Delirium har skrevet et intressant innlegg om hvorfor hun ikke vil kalles feminist og vil ha et nytt begrep som skal romme innholdet person som er for likestilling. Hun mener
«feminisme» er blitt et stigmatisert begrep hos damen i gata og i mediabildet. Som kommunist er jeg nok blitt ganske immun mot stigma. Fordommer mot feminister som stygge troll med hår under armene kan nok gi ordet en sur bismak, men det blir ikke verre enn å bli konfrontert med Stalin i enhver sammenheng (c; Videre tar hun opp kjønnskvotering og hvorfor hun er motstander av det. Dette hopper jeg elegant over og sparer til et senere innlegg. Det er det tredje og siste punktet jeg har lyst til å se nærmere på og diskutere mer:
For å sitere henne: For meg blir feminisme som tydelig er et feminint ladet ord feil av mye samme grunn som at det ikke lenger heter “politimann”, men “politikonstabel”. Vi burde unngå kjønnsladede ord for å beskrive kjønnsomfattende og kjønnsnøytrale ting, posisjoner, holdninger og mennesker.
Slik jeg leser henne mener ordet «feminisme» blir problematisk rett og slett fordi det er en ideologi som tar utgangspunkt i kjønn når man samtidig ikke vil at kjønn skal spille noen rolle, at folk skal behandles likt uansett om de har utovertiss eller innovertiss og at det blir galt å snakke om «kvinnekamp» fordi man fremdeles henger seg opp i kjønn som kategori. Den svenske feministen Nina Bjørk sier at det skal ikke være fint å være kvinne, det skal være uintressant. Skal man kvotere på bakgrunn av kjønn når man vil diskrimminering på bakgrunn av kjønn til livs? Er det ikke litt dobbeltmoralsk å bruke et feminint ladet ord om man vil frigjøre seg fra kjønnet undertrykkelse?
Først og fremst: Dette er en veldig spennende problemstilling, og et stridspunkt i feministisk teori. Jeg har lyst til å trekke en parallell her til Judith Butler og queer-teori, som jeg mener Deliriums innvendig mot ordet feminisme kan sees i sammenheng med. Hm? Henger du ikke med når jeg snakker om queer-teori, sier du? Kort forklart er det en gren av feminismen som tar utgangspunkt i noen grunnleggende prinsipper. Here we go:
1. Butler mener kjønn er en sosial konstruksjon, imitasjon av en rolle det ikke finnes en orginal til. Biologi spiller liten eller ingen rolle for hvem du er og hvordan du oppfører deg, ei heller på hvem du tiltrekkes av. En av kjerneproblemstillingene i queerteorien er drag. Hva slags kjønn har en person i drag? Du ser noe som kan se ut som og oppfører seg som en dame, mens anatomisk sett er en mann. Kjønn er ikke noe du er eller blir, kjønn er noe du gjør og godt kan gjøre annerledes.
2. Butler mener også at alle kategorier er begrensende og kategorier danner raskt hierarkiske strukturer. Mann er bedre enn dame, hetero er naturlig, mens homo er avvik. Butler og queer-tilhengerne ønsker seg kjønnsanarkisme, at folk er individer og personer og må definere innholdet i sin personlige rolle selv. «Jeg skjønner det er politisk viktig å kalle seg lesbisk» sier Butler, «men jeg vil helst ikke tilknytte meg noen kategori.»
Jeg synes det høres fantastisk ut på mange måter. Selvsagt vil jeg kaste alle kjønnsroller på båten og kreve å bare være person, ikke kvinne, bifil, eller noen av de merkelappene der. Problemet jeg ser med både Deliriums argumet mot «feminisme» som begrep og Butlers mot «kvinne» som kategori, er at de ikke tar høyde for et par ting: For det første at vi lever i et mannssamfunn og at når problemet er kvinneundertrykkelse og man skal snakke om kvinners situasjon, må man snakke om kvinner. Kjersti Ericsson har skrevet en artikkel om dette problemet hun kaller Mary Wollstonecrafts dillemma, der hun skisserer følgende problemstilling: «På en måte vil vi si «Det finnes ikke kvinneyrker». På den andre siden ser vi at yrker med høy kvinneandel, som hjelpepleiere har svært lav lønn og vil si «Høyere lønn til kvinneyrkene nå!» » Når det er plenumsdiskusjon, og bare menn tegner seg, må man kunne si at «ingen kvinner snakket» for å kunne sette ord på problemet.
For det andre er ikke jeg ikke feminist fordi kvinneundertrykkelse er noe man kan endre
ved å endre språkbruk eller holdninger. For å bruke et gammeldags begrep: «mannsmakten» er materiell og reell. Kvinner eier 1% av verdens eiendom, og det tallet blir ikke annerledes om man oppløser kjønn som kategori eller ikke vil bruke kjønnsladede ord. Jeg mener at problemet med Butler og Deliriums poenger, er at det på mange måter flytter fokuset fra menns undertrykkelse av kvinner til at både menn og kvinner er begrenset av kjønn som kategori.
Ideelt sett vil jeg ikke at kjønn skal spille noen rolle, men jeg vet det gjør det. Selv om jeg kan dra en kjønnsanarkist-greie og kalle meg person, ikke kvinne, vil fremdeles min fremtidige arbeidsgiver se på meg som dame og spørre seg «Når kommer hun til å bli gravid, mon tro?» når han skal annsette meg. Hvis jeg vil endre kvinners stilling i samfunnet i dag, kan jeg ikke behandle problemstillingen kjønnsnøytralt, selv om jeg i prinsippet er for kjønnsnøytrale løsninger. Kvinneundertrykkelse er ikke et kjønnsnøytralt problem, og motarbeides av en ideologi som dermed har en kvinnelig kjønnet merkelapp: «Feminisme»
Derfor: Kall meg feminist, ingen andre ord blir presise nok.
11 kommentarer til “Feminist, javisst!”
Enig. Om vi skal begynne å unnskylde uttrykket feminisme blir hele pakken for defensivt, og frankly liker jeg å være litt rett fram. Feminister skal kjempe for kvinners rettigheter, menn kan for min del gjerne være feminister, men de som kaller seg det har gjerne en erkjennelse av at det faktisk er damer som blir undertrykket. Men, de har jo visse ting å tjene på feminismen de også, om man ser bort fra at de må vaske sokkene selv.
Frigjøring, ikke likestilling! (Det er yndlings-8.mars-banner-slagordet mitt..)
Kan jeg på slutten skyte inn at jeg er stor fan av Kjersti Ericssons dikt i Søstre, kamerater? Mmm:)
(og at grunnen til at jeg liker å blogge anonymt er at jeg kan komme med litt ustrukturerte kommentarer uten noe stress.)
Er gutar _flinkare_ i matte når dei har på seg badedrakt?!
Eg ser med gru på framtidige matteprøver for ungane mine. “Jenter, inn i parkdressen, gutar, på med badedrakta! Matteprøøøveee!!!”
Delirium har faktisk et poeng. Feminisme har nesten blitt et skjellsord, på grunn av mer eller mindre aggressive mannshatere som står og skriker opp om hvordan vi skal undertrykke mannen som hevn for alt han har gjort mot oss.
Heldigvis har mange av oss et mye mer nyansert blikk på dette, og de fleste på venstresiden (generelt de fleste voksne, når jeg tenker etter) vet godt at dette ikke er tilfelle. Men som tenåring merker jeg hele tiden hvor mange fordommer folk har med en gang man sier “feminist”. Det er ikke det kuleste man kan være, for å si det sånn.
De aller fleste er for likestilling, men mange vegrer seg likevel for å kalle seg feminist. Det er fakta, dessverre.
Min forrige forelesning handlet om psykologi-forskning som er vanskelig eller lett for folk å akseptere. Og det er veldig interessant i denne sammenhengen, for de nevnte blant annet Judith Butler og feminisme.
Saken er, at kjønnsidentitet er en veldig sammensatt fenomen. Forskning (av Smith, tror jeg) ble gjort om hvordan kvinner presterer i matematiske oppgaver. De ble vist veldig tydelig at kvinner jevnt over presterer nesten like bra som menn…. utenom hvis de har på seg badedrakt!! Da presterer kvinner dramatisk mye verre (opp til 75%), mens menn presterer litt bedre.
Et annet eksperiment ble gjort på studenter med matematisk begavelse, jenter og gutter. Og her kommer vi til noe annet – når testene var anonyme, gjorde guttene og jentene det akkurat like bra. Når de deltagende derimot ble informert på forhånd at det kom til å være tydelig på prøvene hvem som var gutter og hvem som var jenter, at deres kjønnsidentitet var tydelig mao… vel, gjett. Jentenes resultater var 33% av guttenes resultater.
Så mye kjønnsbevissthet burde man tydeligvis ikke ha (selv om det ikke betyr at menn og kvinner er identiske biologisk).
Delirium: Tusen takk! Og det er ikke noe stress å være uenig, spesielt når vi vet hva vi er uenige om ^-^
Hm. Jeg hadde egentlig ikke tenkt å skrive så mye om stigmatiseringen av begrepet. Rett og slett fordi jeg ikke vet om jeg er for å bytte ut ord selv om de er stigmatiserte. Og fordi jeg mener ordet «feminist» blir assosiert med en masse ting som ikke stemmer.
Jeg satt ute med et par Ottarvenninner av meg og vi kom i prat med noen Tilfeldige folk. Under samtalen kom det frem at venninnen min sitter i styret til Ottar Bergen. «Men du ser jo ikke ut som en Ottardame! Du er jo..jo…» hvorpå min venninne skyter inn: «Pen?» «Ja, altfor pen.»
Jeg har problemer med å bytte ut en merkelapp jeg er meget fornøyd med og som er godt etablert fordi folk har motforestillinger mot ordet som ikke er relatert til ordets betydning eller innehold. Hm.
Sånn-
Da har hjernen min for det meste kommet seg ut av semesteroppgaven min og ut i verden igjen!
Du skriver så ryddig og fint og klarer å presentere komplekse ting på en god måte. Jeg er imponert og belært. Fortsatt uenig, men det gjør ikke noe!
Du har forstått meg i all hovedsak riktig bortsett fra den biten hvor jeg insisterer på at feminisme er et belastet ord ikke bare for dama i gata, men for mannen i gata også. Og så ser vel ikke folk flest på feminister så mye som stygge troll med hår under armene, som at folk flest ser på feminister som stivbeinte, sinte kvinnemennesker som ikke er åpne for debatt og som ikke evner å ta inn over seg og vurdere andre synspunkter enn sine egne samtidig som de mener at mannen burde komme mer på banen samtidig som de ønsker å presse seg selv frem kun på egne premisser (se “ikke åpne for debatt”). *pust* Omtrent “sånn” tror jeg “folk flest” ser på feminister (og dette er ikke et sammedrag av hva jeg nødvendigvis mener – for hva bare jeg tenker er så revnende likegyldig i denne sammenhengen her…)
Hvahunsa: Tusen takk! Nå ble jeg skikkelig glad!
Martine Votvik: Jeg er veldig enig med deg, og jeg er også veldig glad i Butlers syn på kategorier og det å være menneske. «Det er ikke et krav at jeg selv må identifisere meg som kvinne, for at jeg skal ha lov til å irritere meg over måten andre folk identifiserer meg som kvinne.» Det synes jeg var veldig godt sagt! Likevel- jeg mener det jeg skrev om hvorfor feminisme må være et ikke-kjønnsnøytralt begrep, selv om jeg personlig kan si «Føkk kategorien dame!»
Takk for et langt og interessant innlegg.
Min kommentar er kort: Okke som – Jeg er feminist!
Nok en gang en informativ og ryddig presentasjon av et komplekst tema. Me like! Jeg lærer masse skjønner du.
Jeg hadde tenkt til å skrive et langt innlegg om feminisme og postfeminisme og det hele. Da jeg satt og leste dette innlegget i går kveld, leste min kjære nabo engeline-sitatene dine over skuldra mi, og sa at “det er jo akkurat det jeg mener, men siden jeg er mann får jeg ikke lov å ha synspunkter på sånne ting”
mitt svar kommer nok senere.
Bookcrossing. Kjære kjære ida. Idag var jeg i humør for å gå på bokletejakt. Og jeg klikka på de siste releasealertene for å finne bøker som var sendt ut i det fri. Og de var dine alle sammen, og du fortalte slett ikke hvor du la de fra deg. Det var jo litt skuff, for da kunne jeg ikke rusle ut og lete etter dem.
Enig med deg på mange punkter, jeg er jo selv feminst så det skulle jo bare mangle 🙂
Samtidig er vel jeg en sånn som har b litt bedt om å bli kalt “et subjekt i konstant bevegelse gjennom tid og rom” fordi jeg syntes menneske ble et sånt snevert og belastende begrep 😉
Jeg har ingen problemer med å kombinere queer teori og kvinnekamp. Det er ikke et krav at jeg selv må identifisere meg som kvinne, for at jeg skal ha lov til å irritere meg over måten andre folk identifiserer meg som kvinne. På samme måte som jeg skrev hos Delirium. Det går ann å være feminist og likestillingsforkjemper på samme tid.