Hva kan man egentlig skrive om voldtekt? Jeg fant denne bloggen på VG-nett i går, der en jente forteller om problemer og ettervirkninger hun har i forbindelse med to voldtekter hun har blitt utsatt for. Nå er bloggen stengt pga en overvekt av stygge, ubehagelige kommentarer, som er noe av det som kjennetegner anonyme kommentarer på VG-nett og jeg vil ikke bruke noe tid på gjenngi absurditeten i dem. Det som derimot var påfallende da jeg leste gjennnom kommentarene i går før den ble tatt ned, var at storparten var fra anonyme jenter som hadde hatt lignende opplevelser som kjente seg igjen. Jeg var en av disse, og satt igjen med en emmen følelse etterpå.
Voldtekt er ikke noe man snakker høyt om, og jeg kjente at jeg reagerte veldig da jeg leste tekstene til overnevnte jente. For meg er hele fenomenet forbundet med så mye skyld og skam at jeg har problemer med å si ordet høyt på en dårlig dag, og det å lese side opp og side ned om temaet gav meg svært motstridende følelser. På den ene siden kjente jeg avsky ved hele konseptet. Dette skal man ikke brette ut!-sa magefølelsen min. På den andre siden ble jeg utrolig lettet og glad, som om noen stakk hull på noe.
Jenta ovenfor skriver om et tema som for meg og alle andre jenter jeg kjenner som har vært utsatt for det samme er et bite-tennene-sammen-tema. Noe man snakker om to og to ute mens man røyker og er overstadig beruset, når sperrene er borte. Kanskje gråter man litt. Kanskje en hel masse. Det er et ikke edruelig tema, noe smertelig, uendelig privat. Den mest ubehagelige, klissete hemmeligheten, det du skammer deg mest over.
Trass i at jeg vet at en utrivelig prosentdel av vennene mine har vært utsatt for overgrep, er det fortsatt et tema jeg nesten bare tåler i skrikende avisoverskrifter, i talene til sinte politikere, i feminismediskusjoner, på en armlengdes avstand. Ikke som private uttalelser fra Mitt liv, som ord i Min munn. Jeg vil jo ikke være en oppmerksomhetskåt hurpe? Å snakke om det er jo bare for å få sympati? Det er sånne ting jeg tar meg i å tenke når jeg leser overnevnte blogg. Og jeg blir lei meg på egne vegne.
Jeg ble voldtatt da jeg var 14 år, på fest av en jeg kjente. Han var 19. Likevel annmeldte jeg ikke. Selv om aldersforskjellen ville fått ham dømt uansett, visste jeg ikke hvordan jeg skulle gå frem. I tillegg var jeg overbevist om at det var min feil. Jeg hadde både drukket og klenget, til og med kysset ham. Dessuten ville jeg ikke skape problemer for ham.
Den dag i dag vil han være vennen min på Facebook.
Det som sitter sterkest fra den kvelden, er det at jeg hadde så stygge truser på meg. Jeg husker i detalj hva slags klær jeg hadde på meg, husker den dag idag alt for lille bh-en med snoopymønster, den trange fiolette genseren og de- ja- så stygge trusene. Sloggi. Gammel,slitt sloggi av typen som går langt, langt opp på magen. Jeg ba ham om unnskyldning for det usmaklige undertøyet mitt mens han presset meg ned mot sengen og tvang av meg klærne. «Unnskyld, jeg har bestemorstruser», sa jeg. Ikke «nei».
Vi traff hverandre i politisk setting noen år senere. Jeg var nær ved å kaste opp, mens han gav meg en god klem. «Takk for sist.» Vi var gamle kjente, alt var normalt. Å slenge 14-årgamle jenter veggimellom, holde dem i politigrep og tvinge dem til køys var tydeligvis hans opplevelse av en vanelig seksualakt.
Ettervirkningene kom først senere. Plutselig torde jeg ikke å gå noen steder alene lenger, rommet mitt var farlig og jeg sov på sofaen i stua med lyset på hele andre året på vgs. Kroppen min var ikke meg lenger, det var en smertelig avskjed mellom meg selv og mitt gode skinn. Det skjedde på noen måneder, plutselig var jeg både mørkredd, svimte av når jeg så blod og redd for at tillfeldige personer bak meg i køen på kinoen ville drepe meg. Eller- redd er feil ord. Jeg var overbevist.
Et google-søk viser at han studerer, har dame, en lite oppdatert blogg og underskriver støtteerklæringer til tsunamiofre. I høst er det seks år siden han teppebombet livet mitt uten å skjønne det selv.
Dette var mitt forsøk på å fortelle en historie jeg ikke vil skrive, men ville ønsket å lese selv.
27 kommentarer til “Virrvarr skriver om vanskelige ting”
Jeg har nylig begynt å lese om andres opplevelser og følelser etter overgrep, og selv om det er fryktelig tungt å lese, så er følelsene andre sitter med ofte forbløffende like mine egne. Tusen takk for at du delte dette (selv om det er tre år siden).
Jeg vet dette er et gamelt innlegg, men føler alikevel at det er fint å kunne fortelle deg at dette er et veldig viktig tema… og et modig innlegg. Takk for at du fortalte din historie!
slående hvordan overgriperen ofte ikke forstår konsekvensene av sin avvikende seksuelleoppførsel. Hvordan noe som virker så lite og uviktig for overgriperen blir noe veldig nærgående, sårt, frykt inngytende og betent for deg. Noe en har med seg videre i livet, som prege, gnager og former en… når den andre parten bare kan gå videre som om noe uordinært har skjedd.
[…] befolkningen skal ties i hjel, og nesten være noe ufint og suspekt å si at har skjedd med en. Jeg blogget overgrepet mitt seks år etter at det skjedde. Først da var jeg i stand til å si det […]
Jeg fant dette innlegget via Anathema og jeg må si jeg er sjokkert og samtidig utrolig glad for at du har delt dette med omverden, jeg har ikke opplevd noe sånt. Og håper jeg aldri gjør det, men jeg vet at det er et ikke tema fremdeles den dag idag, og gjennom en god del timer med klassen etc har jeg kommet frem til at mange skylder på seg selv, selv om det ikke er deres feil!
At du fremdeles kan anmelde ham er jo bra, hvis du skulle velge eller ønske å gjøre det. Kanskje det hjelper å konfrontere ham med det? slik som andre nevner før meg. Uansett hva du velger eller har valgt så vil jeg igjen påpeke at det er modig av deg å skrive om noe slikt og jeg ble rørt av denne teksten.
PS: Jeg ser at du sier over her at det er greit å linke til denne posten, så jeg har gjort det på siden min. Bare si fra der eller på mail (utendeg@yahoo.no) eller her hvis du vil at jeg skal fjerne linken.
For et utrolig sterkt og viktig innlegg, Virrvarr! Kjempefint du deler, men fy søren så tøft det er å lese… Og sikkert uendelig tøft å skrive og legge ut.
Takk for at du deler.
Dette var råsterkt å lese. Du gir ansikt til et kjempeproblem. Du er tøff som tør.
Hilsen en som nettopp har oppdaget og begynt å utforske denne glimrende bloggen (derfor den altfor seine kommentaren).
Linking er helt fint, Minnapolise. Takk skal du ha (c;
Tiram: Jeg tror du har funnet kjernen av problemet.
Martine: Ja, det er katarsis. Begreper fra tragedien kan brukes til alt ^-^
Det er utrolig flott at du skriver om dette, selv om det må være vanskelig. Tror det er viktig at sånne historier kommer ut, for du har så rett i at mange ikke skjønner helt hva et overgrep er. På denne måten får man et annet innblikk enn gjennom media, og et nyansert bilde på hvem ofrene er (for de fleste er langt fra stereotypen mange har). Fra statistikk til virkelige og helt vanlige jenter!
Hadde det vært greit om jeg linket til denne posten? Har en anbefalte poster liste i sidefeltet på bloggen min. Legger vanligvis bare til, men tenkte det var greiest å spørre første siden det er et så personlig tema.
Jeg er dessverre ikke veldig overraska over at denne fyren møtte deg med en klem, og vil være vennen din på Facebook. Sannsynligvis skjønner han ikke at det var et overgrep han begikk den gangen. Og det er grunnen til at voldtekt også er menns sak, sjøl om enkelte sliter med å skjønne det. Menn trenger å høre det fra andre menn når de er over kanten.
Jeg kjenner jaffal tre jenter som har blitt voldtatt mens de sov. (I fylla, ja — det gjør det ikke greit.) Og jeg har kjent i alle fall en mann, la oss kalle ham Per, som har voldtatt ei jente som sovna snydens full i leiligheten hans. Han fortalte om det til kameratene i et kortlag:
Kameratene: “Per, det er jo voldtekt!”
Per: “Høhø, neida.” *glis*
Kameratene skal ha for at de faktisk prøvde å fortelle ham at han hadde begått et overgrep, men de tok det ikke videre da han bare lo det vekk, og det gjorde ikke noen forskjell for kameratskapet dem i mellom seinere. Det er jo ei ganske klar melding om at det han hadde gjort var akseptabel adferd.
Og kred og kudos til deg, Virrvarr!
Oj, det var virkelig sterk lesning. Det er så trist at du og andre jenter må oppleve den slags. Det gjør meg rett og slett sint. Jeg vet ikke hva mer jeg skal si jeg, men sender gode tanker i din retning. Stå på!
“Katarsis”
Å få utløp for tankene sine er rensende. Utløp, å la dem løpe
ut av deg frie og sterke. Si det høyt, rop det, ikke nødvendigvis på et sted noen hører deg, bare for deg selv i første omgang. La ordene bli frie, rens dem for skammen,
smerten og avmakten. Si dem og hør at det er sannheten.
—-
Personlig har jeg hatt et par omganger i sommer, der jeg har uttalt ordene som har brunnet på tungen min siden jeg var liten, sendt tekstmeldingen “hvorfor?” og lugget med hjertebankende panikkangst og ventet på svaret.
—-
Jeg kjenner igjen historen din fra andre som har fortalt lignende ting, og jeg tror det er veldig mange av disse historiene som murrer under overfalten på folk jeg passerer på gaten, venninner, slektninger, kollegaer.
Det jeg vet best av alt er at de fleste har betrodd seg i andledningen at de har sett andres betroelser. Derfor har du min dype respekt og beundring for at du ruller snøballen videre.
Må frosten gi seg når snøen omsider er borte…
Her har jeg få innspill, men jeg vil likevel klemme på. Og si at du er flink til å fremlegge tingene dine på en ryddig ryddig måte.
Og at jeg er litt sjokkert, og skrekkblandet imponert over han som ville være vennen din på facebook
Kjære, kjære Virrvarr! Jeg skulle gjerne gitt deg en klem. Modige, fantastiske deg.
Shit.
Takk for at du deler et sånt tema. Stor klem, vennen! Dette var noe jeg kunne kjenne meg godt igjen i, desverre.
Jeg har forresten endelig somlet meg til å svare på tagget ditt!
Igjen, stor klem!
Først og fremst:
Tusen takk for fantastiske kommentarer, alle sammen.
Jeg var veldig, veldig usikker da jeg postet dette innlegget, så det er betryggende å lese sånne innspill. I motsetning til den stakkars jenta som blogger på VG-nett, har jeg ikke så mange kjipe, ubehagelige lesere ^-^
En spesiell takk til Bigdaddy for informasjon om det juridiske- jeg var faktisk ikke klar over at anmeldelse fremdeles var en mulighet.
HvaHunSa: Godt mulig du vet hvem det er, ja. Han er ikke en som går stille i dørene.
Somaliern: Jeg er nok litt for lite barsk til å spytte ham i trynet. Det var nok det jeg burde gjort :-/
Ellers vil jeg gjerne takke alle dem som har sendt meg meldinger om at de har kjent seg igjen i posten min. Det betyr at den har hatt en funksjon langt utover at jeg har fått satt ord på gammelt grums. Det bekrefter også det jeg har mistenkt om at voldtekt er et ikke-tema, og at det er langt flere jenter enn man tror som har denne typen erfaringer og ikke snakker høyt om det.
… og kanskje er det heller ikke det rette å gjøre FOR DEG …,
burde jeg ha skrevet for den setningen kan misforstås.
Jeg ser forresten at man kan få gratis advokathjelp gjennom DIXI:
http://www.dixi.no/gratis-advokathjelp.84429.no.html
Det kan kanskje være et sted å begynne om du orker å ta noen skritt videre.
Ta godt vare på deg selv, Virrvarr. *klem igjen*
*klemme forsiktig på Virrvarr*
Jeg har ikke opplevd det du forteller, men jeg er så glad for at du forteller hva du har opplevd, Virrvarr.
Jeg tror at om jeg hadde opplevd noe liknende da jeg var i den alderen og også senere hadde heller ikke jeg greid å fortelle det der og da, og jeg er redd for at jeg fort hadde følt den skylden og skammen som du forteller om. Det er så mange jenter som bærer med seg disse historiene og så mange som ikke vet hvordan eller hva de skal gjøre om noe slikt skjer mot dem. Det er det vi andre, vi som er voksne, som har ansvaret for å sørge for å hjelpe dem med.
Vi har langt igjen å gå som samfunn i forhold til å håndtere seksuelle overgrep på en ålreit måte. Det handler om å gå aktivt inn og endre dårlige holdninger som lever i beste velgående blant en del gutter og menn (og akk, voksne kvinner). Det handler om å sørge for at jenter vet hva de skal gjøre om det som ikke skal skje hender. Og vi andre må være der og ta i mot og verne når det som ikke skal skje har skjedd. Og det handler selvsagt om mye mye mer.
Jeg så den bloggen du lenker til da den ble lenket til på forsida av VG, jeg så også noen av de første kommentarene som kom i kommentarfeltet der og hvordan en del er ufattelig usympatiske og onde. Jeg reagerte også med at det er “feil” å brette ut en slik historie på nett, fordi man møter disse forbaska forstokka tullingene i kommentarfeltene, og jeg ble bekymret for hvordan hun ville oppleve å få disse kommentarene. Men historiene må fram for å få en endring, og jeg håper det går bra med VG-bloggeren, og jeg håper flere greier å snakke om hva de har opplevd.
Jeg håper du har noen å snakke ordentlig med, Virrvarr, og jeg håper at du finner en måte å konfrontere overgriperen din på – for jeg tror kanskje at det som trengs er at du får sagt i fra til ham at han gjorde deg en stor urett. Og visst pokker har du rett til å fortelle ham det!!!
Det er stor forskjell på å være 19 og 14, og han kan ikke IKKE ha visst at det han gjorde var ulovlig og et overgrep.
Jeg skjønner at en anmeldelse, selv om den fremdeles er fullt mulig i følge Bigdaddy, ikke er det som frister mest, og kanskje er det heller ikke det rette å gjøre, men kanskje er det verdt å undersøke om det finnes andre muligheter å få konfrontert ham på, slik at han i det minste skjønner at han skal skygge av banen der hvor du er og gi deg rom.
Han gjorde feil, ikke du, Virrvarr.
syns det er veldig bra gjort av deg at du skriver dette, jeg skjønner at det ikke var lett. det er sånne tekster som gjør blogging til ‘noe mer’.
Så deilig og ryddig du presenterer fakta om hva som ville skje om en sånn sak ble anmeldt, Bigdaddy. Hvorvidt man skal det, må være opp til den enkelte. For oss som står på utsiden og ikke selv har blitt voldtatt, er det lett å rope høyt: ANMELD! Ikke minst fra et preventivt perspektiv er dette viktig.
Men det er altså fra utsiden. Hadde jeg selv blitt utsatt for voldtekt, er jeg slett ikke så sikker på at jeg ville anmeldt. Og det er et skremmende faktum, for det forteller at jeg vet noe om de enorme belastningene en anmeldelse fører med seg for jentene. Det er tidkrevende, det river opp gamle sår, jeg risikerer å ikke bli trodd, jeg kan få en offerrolle, jeg riskikerer at venner redefinerer identitene min og mye, mye mer. Og alt dette sier noe om at vårt samfunn har et forkvakla syn på voldtekt og voldtatte.
Herregud!
Nå fikk jeg en plutselig lyst til å gi han en god, omgang med juling. Ikke at det ville tjene til noe godt. Kudos for at du tør snakke om det, og har nok selvbeherskelse til å ikke spytte på jævelens ansikt når du møter han. Be strong!
Det er forjævlig å høre slike historier. Likevel er det utvilsomt positivt at de kommer frem. Det er slike historier som kanskje utgjør en majoritet blant voldtektene.
For meg er det vanskelig å gripe an erfaringen din, fordi jeg ikke har noe lignende å relatere det til. Jeg kan imidlertid kommentere det du innleder med: om skammen og hvorfor dette forblir — i de aller fleste tilfeller — tause traumer. Slikt er lettere å analysere intellektuelt.
Det triste er at analysen er forstemmende. Årsaken til at slikt foblir skjult, er at det utgjør store sosiale kostnader for den som snakker å gjøre nettopp det. De korrekte og offisielle holdningene skjuler så altfor ofte en dypere mangel på respekt, mistenkeliggjøring eller avstandstagen. Og det gjelder i like stor grad menn som kvinner.
Det står derfor dobbelt respekt av de som forteller, slik at både 14-åringene og 19-åringene har hørt om, og vet om, at dette skjer. Den aktuelle 19-åringens likesinnede trenger definitivt å vite, og bli tvunget til konfrontasjon med sine egne holdninger.
Så gratulerer, kondolerer og lykke til med alt på en og samme tid!
Dersom du anmelder han, og han blir dømt så må han sone en pen fengselsstraff, i tillegg til at du nok får rundt 50.000 i oppreisning.
Det er 10 års foreldelsesfrist på denne saken. Denne foreldelsesfristen løper fra din myndighetsdag. Det betyr at anmeldelse senest må leveres på din 28 års dag.
Bevismessig er slike saker vanskelige. I ditt tilfelle var du 14, og han 19. Dette gjør at et seksuellt forhold er ulovlig, uansett om det var voldtekt eller ikke. Nettopp dette kan gjøre at det blir lettere å bevise.
Dersom du anmelder, vil politiet innkalle han til avhør.
Dersom han da tenker at han vil skjule at det var en voldtekt, men sier at det var frivillig, så innrømmer han et straffbart forhold. Han vil da bli dømt.
Dersom du har dagbok fra den perioden vil dette kunne være bevis. Dersom du har fortalt venninner om dette, vil de også kunne gjøre ditt vitnesbyrd troverdig.
På den andre siden, så er det krevende å gå igjennom noe slikt. For at politiet skal ta ut tiltale, må politiet mene at forholdet lar seg bevise. Dette gjør at det skal en del til for at politiet tar ut tiltale.
Nettopp fordi det er vanskelig å bevise slike saker, blir de ofte henlagt. Likevel så vil en henlagt sak mot vedkommende ligge i politiets arkiver, noe som gjør at om andre anmelder, vil politiet legge inn mer arbeid, og saken vil kunne bli gjennopptatt.
Så selv om du ikke har lyst til å anmelde, så har du fortsatt en hel del år igjen å gjøre det på. Så ved en anledning, vurder om du vil gå igjennom det.
Lykke til.
Jeg leser og griner litt og kjenner meg igjen, Ida.
Det er jo ikke noen hemmelighet at jeg selv satt fast i skammen og ikke snakket om voldtektene jeg ble utsatt for i ungdommen før det hadde gått over 10 år.
Jeg tror ikke de som voldtok meg aner noe som helst om hva de gjorde de heller.
Meg jeg synes ikke det er noen vits i å skulle konfrontere dem utfra et håp om at de skal forstå eller føle skyld eller noe annet jeg måtte ønske. Det er ikke mitt ansvar å gi dem muligheten til å unnskylde seg.
Du er modig som skriver så ærlig om dette!
Klem, Lene
Hvis han ser på seg selv som et oppegående menneske, – har du vurdert å konfrontere ham med det som skjedde på en ryddig og ordentlig måte? Du kunne for eksempel sende ham adressen til dette innlegget ditt.
Takk for at du deler. Nå er ikke dette et personlig tema for meg, men du belyser godt hvorfor jeg selv velger å skrive om vanskelige og personlige ting. Det er tekster jeg selv ville satt pris på å lese. Jeg ble også dessverre skyldig i å lure på hvem det er, er redd jeg ville kjent igjen navnet, rett og slett.