Tre syngende søstre

28 thoughts on “Tre syngende søstre”

  1. Det er vanskelig å kommentere på slike poster. Jeg tror jeg bare må si at selvom det er vondt, kan dere være glade for at dere får sjansen til å synge for ham en siste gang og høre at han er glad i dere. Syng for hverandre også!

  2. Å jeg griner. Så vakkert du klarer å formidle forholdet ditt til farfaren din. Jeg ble først usikker, du skriver i fortid – er han død alt?
    Nei, men livet hans er allikevel i fortid. Du sier det så fint: «Det er det farfar driver med nå. Det å dø.»

    Klem til deg fra svigermor.

  3. Du kommer aldri til å angre på at du er der for ham nå, samme hva du lar være å gjøre for å kunne være der. Det gir sjelefred i ettertid å ha stått løpet ut og vært der i det som, samme hvor fast man er i troen, må være det største uvisset et menneske kan stå overfor. Om han roper på Gud, så be Fadervår for ham, samme om du tror på det du sier eller ikke. Og si det til ham, si at du har vært musikken i livet mitt, si takk. Å vite at man etterlater seg barnebarn som har fått et rikere liv på grunn av en selv gjør, vil jeg tro, det å dø mer overkommelig.

  4. Enig med de andre som kommenterer her; veldig vakkert skrevet om en farfar som helt tydelig etterlater seg en musikalsk arv i dere barnebarn. Kanskje den fineste arven noen kan gi videre.

    Jeg sitter med tårer i øyekroken og en stor klump i halsen, og sender deg noen gode tanker herfra også.

  5. Til deg Ida, og søstrene dine, og farmor og de andre som har kjent ham:

    FROSKESANG

    Det kvekker kritisk
    i hans slitne froskehjerte.
    Paddepiken kysser ham
    og ber om et mirakel.

    Rumpetroll dekker døren
    med mørke blikk. Munnene
    er tomme for ord som duger,
    og hendene er grådige på tid.

    Han er en spinkel froskemann,
    en syk og sorgfull månetrell.
    Han trenger å bli båret frem
    til denne uvisshetens terskel.

    Frosken griper hennes hånd
    og holder den mot kalde lepper.
    Hun griner og hennes tårer
    vasker froskefjeset hans.

    Paddemor løfter frosken
    ut til skumringens terrasse.
    Han er så tynn i hennes armer,
    så utrolig lett å løfte, så
    vanskelig å slippe.

    Vinternatten er kald.
    Himmelen har stjernebilder.
    Froskefar puster ut og dør.
    Stille er det her, stille,
    og kaldere enn før.

    .

  6. Så heldig farfaren din er, som ligger der og får besøk og sanger. Som har noen rundt seg, som er der og gråter for ham. Det blir en fin slutt.

    Så heldig du er som har så mange minner. De kommer til å leve videre i deg. Det blir en fin fortsettelse.

  7. Du er en av tre solstråler i din farfars øyne, du lyser opp hans tunge hverdag og slipper inn varme i kropp og sjel. Dette er tunge tider , men husk at du har folk der ute som tenker på deg og din farfar.

  8. Tusen takk for fine ord, alle sammen. Det varmer.

    Marion: Takk for gode og fine råd. De er tatt til etterfølgelse (c;

    Spillevende: Hurra for froskesangen! Har den melodi?

  9. Du er så flink til å skrive, og du skriver så riktig og sterkt og vakkert at det røsker og river i hele meg og tårene bare renner og renner, men det er GODT.

    Så bra at farfaren din får lov til å forlate livet omgitt av de som er glad i ham, som deler minner og viser at han har vært verdifull for dere. Og samtidig så bra for dere som får muligheten til å ta en slik avskjed.

  10. Nei, Froskesangen har ingen melodi, men det går jo an å synge hva som helst. Hender jeg gjør det, bare fordi, med en melodi jeg finner på der og da.

    Sang er fint. Å dø med syngende barnebarn rundt senga er et privilegium. En vakker avslutning.

  11. Så fint dette var, Virrvarr! Det minner meg om min egen farfar, som ikke fikk leve så lenge…

    På en måte er det godt å ta farvel med så gamle mennesker. De har levd livet sitt.

    *tørker en tåre*

  12. Så fin post, idamor. Du er flink til å få fram følelsene som svirrer rundt den siste tiden.

    Og så har jo du en hyggelig farfar, både som kommuniserende og forvirra. Farfar med egen temalåt – Mens jeg leste posten din begynte «en liten gylden ring» å svirre rundt i hodet mitt.

  13. Utrolig bra skrevet. Fikk nesten tårer i øynene, jeg også. Må bare bukke i støvet. Historien om bestefaren din var fantastisk fin og veldig bra skrevet. Selv om det er utrolig trist å vite at du skal miste ham har han i alle fall levd et utrolig liv. Dette blogginnlegget minnet meg på hvor skjørt livet egentlig er (noe som kan være vanskelig å huske på for en tenåring), tusen takk! 🙂

  14. Jeg har også hatt besteforeldre. De har båret meg i sparkebukse. Jeg har båret dem i kiste. Da hadde de kjent meg hele mitt liv, og jeg hadde bare kjent dem fra de var seksti.

    Og det var de som måtte forklare meg at besteforeldre ikke varer evig.

  15. For en gangs skyld blir jeg stum. Det er en grunn til at det heter besteforeldre. Mine forsvant altfor tidlig (det gjør de jo hele tiden.), men de lever ennå.

    Skulle gjerne vært der og holdt deg i hånden, Ida!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s