Dette er en bokanmeldelse som kommer altfor sent. Jeg var en av de aller første som fikk anmeldereksemplar av boka (fordi jeg skulle til USA i mars), og jeg leste den så fort jeg fikk dem på PDF, jeg tror det var samme dag. Så måtte jeg vente på at boka skulle komme ut, og så skulle jeg skrive om den. Jeg kladdet en anmeldelse, og så stoppet der.

Mest av alt fordi: Det var så spennende å lese andres anmeldelser av boka, og ofte føltes det som om vi ikke hadde lest samme boka i det hele tatt. Nå ligger Det glade vannvidd på Tanums bestselgerliste og så langt jeg har skjønt, er den i andre opplag allerede. Vel, bedre sent enn aldri, tenkte jeg. Så her er den.

Om min første gjennomlesning

Jeg leste den fort, på godt og vondt. Mest på godt. Elin (ja, for kan jeg kalle deg Elin, Elin?) skriver nemlig svært godt. Språket flyter lett, og jeg rutsjet nedover sidene i full fart. Dessuten er det noe med tonen hennes som får meg til å senke skuldrene og bli med. Hun skriver på en måte som får meg til å like henne, og det er godt gjort: Som gammel venstreside-aktivist er jeg alltid ekstra kritisk og ekstra kritisk når jeg leser noe jeg oppfatter som høyrevridd. Sånn er det ikke med Ørjasæter: Hun får meg på gli, og jeg tåler å lese argumenter om velferdsstaten som ville fått meg til å legge fra meg teksten og snøfte litt for meg selv.

Her er grunnen til at det funker:

• Ambivalensen. På dette punktet kan Det glade vannvidd sammenlignes med Hannah Helseths Generasjon Sex. Selv om Helseth og Ørjasæter står på hver sin side av det politiske spekteret, har de felles skribentstrategi: Istedenfor å heve pekefingeren og male ut de bastante uttalelsene, går de inn i sin egen motstridende oppførsel. Elin skriver om kravet om å være pen dame, om sine egne kosmetiske inngrep og setter ikke noen streker under svaret. Det er det samme Hannah gjør (selv om hun ikke har noen inngrep å vise til.) Bokmerker-Julie skriver i sin anmeldelse at Ørjasæter skifter mening hele tiden, og holder det frem som en av bokens mange svakheter. Jeg opplevde det som en av bokens største styrker.
• Den personlige tonen. Elin er med inn i teksten, og bruker sitt eget yrkesliv, familieliv og opplevelser fra arbeidslivet for å illustrere poengene sine. Prosa avskriver boka av nettopp denne grunnen, i en av de tynneste anmeldelsene jeg har lest i Prosas historie. (Kjære Prosa, hva har skjedd med deg? Du er jo blitt helt uleselig! Ok, digresjon.)
• Varmen. Dette er en forlengelse av punktet over, men det er viktig: Jeg hadde ikke tålt å lese så mye om Elins familieliv, om det ikke hadde vært en så tydelig kjærlighetserklæring. Jeg er en sentimentalist, men det gjør meg glad å lese det. Jeg liker at folk er glade i hverandre. Jeg er enkel sånn. Og den varmen smitter over på resten av boka, og gjør at jeg tilga den dens svakere sider da jeg var ferdig med å lese den.

Etter at jeg hadde tenkt på den en stund:

Men nå har jeg hatt en del tid til å tenke over boka mens jeg har latt være å skrive noe, og lest andres anmeldelser istedet. Og jeg er ikke så ukritisk til boka som jeg var da jeg nettopp hadde lest den. Jeg har gått tilbake til den og stilt den litt hardere spørsmål enn første kvelden jeg leste den og var litt rusa på Elin. Her er det jeg kom frem til da:

1. Ørjasæter har en slepphent kildebruk. Det er en vanlig debattant-vane, men du har mer plass og mer tid i bokform, og jeg hadde ønsket meg referanser til påstandene som var litt mer solide enn korthus. Født sånn eller blitt sånn er ingen skikkelig kilde, sorry. Den er superpopularisert, og basert på noen få Stephen Pinker-bøker og en og annen obskur forskningsartikkel, og andre har gjort den dekonstruksjonsjobben bedre enn meg. Jeg har så mange motargumenter mot Frich-senterets rapport om innvandrere og arbeidsliv at jeg må ha flere tall for å la meg overbevise. Osv.
2. Det slutter alltid når det begynner å bli mest interessant. Betraktninger rundt uføretrygd, morsrolle, tenåringers alkoholbruk, psykiatriske diagnoser – de er bare litt lengre enn en kommentarartikkel, og jeg skulle gjerne sett Ørjasæter “ta dem helt ut” istedenfor å avslutte kapittelet med en spenstig formulering. Det er jo plass i bokformatet, og jeg – leseren – hadde orket å lese noen sider til.
3. Jeg har lest et par av poengene og kommentarene her før. Jeg er ikke mot gjennbruk, men jeg hadde ønsket meg en mer omarbeidet form av noen av tekstene. Jeg leser boka som et forsøk på en essayssamling for et bredt publikum, og da hadde noen av de mest “kommentar”-aktige passasjene tålt å bli enda litt mer omskrevet. Svein Thore Martinsen har skrevet lengre om dette i sin anmeldelse. Om gjenbruk, altså, ikke essayformen.

Og likevel: Det viktigste med denne dobbeltlesningen av boka, er at jeg har skjønt én ting: At Elins eksempler er seige og vanskelige å få ut av hodet. Jeg kniper meg i å henvise til mange av de små “fortellingene” underveis i teksten, enten det er den lange sykemeldingstiden etter en plastisk operasjon (så ingen skal se hvor fæl du ser ut mens det gror) eller damene som blir tatt ekstra alvorlig i konflikt på arbeidsplassen fordi de tyr til tårene. Det har fått meg til å konkludere med at disse eksemplene er tekstens virkelige styrke: De påvirker hvordan vi snakker om ulike temaer etter å ha lest dem. Det må jo være målet med enhver debattbok?

Om psykiatri, eller: Det jeg ble bedt om å kommentere

Sånn som jeg skriver om boka til Elin, skulle man nesten trodd at den bare handlet om livet og ambivalensen. Det gjør den selvsagt ikke. Den er en brannfakkelmaskin, og hadde hun blogget istedenfor å skrive bok, ville hun ha satt fyr på bloggsfæren ukentlig. For når hun skriver at anti-mobbe-kampanjer ikke funker og at foreldre må oppdra barna sine, ikke sette sin lit til kurs og opplysningspamfletter, så sparker hun jo rett inn i prosjekt Fordi jeg fortjener det? og den delen av bloggsfæren som roper på mobbetiltak. Og når hun skriver om det å ha en diagnose som “inngangsbilletten til økonomisk trygghet for alle dem som sliter i arbeidslivet”, er det både en stafettpinne til meg og alle “gærningbloggerne” så mye som det er et spark til ME-bloggerne. Du vet: Vi som skriver om diagnosene våre her på nettet. Og som har skrevet stygge ting om NAV i en forlengelse av det.

Og likevel: Jeg likte delen om psykiatriske diagnoser. Eller: Den fikk meg til å føle meg hyklerisk. Jeg har skrevet lite om gærningreier siden 2009 generelt, og svært lite om bipolar lidelse spesielt. Og likevel har tekstene mine om dette blitt lest, henvist til og brukt rundt omkring. Mens jeg har sluttet å tenke om meg selv som bipolar i det hele tatt.

Ørjasæter skriver om diagnoseintervjuet de vil kjøre henne gjennom for å finne ut om hun har ADHD. Hun blir frustrert og sint for at noen tror de skal finne ut noe vettugt om henne ved å få henne til å fylle ut skjemaer om hvordan hun har det. Hun er forvirra og ukonsentrert og husker ikke så godt. Hvordan skal hun kunne svare på om hun føler seg slik hver uke? Hver måned? Noen få ganger i året? Hun vet jo ikke det. Hun konkluderer med at hun enkelt kan få den diagnosen hun vil ha i intervjusettingen, siden hun må “gjette” uansett. Og sammen med den diagnosen kunne hun fått alle rettighetene som hører sammen med den.

Da jeg ble diagnostisert i 2008, hadde jeg en tilsvarende opplevelse. Jeg gjettet mye, og forsikret meg om at jeg svarte på en måte som gjorde det vanskelig å putte meg i en bås jeg ikke ville ha (som personlighetsforstyrret). Jeg leste masse om DSM-intervjuene parallellt med at jeg tok dem. Jeg jukset altså. Bipolar var greit, og med så mange innleggelser på en toårsperiode måtte det jo måtte være noe galt med meg. Og det var fint å få en diagnose der det fulgte med en stødig oppskrift på det å bli bedre. Jeg kunne gå fra å være forvirra til å notere meg humørsvigninger og planlegge for oppturer og nedturer.

Det skumle med å få diagnosen, var den kvitrende, overstrømmende beskjeden fra sykehussosionomen om alle trygderettighetene jeg hadde fått og ikke ville ha. Jeg får høre den samme visa hver gang jeg har noe å gjøre med psykiatrien: Hvorfor jobber jeg, egentlig?

Etter at jeg brukete opp de tilmålte timene mine på DPS’en, fant jeg en psykolog som ikke har vært særlig opptatt av diagnosen eller diagnostiseringen i det hele tatt. Og bipolar, shmi-polar. Jeg hadde vært gjennom så mye skit fra tidlig barndom av, at å putte fingeren på om en type adferd var en krise, et traume, en stressreaksjon eller en depressiv episode var ikke så veldig farlig. Det viktigste var hvordan vi håndterte det. Dessuten var det påfallende hvor mye kortere en “depressiv episode” ble av at jeg ikke tenkte på den som en sånn.

I etterkant har jeg tenkt at diagnosen jeg fikk, var en praktisk metafor for hvordan jeg hadde det da ting var som verst, og at den hjalp meg med å skjønne alvoret i problemene mine og hjalp meg til å ta tak i dem. Men i tiden etterpå har den nesten vært i veien for videre terapi, og for øyeblikket fungerer den utelukkende som en merkelapp for resten av helsevesenet slik at de skal ha noe tydelig å forholde seg til når jeg trenger dem på kort varsel. Det er lett å fortsette å “være” bipolar når du først har vent deg til at det er det du “er”.

Så egentlig fikk Elins psykiatribrannfakkel meg til å føle at jeg måtte skrive noe om mitt nye forhold til diagnosen min, en tekst jeg har kviet meg for å skrive. Her er den. Hadde boka vært på nett, hadde den delen av teksten fått et ping-back under seg.

Oppsummert:

Jeg har brukt mye mer tid på denne boka enn jeg egentlig hadde trodd. Det har vært gøy. Jeg regner med at Elin fortsetter å skrive – og ønsker meg noe lengre i bokform neste gang.