Språk, diskurs og teori i praksis (Hvordan vi misforstår hverandre)

17 thoughts on “Språk, diskurs og teori i praksis (Hvordan vi misforstår hverandre)”

  1. Hm.Du skjønner at du risikerer at alle tror du er en postmodernist om du trekker dette for langt, ikke sant…? 🙂

    Hvordan ser Foucalt og de der på Platons idelære? Eller Aristoteles’ definisjoner av begrep? Og hva mener du egentlig selv?

    Det er på en måte en litt selvsagt ting at begreper betyr forskjellige ting for forskjellige mennesker. Samtidig setter også språk rammer for assosiasjoner og måter å tenke på. Selv om det finnes korresponderende ord og begreper er det ikke sikkert at de samme meningsbetydningene vekker de samme assosiasjonene. Osv.

    For å si det på en annen måte: Selv om det åpenbart finnes mange forskjellige oppfatninger om hva et ord betyr, tror jeg det ligger samsvaret i disse oppfatningene er større enn ulikhetene. Når et språk først er skapt lever det på mange måter sitt eget liv.

    Dette er selvsagt mye mer sant for enkle ord som «hånd, bil, sted» etc. enn det er for ord som «kjemi, tradisjon, diskurs». Jo mer meningsinnhold et ord omfatter jo større sprik vil det være i oppfatningene av hva ordet betyr.

    Og kanskje, tror jeg, ligger det noe grunnleggende i hvordan mennesker samhandler og konstruerer kultur her, tror, eller i hvert fall håper jeg.

    Ellers. Vi går ikke på skole. Vi går på universitet. Det er en viktig forskjell der altså. God eksamensinnspurt!

  2. Og da ville jeg bare si at du får forklart diskurs-begrepet på en veldig bra måte! Dette var et tema jeg selv fant veldig interessant da jeg studerte sosiologi. 🙂

  3. Du er så morsom å lese, Virrvarr. Du uttrykker deg så presist at jeg koser meg skikkelig. Og at du kaller uni for skole, det liker jeg. Det gjør datteren min også. Vi vet at dere går på universitetet, men det ligger mye fint i å kalle det for skolen.

    I min diskurs betyr diskurs noe litt annet. Der er en diskurs en maktfri samtale, diskusjon, – en sånn av det slaget der man prøver å overbevise hverandre heller enn å overtale hverandre, – og det beste argumentet vinner.

    Ha en fin helg.

  4. …hmmm, og jeg tenker på diskurs som makt og det å beherske en diskurs gir makt til å definere, kontrollere og forme f.eks samfunnesutviklingen i følge Focault. Det er noe av det mest spennende jeg har lest og vanskeligste mens jeg studerte på universitetet. Jeg ble umåtelig fascinert av Derrida og dekonstruksjon også som også sier noe om mening eller mangel på sådan? Av og til er det fint å vite at en har hatt muligheten til å lese disse tingen og prøvd og forstå dem og faktisk hatt noen lyse øyeblikk og fått glede av sånne teorier, akk så abstrakte og vanskelige å formidle og bruk konstruktivt i det virkelige liv. Det er en bragd å formidle det enkelt, som du gjorde og nerveprirrende for hva mister en ved å formulere det enkelt tenkte jeg alltid på når jeg forsøkte.

  5. Jeg synes det er så spesielt at kineserne har en helt annen filosofi en den gresk-europeiske vi har.
    Grunnen er egentlig ganske enkel, det opprinnelige kinesiske språket definerer ikke det abstrakte og konkrete. Dette er spesielt fordi at hele tankegangen til europeisk filosofi er tanken om jeg og jeg-et. Om kropp og sjel. Om tanken og handlingen.
    Dette finnes ikke i de kinesiske klassikerne som har betydd så mye for Kinas utvikling…

  6. Vilktig å ha i bakhodet dette her, at kollektivistiske og individualistiske samfunn preger personligheten og identitetet til individet relativt forskjellig. Sigurd er inne på det over her: den asiatiske kulturen er betydelig mer kollektivistisk enn den vestlige. Den sosiale økologien har en betydelig plass i våre liv, men det er de færreste som tenker særlig over det sånn til daglig.

    Men dette er en digresjon fra ditt opprinnelig tema, som jo va diskurs. Meta meta meta. Viktig, men man går jammen lei innimellom også. Kan ha noe med at jeg sitter og leser til eksamen for tiden. Blærgh!

  7. Eg kjem til dømes frå ein diskurs som brukar ordet signifikant om «betydningsfull», medan signifikativ betyr «betegne» eller «bety».

    Og innan faget mitt har ein også teke til seg retningane «konstruksjonisme» og den endå meir radikale «sosial konstruktivisme», der me i den første retninga vil seie at individa gjenskapar og forstår verda gjennom møtet mellom oss (gjennom språket), mens ein i den mest radikale versjonen seier at individa (nesten)ikkje eksisterar og at verda faktisk kun er språket og møtene mellom (nesten) ikkjeeksisterande individ.

    Vidare er det slik at sjølv om enkelte folkeslag ikkje eingong har eit omgrep om fargen blå, men berre ord som betyr «lyse farger» og «mørke farger», så er dei likevel i stand til å peike uten ein «god blå» mellom fleire blåtonar.

    Så slik ser det ut til at språket likevel berre er ein reiskap og at både individa og fargane fins.
    Mykje kan tyde på det, i alle fall.

    God helg!

  8. Jeg ble nesten litt provosert da jeg hørte definisjonene på sosial feminisme, liberal feminisme og radikal feminisme i et introduksjonkurs i statsvitenskap forrige semester. Jeg fikk ikke noe god karakter i faget så jeg tror ikke jeg skal prøve å sitere dem fra minnet, men det var virkelig ikke det jeg la i ordet.
    Man kan jo også trekke inn Feminist-Siv fra FrP som en tredje diskurs…

  9. Hm. Så var det det å svare ordentlig på alle kommentarene…

    Vi tar det puljevis og delt. (Jeg skylder ganske mange skikkelige svar på kommentarer nedigjennom her, kanskje spesielt Abre. Bær over med meg, det kommer.)

    Lene: Takk, bra du fikk noe ut av det. Det er forenklet litteraturvitenskap til praktisk hverdagsbruk (c;

    Lars: Postmodernist? Helt greit på spørsmål om retorikk og litterær analyse. Det betyr ikke at jeg vil kalle meg postmodernist i politisk forstand. Likevel- skal du forstå et utsagn skikkelig, er det hipt & kult å dekonstruere. Mener jeg.

    Så til Platon og Aristoteles:

    Jeg er litt usikker på hva slags svar du vil ha her. Fordi jeg regner med at Foucalt sier «Fuck you» på en pen måte til Platons idélære, rett og slett fordi Platon mener at alle ord og konkrete ting er gjennspeilinger idéer i en idéverden som er bestandig. Strukturalister og poststrukturalister er matrialister, uansett, og ser på Platon som for fjern og religiøs.

    Aristoteles sin begrepslære kan jeg rett og slett litt for lite om, men jeg regner med at han oppererer med statiske kategorier der endringer i forholdet mellom tegn og ting ikke er mulig, og derfor er litt lingvistisk utdatert.

    Jeg går på skolen i hodet mitt. Universitetet er stort og rart. Og jo-klart det sammenfaller. Og det er jo det Foucault vil formidle også: Forholdet er ikke tilfeldig, det er bestemt utfra kultur og gruppetilhørighet.

    serendipitycat: Tusen takk! Jeg tar litteratrurvitenskap og sosiologi, så dette er et punkt der fagfeltene overlapper 😀

  10. livetleker: Takk! Og ja- jeg vet diskurs betyr forskjellige ting i forskjellige diskurser. Det er det artigste ^-^

    othilie: Ja, det er litt skummelt å prøve å gjøre det enkelt. Og Derrida er Magisk- vi skulle hatt lesesirkel og knekt dekonstruksjonskoden sammen. Plukket fra hverandre Paul De Man også, mens vi var igang (c;
    I forhold til det å beherske en diskurs, og maktforholdet der, er det ganske intressant. Både Focault og Derrida skriver jo om hvordan språket vårt lager hierarkier, og hvordan vi tenker innenfor rammene av ulike tenkere.

    Sigurd: Det er et intressant poeng i seg selv, hvordan språket setter rammene for tenkning.

    HvaHunSa: Ja, meta-meta-meta. Jeg liker meta, egentlig.

  11. Beklager om jeg fornærmer deg nå, det er egentlig ikke meningen. Jeg tenker at sms-varianten av postmodernisme nettopp er å være postmodernist i forhold til en ting og samtidig forholde seg på helt andre måter til andre deler av samfunnet.

    Nå sier ikke jeg at dette er helt enkelt. Studier vil nødvendigvis utfordre politiske oppfatninger og vica versa. Men det er i hvert fall et ideal å være koherent.

    Til debatten mer generelt (og der kommer kanskje poenget mitt) så mener jeg at språk i utgangspunktet er ganske like og i hovedsak uttrykker det samme. På samme måte er det med ord. Ordet som beskriver det vi på norsk kaller «en hånd» beskriver sannsynligvis omtrent det samme på de fleste språk i verden. Videre er det grunn til å tro at nordmenn flest, når de ikke snakker metaforisk, mener det samme når de snakker om «en hånd». Her kommer poenget med Platon og Aristoteles’ formlære inn, selv om man godt kan (bør) være kritisk til det statiske i disse teoriene (Aristoteles er på en måte «omvendt» av Platon).

    Det som derimot skjer i språk er at syntaksen og morfologien i et språk også setter kulturelle rammer som begynner å leve sitt eget liv.

    Med andre ord tror jeg, uten å ha studert hverken Foucalt, Derrida eller noen av de andre store postmodernistene, at det kan være mulig å se på diskurs i et dialektisk perspektiv. Men bevise det, se, det kan jeg ikke.

    Dette ble alt for langt. Sorry, sånn går det når du har gått for lenge på *universitetet* 🙂

  12. Takk skal du ha! endelig ble begrepet diskurs forståelig:)

    Har lest en del om diskursanalyse, men ikke helt skjønt hvordan jeg skal bruke den i oppgaven min…før nå:) så igjen takk!!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s