Og der ryker mitt forsøk på å blogge på utenomlandsk. Tron Øgrim døde igår kveld, 59 år gammel.
Vi er mange som fikk oss et sjokk til morgenkaffen, som sitter og kjenner en vond klump i maven. Norsk venstreside har mistet en stor mann altfor tidlig. Selv er jeg altfor ung til å kunne kjenne ham lenge, men jeg føler meg likevel kallet til å si noen ord.

Jeg tenkte jeg kanskje skulle si noe om å sitte i leiligheten og lese høyt “dagens Øgrim”-innlegg fra RV-lista (nå Rødt-debatt). Om å ta notater fra Kvikksølv for å skrive en it-politisk artikkel selv. Om å diskutere med feministvenninner om hvordan du kan ha en “deciliter Tron Øgrim” i maven når du skal i debatt eller holde innleding, å tillate deg å si “Jeg har altså fordelen av at jeg ikke har no greie på det jeg snakker om (i hvert fall ikke formelt)[…]Bortsett fra det, er jeg åsså temmelig sikker på at jeg har RETT. (Vent 20 år, så får dere se.)Det æ’kke så VANSKELIG å se hva som vil skje, i store trekk, når man er så lur som meg.” (sitat fra Kvikksølv) for deg selv. At det er lov å være ekspert uten noens tillatelse. Jeg kunne også sagt noe om å være en del av en politisk bevegelse han har startet opp, formet, kritisert og bidratt til. Å sitte på Rød Sommerleir og høre Tron prate om kommunisme.

Likevel tenkte jeg skulle skrive litt om andre ting. Om opplevelsen Tron Øgrim sånn i små trekk. Om hvordan det var å sitte bakerst i lokalet sist RU-sommerleir og høre han dure og gå i time etter time om Nepal for en trollbundet forsamling 15-åringer. Rastløse tenåringer som sitter som tente lys mens Tron går gjennom ulike rare, politiske grupperinger i Nepals historie, spedd på med sprø anekdoter om gale konger og kjettere som får skåret av nesen. “Og når de kom dit, så de folk med nesa KUTTA AV!” sier Tron med innlevelse. “Så ut som KRANIER med hud på!”
Det går grøsninger gjennom den sommerkledde forsamlingen og Tron forstetter. En rar utgruppe her, et opprør der, så hopper han over til maoismen etter Mao og kvinners rolle i frigjøringshæren i fjellene.

Han blir natten over, og sover på samme rom som meg, Danny og en del andre venner av meg.
Morgenen etter våkner vi av at Tron må ha sjokolade. Han har diabetesføling, og vi løper rundt på jakt etter brus og brødskiver. Straks etter er han i form igjen, og vi blir liggende i morgenlyset og prate om Peter den store, Fantomet, språk og Napoleon. Tron veller over av historier og analyser. Relasjonen mellom Peter den stores politikk og vestiliggjøringen av Russland diskuteres- ville Russland vært “europeisk” i dag om det ikke hadde vært for Peter? Som tidligere russiskelev har jeg en del innspill og snart rusler Øgrim og jeg oppover mot leirfrokosten mens vi diskuterer hvem som var mest brutal av Peter den Store og Ivan den Grusomme, om Tjekkisk eller Russisk har verst bøyningsmønster og hvilke språk som er enklest å lære seg. “Indonesisk” sier Tron. “Det er greia. Fantastisk bøyningsmønster. Mann er “orang”. Flere menn er “orang orang”. Skal du si noe i flertall, sier du det bare flere ganger. Innmari smart.” Tron vil egentlig lage sitte eget alfabet, sier han. Det er for galt vi ikke har skikkelige bokstaver for “kj” “skj” “ng” og andre lyder. Og mulighet for å markere trykk. Alfabetet er til for å forbedres.

Og sånn var Tron når jeg traff ham. Han ville synge tøysesanger, boblet over av sprø anekdoter og historiske poenger. Sist nettutvalgsmøte innviterte han seg selv, og satt sammen med oss i mange timer og pratet praktisk it-politikk og spiste pizza. Underveis var vi innom jesuitt-kommunisme i Paraguay, brukervennlighet, arbeideropprør i Oslo 1790 og Rødts fremtidige it-politikk. Den skulle han vært med å skrive. Sånn ble det ikke.

De flagger på halv stang på norsk wikipedia idag. Det har tikket inn triste sms-er og minne-eposter til meg i hele dag. Ytterste venstre er i sorg. Selv vet jeg at det ikke har gått innover meg ennå. I hodet mitt kommer det til å tikke inn nye, lange innlegg fra Tron i mailboksen min i morgen. Sånn blir det ikke.