Alle vi barna i bloggerbygrenda

29 kommentarer om “Alle vi barna i bloggerbygrenda”

  1. Det stemmer 😀

    Jeg har hatt mye artige farver, alt fra magenta til multi-color. Det er André som bestemmer hvordan jeg skal se ut på håret, så jeg gleder meg til neste gang han får en ny idé.

  2. Ôrn: Haha, tusen takk! Ikke overrasket? Hmm- jeg virker altså som om jeg har denne bakgrunnen. Du verden.

    Dad in Law: Jeg tegner, også da. Fire aktiviteter å velge mellom, til og med. Og kom ikke og si til meg at du er en taus og fåmælt mann!

  3. Åh! I deg hadde jeg fått en lesekamerat på skolen.
    Utrolig godt jobba!

    (Og tenk at folk tar utfordringen som jeg slang ut. *hyperglad* )

  4. Ganske typisk at voksne ikke taklet en unge som ikke var helt formloff! Og riktig hyggelig å høre at jeg ikke var den eneste som korrigerte lærerne mine. Norske lærerskoler er bare så altfor slappe!
    I tillegg til alle mine andre særheter hadde jeg faktisk mørkt hår fra naturens side, så på klassebilder måtte jeg stå på siden, etpar skritt fra de andre, sånn at folk som ikke taklet utseendet mitt kunne klippe meg ut av bildet. Det gikk ikke å ha meg bak de andre, for jeg var også et hode høyere enn de andre ungene.

  5. oi, en tag!

    hvordan jeg var som liten? hm. det blir mye det samme som det du fortalte her, faktisk.

    merksnodig det der at hvis læreren er flinkere enn deg kan du få toppkarakter, men når du er åpenbart flinkere enn læreren får du ikke toppkarakter.

  6. Eg var smartare/flinkare enn læraren (mest avdi læraren eg hadde faktisk var/er dum), så ho hata meg. Dessutan var eg ganske stygg, kjempehøg, kjempetynn og maste heile tida.

    Me var fire jenter i klassa. Eg var den einaste som ikkje fekk vera Lucia ei einaste gong, for eg hadde ikkje blondt hår.

    Og så hadde eg ingen sosiale skills. I det heile. Eg skjønte ikkje at ein skulle vera søt, sporty, lika å bli lugga og at ein skulle mobbe dei som var endå teitare enn seg sjølv.

    Då eg gjekk i fjerde fekk eg ikkje låna fleire bøker på bokbussen, eg hadde nemleg alt lese alle som vart sett på som egna for folk i grunnskulen.

    Oh joy!

    Til trass for dette hadde eg det gøy som barn. Sånn utanfor skulen vel og merka.

  7. Lin: En lesevenn! Det hadde jo vært helt fantastisk, rett og slett ^.^
    Dette er en artig tag om folk følger opp- rett og slett fordi det er spennende å se hva slags barn vi har med å gjøre i bloggerland. Er vi alle misforståtte skolelys? Er det bare leseglade forfatterspirer som blogger? Sosiologi på hjemmefronten 😀

    Örn: Hahah! Steinerbarn gjenkjenner steinerbarn! Sånn skal det være!

    Marina: Shit, klippe deg bort? Det er bra drøyt! Og nei- lærere liker ikke å bli korrigerte. Det er ganske drepen. Og det å være den høye jenta er tydelig at suger. Jeg var også lengst til midten av ungdomskolen, da sluttet jeg å vokse og forble 170. Likevel- det var ikke kult, særlig fordi ingen gutter vil være sammen med en jente som er enormt mye høyere enn dem…

    Martheglad: Ja, det var vi! Det er et ganske idyllisk bilde, hm?

    Esquil: Scary om det er så likt (c; Og ja, det er et problem å være flinkere enn læreren. Jeg tror det var det som var best med å komme på steinerskolen – å folk som hadde master i fagfeltet sitt og som faktisk visste best.

    Guri: Omg, story of my life! Jeg hadde nix sosiale skills jeg heller, og hele jenteintrigegreia gikk meg rett forbi. Nå begynner det å bli mye overlapp her. Kanskje bloggere har noe til felles, bakgrunnsmessig?

  8. Rigmor: Haha, stakkars! Jeg skulle også bli prest på et visst tidspunkt, men det tror jeg var på grunn av kjolen ^.^ Ellers skulle jeg bli forfatter, kunstmaler, sykepleier, og den største drømmen av alle: Tegneserieskaper for Fantomet. Jeg følte meg kallet til å lage Fantomethistorier på fulltid, ja.

  9. Fantastisk skrevet barndomsmimring :o)

    Jeg husker at mamma ikke ville jeg skulle lære å lese før jeg begynte på skolen og med mye møye klarte hun det faktisk. Hun ville jeg skulle lære samtidig som de andre barna. Dette forstod hun etter første skoledag at hadde vært helt fåfengt. Fordi vi hadde lært å stave I-S og da skjønte jeg hele opplegget og gikk fornøyd hjem og leste Donald helt alene.

    Ikke noe a-4 barn jeg heller.

    Men du,
    jeg satt og leste på ønskelisten din (tenkte vel litt som så at på din måtte det da finnes tips til min) og da så jeg at du er det eneste andre mennesket jeg vet om i nåtid som liker Nicole Blackman. Jeg har en brent CD med henne med litt rusk og rask og lurte på om du ville ha en kopi i posten? Jeg blir liksom så glad når noen liker de litt sære tingene som jeg liker!

  10. Hm. Herlig utfordring. 🙂
    Opphavet har fortalt meg at jeg lærte å lese ved å bruke pause/play-knappen mens Shagma-videoer gikk ned på høykant. Litt kjekt. Og søsteren min hadde en Alfabetbok der temaet var planter, trær og busker, og hvor det eneste de hadde på U var det latinske navnet for Alm; Ulmus Glabra. Som da ble testet ut på de fleste i omgangskretsen. «Nei, det er en Ulmus Glabra, det.» Great. 😉

  11. Delirium: Tusen takk! Alle skikkelige folk starter sin lesehistorie i Donald 😀
    Mamma og pappa syntes det var gøy å lære oss ting før skolen (lærerforeldre osv), men det var ikke så vellykket. På en annen side- det ser ut som om barn lærer i veldig forskjellig tempo.

    Men over til det viktigste: Selvfølgelig vil jeg ha Blackman-CD! Nå ble jeg helt hoppetussete glad! Jeg sender deg en mail, så du kan få adressen min. Hurra!

    Eirin: Ulmus Glabra! Squee- utrolig søt historie ^.^ Det er nok ikke så mange trær på U. *grubler* Med mindre du teller med urskogen.

  12. Nytt alias på nett – fortsatt samme gamle. Jeg prater vel like mye som deg, Ida, og samfunnet trenger sånne folk som oss! 😀

    Å skrive om min egen barndom blir bare…laaangtrukkent og kjedelig. Men så gjør jeg det visst allikevel:
    Man må ha god fantasi for å vokse opp på et sted med 140 mennesker, to andre mennesker på skolen og å være over middels interessert i litteratur og filosofi. Jeg skreiv meter på meter med brev til venner og venninner i det ganske land, i USA og til folk som hadde studert filosofi – som jeg kom i kontakt med over nettet. Ellers er det en utfordring å ikke like fotball på et sted som dette, og heller ikke være så veldig populær. Jeg leste masse bøker jeg kanskje ikke burde lest (Uten en tråd som 11-åring og Hellemyrsfolket. Utrooolig trist.), satt timesvis inne på rommet og lekte fantasileker. Og historier til meg selv? Søskenparet Anne og Kristian som hadde køyeseng var mine «fantasivenner» i mange stunder. Veldig uskyldig.

    Jeg kunne sikkert ha fortsatt, men det er vel begrenset hvor interessant det er 🙂
    Flott post uansett! VOTE FOR VIRRVARR! 😀

  13. Dette var befriende lesning. Jeg er tydeligvis ikke den eneste raringen.

    Jeg lærte ikke å lese før jeg var tre (men da deklamerte jeg dikt samme år, på eget initiativ), og selv om jeg også ble sittende med LØKO (Du husker LØKO! Kan du HTML? For meg er det LØKO for voksne), ble jeg aldri ordentlig flink i matte, og jeg gikk ikke på Steinerskolen (fordi mor og far fryktet at unger ikke lærte nok der, faktisk). Men jeg leste inn på kassett, jeg leste alt skolebiblioteket hadde å by på, jeg leste alt som fantes av litteratur i hjemmet; Bonderomaner (knivdrap), Søster Annie: Dette er mitt liv, Anna – taterjenta, bygdebøker, leksikon, jeg leste hele Bibelen (og var veldig fascinert av slektstreene der, av alle ting). I timene ble jeg av og til gitt tidligere års lesebøker (Far leser avisen, mor vasker opp. Om hottentotter og hedninger). Jeg omtalte hestehov som tussilago farfara. Og min første yrkesplan var å bli misjonær for å frelse de tidligere omtalte hedningene. Jeg hadde dog venner på barneskolen (som jeg fortsatt har), jeg var ikke den eneste som kunne lese og skrive da jeg begynte der, og jeg hadde gode, sjeldent oppegående lærere (fra Suttungbevegelsen) som ga meg dramaroller i oppsetninger på skolen og utenom, jeg spilte Selma Lagerløf som liten, Afrodite i Tesevs og Ariadne, Marit i En glad gutt. Jeg lærte vanvittige mengder tekst utenat og mye av det kan jeg fortsatt, jfr. ditt sildedikt. Jeg husker deler av Håvamål utenat på gammalnorsk. Jeg elsket Muzzy. Jeg lånte musikk på biblioteket og skrev ned sangtekstene (pause/play jeg også) for å lære meg ordentlig engelsk.

    Nå lurer jeg på om du kan skrive en bloggpost om Steinerskolen og hvordan det var å gå der? Alle naboene mine da jeg var lita gikk der, nemlig. Men alt jeg sitter igjen med av inntrykk er eurytmi (jeg hadde gladelig gjort mye rart for å slippe ballspill) og voksfarger. Og om noen år har jeg skolebarn.

  14. VALK: Du har de galeste kallenavnene og jeg liker deg så godt, Lone (c; Fantasivenner rocker mine sokker. Jeg hadde masse masse av dem. Det er likevel en tendens til at alle de boklige, små barna blogger ser det ut til… Hm.

    Marina: Oi, story of my life! Ja, jeg kan html og det å beskrive det som LØKO for voksne er det beste jeg har hørt på lenge 😀 Suttung, faktisk. Det forklarer en del. Suttungfolket kjenner jeg godt (vill gjetting: Kjenner du Gudmund Groven?), de er Steinerfolkas brødre og rivaler, de morsomste og mest boklige og galeste av dem alle. Skuespill var det beste- jeg kan også avsindige mengder tekst på rams.

    Bloggpost om steinerskolen skal bli, i mellomtiden kan du lese på http://virrvarr.wordpress.com/2007/07/06/steinerdager/ Men den er humoristisk, og ikke så positiv 😀

  15. Og ja! Jeg skjønte heller ikke at det var et must å være redd for edderkopper, like å bli lugget (som noen har skrevet) eller å bli kilt. Jeg HATET det og var heller den tøffe som drepte (drap er et mye bedre ord) edderkoppene. Det funka ikke særlig bra.
    Kanskje man må være pysete for å få seg noe?

    LOL ^^

  16. Hoj!
    Du var drøyere enn meg. Jeg fikk tilbud om å hoppe over et klassetrinn eller to da jeg begynte på skolen, men Foreldrene mente det ville være belastende å være så mye yngre enn de andre i klassen. Så det ble løko, lesing og klarinett på meg også…

  17. Det var ingen barn i nabolaget da jeg var liten.
    Storesøster og jeg var de eneste i den lille grenda som bestod av fem husstander med «gamle» barnløse folk. Det var Karen og Alvhilde i det store huset med frukthage (ingen snakket om homofili den gangen), Så var det Halvdan og Emma, han hugg tissen av fordi han ble så fristet av å ha den. I det tredje huset bodde veldig gamle Oluf og halvgamle datter Marie. Marie ville ikke gifte seg for hun var redd for sinnsyke barn, en familiesvakhet. Gamle Arthur og hans sukkersyke kone, Grethe, og deres halvgamle datter var litt skye og urenslige, men kona, Grethe, ga meg min første visjon av nøkken. Det var første gang jeg så henne bade: Hun spaserte ut i vannet med alle klærne på til vannet dekket henne helt. Så snudde hun og gikk tilbake. Jeg kom ned til vannet da hun var helt under og opplevde bare at vannflaten plutselig ble brutt og frem vokste et skummelt langhåret sort hode som kom mot meg.
    Ellers hadde de egg i lommene og høner i sofaen.
    Så var det Mattea og Søren, et søskenpar som delte hus. Søren ga meg de første leksjoner i Ibsens Brann: «Agnes min deilige sommerfugl. Deg vil jeg levende fange.» Sa han og kløp meg i kinnet.
    I annen etasje i det huset jeg bodde i, bodde Henriette og Sverre. Et omstreiferpar som ikke orket å streife mer. De hadde mange barn, flere enn de klarte å huske for de hadde bare lagt dem på trappen til folk i det området de var etterhvert som de fikk dem.

    Ingen hadde tid til å lese for meg da jeg var liten, men jeg visste at bladet het Donald Duck så da knakk jeg lesekoden og leste selv.
    Ingen hadde tid til å lese for bestefar heller, så det ble etterhvert min jobb. Det var gotiske bokstaver så jeg forsto ikke noe i begynnelsen, men siden han alltid ville høre Romerbrevet kap. 8 vers 1-3 lærte jeg det etterhvert.
    Da jeg endelig begynte på skolen, satte læreren min meg på biblioteket mens de andre øvde lesing.
    Jeg vet ikke om de andre barna var anderledes enn meg. Ingen hadde uniformert dem med barnehage, Det var spredt bebyggelse, og det var sikkert ikke bare meg som hadde sære naboer. Jeg var heldig der og lekte temmelig ubekymret. Det skal mye til å føle seg utenfor i utkantnorge.

  18. Hahahaa! Her er min versjon: Hufsa, tre år, stabber rundt på hytta sammen med farmor.
    Farmor: Å, se så pen blå blomst!
    Hufsa: Det er en tveskjeggveronika det, farmor!

    (Jada, gammel post. Ny leser. Kommer iblant over noe jeg ikke kan dy meg for å kommentere på selv om jeg vet jeg ligger sørgelig langt på etterskudd.)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s