Sigurd har bedt meg skrive om stygge ord. Nordlendinger kan alltid mange av dem. Familien min er fra Bibelbeltet på sørlandet, og jeg hadde en nesten bannefri barndom. La meg illustrere dette med å fortelle om mitt litt spesielle forhold til Satan. Jeg har til og med illustrert poengene mine.
Satan og jeg ble kjent ganske tidlig. Det startet med aftenbønnen, tror jeg. «Og frels oss fra det onde», sa jeg fra jeg var bitteliten. Det var noe ondt et sted i verden, men jeg visste ikke hva det var.
Forholdet begynte å utvikle seg da jeg fant en pocketbok hjemme hos farmor med tittelen «Modesty Blaise og Lucifer» på. Jeg kunne ikke lese, men jeg så den nifse karakteren med horn, hale og store steroidemuskler på forsiden.
«Hvem er det?» spurte jeg mamma. Min kjære mor, som best kan beskrives som en svært religiøs pedagog, svarte følgende: «Det må du finne ut selv.»
Og jeg tok oppgaven alvorlig. Hvordan blir du egentlig kjent med et bilde som lite barn? Jeg tegnet og tegnet og tegnet mannen med hornene. Jeg gav ham navn jeg syntes passet. Dardarok. Ibidib. Rekurdrak. Jeg tilbragte timesvis ved pianoet og lagde sanger og musikkstykker med utgangspunkt i djevelbildet. Dette betydde mye hamring på de lyseste tonene mens jeg trykket ned pedalene og fingervoldtok alle sorte tangenter, om noen lurte. 
Jeg så levende for meg hvor vesenet med horn bodde, og hva slags venner han hadde. Jeg tegnet rare folk med flere hoder, huggtenner og spisse klør som spiste muggen mat, blod og biller.
Jeg lærte navnet på den mystiske
karakteren ved en tilfeldighet. Min eldre fetter fortalte meg det sammen med en rekke andre, nye og spennende ord.
«Faen!» sa jeg til mamma. «Satan!» Merkelig nok ble hun ikke glad. Og det viste seg at navnet var noe jeg hverken fikk lov til å synge eller skrive.
Jeg tilbragte storparten av barne og ungdomstiden uten å banne, gjør det fremdeles veldig sjeldent. Fordi jeg vokste opp et sted der det var stygt å si at noe var «forbannet», fordi du faktisk lyste det i bann ved å si det, og det å si «Herregud» var å misbruke Guds navn. Beklager, Sigurd- jeg kan ikke så mange stygge ord.
Ida Jackson 
11 svar til “Satan og meg: en liten historie om banning.”
Det er ganske mange ord som gjør skade, og som ikke er banneord…..
og mange ord som er intetsigene, som ikke er banneord…
kombinasjonen av de tre språklige ugressplantene er kjedelig….
Vi gir ordene innhold og verdi
og når din personlighet stråler i ordene gleder det ører og hjerter!
Klem fra meg!
Når jeg blir veldig, veldig sint, sier jeg POKKER.
På Hedmarken har vi ellers «atal», som betyr skikkelig slem og «usæl» som betyr ekkel.
Ja da, Marthe, jeg mener at dævene er et bannord, – men et deilig et 🙂
Dardarok, – for et fint navn. Det tror jeg nok han selv ville trives skrekkelig godt med.
Mamma er nok litt gladere i styggord enn pappa, og selv har jeg alltid hatt en litt lemfeldig omgang med styggorda, og samtalene rundt den har ofte hørt omtrent sånn her ut:
Marthe: «Det er så jævlig varmt her»
Pappa: «det er veldig varmt!»
Marthe: «innmari»
Ofte har det gått noen minutter før det har gått opp for meg at jeg er blitt korrigert. Andre alternativer av samtalene går sånn her
Marthe: «Wææh, den rosenkålen er det jævligste jeg har smakt noen gang»
Pappa: «Det vondeste du har smakt»
Marthe: «Det også, men det kunne jo betydd at den ikke var råtten. Ting som solbærfromasj er vondt, men mat som er bedærva trenger jo sterkere ord enn som så»
Jeg tror aldri vi er blitt helt enig om det der. Jeg mener nå styggordene fyller en funksjon. Men så mister noen av den verdien sin også. Mamma mener dæven er et banneord, jeg mener det er et halvmildt utrop.
Dessuten, hva man sier har da ikke så mye å si. Det viktigste er hva man mener med saken. Et liktig langt faååaaan fra meg kan da bety akkurat det samme som et oppgitt «åh nei!» fra noen andre. Og det tror jeg menneskene rundt forstår helt av seg selv.
Mona: Vanlige ord kan være stygge- det er et godt poeng. Sånn som hirse og salve og flass og flesk. Og snerk.
Livetleker: Ja, jeg tror det har en ganske tydelig funksjon (c;
Lene: Hehe, hun klarer seg nok 😀
Engeline: Jeg skal klemme henne, jeg ^.^
Muppyen: Dialekt, faktisk. Tusen takk, forøvrig. De er laget ganske fort, men det var alternativet når jeg ikke fant illustrasjonsfoto som passet (c;
Livetleker: Yay- tusen takk!
Det glemte jeg å si, Forvirrvarr: Nydelige tegninger. Veldig nydelige tegninger.
Det er forsket på dialekten der hvor jeg kommer fra. Der er ikke banneord lenger banneord, men inkludert i dialekten.
Dessuten ble jeg så sjarmert av tegningene dine.
Du er en heldig liten sjel, og moren din? Gi henne en klem neste gang du ser henne, og fortell henne at jeg tenker vennlig på henne med jevne mellomrom. Hun er alles reservemamma.
Jeg har i årevis prøvd å luke bort «herregud», som er det eneste bannordet jeg misbruker. Språket mitt er relativt rent og pent, med unntak av det, og hvis jeg først skulle operere med ett eller annet kunne det vel ha vært noe ikkereligiøst?
Herlig lesing. Jeg ser for meg den lille jenta som har fått et oppdrag av mor: Det må du finne ut selv. Også finner hun det ut….
Men moren din må egentlig være nokså tolerant, for jeg tror nok at hun har måttet høre meg banne rett som det. For det vet jeg at jeg gjør «litt flau smiley».
Det var ikke lov å banne da jeg var barn heller, til og med det snille gladbanneordet som kan sies med et smil, «jøss» var strengt forbudt og stygg banning, så jeg har liksom tatt igjen litt i voksen alder da….
Hilsen svigermor
Jeg har ikke bannet så mye tidligere i livet, – bare når det var skikkelig behov for det. Bannord er gode å ha i visse situasjoner. Etter hvert har jeg begynt å banne mer. I klasserommet har det flott effekt å bruke de riktig fæle æ-orda når jeg skal fortelle elevene om noe forferdelig som har skjedd i historien, noe som er så fælt at man må bruke mange og lange æ-er for riktig å få dreis på det. Men så har det aksellerert. Jeg liker å banne litt. Merker at det beriker språket mitt og gir det litt svung. Det er bare tull det noen sier at banning handler om manglede ordrikdom. Tvert om, mener jeg. Men nå er jeg inne i en avvenningsperiode. Merker at jeg tar med meg litt for mange hverdagsbannord inn i klasserommet, og det skal visst ikke være bra for kundegruppa mi, – i hvert fall tror jeg en del av foreldrene til kundegruppa ikke ville like det. Vi får se hvoran det går.
Du skrev et ord jeg syns er stygt. Pedal. Peeedaaal. Med tykk L attpåtil. Uff for et ord.