Språk, diskurs og teori i praksis (Hvordan vi misforstår hverandre)

Jeg leverte inn en artikkel til Filologen i går sammen med Magiske Mari (min bestevenninne jeg stadig kommer tilbake til), og innså at ikke så veldig mange andre enn filologer vil skjønne noe som helst av den. Det er jo greit siden den skal i Filologen, men det er litt kjipt om jeg vil snakke med andre om det jeg driver med. Vet du hva logosentrisme er? Skjønner du hva jeg mener om jeg snakker om å oppløse de binære diskursene? Eller dekonstruksjon av kjønnsdikotomien? Det var det jeg tenkte. Det er ikke du som er dum, det er disse ordene som er litt snodige.

Derfor tenkte jeg: Faen, jeg skal klare å forklare de rare, men AKK-så nyttige, teoriene mine med normal språkbruk. Og passende nok har jeg tenkt å starte med å si noen ord om Foucaults diskursbegrep. Eller-

Hvordan vi misforstår hverandre:

Først- litt tegnteori. Ja, vi må ha litt tegnteori:  En kjekk mann som het Saussure laget en teori om tegnene i språket. Du har noe som heter signifikant og noe som heter signifikat. Eller- på norsk: Dingsen og navnet på dingsen.

La oss ta en katt som eksempel. Du har et mjauende, malende dyr med pels, værhår og klør og du har ordet katt som viser til det mjauedyret, ikke sant? Ganske enkelt og greit. Dessverre er ikke alltid forholdet mellom dingsen og navnet på dingsen så enkelt som når du har med katter å gjøre. Rett og slett fordi noen ting er litt mer abstrakte enn katt og kransekaker.

På skolen pleier vi å si at forholdet mellom signifikat og signifikant er arbitrært, eller at tegnet er arbitrært. Det er en ganske jålete måte å si at det er ikke et nøyaktig forhold mellom dingsen og navnet på dingsen. På noen afrikanske språk bruker man samme ord for både blå og grønn. Ergo er det ikke en automatisk (populært kalt gudegitt i  gamle dager) sammenheng fargen blå og ordet for den fargen. Henger du med? På samme måte kan betydningen vi putter i et litt mer abstrakt begrep, som frihet eller sannhet, være forskjellig.

Ord som lov og rett betyr helt forskjellige ting i læreboka til en juss-student enn i læreboka til en som skal bli prest. Altså kan et ord bety helt forskjellige ting avhengig av hva slags miljø og bakgrunn du har. Juristen og teologen kommer fra hver sin diskurs, og har hvert sitt innhold i ordene ovenfor. Altså forandrer ord innhold utfra hvilken diskurs ordet brukes i, og det gjør at vi får et tydelig gap mellom Dingsen og Navnet på dingsen. Juristen og teologen kan bruke samme ord og snakke om helt forskjellige ting.

La meg gi et annet eksempel: Jeg er med i et lite parti på ytterste venstrefløy som har sin egen diskurs, altså sin egen språkbruk, og helt eget innhold i mange ord.

Når jeg sier «Jeg er kommunist» legger jeg et helt annet innhold i det begrepet enn mange av dem jeg diskuterer med gjør. Mens jeg sier «kommunisme» og tenker «Fred, frihet og alt gratis, ingen klasser, ingen stat og nix undertrykkelse» tenker folk som ikke kommer fra min diskurs f.eks: «Kommunisme: Staten styrer alt, alle står i matkø og det er ingen yttringsfrihet eller demokrati. Grått østblokkland jeg ikke vil bo i.» Vi bruker samme ordet, men har HELT ulikt innhold, fordi vi kommer fra hver vår diskurs.

Diskursbegrepet er genialt når man skal løse opp i misforståelser og finne ut hva man faktisk er uenig om. For et par år siden var jeg med på en intern diskusjon om hvorvidt man skulle bruke ordet «indvidualisme» og være «individualister». Det var en ganske tøysete diskusjon, fordi folk la helt forskjellige ting i det begrepet. Noen kom fra en diskurs der «individualisme» betydde «friheten til å være deg selv og forme deg selv til en unik person». Det hørtes jo fint ut? Men når de diskuterte med folk som kom fra en diskurs der «individualisme» betydde noe litt mer Ayn Rand-aktig: «Du er din egen lykkes smed og skal mele din egen kake. Du kan ikke hjelpe andre enn deg selv», ble de ikke enige.

– Vi må være individualister- det er så fint!
-.Er dere sprø? Det er jo kjempeskadelig! Og usosialt!

Løser vi konflikten med diskursbegrepet i bakhodet, er det ikke så vanskelig. Fordi den ene siden var ikke mot at folk skulle få være seg selv, og den andre siden var heller ikke tilhengere av at alle skulle være sin egen lykkes smed. Kort sagt- en misforståelse basert på hva man la i ordet «Individualisme».

Det er så greit når man har med katter å gjøre. Du har katten og ordet «katt», eller hesten og ordet «hest». Ellers er innholdet av ord og begreper diskursbestemt, og det samme er betydningen av symboler. Hjorten hadde et innlegg for en tid tilbake der han viste til hvordan rosa hadde vært guttefargen og blå jentefargen på tidlig 1900-tall. Hvilken betydning en farve eller et symbol har avhengig av tidsepoke, miljø og kulturkrets. På samme måte som det å riste på hodet kan bety å takke ja i noen kulturer, kan et ord ha helt forkskjellig innhold fra diskurs til diskurs.

Er vi klar over dette, kan vi skjønne hvorfor vi misforstår hverandre, også. Fordi ord har ingen fastsatt betydning, men endrer seg fra kulturkrets til kulturkrets. «Sosial» på politikerspråk er ikke det samme som å være «sosial» med vennene sine.

Den kjekke mannen som heter Foucault har etablert begrepet «diskurs» i en tekst der han påpeker at vi som lesere ikke kan være sikre på at vi vet den opprinnelige betydningen av et utsagn i en tekst når vi leser den, fordi vi er en del av en annen diskurs som kanskje legger et helt annet innhold i ordet enn det forfatteren gjorde da hun skrev. Om man er bevisst på hvilken diskurs man tilhører, er det lettere å sette seg inn i andres meninger og skjønne hva folk du diskuterer med egentlig mener.

Vel- dette er et av redskapene jeg har i verktøykassen min når jeg skal plukke frahverandre en tekst, en konflikt eller noens argumenter. Er det ikke nyttig?

Dette var mitt forsøk på å komme meg ut av universitetsdiskursen min etter å ha skrevet fagartikkel – et litt sleipt forsøk siden jeg prøver å trekke med meg leserne inn ^.^

17 kommentarer om “Språk, diskurs og teori i praksis (Hvordan vi misforstår hverandre)

  1. Hm.Du skjønner at du risikerer at alle tror du er en postmodernist om du trekker dette for langt, ikke sant…? 🙂

    Hvordan ser Foucalt og de der på Platons idelære? Eller Aristoteles’ definisjoner av begrep? Og hva mener du egentlig selv?

    Det er på en måte en litt selvsagt ting at begreper betyr forskjellige ting for forskjellige mennesker. Samtidig setter også språk rammer for assosiasjoner og måter å tenke på. Selv om det finnes korresponderende ord og begreper er det ikke sikkert at de samme meningsbetydningene vekker de samme assosiasjonene. Osv.

    For å si det på en annen måte: Selv om det åpenbart finnes mange forskjellige oppfatninger om hva et ord betyr, tror jeg det ligger samsvaret i disse oppfatningene er større enn ulikhetene. Når et språk først er skapt lever det på mange måter sitt eget liv.

    Dette er selvsagt mye mer sant for enkle ord som «hånd, bil, sted» etc. enn det er for ord som «kjemi, tradisjon, diskurs». Jo mer meningsinnhold et ord omfatter jo større sprik vil det være i oppfatningene av hva ordet betyr.

    Og kanskje, tror jeg, ligger det noe grunnleggende i hvordan mennesker samhandler og konstruerer kultur her, tror, eller i hvert fall håper jeg.

    Ellers. Vi går ikke på skole. Vi går på universitet. Det er en viktig forskjell der altså. God eksamensinnspurt!

  2. Og da ville jeg bare si at du får forklart diskurs-begrepet på en veldig bra måte! Dette var et tema jeg selv fant veldig interessant da jeg studerte sosiologi. 🙂

  3. Du er så morsom å lese, Virrvarr. Du uttrykker deg så presist at jeg koser meg skikkelig. Og at du kaller uni for skole, det liker jeg. Det gjør datteren min også. Vi vet at dere går på universitetet, men det ligger mye fint i å kalle det for skolen.

    I min diskurs betyr diskurs noe litt annet. Der er en diskurs en maktfri samtale, diskusjon, – en sånn av det slaget der man prøver å overbevise hverandre heller enn å overtale hverandre, – og det beste argumentet vinner.

    Ha en fin helg.

  4. …hmmm, og jeg tenker på diskurs som makt og det å beherske en diskurs gir makt til å definere, kontrollere og forme f.eks samfunnesutviklingen i følge Focault. Det er noe av det mest spennende jeg har lest og vanskeligste mens jeg studerte på universitetet. Jeg ble umåtelig fascinert av Derrida og dekonstruksjon også som også sier noe om mening eller mangel på sådan? Av og til er det fint å vite at en har hatt muligheten til å lese disse tingen og prøvd og forstå dem og faktisk hatt noen lyse øyeblikk og fått glede av sånne teorier, akk så abstrakte og vanskelige å formidle og bruk konstruktivt i det virkelige liv. Det er en bragd å formidle det enkelt, som du gjorde og nerveprirrende for hva mister en ved å formulere det enkelt tenkte jeg alltid på når jeg forsøkte.

  5. Jeg synes det er så spesielt at kineserne har en helt annen filosofi en den gresk-europeiske vi har.
    Grunnen er egentlig ganske enkel, det opprinnelige kinesiske språket definerer ikke det abstrakte og konkrete. Dette er spesielt fordi at hele tankegangen til europeisk filosofi er tanken om jeg og jeg-et. Om kropp og sjel. Om tanken og handlingen.
    Dette finnes ikke i de kinesiske klassikerne som har betydd så mye for Kinas utvikling…

  6. Vilktig å ha i bakhodet dette her, at kollektivistiske og individualistiske samfunn preger personligheten og identitetet til individet relativt forskjellig. Sigurd er inne på det over her: den asiatiske kulturen er betydelig mer kollektivistisk enn den vestlige. Den sosiale økologien har en betydelig plass i våre liv, men det er de færreste som tenker særlig over det sånn til daglig.

    Men dette er en digresjon fra ditt opprinnelig tema, som jo va diskurs. Meta meta meta. Viktig, men man går jammen lei innimellom også. Kan ha noe med at jeg sitter og leser til eksamen for tiden. Blærgh!

  7. Eg kjem til dømes frå ein diskurs som brukar ordet signifikant om «betydningsfull», medan signifikativ betyr «betegne» eller «bety».

    Og innan faget mitt har ein også teke til seg retningane «konstruksjonisme» og den endå meir radikale «sosial konstruktivisme», der me i den første retninga vil seie at individa gjenskapar og forstår verda gjennom møtet mellom oss (gjennom språket), mens ein i den mest radikale versjonen seier at individa (nesten)ikkje eksisterar og at verda faktisk kun er språket og møtene mellom (nesten) ikkjeeksisterande individ.

    Vidare er det slik at sjølv om enkelte folkeslag ikkje eingong har eit omgrep om fargen blå, men berre ord som betyr «lyse farger» og «mørke farger», så er dei likevel i stand til å peike uten ein «god blå» mellom fleire blåtonar.

    Så slik ser det ut til at språket likevel berre er ein reiskap og at både individa og fargane fins.
    Mykje kan tyde på det, i alle fall.

    God helg!

  8. Jeg ble nesten litt provosert da jeg hørte definisjonene på sosial feminisme, liberal feminisme og radikal feminisme i et introduksjonkurs i statsvitenskap forrige semester. Jeg fikk ikke noe god karakter i faget så jeg tror ikke jeg skal prøve å sitere dem fra minnet, men det var virkelig ikke det jeg la i ordet.
    Man kan jo også trekke inn Feminist-Siv fra FrP som en tredje diskurs…

  9. Hm. Så var det det å svare ordentlig på alle kommentarene…

    Vi tar det puljevis og delt. (Jeg skylder ganske mange skikkelige svar på kommentarer nedigjennom her, kanskje spesielt Abre. Bær over med meg, det kommer.)

    Lene: Takk, bra du fikk noe ut av det. Det er forenklet litteraturvitenskap til praktisk hverdagsbruk (c;

    Lars: Postmodernist? Helt greit på spørsmål om retorikk og litterær analyse. Det betyr ikke at jeg vil kalle meg postmodernist i politisk forstand. Likevel- skal du forstå et utsagn skikkelig, er det hipt & kult å dekonstruere. Mener jeg.

    Så til Platon og Aristoteles:

    Jeg er litt usikker på hva slags svar du vil ha her. Fordi jeg regner med at Foucalt sier «Fuck you» på en pen måte til Platons idélære, rett og slett fordi Platon mener at alle ord og konkrete ting er gjennspeilinger idéer i en idéverden som er bestandig. Strukturalister og poststrukturalister er matrialister, uansett, og ser på Platon som for fjern og religiøs.

    Aristoteles sin begrepslære kan jeg rett og slett litt for lite om, men jeg regner med at han oppererer med statiske kategorier der endringer i forholdet mellom tegn og ting ikke er mulig, og derfor er litt lingvistisk utdatert.

    Jeg går på skolen i hodet mitt. Universitetet er stort og rart. Og jo-klart det sammenfaller. Og det er jo det Foucault vil formidle også: Forholdet er ikke tilfeldig, det er bestemt utfra kultur og gruppetilhørighet.

    serendipitycat: Tusen takk! Jeg tar litteratrurvitenskap og sosiologi, så dette er et punkt der fagfeltene overlapper 😀

  10. livetleker: Takk! Og ja- jeg vet diskurs betyr forskjellige ting i forskjellige diskurser. Det er det artigste ^-^

    othilie: Ja, det er litt skummelt å prøve å gjøre det enkelt. Og Derrida er Magisk- vi skulle hatt lesesirkel og knekt dekonstruksjonskoden sammen. Plukket fra hverandre Paul De Man også, mens vi var igang (c;
    I forhold til det å beherske en diskurs, og maktforholdet der, er det ganske intressant. Både Focault og Derrida skriver jo om hvordan språket vårt lager hierarkier, og hvordan vi tenker innenfor rammene av ulike tenkere.

    Sigurd: Det er et intressant poeng i seg selv, hvordan språket setter rammene for tenkning.

    HvaHunSa: Ja, meta-meta-meta. Jeg liker meta, egentlig.

  11. Beklager om jeg fornærmer deg nå, det er egentlig ikke meningen. Jeg tenker at sms-varianten av postmodernisme nettopp er å være postmodernist i forhold til en ting og samtidig forholde seg på helt andre måter til andre deler av samfunnet.

    Nå sier ikke jeg at dette er helt enkelt. Studier vil nødvendigvis utfordre politiske oppfatninger og vica versa. Men det er i hvert fall et ideal å være koherent.

    Til debatten mer generelt (og der kommer kanskje poenget mitt) så mener jeg at språk i utgangspunktet er ganske like og i hovedsak uttrykker det samme. På samme måte er det med ord. Ordet som beskriver det vi på norsk kaller «en hånd» beskriver sannsynligvis omtrent det samme på de fleste språk i verden. Videre er det grunn til å tro at nordmenn flest, når de ikke snakker metaforisk, mener det samme når de snakker om «en hånd». Her kommer poenget med Platon og Aristoteles’ formlære inn, selv om man godt kan (bør) være kritisk til det statiske i disse teoriene (Aristoteles er på en måte «omvendt» av Platon).

    Det som derimot skjer i språk er at syntaksen og morfologien i et språk også setter kulturelle rammer som begynner å leve sitt eget liv.

    Med andre ord tror jeg, uten å ha studert hverken Foucalt, Derrida eller noen av de andre store postmodernistene, at det kan være mulig å se på diskurs i et dialektisk perspektiv. Men bevise det, se, det kan jeg ikke.

    Dette ble alt for langt. Sorry, sånn går det når du har gått for lenge på *universitetet* 🙂

  12. Takk skal du ha! endelig ble begrepet diskurs forståelig:)

    Har lest en del om diskursanalyse, men ikke helt skjønt hvordan jeg skal bruke den i oppgaven min…før nå:) så igjen takk!!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.