Hva skal jeg si?

Jeg har prøvd å skrive denne teksten flere ganger. Mange av mine flinke nettvenner har greid å skrive om 22/07 tidligere, men jeg har ikke. Jeg har lest Øyvind Strømmen, Bjørn Stærk, Avil, Marias Metode og Arnfinn Pettersen og vært takknemlig for at «mitt» Internett har greid å skrive mens jeg har hatt panikkangst og vært stille.

Jeg var på hyttetur da det smalt. Jeg satt og så ut på regnet og følte at verden var forvandlet til en katastrofefilm. Det kjentes ut som om jeg imploderte mens alt annet eksploderte, og alt jeg klarte å gjøre var å sende tekstmeldinger til alle jeg er glad i og som bor i Oslo med spørsmålet «Er du like hel?»

Mange av dem jeg spurte var på ferie, og sendte meg spørrende tekstmeldinger tilbake – og slik fortalte jeg dem om bomben midt i byen.

«Jeg håper det ikke er muslimer» sa vi, i et tonefall som gjorde det tydelig at vi trodde det var muslimer. Hvis det var muslimer, tenkte jeg, da ville jeg ikke orke den neste valgkampen, jeg så for meg strengere overvåkning, strengere straffer, vold mot folk med mørk hud i gatene, Frp-regjering…

Så brøt jeg mitt eget ferieløfte til meg selv om å ikke gå på Internett, og trykket «refresh» på Twitterfeeden min. Til meldingen «hva skjer på Utøya?» kom opp. Og det kjentes ut som om jeg imploderte en gang til.

Og begynte å sende meldinger til alle jeg er glad i som har vært medlem i AUF.

Og spørsmålet vårt gikk fra å være «Hvem kan det være?» til «Hva i helvete er det som skjer?»

Det er et problem med å være aktiv på lukkede fora og irc-kanaler med få mennesker. Du får bildene du ikke ville se, du får opplysningene du ikke ville ha, du får navnene og tekstene før de når forsiden av VG. Du får ti tusen flere grunner til panikkangst enn du allerede hadde, men du greier ikke å slutte å trykke «refresh».

«Gjerningsmannen er blond» begynner de å si. Først på irc, så på forumene, så på Twitter. Så på Dagbladet.no. Jeg begynner å frenetisk kopiere inn lenken til artikkelen i alle Facebook-feeder der folk hyler om Al-Quaida. Jeg får beskjed om at det bare er en nordmann som er betalt av muslimene, som er tvunget av muslimene, som er hjernevasket av muslimene, en blond muslim. Jeg gir opp og begynner å stenge folk ute av Facebook-feeden min.

«Hva om…?» sier en venn av meg. «Hva om det er…?» Vi sier det ikke høyt. Vi er redde for at mannen som skyter på Utøya er noen vi vet hvem er, noen av de minst stabile folka vi har hatt å gjøre med på venstresiden, folk som ser på Jens Stoltenberg som den egentlige fienden, folk som resten av venstresiden er redde for, fordi de de tar de kameratslige voldstruslene vi krydrer retorikken vår med på alvor.

«Det er nok bare én mann» sier en venninne av meg. «Han må ha vært sprø alene, ellers hadde overvåkningsfolka visst det for lenge siden. Jeg tror det er én gærning, ingen organisasjon.»

Vi sitter og gjetter på hva slags politisk farge den blonde mannen har for å holde angsten på avstand. Det er tydelig at angrepet er rettet mot Arbeiderpartiet, og det gjør det vanskelig å gjette. Stoltenberg har fiender i mange farger, fra Nyhetsspeilet og lengre inn i virkelighetsoppfatninger som minner mer om våre egne.

Men jeg klarer ikke å holde fokuset. Fokuset mitt sklir til Utøya, Utøya som jeg har vært på hver eneste sommer fra jeg var 15. 2001-2009 var jeg på alle Rød Ungdom sine sommerleirer der, og jeg kan lukke øynene og gå gjennom landskapet i detalj. Jeg kan øya utenatt, og mens dødstallene siver inn, ser jeg for meg gressbakker, utedoer, skrenter og bringebærkratt. Jeg må gå meg en tur for å slutte å spørre meg selv: «Hvor ville jeg ha gjemt meg?»

I drømme gjemmer jeg meg først i en av skrentene ved Bosjevika, så innerst i Skolestua, så løper jeg langs Kjærlighetsstien for å finne det stedet der du nesten kan sitte under en stein.

Jeg går den samme runden i våken tilstand, også. Jeg går dit Mr. Jackson og jeg forlovet oss. Jeg går dit jeg nakenbadet og ble overrasket av Torstein Dahle. Jeg går dit vi hadde et viktig fraksjonsmøte om noe som er totalt uviktig nå. Jeg går dit hvor vi sang hele natten. Jeg går dit jeg gjemte meg etter en krangel. Jeg lukker øynene og går rundt på øya store deler av landets befolkning har kysset, nakenbadet, fraksjonert, sunget og kranglet. Jeg lukker øynene og går rundt på øya der jeg trodde det farligste som kunne skje deg var alvorlig solstikk.

Så begynner navnene på de drepte å komme ut, og jeg skjønner at den fantastiske damen vi sammarbeidet med alle leirene, er blant dem. Hvil i fred, Monica Bøsei. Jeg har ikke ord.

(I løpet av natten vår vi vite via Irc at den blonde mannen heter Anders Behring Breivik. Vi googler ham, men får bare skattelistene. Så googler vi ham en time senere, og får en Wikipediaartikkel om ham på engelsk. Så googler vi ham tre timer senere, og får tusenvis av nyhetssaker. Neste døgn ligger hatgruppene fra Facebook nesten øverst.)

Og så blir jeg språkløs. Jeg er språkløs mens det er rosetog på tv. Jeg er språkløs og ungår sentrum. Jeg er språkløs og lar være å lese manifestet. Dette er et forsøk på å finne det språket igjen.

For vi må ha et språk nå. Jeg tror ikke vi kan vinne noen debatter med konspirasjonsteoretikerene, men vi kan dokumentere, kritisere og sørge for at de ikke rekruterer. Vi må bruke språket vårt til å bedre offentligheten.

Men jeg klarte ikke å skrive denne teksten uten å hyperventilere. Den har ligget i «kladd» i over to uker. Idag har jeg vært på P2 og snakket om post-22/07-ting og prøvd å pushe meg til å si noe, til å skrive noe. Så nå er bloggen i gang, og jeg skal prøve å finne språket igjen. Takk til alle som har greid å ha et språk den siste måneden. Det har vært godt å bare være leser, også.

Lille norske

Forresten: Jeg blogger dobbelt opp, nå. Jeg skriver for/om/som/ Store norske på bloggen Lille norske. (Ja, den skal få eget domene snart, jeg vet.) Hovedgrunnen til at vi har startet denne bloggen, er at du som leser på denne bloggen her ikke skal måtte lure på om du leser «jobbe Ida» eller «selvstendige Ida». Idajackson.no er min personlige nettside, mens jobbstoffet kommer på nettleksikonets egen blogg.

Det betyr ikke at jeg kommer til å la være å promotere noen av de morsomste innleggene på leksikonbloggen her. Akkurat nå har jeg skrevet et innlegg om mitt forhold til leksikon gjennom oppveksten, komplett med bilde av hottentott. Hjertelig velkommen skal dere være!

Jeg tester mikrofonen

Dette er en blogg. Og «Dette er en blogg.» sier ingenting mer om hva du har kommet til enn «Dette er et blankt ark.» Det er det fine med blogging, og det er det dumme med blogging.

Jeg har ikke blogget på snart to måneder. Jeg er ute av form. Jeg skriver bare langsomt på papir. Heldigvis gjør det ikke noe. Det er plass til tusenvis av halvhjertede oppvarmingstekster på Internett. Det blir aldri fullt.

«Dette er en blogg. Dette er en blogg».

Jeg tester mikrofonen, prøver å skjønne endringene som har skjedd på WordPress.com siden jeg var her sist, og kjenner hvordan det er å gjøre klart noe til publisering igjen.

Ok, skittlagå. Vi er i gang.