Voldtektsdebatten har rast på bloggene en stund, og i går satte jeg meg ned og begynte på en lang, sint kommentar til Esquil om hans post om biting av pikker, feminisme vs krig og såkalte logiske brister i likestillingsargumentene.

Før jeg fikk postet det, sendte Esquil og jeg en del meldinger på Fjasbok oss i mellom, som gjorde at jeg la fra meg utkastet til det sinteste innlegget. Fordi jeg hadde misforstått ham litt og tatt en del ting litt vel personlig.

Etter litt om og men har jeg bestemt for å ta med meg litteraturviter-Virrvarr inn i tekstene og dekonstruere debatten. For dere som ikke er familiære med begrepene til Derrida skal jeg oversette: Jeg finleser, stripper vekk retorikk og språklige bilder og finner meningsinnholdet i teksten. Dette blir jeg nødt til for å kunne diskutere det som Esquil egentlig mener. Han spissformulerer for å provosere, og jeg var på nippet til å skrive en «Hallo- voldtekt er et alvorlig problem, din bloggende apekatt!»-kommentar, før jeg skjønte at det ikke er dette han snakker om.

Så langt jeg har silt de tre innleggene, er det dette han vil si:

1. Han vill problematisere retorikken feminister bruker rundt voldtektsspørsmålet. Kan menn som enkeltindivider stilles til ansvar for noe som oppfattes som grusom kriminalitet?

2. Han vil problematisere hvorfor feminisme er et såpass stort tema i bloggerland som det er. Hvorfor skriver ikke damene mer om krig og urettferdighet?

Hvorvidt virkemidlene han bruker er ok eller ikke, gidder jeg ikke diskutere. Jeg tenker å svare på disse to spørsmålene, og jeg kommer til å starte på problematisering nr 2.

Om feminisme og hvorfor det blogges så mye om det.

Først og fremst- jeg tror ikke feminisme er et så stort tema som Esquil vil ha det til. Jeg tror det blogges mer om feminisme enn det skrives om det i avisene, rett og slett fordi det er et tema som er oversett i media i stor grad.

Ellers tror jeg feminisme er et mer kommentert tema enn utenrikspolitikk osv fordi det ikke bare er politisk, men også personlig. Blogg er en mer personlig form for skribleri enn mange andre genre, og dermed blir feminisme et tema både mange røde, ranke politiske bloggere som meg kommenterer på, samtidig som jenter som skriver mer om sine personlige betraktninger om livet & tilværelsen også kommenterer.

For meg er feminisme/kvinnesak/likestilling- kall det hva du vil- et politisk spørsmål som handler om mitt liv. Voldtekt er ikke et tema for meg på linje med krigshissing mot Iran, jeg beklager. Voldtekt handler om mitt liv, min helse, min psyke og min og mine medsøstres trygghet. Nå blogger jeg også om krig, antirasisme og fri programvare på den politiske siden, men få ting engasjerer meg så mye som ting som handler om ting jeg har opplevd i praksis.

Når kvinnediskriminering er et så stort tema, er det fordi jenter opplever det, ser det daglig og skriver om det. Du skriver om interessekampen som angår deg, rett og slett. Feminisme handler både om venninnen min fra ungdomskolen som har fått silikonpupper siden sist jeg så henne, om ekskjæresten min og spiseforstyrrelsene hennes, om omskjæring, voldtekt, konebanking, komplekser og slengkommentarer jeg får fordi jeg er jente på WoW.

Oppsummerende er feminisme temaet der både de personlige og politiske bloggerne kan møtes, og det er et viktig tema som ikke bør krympes retorisk ved å sammenlignes med utenriksposter med få kommentarer.

Om retorikk rundt voldtekt

Kan man kreve at menn kommer på banen i voldtektsdebatten? «Jeg driver ikke med vold mot kvinner, og jeg er ikke en del av statens begrep om «mannen»» skriver Pål Veiden, prosjektleder i Civita (takk til Drusilla), og argumenterer på mange måter om det Esquil snakker om- hvorvidt jeg som feminist kan si «Dere gutter må ta ansvar i voldtektsspørsmålet» eller ei.

Problemet med denne typen argumentasjon er at den likestiller voldtekt med vanelig kriminalitet som mord,ran etc og ikke ser på det som et kjønnet problem.

I følge helt fersk statistikk har en av ti norske jenter hatt samleie mot sin vilje. Willy Pedersen, min kjekke, tidligere professor i sosiologi, har kommet frem til at overgriperen nesten alltid er en som står jenta nær. Samme undersøkelse viser også at 0,2 % av alle menn mener de har begått et seksuelt overgrep. Og det er i dette statistikk-regnestykket at voldtekt slutter å være klassisk kriminalitet og går over til å bli en kjønnet struktur.

Om 10% av alle jenter har blitt voldtatt (en tredjeldel utsatt for seksuell trakassering), og overgriperen nesten alltid er noen de kjenner godt, betyr det enten at 0,2% av alle menn kjenner 10% av alle landets jenter, eller så er ikke gutter klar over at de begår overgrep. Jeg er overbevis om at det siste er tilfellet.

I denne tidligere posten (beklager min elendige nynorsk) tar jeg for meg et par generelle Dagbladet.no-kommentarer på Willy Pedersens artikkel. En av dem sier følgende:

«Jeg mener at å sammenlikne “nachspielvoldtekter” og den type overfallsvoldtekter vi har sett den siste tiden blir som å sammenlikne butikknasking og NOKAS ranet.
Begge deler er ulovlig, men der slutter også likheten.
Dette betyr ikke at nachspielvoldtekter er OK, på ingen måte.»

Denne type holdninger kan ikke vi jenter snu alene. Å be menn ta ansvar og komme på banen er ikke et retorisk grep, men en nødvendighet. 10% har blitt voldtatt. Det betyr at alle kjenner minst et voldtektsoffer. Det skal ikke så mye til at alle kjenner en voldtektsmann, heller. Og hva du sier til kompisene dine spiller faktisk en rolle.

Ellers er dette også et spørsmål om HVOR ansvaret skal plasseres. Når voldtektsdebatten er oppe i media ved jevne mellomrom, oppfordres jenter til ikke å gå alene hjem, ikke drikke for mye, ikke kjøre pirattaxi, kjøpe pepperspray og gå på selvforsvarskurs. Hvorfor er det mitt ansvar å ikke bli et offer for overgrep?

En koselig dame jeg kjenner i Bergen foreslo en kampanje på utestedene der man hang opp skilt på barene med påskriften «Er hun for full til å vite hva hun gjør?» «Burde du ta den siste drinken? Vis hensyn.» «Ikke gå bak en enslig dame i et mørkt smug» ol for å rette ansvaret mot noen andre enn potensielle ofre.

Nei, jeg tror ikke alle menn er potensielle overgripere, men jeg tror ikke alle menn vet hva som er overgrep. Som skrevet tidligere, synes min voldtektsmann at vi bare er gode venner. Om kompisen hans hadde sagt til ham på festen at «Kjære NN, jeg tror du skal la 14-åringen være i fred nå», ville livet mitt sett ganske annerledes ut idag. Dét er måten menn kan komme på banen i voldtektsdebatten. Fordi vi snakker om skremmende vanlige overgrep på en fest eller et soverom nær deg.

Jeg skjønner det er frustrerende å bli holdt ansvarlig for noe andre menn gjør, hvis man oppfører seg pent selv. Samtidig er ikke dette et problem vi jenter kan løse alene. Gutter må snakke med hverandre, og ansvaret må vekk fra ofrene.

Om det oppstår retoriske problemer der, er det ikke så veldig intressant. For min del er det å bevege seg bort fra retorikken som ofte brukes i media der skylden plasseres på offeret langt, langt viktigere.

«Jeg erkjenner at voldtekt er et større problem enn pikkhodebiting. Jeg er ikke ute etter å bagatellisere voldtektsproblemet. Dette var et siste velment forsøk fra på å formidle hvordan det oppleves for normale menn når kampen mot voldtekt gjøres til en kamp kvinner mot menn.»

Slik avslutter Esquil pikk-bite-posten og bloggingen for denne gang. Jeg tror Esquil når han sier at han ikke vil bagatellisere problemet. Jeg skjønner at det er ubehagelig å føle seg gjort ansvarlig når det kommer til overgrep mange beskriver som verre enn mord. Jeg vil gjerne formulere noe på voldtekt som gjør at gutter både bryr seg og skjønner hvor alvorlig problemet er, og ber om innspill på det. Og når det både ER et kjønnet problem, og statistikken viser at gutter ofte ikke er klar over hva slags overgrep de begår, kan jeg ikke se annet enn at harde, retoriske skyts er nødvendig. Alternative forslag er velkomne.