Hvorfor jeg liker Nemi- synsing rundt tegneserier & kjønn

Jeg har hørt mye klaging på Nemi om dagen. Lise resirkulerer vitser, hun kan ikke tegne, hun har brukt opp konseptet sitt. Katarina spurte meg i en kommentar på slaktposten min av Zofies Verden: men jeg lurer vel egentlig på hva som er kvaliteten bak Nemi? Nemi var et kortvarig prosjekt som for sin egen del burde vært lagt ned for lenge siden. Ingenting er morsomt når det går på de samme poengene og småsketsjene hele tiden.

Og ja- jeg kan være enig i mye av kritikken ovenfor. Likevel mener jeg Nemi har noe enestående som tegneserie og jeg vil argumentere for hvorfor. For å kunne gjøre det, må jeg si noe generelt om tegneserier og kjønn.

At kvinnelige tegneseriefigurer har vært og fremdeles er ganske stereotypiske, er ingen hemmelighet. Mens Mikke og Donald er to svært ulike typer, er kjærestene deres Dolly og Minni omtrent identiske. De er hjemmeværende husmødre som elsker shopping, er redde for mus og bruker lang tid på badet. Glemmer Donald eller Mikke bursdagen deres, er helvetet løs. De er ute av stand til å forsvare seg, elsker å lage mat og er humørsyke og ufornuftige.

Serieskapere bruker i all hovedsak tre kjønnsstereotyper når de lager kvinnelige karakterer. Den første er:

Kjæresten

Denne stereotypen har en underavdeling bestående av moren, datteren, kona og søsteren.  Dette er tegneseriefigurer som ikke er noe annet enn den funksjonen de har i forhold til en mannlig helt. Typiske kjærester er Minni og Dolly i Mikke Mus og Donald Duck, Brummelise i Bamse, Mary Jane i Spiderman, Louis Lane i Superman, Blondie og Sala i Fantomet. Hun er gjenganger i spenningsserier og i barne/familieserier. Hun er den trofaste, den helten drømmer om når han sitter i fangenskap, den skurken kidnapper. Hun er ikke en person så mye som hun er en stillingstittel. Merk dere at alle disse seriene eksemplene er hentet fra har navnet til den mannlige hovedpersonen som tittel, utenom Blondie…De er først og fremst kjæresten til helten, ikke en selvstendig karakter.

Stereotype nummer to er litt mindre opplagt. Jeg liker å kalle henne:

Den uoppnåelige

Denne damen finner du oftest i humorseriene. Hun er den pene, smarte, fornuftige jenta alle de håpløse mennene sikler etter. Du kjenner henne igjen ved at hun er den eneste i komiserien som ikke er morsom; hun står som den eneste normale i en flokk med galninger. Hun er smartere og mindre hysterisk enn kjæresten, shopper mindre og redder gjerne den mannlige hovedpersonen om det skulle trengs. Problemet hennes er at hun ikke har noen videre personlighet, feil eller noe annet som gjør en karakter morsom. Typiske uoppnåelige kvinner er Brandy i Reservatet, Rosa i Eon, søster Bjørklund i Riskhospitalet, Emma i Kollektivet og Sara i Kights of the Dinnertable. Hun skal være Perfekt, og det åpner ikke for morsomme innfall. Jevnt over er det en tendens til at det å være morsom er en ukvinnelig egenskap. Skal en dame være en komisk figur, bør hun helst være stygg. Som bringer oss over til den tredje kategorien:

Den stygge

Skikkelige morsomme damer er ofte mindre feminine og i beste fall stygge. Her finner vi slitne koner, sinte svigermødre, hurpa i nabohuset og Jokkes motbydelige damebekjentskaper. Her er det nok av karakterer å ta av, fra Ponny Petra og Else i Pondus, til Gyda i Hårek og Gry i Kollektivet. Et veldig godt eksempel på den stygge og den uoppnåelige kvinnestereotypen i skjønt samspill, finner vi i Bone av Jeff Smith. Her møter vi to tøffe og slagkraftige damer; Bestemor Ben og hennes barnebarn, Thorn. Her har samtlige av figurene i serien et humorpotensiale, foruten vakre Thorn, som er en skjønnhet av dimensjoner i en verden der alle andre ser ut som fantasidyr med overdimensjonerte neser. På den andre siden kan bestemoren karakteriseres med to ord: Morsom og maskulin.

De tre stereotypene jeg har skissert spiller på kvinnen i tegneserieruten som objekt og perfekt, og gjør morsom til en maskulin kvalitet. I et sånt perspektiv er det spennende å se på hvor unik Nemi egentlig er, og ikke minst hvor banebrytende hun var som karakter da Lise introduserte henne på starten av nittitallet.

nemi.gif

Nemi viser at det går an å være en pen, morsom karakter med masse personlighet, at du kan være en «feminin» dame og fremdeles ha mengder med sjarmerende feil og mangler. Nå mener ikke jeg å si at det skal være en nødvendig kvalitet å være pen eller feminin, men det er alltid hyggelig å se en serie som bryter alle normene om hvordan en dame skal være innenfor et medium. Sett fra dette perspektivet, har Nemi en hel rekke enestående kvaliteter som tegneserie og baner vei for en masse, nye og knæsje tegneseriedamer som bryter med de rådende stereotypene. Når hun er ute og drikker øl hele natten, raper høyt og onanerer mens hun tenker på Spøkelseskladden, bryter hun tusen uskrevne regler. Nemi er pen, slem, lat, trist, kåt, morsom og ufordragelig- hun er en person, ikke en type, ikke et objekt. Det samme gjelder Cyan. nemi21.gif

Lise Myhre driver ikke så mye med gode humorpoenger som med banebrytende karaktertegning, og etablering av to mangesidige personer som lever videre uavhengig av det konkrete inneholdet i stripene. Poenget er ikke alltid å være morsom, men å skape personen Nemi og personen Cyan.


23 kommentarer til “Hvorfor jeg liker Nemi- synsing rundt tegneserier & kjønn”

  1. Problemet med argumentasjonen din er at det ene ikke utelukker det andre. Ja, Nemi er fantastisk et cetera. Ja, Lise skulle sluttet å melke den kua da den døde for noen år siden.

    Jeg har digget tegneserier siden før jeg lærte å lese, og jeg digget Nemi mens serien ennå var undergrunn. Men ikke bare har Nemi Montoya like statisk personlighet som en 30åring som har røkt hasj siden hun var 14; Lise har faktisk tapt seg som tegner og blir strekene hennes mer strømlinjeformet nå kan hun bare begynne å tegne for Disney.

    Veldig mange av de ‘voksnere’ tingene Myhre gjør er svært bra; og Cyan har f.eks utviklet seg mye siden hun ble introdusert. Men så lenge Myhre holder fast på ‘Nemi-skal-aldri-forandre-seg!’–linja si så er karakteren kunstnerisk og humoristisk død, en karikatur på seg selv og blablabla. Trist egentlig.

  2. Jeg har alltid likt Nemi, hun er tøff og kul og på mange måter litt som jeg skulle ønske jeg var selv. Ikke helt da, men noen ganger. Hun sier ting rett fram og er ikke redd for å gjøre det. Et godt forbilde, kanskje? 🙂

    Flott post, interessant å lese om dette. Jeg har aldri tenkt over disse tingene før.

    Lothiane’s last blog post..Alene igjen

  3. takk for en flott og velbegrunnet argumentasjon!
    her er det mange gode grunner til å begynne å like Nemi. jeg likte ikke serien før. den traff meg liksom ikke. jeg lo aldri, sånn som jeg ler av andre serier.
    men nå ser jeg hvor riktig det hadde vært av meg å le.

  4. Gyda? Hmja. Jeg tror det er mest det at Hårek ikke er morsom i det hele tatt. Men det kan være du har rett…

    Ibsen? Oppskrytt? Oo. Virrvarr <3 Ibsen.

  5. jeg leste denne for lenge siden og var imponert, men sa ikke noe.

    stort sett uangripelig tekst, men jeg oppfatter ikke gyda som spesielt morsom, heller en feit utgave av kjæresten.

    syns også at mennene i nemi er like objektifiserte som kvinnene i mannstegnede serier, noe som egentlig viser at det har mest å si hvilket kjønn som tegner. det er vel få forfattere forunt å evne å gå inn i problemstillinger som gjelder det annet kjønn, det var vel derfor ibsen ble så *host* oppskrytt.

  6. Yay, en Ida til! Det gjør meg alltid veldig glad (ja, jeg heter også Ida)

    Først og fremst: M er best og Madammen er Verdens Beste kjæreste uten å være kjærestestereotypisk. Jeg mener, helt alvorlig, at M er Norges mest romantiske tegneserie (c;

    Hvordan andre damer fremstilles, er forsåvidt et godt poeng. Nemi gjør mye narr av jenter med «jenteinteresser», jenter med barn, jenter som ikke gjør som de vil osv.

    På en annen side er dette personer som sjelden opptrer mer enn en gang, og dermed blir disse damene rene funksjoner for å illustrere et poeng.

    Det jeg synes er mest irriterende med Nemi, er hvor HVIT serien er. Det er ingen farvede personer med, foruten når Lise skal gjøre et poeng rundt noe kebab-relatert.

  7. Ooh, Madammen i M er også en ressurssterk kvinne som skiller seg ut fra den typiske “kjæresterollen” 🙂 Liker M 🙂

  8. På den andre siden er det også interessant å se på hvordan Lise Myhre fremstiller ANDRE kvinner enn Nemi og Cyan. Man møter ofte et ganske fiendtlig syn på kvinner som følger konvensjoner, men også et relativt dømmende blikk ovenfor damer som kanskje ikke nødvendigvis fortjener det. Nå er jo det mye fordi vi ser verden gjennom Nemis rebelske øyne, men jeg vet at noen av mine relativt sjåvinistiske bekjentskaper elsket Nemi og lo av måten “dumme kvinnfolk” ble fremstilt. Åpent for debatt!

    Jeg fikk forresten denne bloggen linket fra Sigurd Langseth, og leser nå innleggene dine med stor glede.
    Selv har jeg ikke en veldig interessant blogg, skriver på ziarahknit.blogspot.com om kreative prosjekt, og på idadah.blogspot.com om litterært relaterte ting. Men oppdaterer ikke så altfor ofte, dessverre 🙂

  9. Puselur: Tusen takk.

    Og ja- jeg er smertelig klar over at disse tegneseriefigurene speiler kjønnsroller ute i den virkerlige verden. Slike roller kommer mye, mye tydeligere frem i tegneserier, rett og slett fordi du som serieskaper har total makt når du skaper karakterer i ditt bilde. Tøft at du er «pen og morsom» i det virkerlige livet. Du kræsjer to roller og er mangelvare (c;

  10. Veldig bra skrevet 🙂

    Og dessverre er det ikke så ulikt slik det er i den virkelig verden.. Pene damer er ikke morsomme… De skal i hvert fall ikke være det. Det har jo vært en del debatt rundt det med at “det finnes ikke morsomme damer”, og det tror jeg er mye på grunn av at det ikke er “feminint” å være morsom, og jenter ikke legger vekt på å være det. Hos gutter er det å være morsom en måte å få oppmerksomhet på.

    Selv er jeg en såkalt “stygg andunge” jeg var ikke spesielt pen som barn, blomstret ikke opp før jeg var sånn 15-16. Men jeg er nå glad for det, for jeg utviklet i motsetning til mine søte venninner evnen til å være morsom. Fordi det var min eneste måte å skaffe oppmersomhet på. Jeg var klassens klovn på barne- og ungdomsskolen, en rolle som oftest besettes av gutter.

    Nå er jeg 29 og går for å være pen, men er den eneste av jentene jeg kjenner som i tillegg går for å være morsom.

  11. åh, ja – du skriver så fine ting! Veldig sant, det du sier. Og så flott vinkling! For dette gjelder jo ikke bare tegneserier, men hele den litterære verden i sin helhet. Kvinner har gjennom hele litteraturhistorien blitt definert som “engel” eller “monster”, med merkelappen at hvis hun IKKE oppførte seg kvinnelig, det vil si som en engel, hvis hun hadde det minste trekk som brøt med de vakre, uoppnåelige, kvinneniheltenslivmerkelappene, ble hun automatisk omgjort til MONSTER – i tegneseriene du nevner i form av den stygge, feite, gamle og på alle måter ufemninine karakteren.

    Leser forøvrig omsider Sandman av Neil Gaiman og Persepolis av Marjane Satrapi, på din anbefaling selvsagt, og der finner en jo til stadighet flotte kvinnekarakterer! Men kanskje grafiske romaner ikke regnes med som tegneseriesjanger i denne sammenheng?

  12. Hva gjør du når du har skapt personene, da? Kommer det ikke et visst punkt hvor man har hørt nok om dem, når personkarakteristikken har utviklet seg så langt det er naturlig for den å gjøre? Det er punktet når det blir kjedelig.

    Altså kan alt det du sier være rett, og likevel kan tegneserien være oppbrukt, så og si.

    Men likevel, jeg har særdeles svake meninger om dette, så jeg gidder ikke legge opp til noen krangel. Hvilke tegneserier som er gode eller dårligere må være et kroneksempel på et felt hvor subjektiviteten råder.

  13. Underholdende og lærerikt å lese denne posten din. Jeg har aldri tenkt over disse tingene, men jeg ser det jo når du beskriver så godt.
    Det er litt sånn med meg at jeg vet hva jeg liker, men ikke alltid hvorfor. Jeg liker Nemi.

  14. Haha, der sa jeg to ting på en gang. Det jeg mente var at Kariannedama hadde endel invividuelle trekk, selv om hun i noen grad havna i uoppnåeligkategorien. Problemet er kanskje at serien ikke løp lenge nok til at noen av karakterene rakk å utvikle seg utover stereotypiene sine.

    Det gjaldt da ante også?

    Karianne var irriterende (deilig) uforsonlig, i så stor grad at det ble et litt negativt karaktertrekk og man kunne humorisere over det, – jeg syntes faktisk ikke hun var så ille portrettert. Men Trude og Bunni derimot… sukk. Kanskje er problemet at tegnerdama så tydelig indentifiserte seg med karianne og derfor ikke hadde avstanden som skal til for å ironisere over henne, i like stor grad som de andre karakterene.

  15. har du sjekka ut wapsi square, (www.wapsisquare.com) eller questionable content (www.questionablecontent.net)? Dette er to serier som jeg mener oppfyller kriteriene dine med glans, og samtidig er way morsommere enn nemi, selv om begge er laga av menn..

  16. Ja, jeg var skikkelig skuffet over Karianne! Hun som laget den serien hadde hatt muligheten til å gi noen andre enn Ante Skikkelig Personlighet. Og der hadde vi en kvinnelig serieskaper, som betyr at man ikke kan ta sånne ting for gitt.

    Marthes verden- hihi. Vi kan jo se på Lise Myhres menn? De er jo mest statister og definert utifra Nemi og Cyan til en viss grad?

  17. Gode stereotypier og karakteristikker, virkelig. I indie-comics-verden er jo halvparten av karakterene fremmedgjorte nerdete menn, noe som gjør det enda litt tydeligere for en kvinnelig leser i hvor stor grad damene er definert i forhold til dem. Men om jeg lagde tegneserien “marthes verden” hadde jeg kanskje behandlet mennene på samme måten?

    Men ikke helt enestående. Selv om Anti-klimaks døde for ne stund tilbake, var da karianne en ordentlig, irriterende, uoppnåelig karakter. Kanskje den normaleste i flokken, men med feil og mangler.

    Dama i same difference (min udødelige favorittserie) er definert i forhold til den mannlige hovedpersonen, det er så, men gjennomarbeidet og kommer utenom disse stereotypiene.

Legg inn en kommentar

%d bloggere liker dette: