Tegneserien Fabels- legends in exile, har gått i Nemi det siste året, og er også i salg rundt omkring hos ymse serieforhandlere om dagen. Jeg fulgte den første boken med interesse, og syntes serien var ganske grei.
Konseptet er at alle verdens eventyrfigurer lever undercover i New York etter en stor krig i Eventyrland, og de har et slags Harry Potter-aktig, hemmelig magisammfunn der både Tornerose, Snøhvit, Ulven og de tre små grisene lever side om side.
Så langt, så vel. Serieskaperne baserer seg mye på gjenkjennelse og problematisering rundt de ulike karakterene. Om ikke hovedpersonen Snøhvit har en masse personlighet, funker det fordi du kjenner Snøhvit som figur i utgangspunktet, og det er underholdende å lese om henne i en annen setting. Den menneskeliggjorte Ulven som sheriff i byen er også et konsept som fungerer, i tillegg til at han er avsindig kjekk ^-^
Det stopper imidlertid her. Fabels er ikke stort annet enn et underholdende konsept med dårlig gjennomføring, i tillegg til en del punkter ved historiene som faktisk fortelles jeg skal komme tilbake til.
Figurene har ikke noen videre personlighet utover de elementene vi legger til selv med eventyrkjennskapen vår i bunnen, og selv figurer som Jack (han med bønnestengelen) eller Prince Charming som er introdusert som tricksters og komiske avbrekk, blir platte og uinteressante. Kort sagt tar serieskaperene utgangspunkt i at vi kjenner karakterene og de kan legge hovedvekten av serien på å konstruere en historie der de setter kjente figurer opp mot hverandre og tråkler sammen et plott.
Og hvilket plott.
For min del stoppet interessen på Animal Farm, seriehefte 6-9. Jeg ventet på at serien skulle ta seg opp (ja, jeg er en tålmodig leser og dessuten gikk den jo i Nemi), og ble mildt sagt skuffet. I en ganske festlig blanding av elementer fra Orwells kjente bok og Fluenes herre, introduseres vi for gården der alle de magiske vesnene som ikke kan leve skjult i byen holder til. Hvordan skal man integrere en drage eller den lille kona som bodde i en sko i bybildet, for eksempel?
Løsningen er en blanding av gård og interneringsleir. Når Snøhvit og hennes forsmådde lillesøster Rosenrød ankommer gården, går de rett inn på et hemmelig folkemøte ledet av Orwells tre griser, her kamuflert som de tre små grisene. Dyrene har sett seg lei av å tilbringe evigheten som annenrangs borgere adskildt fra resten av samfunnet, og vil slå tilbake.Revolusjonsromantisk som jeg er, blir jeg i godt humør over litt velbegrunnet opprør og geriljakrig, og tenker at det skal bli spennende å se hvordan historien utvikler seg.
Og jeg er utrolig naiv. Selv om dyrene på gården har all verdens grunn til opprør, ender hele historien med en særs vellykket kontrarevolusjon der de vanlige eventyrfolka med Snøhvit i spissen henretter alle opprørerne uten nåde. I en stor, makaber giljotinsekvens mister alt fra kaninen med den gule vesten til Storebror gris hodet. Det er ingen bitter ettersmak på henrettelsen, heller. Alt er fremstilt som happy ending og har en følelse av at «Så ble ro og orden gjenopprettet.»
Og jeg blir sittende igjen med en emmen ettersmak i munnen og mistet fullstendig lysten på videre lesning. Hva slags budskap er det? Du konstruerer en undertrykkende situasjon, et opprør og viser hvordan heltene knuser opprøret til slutt. Happy ending og hurra meg rundt. Beklager, men dette funket ikke for meg. En serie som ikke bare stiller spørsmål ved det å gjøre opprør, men som regelrett tar det for gitt at de revolusjonære er de slemme har for det første ikke lest boken de parodierer skikkelig (les: Animal Farm), og for det andre et ganske ødelagt syn på hvorfor folk gjør opprør.
Det kanskje ekleste med serien er hvordan de stadig trekkes paralleller til hvordan dyrene blir behandlet av menneskene og over til rasisme. Likevel hugges det hodet av dyrene som prøver å ta grep og endre ting til slutt. Whoho- et legitimt opprør som superskurk! Denne serien er rett og slett vanvittig uspiselig. Eller- hva synes dere?
Ett kommentar til “Om Fabels, og hvorfor det ikke funket for meg”
Nah. Ikke helt enig. Skjønt veldig enig.
Jeg leste serien i sommer, riktignok i bokformat og ikke som Nemistripe. Og jeg er hjertens enig med kritikken, men jeg likte det av ukjente grunner likevel. Trass i at folkene overhode ikke har skjønt Animal Farm og at de i tillegg er i økende grad proIsrael, to ting som i utgangspunktet burde gjøre dette til ekkelt, reddet intertekstualiteten det for meg. Jeg likte nemlig måten karakterene utviklet seg og hvordan kjente ting fra eventyrene ble vridd og endret på. Dessuten likte jeg selve plottet, nettopp hvordan karakterene er hentet fra eventyr, men omformet grundig på og satt i nye kontekster – jeg nevner f.eks. Prince Charmings noe anstrengte forhold til sine tre ekskoner og Den store, stygge ulven ansatt som sheriff. Endelig ferdig med bind 8 (for jeg leste så langt 😛 ) konkluderte jeg med at researchen på absolutt alt kunne vært gjort litt bedre – bortsett fra når det gjaldt amerikanske eventyr. Der synes jeg derimot de faktisk har gjort en god jobb. Karakterene har beholdt alle sine viktigste trekk, slik at de ble gjenkjennelig ikke bare i navnet, samtidig som de enten har utviklet nye trekk basert på tidligere opplevelser eller de har trekk som har vært holdt skjult i eventyrene vi kjenner. Jeg ble til og med minnet på en del eventyr jeg bare så vidt husket, som jeg måtte gjenoppfriske – f.eks. Jack og bønnestengelen. (For å moderere rosen her – det skal for så vidt nevnes at deres kjennskap til arabiske eventyr gjorde meg ytterst ubekvem igjen.)
Om vi skal trekke inn litt.teori kan en jo sammenlikne FabelSnøhvit med den kvinnen eventyret forsøker å skape – svak engel eller selvstendig heks? (Jeg refererer selvsagt til Gilbert & Gubar) Snøhvit blir den klassiske moderne heltinnen – dyktig forretningskvinne, modig og selvstendig – og til slutt må hun reddes av helten. Serieskaperne kjenner selvsagt ikke til G & Gs teorier, og det er helt klart at de selv ikke har analysert heltene sine ut i fra noen store, litterære tanker, men jeg synes likevel det var artig å se dem på mange måter ubevisst bekrefte teoriene. De fortsetter i det samme ekle, politiske sporet, men det blir artigere å lese.
Det er nok ikke en serie jeg kommer tilbake til, men som sommerunderholdning fungerte det fint for min del.