Jeg liker ikke krim, med mindre du regner med de gamle Agatha Christie-klassikere og min første store kjærlighet i barndomsårene; Sherlock Holmes.  Krimbøker er sånt jeg ser i hyllene på Narvesen før jeg skal ta toget, og navnene på kjendiskrimforfatterne er sånt jeg merker meg når jeg skummer gjennom Dagbladet. Jeg har ikke giddet å sette meg ned med hverken Anne Holt eller Jo Nesbø før nå nylig.

Jeg fikk høre hvor fantastisk «Snømannen» fra alt fra generelle lesehester omkring meg til folk jeg studerte litteraturvitenskap sammen med og begynte og gruble.  Jeg hadde jo ikke lest den type litteratur før. Kanskje det var bra?

Da jeg snublet over Jo Nesbøs siste utgivelse på lydbok da jeg rotet rundt på Pirate Bay, tenkte jeg som så: Shit, la gå.

Jeg har tegnet og lyttet en par dager. Likte jeg dette? Var det artig? Underholdende? «Snømannen» er jo en bestselgerroman av en bestselgerforfatter. Det må jo være en grunn til det?

Jeg fikk følgende ting ut av boken:

1. Jeg ble ikke overrasket. Jeg visste hvem morderen var så fort alle karakterene i boken var presentert. Ikke på grunn av hint eller spor, men på grunn av hvordan boken er skrevet og handlingen lagt opp. Selvsagt er den kjekke, fantastiske fyren heltens ekskjæreste bor sammen med en gal seriemorder. Tada. Jeg satt i over hundre sider og ventet på hvordan Nesbø ville dra det i land.

2.Et par gode latterbrøl på grunn av klisjéfaktoren. Ok, hovedpersonen heter Harry Hole. Hans mest traumatiske opplevelse i barndommen var da han gikk seg bort på myra i mørke og ble sittende fast i et hull. Hole-hull-greia, samt seriemorderen som er løs i Oslos gater, hele «det var en mørk og stormfull natt»- tendensen og den utrolig James Bond-aktige avsluttningen der heltinnen kommer til å dø om helten åpner døren og politi og morder ender opp med å henge etter et håndjern fra toppen av holmekollbakken…Vel, det tok litt av for min del. Der ting skulle vært nifst og ubehagelig, lo jeg godt. Mye av boken kjentes som en overdrevet horror-movie.

3.Kløende utslett av machotendenser. Hovedpersonen er den åh- så dyktige, åh- så alkoholiserte, åh- så deprimerte, åh- så Ensom Ulv- Harry Hole. Damen hans vil ikke se ham mer, men de har masse heftig utro-sex og han redder livet hennes til slutt. I tillegg kommer den Utrolig Håtte, Utrolig Mystiske, Utrolig Flinke & Farlige unge damen, Katrine Bratt og begynner å jobbe som Harrys assistent. De to eneste damene i boken er altså to ytterst pene ting som svermer rundt den macho, ensomme, treningsnarkomane helten som stadig vekk trues med avskjedigelse fra voldsavsnittet hos Oslo Politikammer. I tillegg handler boken om en seriemorder som straffer utro kvinner- aka horer, og er full av lite flatterende skildringer av kvinner og kvinnekropp. «Bimboer«, «middelmådig, men pulbar», «fitte», boken er full av det.

4. En spiseskje mørkredsel. Ja, den var nifs, trass i klisjéorgier og forutsigbart plott.

Og det var det. Plottet var en slags kryssning mellom krimseriene som går på TV2 i påsken og et sett med standardingredienser. Jeg tror jeg kan lage et program som genererer krimromaner om man bare fyller inn navn på steder, personer, legger til drapsvåpen, vitner og hvem man vil ha som morder. Så putter det inn «Det var en mørk og stormfull natt», en og annen pen dame, en falsk mistenkt eller to, et tilsynelatende selvmord og et par oppskårede lik. Det blir litt som Cluedo, bare mørkere. Også skal det lage Jo Nesbø-bestselgere, ikke brettspillgreier.