Det er over. Jeg gjennomførte det. Jeg har presset meg gjennom ettusenogsøttifem sider med Ayn Rand. Ja, hun er Laissez-faire-tilhenger, homofob, rasist, antifeminist og ideologisk mor til Det Liberale Folkeparti (bare sjekk ut leselisten deres), samt mange lignende partier verden over. Så- det var delvis med innstillingen «kjenn din fiende» og delvis etter en del overtalelser fra Wilhelm, som holdt fast ved at det var en Utmerket bok, trass i det faktum av «damen er Ravende Gal».

Vel, jeg kom meg gjennom det. Og jeg er fristet til å si som Atlas Shrugged som Pål Steigan en
gang sa om Stalin (ml-autister står fri til å korrigere meg): Nemlig at den er 70% bra og 30% dårlig.
Først- tillat meg å si et par ting som litteraturbedreviter in spe: Hadde jeg vært Rand sin forlegger i 1957, hadde jeg strøket minst 400 sider av den boken. Likevel skal hun ha det at hun greier å gjennomføre, beholde driv og interesse i en spennings og propagandaroman på over tusen sider. På mange måter skriver Rand roman som en blanding av thriller og drøftende, akademisk tekst. Dette fører til at hun bruker litt for mange hendelser, samtaler, karakterer osv for å illustrere og argumentere for de filosofise poengene som ligger til grunn i boken. Lenge etter at leseren har tatt poenget, trekker hun inn nye aktører, nye vinkler, nye versjoner av de samme for og mot-argumentene for det hun vil frem til. Dette aspektet gjør at boken er Renspikket Propaganda ned til minste, lille, språklige detalj. Bare det å utmeisle 1000 sider rendyrket meningsinnhold i skjønnlitterær form er en bragd.

Men hva handler den om?

Advarsel: Her kommer det avsløringer. Har du ikke tenkt å slite deg gjennom herligheten, kan du dog trygt lese videre (c;

Atlas Shrugged handler om velferdsstatens fall, om avslutningen av den den tusenårige utnyttelsen av the men of mind and ability (oversatt: kapitalister og alle andre vellykkede folk, som forskere, kunstnere og professorer av ymse slag), og kapitalistenes streik, som avsluttes i en slags apokalpyse der de Smarte, Vakre, Dyktige kommer tilbake for å bygge verden opp på nytt. Narrativen tar for seg kampen til den vakre, kalde, talentfulle Dagny Taggart, den barske damen som driver USA’s største jernbane, mot «looters» (les: byråkrater, snyltere osv), udugelige mennesker, statlige direktiver og forretnigsfolk som forsvinner på mystisk vis, og sist, men ikke minst: Mot mannen i hennes liv. Mannen er ingen ringere enn John Galt, den antikrist-aktige, egoistiske frelseren som både stopper verden og setter den igang igjen. Ellers er boken gjennomført industriromantisk, utstyrt med levende skildringer av tog, smelteverk, diselmotorer og kullgruver. Den er også delvis en si-fic-fantastisk-bok, som både introuduserer ny og magisk teknologi (f.eks generatoren som trekker strøm ut av statisk elektrisitet fra verdensrommet), og The Utopia of Greed– de rømte kapitalistenes skjulested, Atlantis, som et slags halvveis magisk element.

Hva er 30% dårlig?

Enhver som leser Atlas Shrugged og har litt feministisk ballast vil, finne ut at de er i skvis. På en måte er Rand relativt radikal på en del ting. Som at vakre Dagny faktisk er Best til å drive jernbanen sin, er selvstendig businessdame, hverken gråter, sutrer, er tilbakeholden eller har noen av de klassiske, feminine egenskapene, bortsett fra at hun er Pen og Velkledd. Likevel er måten forhold mellom menn og kvinner beskrevet på en måte som kan gi hvem som helst som ikke en gang ville kalt seg feminist vondt i magen. She had the most beautiful look a woman can have; chained. Slike, og lignende beskrivelser preger Rands skildringer av kvinner i forhold; nettopp fordi hun mener at kvinnens egentlige rolle i kjærligheten er heltedyrkelse. Hun skal dyrke sin mann, og han skal behandle henne som An object of desire. Sist, men ikke minst på negative ting- listen: Boken er ikke veldig godt skrevet. Å lese en bok om hvorfor man skal dyrke eliten, holde frem talentet osv av en person som ikke skriver så veldig bra er en kjedelig selvmotsigelse. Skillet mellom liv og lære på dette punktet er bare pinlig. Ikke minst er den uten selvironi eller humoristiske karakterer på heltenes side. Og det er et usjarmerende trekk. Den skjønnlitterære formen er også bokens største svakhet: Når Rand er allmektig forteller i universet hun selv har konstruert, gir hun ikke bare argumentene, men også motargumentene den formen hun selv vil. Og det å kunne forme svarene til dem man polemiserer mot, gir henne mindre troverdighet.

Men hva er så 70% bra?

Først og fremst er den en hyllest til det produktive mennesket, og en velskreven romantisering over den teknologiske revolusjonen. Og det likte jeg veldig godt. Rands poeng er at man skal legge gamle, religiøse, filosofiske og idealistiske ideer til side og se hvor Fantastisk virkerligheten egentlig er og hvor langt mennesket faktisk har kommet. Hun beskriver skjønnheten i tog, skyskrapere, forskning og moderne industri på en veldig overbevisende måte, og hyller det skapende, produktive mennesket. Hun har også en del fantastiske parodier på selvhøytidelige akademikere, mislykkede kunstnerspirere og alt mulig annet ræl jeg treffer når jeg slasker rundt i studentmiljøet på Blindern. Befriende lesning. Slutten av boken er likevel den beste: I John Galts radiotale til befolkningen, fremviser hun både med den beste dekonstruksjonen av sinnelagsetikk, pliktetikk, kristen altruisme og ymse, shady ideer om godt og ondt siden Nietzche skrev Beyond Good and Evil, og en argumentasjon for en matrealistisk virkerlighetsforståelse som er bedre enn den jeg har lest i mange grunninnføringer i marxisme. På slutten kommer det frem at Rand ikke først og fremst er skjønnlitterær forfatter, men filosof, og det er der hun er i sitt ess. Om man skal lese ett gigantisk, filosofisk orginalverk, er Atlas Shrugged kanskje det mest underholdende og lettleste, men det må sees på som filosofisk verk og ikke en roman i vanlig forstand. Som vekkelsesbok har den også mye for seg på de områdene der den henvender seg direkte til individet: Uanvhengig av hvor uenig jeg er med damen politisk, er jeg enig i det hun illustrerer: Nemlig at mennesket er «størst» («Great» betyr jo litt mer) når det har et formål, skaper ting, er kreativt og fritt, forholder seg til virkerligheten og lærer seg å beherske og trancendere den på best mulig måte, og at enhver moral som oppfordrer til selvutslettelse, jobber i mot det som er «det beste i mennesket». Innepakket i handels og kapitalismepropaganda, er det dette som er budskapet. Og det er ganske så givende lesning.

Ellers- boken er godt fundert i populærkulturen. Jeg skjønner det kommer spillefilm med Angelina Jolie som Dagny og Brad Pitt som stålmagnaten Hank Rearden. Jeg kom også over denne vanvittige nettbutikken med fan-merchandice til boken, John Galt Gifts. Det er ikke alle romaner jeg leser man kan få t-skjorte og askebeger fra i ettertid.

Noen andre som har lest det fantastiske makkverket?