen selv om trikken er her om ett minutt.
  • Neste muse er Ordneren. Det er han jeg er dårligst til å påkalle. Det er han som rydder kildelister, fikser stavefeil og sørger for å ha et godt mappesystem i Dropbox så du ikke mister noen versjoner av teksten. Ordneren forvandler Samlerens rot og Skaperens råtekst til en ordentlig tekst. Min erfaring er når jeg sitter fast i selve skriveprosessen, helper det å påkalle Ordneren. Det er forbausende hvor mye lettere skrivingen går etter å ha ryddet litt i manus. Det er som å skifte gir.
  • Min favoritt-muse? Jeg trodde aldri du skulle spørre! Det er Danseren, selvfølgelig. Du tenker aldri at du skal påkalle Danseren. Danseren dukker opp. Danseren er den rare følelsen av å være i flyt og bare skrive skrive skrive skrive ikke stoppe ikke tenke bare få ut flere hundre sider i word kom igjen du klarer det bare vær her vær og her er et rim, som ost og prim, kjenner du versene? Danseren må være med og spille på lag med Ordneren og Skaperen hvis du skal lage et ordentlig manus. Det er den kroppslige fornemmelsen av å skrive. Det er Danseren som stryker i teksten uten at du skjønner hvorfor, det bare stemte ikke, rytmen var feil, det klang ikke. Hvis Danseren uteblir må du gå en tur, trene, tøye ut, påkalle nervesystemet, flytte ut av hjernen.
  • Sist, men ikke minst er det Analytikeren. Det er den vanskeligste av musene å få øye på. Det er så lett å tenke at å skrive er, vel, å skrive. Men Analytikeren dukker ikke opp før etter at manuset ditt foreligger i sin helhet. Han dukker opp etter at du har latt det ligge i skuffen en måned og leser det på en armlengdes avstand. Det er han som stiller spørsmålet: Hva er poenget med denne teksten? Hvorfor må dette være en bok? Hva er det du vil si?

Analytiker-fasen var lang på Morfar, Hitler og jeg. Jeg hadde klart det første fullstendige førsteutkastet i januar 2013. Jeg printet det ut mars 2013 og leste det høyt for meg selv.

Notatbok fra Morfar, Hitler og jeg

Underveis tok jeg masse notater. Jeg tenkte jeg skulle dele noen av dem med dere.

På Wikingtokt: En strukturering av morfars bok. Temaer som må forklares: Hvorfor er Per viktig? Hva var Divisjon Wiking? Hva var operasjon Barbarossa? Hva hvar Germanske SS Norge? Hva var pangermanismen? Hva skjedde på Østfronten?

Før jeg begynte å lese manuset mitt laget jeg en oversikt over spørsmål jeg som «leser» måtte få svar på i løpet av boken. Så kunne jeg notere hvor godt de var besvart underveis.

Det er morsomt å gå tilbake i notatbøkene. I 2013 trodde jeg at boken kom til å hete På Wikingtokt. Morfars roman som var planlagt i 1946 skulle hete På Wikingtokt, og jeg likte at tittelen kunne være den samme. Jeg ombestemte meg av grunner jeg har blogget om før.

Logg: Tirsdag 5. mars: Leste og kommenterte ferdig "På Wikingtokt", laget en temaoversikt og en tidslinje over Pers liv. Har funnet språklige styrker og innholdsmessige svakheter i manus. Har et behov for å se på Bloodlands og Bogens masteroppgave igjen. Bør også lese i "Himmlers Norge". og sende e-poster til Mamma, Kari og Fritt Ord når jeg kommer hjem. I morgen: Begynn å jobbe deg gjennom manus etter egne kommentarer. Les.

En side i loggboken jeg førte under skriveoppholdet mitt i San Fransisco i 2013. Hovedpoenget med å føre loggbok: Å ha et sted å sjekke at jeg faktisk hadde jobbet masse når angsten for ikke å ha jobbet nok kom (Det gjør den alltid når du jobber alene.)

Takket være pengene jeg fikk fra NFF og Fritt ord, kunne jeg kjøpe meg fri og bare skrive i perioder. Noe av det interessante ved å lese den gamle loggboken er å se hvor ofte jeg gikk tilbake og leste i de viktigste kildene mine, som Bloodlands og Himmlers NorgeJeg hadde med meg så mange bøker til USA at jeg måtte sende dem tilbake til Norge som postpakke fordi bagasjen ble for tung…

Spørsmål til manus: Hva er opprører, oppgjøret og take away? Lær om ideologien, lær om grusomhetene, om arret i familien, noe om svakhet, traume og kroppen, SS, Pers krig, folkemord, ideologien og meg, ideologien der kroppen er alt.

Etter å ha forsikret meg om at manus besvarte de grunnleggende spørsmålene, som «hva var SS?», måtte jeg tydeliggjøre hva som var de viktigste poengene leseren skulle ha med seg fra hvert tema. Jeg tegnet dem som lag rundt temaet «Pers krig». Som du kan se, syntes jeg at det manglet noe om svakhet på et tidspunkt. Da måtte jeg jobbe det inn i sirkelen/teksten.

En av de nyttigste foredragene jeg har hørt om skriving var når Ivo de Figueiredo snakket om rytme og struktur i lange sakprosatekster på Aschehougs Sakprosaskole. Han viste hvordan ulike forfattere veksler mellom å være tett på handlingen og fordypet i mer abstrakte analyser, hvordan de zoomet inn og ut av temaet. Jeg forsøkte å tegne mønstre for min egen bok. Tegningen over skal representere boken som helhet.

Generell struktur: 1. Innerst inne, deretter pil til Wikipedia, så pil til innerst inne, så pil til Germanske SS Norge, på til "Til du vet hva boken handler om". Jeg har tegnet et venndaiagram der jeg lar sirkelen "følelser" overlappe med sirkelen "Historie" og i midten har jeg satt pilen "boken min". Deretter gyver jeg løs på kapittel to der jeg veksler mellom  andres følelser og historie. Min kommentar til meg selv (i en annen farge): "Si det i klartekst: Mofars krig var hemmelig og unnskyldningene var som alle andres jug."

Vinteren 2014 jobbet jeg meg gjennom manuset kapittel for kapittel og forsøkte å tegne vekslingen i tematikk og tempo: Tett på/historie/tett på/historie. Jeg tegnet boken min som et venndiagram der følelser og historie møttes. Jeg skrev kommentarer til meg selv om hva jeg syntes manglet, som i kapittel to der jeg ville ha KLARTEKST.

Vanskelige spørsmål om Krigsboka: 1. Hva er ondskap? 2. Hva med Utøya? 3. Hva vil jeg finne ut? Hvorfor? Er det forferdelige fremmed? Det forferdelige er alltid nær.

Jeg stilte vanskelige spørsmål til mitt eget manus og forsøkte å lete etter svar på dem. Det var veldig nyttig. Her fikk jeg også god drahjelp fra redaktør Harald, som kom på flere vanskelige spørsmål etter at han hadde lest.

Hva er narrativet? Ida + hemmeligheten, Ida + mamma, morfars historie, morfars tekst: Fordelt på spørsmål: Hva gjorde han? Hva trodde han på? Hva skjedde etter krigen? HVORFOR?!

Til slutt måtte jeg spørre meg selv: Hva er fortellingen her? Jeg fordelte det tematisk i fire kategorier og fire spørsmål. Hvis du kikker på denne notatboksiden mens du leser boken, vil du se at de overlapper svært mye. Dette er det nærmeste Morfar, Hitler og jeg hadde en slags kommandolinje/grunnoppskrift.

Hadde jeg ikke gått i Analytiker-modus med boken, hadde jeg gått meg bort i den. Bøker er så lange, og vi trenger fugleperspektivet for å se helheten i det vi driver med. Å stille masse spørsmål til egen tekst og se om teksten besvarer dem er en metode jeg anbefaler varmt. Jeg skjønner kanskje at det å tegne den narrative strukturen sin ikke fungerer for alle, men jeg fikk mye ut av det. Det hjalp også å ha tegninger av boken jeg kunne se på mens jeg skrev, for å minne meg på hva jeg faktisk var der for å jobbe med.

Analytikerspørsmål du kan stille din egen tekst:

  • Hvilke spørsmål vil jeg at denne teksten skal besvare?
  • Hva vil jeg at leseren skal sitte igjen med? Gjør de det etter å ha lest den?
  • Veksler jeg mellom ulike temaer/stemninger her? Eller er det monotont?
  • Hva er kjernen i denne teksten? Kan den bli én idé?

Gratis bøker OMG!

Jeg ble utrolig glad og skrullete av alle kommentarene som kom på forrige innlegg, og egentlig har jeg lyst til å gi dere bøker alle sammen (men det har jeg ikke budsjett til). Derfor har jeg prøvd å gjøre et utvalg:

  1. En til Livet leker, så hun kan gi den til en av elevene hennes (hun er lærer).
  2. En til Undreverset, fordi hun lenket inn Janelle Monae og fordi hun faktisk er en av innbyggerne i Gode, gamle Bloggerby som holder stand.
  3. En bok/stykk lydbokfil til Malin (så hun kan lytte videre når lesinga går trått, det hjelper meg når hjernen min er grøt) og dele med alle som lurer på om de skal ha bok eller middag (jeg forsøker å sørge for at de kan få begge deler).
  4. En bok til mannen i Marthes liv som snart er ferdig med masteroppgave (fordi masteroppgave og bok er mye samme greia og alle som har skrevet bøker fortjener uendelig med premie, kos og sjokolade. *kremt* *host*)
  5. En til Beate Sørum fordi hun sier at jeg er kul og fordi jeg er litt avstandsforelska i henne. (Jeg er enkel sånn.)

Send meg en e-post med adressen deres, så sender jeg så fort jeg kan! Skriv på hva dere ønsker at jeg skal skrive av ev. hilsner. Værsågod!
Alle andre: Jeg ville egentlig gitt dere bøker alle i hop! Men jeg har ikke så mange. Vi får se om det blir flere muligheter! Kanskje vi har Lena Give Away-neste gang?

Jeg begynner å jobbe i Netlife Research

Jeg slutter å jobbe som kommunikasjonssjef i Store norske leksikon og begynner som konsulent i Netlife Research 1. januar 2015. Det er en rar setning å skrive: Store norske leksikon har vært noe av det viktigste i livet mitt siden 2011. Nå skal jeg ut i det «ordentlig» private næringslivet, og du, kjære leser, kan faktisk kjøpe meg. Vel, tiden min og kompetansen min, i det minste.

Jeg ble kjent med Netlife da jeg jobbet sammen med dem og WJA om de nye nettsidene til Store norske leksikon. Før jeg ble kjent med dem, pleide jeg å tenke at jeg var en av ti personer i Norge som forstod Internett overhodet. Å jobbe med dem var en skikkelig realitetssjekk: Det viste seg at det fantes folk som visste mye, mye mer enn meg. Jeg lærte masse av samarbeidet – så mye at det føles naturlig å jobbe der selv for å lære enda mer. Så nå skal jeg jobbe der som innholdsrådgiver. Det betyr at jeg skal hjelpe folk med det aller, aller viktigste de har på nettstedet sitt: Tekst. Bilde. Metadata. Redaksjonell drift. Alt som er gøy, med andre ord.

Om å ta seg vann over hodet

Mens jeg skriver dette føler jeg at språket mitt ikke strekker til. Det er ikke mulig å beskrive tiden min i Store norske leksikon og samarbeidet mitt med Netlife i noen skarve setninger. Jeg trenger å veive med armene og skjære grimaser og sånn.

Heldigvis har jeg bedre verktøy til rådighet. Jeg holdt et foredrag om Prosjekt Store norske leksikon sammen med Ida Aalen fra Netlife på Webdagene tidligere i høst. Du kan se hele foredraget på video under. Det handler om følelser og webteknologi, og er min kjærlighetserklæring/avskjedstale til SNL.

PS: SKRYTEMELDING! Folk på Webdagene kåret det til det beste foredraget på konferansen! Og det er jo litt sånn…

Katy-Perry-omg

 

Så…se på meg?

 

Ida Aalen & Ida Jackson: Ta deg vann over hodet (Webdagene 2014) from Netlife Research on Vimeo.

Post-SNL-blogging

PS: Jeg kommer til å bruke tiden frem mot jul på å oppsummere flere leksikon-erfaringer her på bloggen. Om du er opptatt av kunnskap/kommunikasjon/web: Stay tuned!

PS PS: Kanskje det er akkurat deg som skal erstatte meg i leksikonredaksjonen? Ta en kikk på leksikonbloggen.

Hva skal jeg si?

Jeg har prøvd å skrive denne teksten flere ganger. Mange av mine flinke nettvenner har greid å skrive om 22/07 tidligere, men jeg har ikke. Jeg har lest Øyvind Strømmen, Bjørn Stærk, Avil, Marias Metode og Arnfinn Pettersen og vært takknemlig for at «mitt» Internett har greid å skrive mens jeg har hatt panikkangst og vært stille.

Jeg var på hyttetur da det smalt. Jeg satt og så ut på regnet og følte at verden var forvandlet til en katastrofefilm. Det kjentes ut som om jeg imploderte mens alt annet eksploderte, og alt jeg klarte å gjøre var å sende tekstmeldinger til alle jeg er glad i og som bor i Oslo med spørsmålet «Er du like hel?»

Mange av dem jeg spurte var på ferie, og sendte meg spørrende tekstmeldinger tilbake – og slik fortalte jeg dem om bomben midt i byen.

«Jeg håper det ikke er muslimer» sa vi, i et tonefall som gjorde det tydelig at vi trodde det var muslimer. Hvis det var muslimer, tenkte jeg, da ville jeg ikke orke den neste valgkampen, jeg så for meg strengere overvåkning, strengere straffer, vold mot folk med mørk hud i gatene, Frp-regjering…

Så brøt jeg mitt eget ferieløfte til meg selv om å ikke gå på Internett, og trykket «refresh» på Twitterfeeden min. Til meldingen «hva skjer på Utøya?» kom opp. Og det kjentes ut som om jeg imploderte en gang til.

Og begynte å sende meldinger til alle jeg er glad i som har vært medlem i AUF.

Og spørsmålet vårt gikk fra å være «Hvem kan det være?» til «Hva i helvete er det som skjer?»

Det er et problem med å være aktiv på lukkede fora og irc-kanaler med få mennesker. Du får bildene du ikke ville se, du får opplysningene du ikke ville ha, du får navnene og tekstene før de når forsiden av VG. Du får ti tusen flere grunner til panikkangst enn du allerede hadde, men du greier ikke å slutte å trykke «refresh».

«Gjerningsmannen er blond» begynner de å si. Først på irc, så på forumene, så på Twitter. Så på Dagbladet.no. Jeg begynner å frenetisk kopiere inn lenken til artikkelen i alle Facebook-feeder der folk hyler om Al-Quaida. Jeg får beskjed om at det bare er en nordmann som er betalt av muslimene, som er tvunget av muslimene, som er hjernevasket av muslimene, en blond muslim. Jeg gir opp og begynner å stenge folk ute av Facebook-feeden min.

«Hva om…?» sier en venn av meg. «Hva om det er…?» Vi sier det ikke høyt. Vi er redde for at mannen som skyter på Utøya er noen vi vet hvem er, noen av de minst stabile folka vi har hatt å gjøre med på venstresiden, folk som ser på Jens Stoltenberg som den egentlige fienden, folk som resten av venstresiden er redde for, fordi de de tar de kameratslige voldstruslene vi krydrer retorikken vår med på alvor.

«Det er nok bare én mann» sier en venninne av meg. «Han må ha vært sprø alene, ellers hadde overvåkningsfolka visst det for lenge siden. Jeg tror det er én gærning, ingen organisasjon.»

Vi sitter og gjetter på hva slags politisk farge den blonde mannen har for å holde angsten på avstand. Det er tydelig at angrepet er rettet mot Arbeiderpartiet, og det gjør det vanskelig å gjette. Stoltenberg har fiender i mange farger, fra Nyhetsspeilet og lengre inn i virkelighetsoppfatninger som minner mer om våre egne.

Men jeg klarer ikke å holde fokuset. Fokuset mitt sklir til Utøya, Utøya som jeg har vært på hver eneste sommer fra jeg var 15. 2001-2009 var jeg på alle Rød Ungdom sine sommerleirer der, og jeg kan lukke øynene og gå gjennom landskapet i detalj. Jeg kan øya utenatt, og mens dødstallene siver inn, ser jeg for meg gressbakker, utedoer, skrenter og bringebærkratt. Jeg må gå meg en tur for å slutte å spørre meg selv: «Hvor ville jeg ha gjemt meg?»

I drømme gjemmer jeg meg først i en av skrentene ved Bosjevika, så innerst i Skolestua, så løper jeg langs Kjærlighetsstien for å finne det stedet der du nesten kan sitte under en stein.

Jeg går den samme runden i våken tilstand, også. Jeg går dit Mr. Jackson og jeg forlovet oss. Jeg går dit jeg nakenbadet og ble overrasket av Torstein Dahle. Jeg går dit vi hadde et viktig fraksjonsmøte om noe som er totalt uviktig nå. Jeg går dit hvor vi sang hele natten. Jeg går dit jeg gjemte meg etter en krangel. Jeg lukker øynene og går rundt på øya store deler av landets befolkning har kysset, nakenbadet, fraksjonert, sunget og kranglet. Jeg lukker øynene og går rundt på øya der jeg trodde det farligste som kunne skje deg var alvorlig solstikk.

Så begynner navnene på de drepte å komme ut, og jeg skjønner at den fantastiske damen vi sammarbeidet med alle leirene, er blant dem. Hvil i fred, Monica Bøsei. Jeg har ikke ord.

(I løpet av natten vår vi vite via Irc at den blonde mannen heter Anders Behring Breivik. Vi googler ham, men får bare skattelistene. Så googler vi ham en time senere, og får en Wikipediaartikkel om ham på engelsk. Så googler vi ham tre timer senere, og får tusenvis av nyhetssaker. Neste døgn ligger hatgruppene fra Facebook nesten øverst.)

Og så blir jeg språkløs. Jeg er språkløs mens det er rosetog på tv. Jeg er språkløs og ungår sentrum. Jeg er språkløs og lar være å lese manifestet. Dette er et forsøk på å finne det språket igjen.

For vi må ha et språk nå. Jeg tror ikke vi kan vinne noen debatter med konspirasjonsteoretikerene, men vi kan dokumentere, kritisere og sørge for at de ikke rekruterer. Vi må bruke språket vårt til å bedre offentligheten.

Men jeg klarte ikke å skrive denne teksten uten å hyperventilere. Den har ligget i «kladd» i over to uker. Idag har jeg vært på P2 og snakket om post-22/07-ting og prøvd å pushe meg til å si noe, til å skrive noe. Så nå er bloggen i gang, og jeg skal prøve å finne språket igjen. Takk til alle som har greid å ha et språk den siste måneden. Det har vært godt å bare være leser, også.

Lille norske

Forresten: Jeg blogger dobbelt opp, nå. Jeg skriver for/om/som/ Store norske på bloggen Lille norske. (Ja, den skal få eget domene snart, jeg vet.) Hovedgrunnen til at vi har startet denne bloggen, er at du som leser på denne bloggen her ikke skal måtte lure på om du leser «jobbe Ida» eller «selvstendige Ida». Idajackson.no er min personlige nettside, mens jobbstoffet kommer på nettleksikonets egen blogg.

Det betyr ikke at jeg kommer til å la være å promotere noen av de morsomste innleggene på leksikonbloggen her. Akkurat nå har jeg skrevet et innlegg om mitt forhold til leksikon gjennom oppveksten, komplett med bilde av hottentott. Hjertelig velkommen skal dere være!

Jeg tester mikrofonen

Dette er en blogg. Og «Dette er en blogg.» sier ingenting mer om hva du har kommet til enn «Dette er et blankt ark.» Det er det fine med blogging, og det er det dumme med blogging.

Jeg har ikke blogget på snart to måneder. Jeg er ute av form. Jeg skriver bare langsomt på papir. Heldigvis gjør det ikke noe. Det er plass til tusenvis av halvhjertede oppvarmingstekster på Internett. Det blir aldri fullt.

«Dette er en blogg. Dette er en blogg».

Jeg tester mikrofonen, prøver å skjønne endringene som har skjedd på WordPress.com siden jeg var her sist, og kjenner hvordan det er å gjøre klart noe til publisering igjen.

Ok, skittlagå. Vi er i gang.