Jeg har noe å tilstå. Jeg er avhengig. Jeg klarer meg ikke uten.  Jeg må bruke det.  Jeg prøver å la være, men det henter meg alltid igjen. Hm? Hva sier du? Sigaretter? Kokain? Sjokolade? Nesespray?Nei, nei. Jeg snakker om smilyes. Smilefjes. Smilis. Hva de nå heter… (c;

Det kom meg msn, tror jeg. Da jeg fortsatt var Windows-bruker (bank i bordet) hadde jeg msn med ørtogførti typer smilefjes- ikke bare sånne «vanlige» med bredt smil, sur, sint og «rekke tunge»- men grønne hoppedyr, dansende bananer, gorillaer i tanga: Kort sagt- full pakke.

Jeg vet at noen av mine «jeg elsker ren tekst»-venner grøsser nå, men på mange måter var det greit. Da jeg hadde «jumpin-hippo»-smily brukte jeg det bare når jeg kommuniserte på msn. Det snek seg aldri inn andre steder- det  holdt seg på et sted. Nå når jeg har gått over til tekstbaserte smilefjes, har det tatt helt av.

Jeg skriver dikt og føler at jeg burde ha en (c; eller en ^^ et sted, jeg synes poengene i eksamensoppgaven min ville komme mye tydligere frem om jeg understreket dem med et 0_O eller en 😛

På mange måter blir disse smilefjesene like mye språklig berikelse som de blir irritasjonsmomenter. De utgjør det vi ikke kan få av mimik og kroppsspråk i en samtale.  For brukes de feil, blir samtalene virkerlig snåle.

Et eksempel:

Søsteren min pratet med en venn av seg på WoW. Den samtalen gikk følgende.

Eli-Anne: How are you?

Friend: I’m Ok :S

Eli-Anne: Oh? Something wrong?

Friend: No? I said I’m Ok :S

Eli-Anne: But why the «:S»-smily?

Friend: That? Oh, I always look that way.

Som sagt. Full forvirring. Hvem vet- kanskje blir smilefjes en mer akseptert del av språket? Hva med smilefjes i ordbøker? Jeg er helt sikker på at jeg får lov å skrive smilefjes i masteroppgaven min før jeg får lov å skrive «sjole» og «sjøpe». Og godt er det.

Alt for i dag! 😀