Voldtektsdebatten har rast på bloggene en stund, og i går satte jeg meg ned og begynte på en lang, sint kommentar til Esquil om hans post om biting av pikker, feminisme vs krig og såkalte logiske brister i likestillingsargumentene.
Før jeg fikk postet det, sendte Esquil og jeg en del meldinger på Fjasbok oss i mellom, som gjorde at jeg la fra meg utkastet til det sinteste innlegget. Fordi jeg hadde misforstått ham litt og tatt en del ting litt vel personlig.
Etter litt om og men har jeg bestemt for å ta med meg litteraturviter-Virrvarr inn i tekstene og dekonstruere debatten. For dere som ikke er familiære med begrepene til Derrida skal jeg oversette: Jeg finleser, stripper vekk retorikk og språklige bilder og finner meningsinnholdet i teksten. Dette blir jeg nødt til for å kunne diskutere det som Esquil egentlig mener. Han spissformulerer for å provosere, og jeg var på nippet til å skrive en «Hallo- voldtekt er et alvorlig problem, din bloggende apekatt!»-kommentar, før jeg skjønte at det ikke er dette han snakker om.
Så langt jeg har silt de tre innleggene, er det dette han vil si:
1. Han vill problematisere retorikken feminister bruker rundt voldtektsspørsmålet. Kan menn som enkeltindivider stilles til ansvar for noe som oppfattes som grusom kriminalitet?
2. Han vil problematisere hvorfor feminisme er et såpass stort tema i bloggerland som det er. Hvorfor skriver ikke damene mer om krig og urettferdighet?
Hvorvidt virkemidlene han bruker er ok eller ikke, gidder jeg ikke diskutere. Jeg tenker å svare på disse to spørsmålene, og jeg kommer til å starte på problematisering nr 2.
Om feminisme og hvorfor det blogges så mye om det.
Først og fremst- jeg tror ikke feminisme er et så stort tema som Esquil vil ha det til. Jeg tror det blogges mer om feminisme enn det skrives om det i avisene, rett og slett fordi det er et tema som er oversett i media i stor grad.
Ellers tror jeg feminisme er et mer kommentert tema enn utenrikspolitikk osv fordi det ikke bare er politisk, men også personlig. Blogg er en mer personlig form for skribleri enn mange andre genre, og dermed blir feminisme et tema både mange røde, ranke politiske bloggere som meg kommenterer på, samtidig som jenter som skriver mer om sine personlige betraktninger om livet & tilværelsen også kommenterer.
For meg er feminisme/kvinnesak/likestilling- kall det hva du vil- et politisk spørsmål som handler om mitt liv. Voldtekt er ikke et tema for meg på linje med krigshissing mot Iran, jeg beklager. Voldtekt handler om mitt liv, min helse, min psyke og min og mine medsøstres trygghet. Nå blogger jeg også om krig, antirasisme og fri programvare på den politiske siden, men få ting engasjerer meg så mye som ting som handler om ting jeg har opplevd i praksis.
Når kvinnediskriminering er et så stort tema, er det fordi jenter opplever det, ser det daglig og skriver om det. Du skriver om interessekampen som angår deg, rett og slett. Feminisme handler både om venninnen min fra ungdomskolen som har fått silikonpupper siden sist jeg så henne, om ekskjæresten min og spiseforstyrrelsene hennes, om omskjæring, voldtekt, konebanking, komplekser og slengkommentarer jeg får fordi jeg er jente på WoW.
Oppsummerende er feminisme temaet der både de personlige og politiske bloggerne kan møtes, og det er et viktig tema som ikke bør krympes retorisk ved å sammenlignes med utenriksposter med få kommentarer.
Om retorikk rundt voldtekt
Kan man kreve at menn kommer på banen i voldtektsdebatten? «Jeg driver ikke med vold mot kvinner, og jeg er ikke en del av statens begrep om “mannen”» skriver Pål Veiden, prosjektleder i Civita (takk til Drusilla), og argumenterer på mange måter om det Esquil snakker om- hvorvidt jeg som feminist kan si «Dere gutter må ta ansvar i voldtektsspørsmålet» eller ei.
Problemet med denne typen argumentasjon er at den likestiller voldtekt med vanelig kriminalitet som mord,ran etc og ikke ser på det som et kjønnet problem.
I følge helt fersk statistikk har en av ti norske jenter hatt samleie mot sin vilje. Willy Pedersen, min kjekke, tidligere professor i sosiologi, har kommet frem til at overgriperen nesten alltid er en som står jenta nær. Samme undersøkelse viser også at 0,2 % av alle menn mener de har begått et seksuelt overgrep. Og det er i dette statistikk-regnestykket at voldtekt slutter å være klassisk kriminalitet og går over til å bli en kjønnet struktur.
Om 10% av alle jenter har blitt voldtatt (en tredjeldel utsatt for seksuell trakassering), og overgriperen nesten alltid er noen de kjenner godt, betyr det enten at 0,2% av alle menn kjenner 10% av alle landets jenter, eller så er ikke gutter klar over at de begår overgrep. Jeg er overbevis om at det siste er tilfellet.
I denne tidligere posten (beklager min elendige nynorsk) tar jeg for meg et par generelle Dagbladet.no-kommentarer på Willy Pedersens artikkel. En av dem sier følgende:
«Jeg mener at å sammenlikne “nachspielvoldtekter” og den type overfallsvoldtekter vi har sett den siste tiden blir som å sammenlikne butikknasking og NOKAS ranet.
Begge deler er ulovlig, men der slutter også likheten.
Dette betyr ikke at nachspielvoldtekter er OK, på ingen måte.»
Denne type holdninger kan ikke vi jenter snu alene. Å be menn ta ansvar og komme på banen er ikke et retorisk grep, men en nødvendighet. 10% har blitt voldtatt. Det betyr at alle kjenner minst et voldtektsoffer. Det skal ikke så mye til at alle kjenner en voldtektsmann, heller. Og hva du sier til kompisene dine spiller faktisk en rolle.
Ellers er dette også et spørsmål om HVOR ansvaret skal plasseres. Når voldtektsdebatten er oppe i media ved jevne mellomrom, oppfordres jenter til ikke å gå alene hjem, ikke drikke for mye, ikke kjøre pirattaxi, kjøpe pepperspray og gå på selvforsvarskurs. Hvorfor er det mitt ansvar å ikke bli et offer for overgrep?
En koselig dame jeg kjenner i Bergen foreslo en kampanje på utestedene der man hang opp skilt på barene med påskriften «Er hun for full til å vite hva hun gjør?» «Burde du ta den siste drinken? Vis hensyn.» «Ikke gå bak en enslig dame i et mørkt smug» ol for å rette ansvaret mot noen andre enn potensielle ofre.
Nei, jeg tror ikke alle menn er potensielle overgripere, men jeg tror ikke alle menn vet hva som er overgrep. Som skrevet tidligere, synes min voldtektsmann at vi bare er gode venner. Om kompisen hans hadde sagt til ham på festen at «Kjære NN, jeg tror du skal la 14-åringen være i fred nå», ville livet mitt sett ganske annerledes ut idag. Dét er måten menn kan komme på banen i voldtektsdebatten. Fordi vi snakker om skremmende vanlige overgrep på en fest eller et soverom nær deg.
Jeg skjønner det er frustrerende å bli holdt ansvarlig for noe andre menn gjør, hvis man oppfører seg pent selv. Samtidig er ikke dette et problem vi jenter kan løse alene. Gutter må snakke med hverandre, og ansvaret må vekk fra ofrene.
Om det oppstår retoriske problemer der, er det ikke så veldig intressant. For min del er det å bevege seg bort fra retorikken som ofte brukes i media der skylden plasseres på offeret langt, langt viktigere.
«Jeg erkjenner at voldtekt er et større problem enn pikkhodebiting. Jeg er ikke ute etter å bagatellisere voldtektsproblemet. Dette var et siste velment forsøk fra på å formidle hvordan det oppleves for normale menn når kampen mot voldtekt gjøres til en kamp kvinner mot menn.»
Slik avslutter Esquil pikk-bite-posten og bloggingen for denne gang. Jeg tror Esquil når han sier at han ikke vil bagatellisere problemet. Jeg skjønner at det er ubehagelig å føle seg gjort ansvarlig når det kommer til overgrep mange beskriver som verre enn mord. Jeg vil gjerne formulere noe på voldtekt som gjør at gutter både bryr seg og skjønner hvor alvorlig problemet er, og ber om innspill på det. Og når det både ER et kjønnet problem, og statistikken viser at gutter ofte ikke er klar over hva slags overgrep de begår, kan jeg ikke se annet enn at harde, retoriske skyts er nødvendig. Alternative forslag er velkomne.
10 kommentarer til “Dekonstruksjon av voldtektsdebatten”
Fant fram til denne posten via Tordenbloggen og det er jeg glad for. Utrolig godt skrevet, saklig og flott. Jeg har hatt problemer med å skrive noe som helst om dette emnet fordi jeg blir så provosert. Men dette… dette var virkelig bra.
Nå leste jeg Eskilds post så vidt, men jeg har på en måte gitt opp voldtektsdebattene for en stund. Blir så oppgitt.
MytteristLykke, HvaHunSa: Tusen takk. Det varmer masse.
livetleker: Egalias Døtre-parallellen til posten hans tror jeg er veldig lur, og ganske nær opp til det han opprinnelig mente å si.
Og jeg er veldig enig med det at vi kan forvente at de sier fra ^-^
Jeg leste Esquil, og jeg håper og tror at jeg forsto ham riktig. Det er ofte en god ide å snu kjønnene på hodet for å få fram et poeng (Gammelt eks: Gerd Brantenberg: Egalias døtre). Det synes jeg faktisk Esquil gjorde. Jeg kjenner ikke ham, så jeg tolker ham i beste mening. Vi gjør galt mot menn hvis vi vil at de skal føle kollektiv skyld for det andre menn gjør. Det vi kan og skal forvente av alle menn, er at de engasjerer seg, at de hever sin røst når andre menn blir sexistiske, at de stopper andre menn som er i ferd med å begå overgrep.
En mann som ikke gjør det er en lort.
Virrvarr: dette var en svært konstruktiv og oppklarende redgjørelse, du setter ord på en del tanker jeg selv har hatt, men ikke klart å formulere.
Denne posten, og den andre du skrev om voldtekt, er to veldig viktige bidrag i debatten, du har vist en side ved problemet som sjelden kommer frem ellers. Jeg beundrer deg for engasjementet, innsikten og motet.
Så enkelt, og ikke minst verdig, kan det altså gjøres.
Sofie og Lene: Takk, takk (c;
Örn: Godt å høre at det var en dekonstruksjon som funket. Denne diskusjonen har jo satt igang en vill runde med metablogging, og jeg vil heller leke konstruktiv og skrive om det som _er_ tematikken. Takk for positiv tilbakemelding.
Ida dette var en veldig fin dekonstruksjon av debatten. Mulig vi menn er ekstra fölsomme for denne generaliseringen i alle likestillingsdebattene. Jeg kjenner at jeg altfor ofte beholder en fot i skyttergraven i stedet for á komme helt opp og sammen diskutere hva vi skal gjöre for at vi fár en bedre fremtid.
Det blir fryktelig vanskelig á ta annsvar for alt det dárlige váre brödre gjör og fedre har gjort. Og i og med at man er en mann/gutt sá identifiserer man seg veldig med “menn er sánn og sánn”.
Dette synes jeg var et godt bidrag til diskusjonen. Og jeg skal sá absolutt fölge litt mer med i svingene og ta tak i denne tematikken.
Bra, Ida! Jeg er imponert over hvor saklig du klarer å skrive om dette.
Ellers fikk dette meg til å tenke at problemet er gammelt, veldig gammel. Jeg husker en teori jeg har lest om heksebrenning: Presten blir seksuelt opphisset, begår overgrep mot en kvinne og anklager kvinnen for å ha tatt makten over ham med hjelp av trolldom, hun er derfor en heks og må brennes.
Samfunnet vårt (og andre samfunn) har en lang, lang tradisjon med å legge skylden på kvinnen for at hun er utfordrende og at mannen derfor ikke kan klandres for sin oppførsel.
Jeg forstår at de 90 % av mennene, de som ikke begår overgrep mot kvinner ikke vil settes i bås med de 10%.
Men jeg kjenner voksne, gode menn (blant de 90%) som våger å si ifra. De finnes og forhåpentligvis blir det flere og flere av dem.
Interessant det du skriver om denne nye mediavirkeligheten (blogging) der hvem som helst kan bli lest og lyttet til. Mange kvinner kommer derfor til orde ute i det offentlige rom på en måte som ikke har vært tilfelle før.
Hilsen Svigermor
Hei
Virrvarr har mange viktige og gode poeng her!
Jeg har også opplevet at menn blir veldig sinte, både på meg og andre jenter, viss jentene påpeker at voldtekt er et kjønnet problem. Og jeg forstår godt at det er kjipt for mange menn som aldri har begått et eneste overgrep mot kvinner, og heller ikke trakassert dem seksuelt, å få høre dette. Jeg synes også at det er bra at de blir provosert. Det eneste jeg ikke forstår er at de retter dette sinnet mot kvinner – de burde rette det mot de mennene som voldtar, og dermed er med å stigmatisere alle andre menn. Det er deres ansvar, ikke kvinnenes.