Helt heltinne?

Avil skriver helter hun husker og jeg kjente meg inspirert til å skrive noe tilsvarende.
Jeg har nemlig hatt ganske mange. Det som frustrerte meg veldig da jeg var liten var at alle de kuleste bokfigurene var menn. Alle mine forbilder i barndommen var menn. Robin Hood stjal fra de rike, gav til de fattige, skjøt med pil og bue, lurte sheriffen og reddet dagen. Når min venn Morten og jeg skulle leke da vi var små, måtte alltid Morten få være Robin, siden han var gutt. Siden jeg var jente, ble rollen min Jomfru Marian, og hennes glansreplikk i tegnefilmen var «Åh, ROBIN! Du er så kjekk og impulsiv!» Det var ikke like knall som å ha «Wanted! død eller levende»-plakater av seg hengende rundt over hele Sherewoodskogen. En lang historie kort- barndommen min bestod i å late som om jeg var gutteheltene i de fleste sammenhenger. Men hvem var de beste? Hvem gjorde mest inntrykk? Her følger Virrvarrs heltekavalkade:

1: Greven av Monte Christo.
Ingen over, ingen ved siden. Som mobbeoffer hele barneskolen var det ingen heftigere lesning enn historien om Edmond Dantés som blir kastet i fengsel av noen venner av seg for å redde dem fra å bli arrestert for spionasje, og hvordan Dantés rømmer og tar en sviende hevn på alle de gamle fiendene en etter en. Jeg satt på rommet mitt og så levende for meg hvordan jeg skulle komme tilbake og ta grufull hevn på Hege, Lena og hva de nå het alle sammen.

2: Sherlock Holmes
Som tidligere nevnt var detektiven min store helt og kjærlighet, og jeg visste hva jeg ville gjøre når jeg bli stor: Løse mysterier, vite Alt, spille fiolin og bruke morfin. Jeg visste riktignok ikke helt hva morfin hva for noe, men det skulle jeg helt sikkert gjøre.

3: Den røde pimpernell
Utkledd som gammel kone sniker den røde pimpernell seg forbi franske vakter for å redde adelsmenn fra guiljotinen. En skikkelig gentlemannshelt som lurte fienden til å sniffe pepper i tro om at det var snus og spilte så udugelig slaskete at ingen mistenkte ham. Jeg skulle bli sleip lurendreier, det var helt klart. Akkurat som den røde pimpernell, og jeg skulle ha mitt eget kjennemerke på et lite kort jeg etterlot til fortvilede myndigheter.

4: Modesty Blaise
Den eneste reelle heltinnen min fra barndommen. Jeg husker å ha blitt fratatt Agent X9-bladet med serien hennes en gang som åtteåring og fikk streng beskjed om at visse ting var jeg for ung for. Det skjerpet interessen, og jeg leste i smug til øyet ble stort og vått. Modesty hamler opp med alt som finnes av fiender, hun har vært yrkeskriminell, agent og superhelt, er nærkampmester, beinhard og har en mannlig partner uten noe undertrykkelsesforhold eller seksuelle undertoner. Willie og Modesty er partnere, intet mer.Det merkeligste var at det å bli Modesty virket som langt mer uuoppnåelig enn det å bli Greven av Monte Christo, selv om Modesty var dame. Det kan kanskje ha noe med at hun var veldig fysisk kapabel, og jeg alltid har vært en hoppende badeball med sammensnørte lisser, og det virket mer logisk at jeg skulle vokse opp til å bli usannsynelig sleip enn usannsynelig flink til å sparke folk i magen (c;

Vel- jeg har allerede introdusert leserne mine for mitt noe sære forhold til Ole Brumm- her er et par av karakterene som preget barndommen sånn ellers, og jeg synes de er like tøffe den dag i dag. Føl gratis til å lage deres egen liste.

11 kommentarer om “Helt heltinne?

  1. Hjelp – Greven av Monte Cristo og Den røde pimpernell. – det er jo helter fra min barndom. Så morsomt at du også leste dem.

    Da vi var små på 1960 og 1970-tallet var det noe som het Illustrerte Klassikere. Det var tegneserieutgaver av forkortede klassikere. Jeg elsket dem, og det fine var at de fikk oss til å gå til originallitteraturen for å få mer.

  2. Avil: Tusen takk, de kommer fra fantastiske bøker (c;

    Livetleker: Vel, vokser man opp med skolebiblioteket som nærmeste venn, så blir det sånn. Og de er jo klassikere- de er ikke sesongavhenigige. Illustrerte klassikere kommer ut på nytt nå, Egmont har dem i hardcover.

  3. «Jeg satt på rommet mitt og så levende for meg hvordan jeg skulle komme tilbake og ta grufull hevn på Hege, Lena og hva de nå het alle sammen.»

    Aaah… det var tider det!! Kjenner meg godt igjen i den kommentaren, men må nesten le litt av det nå selv om den føltes alvorlig den gang.

    Takk for glimrende helteliste, veldig morsomt å lese. Heia Modesty!!!

  4. Greven av monte christo var min helt også. Jeg satt også å tenkte akkurat sånn (selv om de het noe annet). Den ultimate hevn.
    – også selvsagt sherlock Holmes.
    Jeg hadde noen andre detektiver også. En liten stund leste jeg «alt» med Nancy Drew. Men jeg ble raskt veldig fan av Poirot og siden jeg bare kjente navnet fra bøker, så uttalte jeg det som det sto: Påirått. Og miss Marple. Tror egentlig jeg likte detektiver jeg. 🙂

    Det var sånn da jeg var barn også – menn var de kuleste å leke at man var. Dumme greier.

    Hilsen Svigermor

  5. Vel jeg la aldri merke til dette med kjønna da jeg var liten, men jeg husker at jeg ofte mistrodde jenter litt, og ofte tenkte at de (særlig de skrubbsårfrie og de i bøkene) var skrekkelig dumme. men jeg tenkte aldri over det, – for jeg identifiserte meg jo med heltene uansett. Enten det var Huckleberry finn, eller han gammeln i kong salomos miner, eller phileas fogg eller robin hood eller mennene i RLstevensonbøkene. Alrtså alle disse svært forskjellige, men like penisbehengte mennene.

  6. åh, ja! Phileas Fogg! Han var min helt i årevis. Så til de grader at jeg kalte min vakre, politisk korrekte, svarte dukke Aoda. Og NESTEN lærte å sortere sokkene mine.

    Ellers var dette en glimrende idè – de beste heltene! Skal fikse en liste selv, og se om jeg kan grave opp noen kvinner. Og i den forbindelse er jeg deg takk skyldig, Virrvarr, for at du bruker Den Røde Pimpernell først – jeg har nemlig alltid likt ham, men jeg har alltid hatt litt problemer med bokens moral i forhold til revolusjon og sånt. Skjønt det er fint at han redder dødsdømte fra henrettelse.

  7. Engeline: Ja, det er en litt trist bok politisk sett. Danny påpekte at den egentlig er velskreven, britisk propaganda for å sverte den franske revolusjonen. Likevel- den er artig, og god litteratur kan leses i et vakuum uten at man må bry seg om det politiske innholdet. Det må være lov, rett og slett.

    Marthe: Phileas Fogg burde vært med, ja! Jeg var så oppdratt i prinsessetradisjonen, at jeg merket når jentene manglet. Jeg så alltid etter jentene, og det er kjipt når guttene kan være Sabeltann mens du må være Sunniva. Jeg husker godt å tenke sånn som liten.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.