«Du må slappe av!» «Du må slutte å stresse!» «Ta deg ferie!» «Ta deg tid til deg selv!» Det har vært mantraet fra venner og familie i over et år. Jeg liker ikke å stå stille, og jeg er verdens dårligste på å si «Nei. Nei, det passer ikke.» Jeg sier «Ja». «Ja, selvfølgelig!» «Ja, jeg kommer!» «Ja, det blir hyggelig!» «Ja, selvsagt kan jeg hjelpe deg å pynte før festen!» Det er ikke tidsklemma. Jeg er ung, jeg er aktiv, jeg har ingen forpliktelser uten om kjæreste og husleie. Jeg skviser meg selv, rett og slett.
Det å gjøre ting er en fin medisin, også. Du kan måle hvor vellykket du er i gode karakterer, fullførte prosjekter, spennende avtaler og stort nettverk. Og du slipper å stoppe opp og kjenne etter. Når livet ditt er en blanding av et racerbilløp og en berg og dal-bane-tur trenger du ikke stille spørsmålet «Hm. Har jeg det bra nå, egentlig? Er jeg lei meg?» Det er en livsstil med innebygde kræsj. Det siste året har jeg kræsjet nok til å skjønne at jeg må endre på ting, men det å skjønne ting er ikke det samme som å klare å handle utfra de tingene man har skjønt. «Ja, jeg må nok delegere litt mer» sier jeg mens jeg påtar meg to verv til. «Ja, jeg har litt høyt tempo» sier jeg mens jeg dobbeltbooker nok en helg.
Jeg var inne på psykiatrisk to ganger. Alkohol er en dårlig stressmestringsstrategi. Så røk studiene. Jeg er Hermione Granger og jeg elsker skolen. Jeg har alltid kost meg med leksene mine. Studier pleier å gi overskudd, studier er den morsomste hobbyen jeg har. Så forsvinner ordene fra teksten mens jeg leser, jeg skulker, jeg ligger i sengen og ser i taket i dager av gangen. «Sykemeldt?» «Drop out?» «Semesterfri?» «Jobbe litt?» Nå har jeg prøvd å «ta det med ro» i to måneder og er rastløs, trist og utslitt.
Jeg har dårlig samvittighet for å «ikke gjøre noen ting» «ingen fremdrift» «slaske» samtidig som jeg har dårlig samvittighet for å ikke greie det jeg skulle prøve på- skru tempoet ned og få oversikt. Jeg jobber kjempehardt med masse prosjekter, stresser rundt og genererer aktivitet. Å øve seg til å ikke gjøre Alt Alltid er vanskelig, og det å prøve å gjøre Ingenting en ettermiddag uten å ergre seg over at jeg gjør nettopp det er nesten umulig. Jeg vet ikke hvor jeg skal. Det er høst, og jeg gråter altfor mye. Og jeg leser Amalie78 om det å møte veggen, og kjenner meg igjen. Og ja, jeg emo-blogger idag.
Ida Jackson 
16 svar til “Kan jeg gjøre «ingenting?»”
Det kan faktisk være veldig fint å være slask. Hilsen en med gitar, potetgull og bøker.
Kjære lille idamor. Jeg funker på samma måten. Om jeg har for mye å gjøre, kobler jeg ut fullstendig og blir apatisk og trist.
Og jeg har, etter et semester med mye koping og anime lært at Normal studieprogressjon og en hobby av gangen er en velsignelse. Og at Timeslange kaffepauser uten dårlig samvittighet er verdens beste medisin.
God bedring. Det finnes medisin mor stresseklumper i maven, håper du finner en som funker for deg.
Å ja. Det er lov å gjøre ingenting. Faktisk er det bent frem sunt å gjøre ingenting av og til.
For tiden orker jeg egentlig bare å gjøre ingenting. Det er veldig rart fordi det er ikke sosialt akseptert og forståelig at man bare orker «ingenting». Men så gjør jeg det likevel. Fordi det er sånn det er.
Hvis du sitter og gråter og det er vanskelig å være deg synes jeg du skal snakke litt med legen din. I tillegg til de som er glade i deg.
Selv skal jeg ta min første pille med antidepressiva i kveld. Det er skummelt. Men jeg drømmer om et liv der jeg sover om natten og har overskudd og lyst til å trene, dra på cafe og lese bøker og andre ting jeg liker å finne på.
(Det meste om kræsjet mitt finnes på bloggen min. Men jeg kræsjet skikkelig. Du har kanskje bare bulket litt. Og så håper jeg du klarer å få tatt vare på deg selv slik at bulkene blir rettet opp igjen)
Kjenner meg litt igjen selv, det er det vel mange jenter som gjør. Blir lett veldig fulle dager, spesielt når jeg ikke klarer å si nei hvis jeg blir invitert med på noe. Vil jo ikke såre noen!
Får dårlig samvittighet hvis jeg allerede har planlagt noe med noen og noen andre spør om jeg vil gjøre noe med dem.
Kjæresten min sier at jeg må ta hvertfall en dag i uka der jeg bare tar det helt med ro, men jeg klarer det ikke, pleier å ha et høyt tempo.
Enkelte dager er jeg bare så utslitt at jeg må legge meg klokka ni for å ikke kollapse.
Så jeg skjønner godt hvordan du har det. 🙂
Viss du av en eller annen grunn i tillegg skulle slite med humøret, som følger av altfor mye å gjøre, vil jeg anbefale meg og Sunniva, og muligens Lones nyoppstartede blogg; dratilbloggsbergen.blogspot.com. Denne består utelukkende av mer eller mindre gode ordspill:D
Du faar en klem av meg og, og jeg har linka til deg paa min blogg som naa begynner aa ta form!
Haaper alt ordner seg etter hvert!
Lone
En stor varm klem til deg fra meg som vet så altfor godt hvordan du har det. Men jeg må henge meg på Minneapolise og si at jeg tror faktisk at det å bli utbrent er noe av det beste som har skjedd meg.
Det å av og til kunne sette seg selv først uten den sedvanlige dårlige samvittigheten..
Jeg sender deg masse positive tanker 🙂
Engeline: Takk- jeg tror jeg vet om få som skjønner dette akkurat så godt som deg.
Minneapolise: Det er den avknappen jeg må finne, tror jeg. Den til samvittigheten (c;
Sigurd: Ja, det hadde vært litt kult, hadde det ikke? Jeg tror jeg hadde vært ganske knæsj som emo, spesielt med de rosa skoene til. Og takk for energi, det er kjærkomment ^-^
Livetleker: Livsrytme. Hm, det var et pent ord. Ja, det var det. Hm.
Amélie: Tusen takk for posten din i utgangspunktet (c;
Lene: *klem*
Hmm… Jeg tror du ville sett kul ut i svart, med dråpetegning under øynene… Og jeg tror ikke minst du hadde skrevet noen gode dikt. (helst ikke om døden though…)
Men uansett: ENERGI!!! (sent over havet i store mentale pakker….)
Kjenner meg mye igjen, er faktisk litt glad jeg ble syk så jeg ikke kan gjøre alt lenger, det lærte meg å tenke på meg selv også. Nå kan jeg gjøre ingenting innimellom og nyte det. Det tar en stund å venne seg av med den dårlige samvittigheten, men det blir enklere etterhvert!
Og det handler om å ikke bare høre på oss som er fryktelig glad i deg, og som derfor overøser deg med råd og bekymrede miner. Dette må du klare alene – ingen andre har fasiten på hvordan du skal overleve. Du finner din vei, så kan vi andre overøse deg med klemmer og gi deg tidfordegselv når du trenger det. Det er dette med kakemetaforen igjen, fordi «Idakaken» er så vilt god at alle vil ha en bit, og du kanskje burde ha den største biten.
Det jeg prøver å si, er noe sånt som at du skal legge av deg samvittighetsnaget over å ikke gjøre som alle råder deg til – dette ER vanskelig, og det er bare du som kan klare det. Jeg tror på deg, og på at du klarer det til slutt, uansett hvor mange ganger du krasjer på veien – du finner tiden for deg selv, til «ingenting» til slutt.
emosvar til emotanker.
Det handler om å finne en livsrytme, – ikke for mye og ikke for lite av noe. Men det var det da 🙂
Gudd løkk!
Jeg sender deg en klem, Ida. En stor, god klem.
Et skritt på veien videre i eget liv er vel nettopp det du gjør i denne posten: Å sette ord på hva du tenker.
Hilsen svigermor
Tusen takk tilbake! Takk for comment, link og for at du deler selv. Og takk for ny blogg å utforske!
Ta tiden til hjelp. Og snakk med noen. Vær svært, svært raus med deg selv. Tillat deg selv å hvile. Du vil komme ut av det etterhvert.
Klemmer fra Amélie
Åh- du er best! Og klem tilbake. Skal jeg skrive dikt om døden, skal det være artige Roald Dahl dikt, I promise you!
Emoblogging er ikke det verste en kan finne på. Så lenge du ikke kler deg i svart, tegner små, svarte tårer i øyekroken og begynner å skrive dikt om døden tror jeg du er relativt trygg for emomanien likevel.
Jeg sender deg en bloggklem, om det ikke hjelper på problemet så kanskje det bekjemper de verste symptomene!