Det har alltid vært noe spesielt mellom Brumm og meg. Før jeg lærte å lese selv (noe som var svært tidlig, jeg leste min første bok som toåring), satt jeg i vinduskarmen på faren min sitt kontor og hørte på eventyrene til Brumm, Nøff og alle de andre i Hundremeterskogen. Det var Egner sin innspilling og Egner sin oversettelse, og han sang falskt på alle de små visene underveis. Slik satt jeg ved siden av kasettspilleren fra jeg var under ett år og lyttet. Jeg fikk selvfølgelig bøkene også, og farvela alle bildene med tykke fettfarver.  Alt som var Brumm var bra. Ole Brumm-tegneserier var like fint som boken, selv om det ikke tok lang tid før jeg skjønte at det var forskjell på Disney og Tha Real Shit.

Høydepunktet var bamsen min, en brun og litt stakkarslig sak som selvsagt fikk navnet Ole Brumm. Et rart, ubestemmelig gult og rosa tøydyr ble Nasse Nøff. Hvordan det så ut, var ikke så vesentlig. Den dag i dag tror jeg at leketøysprodusenten hadde ment at det skulle være en hund, men hos oss var den en fin, pinglete gris. Mamma sydde en tigergutt av en gammel, stripete kjole hun hadde. Med pappavstivining i fjeset klarte hun å lage en tiger som så nesten helt ut som tegneserieutgaven, i hvertfall i profil. Det eneste tigergutt aldri fikk var ører. Før mamma fikk sydd dem på, gikk vannet og lillesøsteren min kom til verden noen timer senere. Det var kjempestas, og saken var klar: Man trenger ikke bamser når man har småsøsken. Jeg var Ole Brumm, hun var Nasse Nøff og da yngestemann ble født, ble hun utnevnt til Kengubarnet. Mamma steppet inn som Kengumamma når det var behov for det, og med litt bamsehjelp utgjorde vi hele Hundremeterskogen.

Og vi bodde jo i Tusenmeterskogen, kom vi frem til. Huset vårt ligger akkurat en kilometer fra nærmeste flik med sliten asfalt, og det var tusen meter med skog for tre små jenter å boltre seg på, tusen meter å legge ut på eventyr for Brumm, Nøff og Kengubarnet.

Det gjorde noe med identitetene våre for en stund. Jeg spiste honning ut av boksen, selv om jeg ikke likte det noe særlig. Søsteren min ville ha nøtter, selv om hun hater det den dag i dag, og yngstemann ville spise alt som stod merket som «Kengubarnets oppskrifter» i Ole Brumm-kokeboken vi skaffet oss. Når vi skulle leke, enten det var i sandkassen, i hagen eller innendørs med byggeklosser, omgjorde vi oss til hver vår A.A Milne-karakter og lekte i vei.  Når mamma fortalte eventyr for oss på kvelden, ble Brumm og Nasse hovedpersoner og vi visste at historiene egentlig handlet om oss. Kasettbåndet med Egner som sang falskt ble spilt om og om igjen alle disse årene. Heffalumper, Ole Brumm-pinneleken, Bjørnehjørnet, og «Tigergutter kan ALT!» dannet enn ramme om de første årene våre. Barbie kom først senere, og jeg er lykkelig den dag i dag over at jeg tilbragte min tidlige barndom, ikke som et velkledd sexsymbol, men som en feit og poetisk bjørn.

Fremdeles synes jeg Egners utgave er den koseligste, og mange av sangene har gått fra å være små stubber i en barndomsfortelling til nesten zen-buddistiske leveregler. Dette er min favoritt til dags dato, til bruk for enhver annledning:

For Ole Brummm har et tenkested
Der Nasse Nøff også tenker med.
Og så kan de sitte i ro og fred
på Brumms og Nøffs lille tenkested.

Gratulerer med åttiårsdagen, Brumm!