For ganske mange bloggposter siden, lovet jeg Esquil at jeg skulle anmelde boken hans som premie for at han gjettet riktig først i en runde jeg hadde med «Fleip eller fakta».
Den opprinnelige planen min var å bruke litt studielån på boken hans så fort den kom ut, men jeg hadde mer flaks enn som så. Forlaget Press hadde planer om å dele ut noen eksemplarer til ulike bloggere som en del av en markedsføringskampanje som passer debutanten, og jeg fikk bok i posten. Yay!
Og nå har jeg altså lest den.
Esquil gav streng beskjed om at slakt av boken hans var bare fint, selv om god kritikerskikk sier at man er snillere med debutanter enn man er ved andre utgivelser. Dette dilemmaet slapp jeg heldigvis å dvele noe særlig ved, fordi boken rett og slett ikke kvalifsierer til slakt.
Først og fremst: Esquil skriver godt, og det er ingen overraskelse for oss som har lest ham på web først. Boken er rett og slett lettlest, med god flyt hele veien. Språket sjonglerer mellom en knapp thrillerstil og et fyldig spekter språklige bilder, med noen naivistiske innslag som gir assosiasjoner til Erlend Loe. Kombinasjonen fungerer.
Men hva med plottet? I utgangspunktet var jeg skeptisk da jeg fikk boken mellom hendene. 1. Det er en spenningsroman, og de pleier å være farlig forutsigbare. 2. Den handler om orienteringsløp. Jeg innrømmer gladelig at sport og actionfilmer er de to tingene som gjør meg mest søvning her i verden. Handlingsforløpet i romanen, som går ut på at NATO arrangerer et uoffisielt kappløp med millionpremie for å finne en satelitt som kræsjet i Sibir i 1985, var altså ikke drømmefortellingen for min del. At noe skulle gå galt på veien, lå i kortene fra tittelen av- det er alltid noen som begynner å dø på mystisk vis når man er på tur i ødemarken. Legg inn et parallellt handlingsforløp med en blond, amerikansk etterforsker fra NATO som ikke hører på den sleipe sjefens ordre og en psykotisk morder som handler på ordre fra Gud, så har du Blodføre. Enkelt og greit.
Likevel overbeviser Eskil. Boken fanger deg fra første side, er kort nok og har godt nok driv til å leses i en fornøyd jafs. Ved siden av det gode språket, er det to ting som driver romanen fremover: Det er måten den er fortalt på, og det er personene. Jeg lar meg engasjere av snille, italienske Marco som alltid kommer på andreplass, blir provosert av diskrimineringen Talicia utsettes for av sjefen sin og begeistres av de ulike personlighetene til deltagerne i løpet.Eskil bytter personfokus mellom Talicia, Vinjar, Marco og Kilroy, noe som gjør at man får et mer spennende bilde av fortellervinkler enn man ville fått med en mer strømlinjeformet fortellerstil.
Noe av det artigste med boken er allikevel alle fun-factene underveis. Jeg lærer underbevisst masse om løpesko, maratonteknikker, kirkegårder i Wien og ikke minst om den sibirske tundraen. Jeg vet ikke hvor nøyaktig Eskil har vært når han har gjort forarbeide, men om alt er bare jug, lurer han meg glatt. Og da er jeg strengt tatt fornøyd. Anekdoter om Ivan den grusomme og situasjonen for ulovlige pelsjegere ved Uralfjellene er alltid kjærkommet og beriker leseopplevelsen.
Hovedproblemet med boken for min del, er at den ikke er så veldig thrilling. Den er underholdende, spennende, til og med lærerik; den er bare ikke så veldig nervepirrende. Det betyr ikke at ikke noen av avsløringene er overraskende eller at plottet ikke fungerer. Men det er en morder løs i en liten flokk på løpetur i skogen, og folk dør hele tiden uten at jeg egentlig grøsser, har klump i magen eller sitrer i spenning. Og jeg ER lettskremt.
Driv og thrill er ikke nødvendigvis det samme, og selv om jeg koser meg og vil lese boken ferdig, betyr det ikke at jeg får høyere puls av å lese. Trass i mord og konspirasjon er boken rett og slett litt for koselig, og det er kanskje her de Erlend Loe- naive innslagene backfirer.
Så- som velskrevet underholdning er Blodføre fin-fin. Men som intens spenning? Nja. Jeg vil si at den er rundere og varmere enn det, og bærer litt for mye lovnad om happy ending fra starten av. For min del gjorde det ingenting, og jeg koste meg med sportsbeskrivelser jeg trodde jeg skulle sovne av.
Hovedpoenget er er vel at Eskil demonstrerer til fulle at han både kan skrive godt og fortelle en god historie i en velformulert, godt bearbeidet tekst. Og- siden jeg er litteraturviterbarn og leser en god del, vil jeg påstå at han har tendenser til å bli noe langt bedre enn nesten samtlige forfattere som skriver bøker i samme genre. Han overgår de norske bestselgerne på krim og thriller-toppen i både språkfølelse og fortellerstil, for ikke å snakke om å konstruere en smart, intressant historie.
Gratulerer med debuten.
2 kommentarer til “Blodføre – en anmeldelse”
[…] OPPDATERING: Revolusjonært roteloft anmelder boka her. […]
Bra premier i denne bloggen 🙂