Tre syngende søstre

Farfar er gammel nå. Jeg husker nittiårsdagen hans. Han spiste bløtkake og spilte fiolin, og vi sang. Ja, han fortalte de samme vitsene om og om igjen, du måtte rope inn i øret hans for at han skulle få med seg noe som helst, gebisset falt ut fra tid til annen, men han sang.

Farfar har vært musikken i livet mitt. Jeg var to år og dro buen frem og tilbake over fiolinstrengene mens han gjorde grepene. Ut trillet sanger, slåtter og melodier. Jeg trodde det var meg som spilte, jeg skjønte ikke at farfar jukset med grepene og spilte Per Spellmann mens jeg beveget buen frem og tilbake. Farfar hadde ikke vært soldat under krigen, farfar rømte til Sverige og ble sangstjerne. Visene fra den tiden lærte han til tre små barnebarn som sang sammen med ham fra de kunne snakke. Det var sanger om voksne ting, om populære temaer fra 30-40-tallet. Sanger om kjærlighet, om nasjonalisme, om savn og om det å dø.

Det er det farfar driver med nå. Det å dø.

Vi var familieorkester. Farfar på fiolin, meg på klarinett, en søster på piano og en på en annen fiolin. Også måtte vi synge, uansett hvor vi var. Traff vi voksne damer sammen med farfar, måtte vi synge for dem. Da farfar ble så gammel at det ikke gikk ann å føre en fornuftig samtale med ham lenger, sang vi sammen. En satt og klunket på pianoet, farfar spilte fiolin og vi sang alle sammen. «En liten, gylden ring.» «Norge, mitt Norge.» «Den gangen jeg barndomshjemmet forlot.»

Farfar husket ikke at jeg giftet meg, men han husket at han sang i bryllupet mitt. Vi visste at han kom til å reise seg opp og synge uansett, så vi kopierte opp glansnummerne på ark vi delte ut til gjestene, slik at de kunne stemme i og følge teksten. Farfar ble sliten i selskapet, og måtte sitte på verandaen. Vi stod hundre gjester rundt ham og ba ham synge. Han tok utfordringen på strak arm, og holdt sin siste konsert i en alder av 89 år. Da han var ferdig og alle hadde klappet, tok han sangen en gang til. Fordi han hadde glemt at han hadde sunget den allerede. Slik var det den siste tiden. Samme sangen om og om igjen. Reportoaret ble mindre og mindre. Når jeg var der, kunne jeg stemme i og få ham til å huske flere på rad. De siste gangene jeg har besøkt dem har jeg pratet med farmor og sunget med farfar.

Idag klarte ikke farfar synge med. Han lå i en sykehusseng i stuen, det var sykehusutstyr rundt ham. En dostol, tabletter, vannglass og i sengen lå en tynnere og reddere mann enn den jeg pleide å sitte på fanget til. Han roper på Gud og på farmor. Om og om og om igjen. Farmor sover ikke om natten mer. Mamma og pappa er der hele døgnet. Han snakker ikke mer. Han åpner ikke øynene. Han tar ikke inn vått eller tørt. Han roper på Gud og på farmor.

Vi sang for ham idag, alle tre søstrene. Han prøvde å henge med på refrenget på «En liten, gylden ring» første gangen, så bare gråt han. Han tviholdt meg i hånden mens søsteren min strøk ham over håret. Og vi sang. Sang alle sangene han lærte oss da vi var små, alle de teite Margrethe Munthe-stubbene om gutter som bukker og jenter som neier, sang Per Spellmann og «Norge, mitt Norge.» Han klynket og klamret seg til meg og gråt, men han ropte ikke. Han kløp takten i hånden min, han var med. Vi slapp opp for danseband-låter fra tredvetallet og gikk over på julesangene. Vi sang oss fra «Glade jul» til «Her kommer dine arme små». Vi fortsatte med salmene, «Jeg vet en deilig have», «Jeg folder mine hender små» og avsluttet med «Deilig er jorden» tostemt. Vi sang speidersangene hans og «Jeg hører torden» i kanon. Vi husket tekstene han hadde lært oss og for første gang var han stille. Bortsett fra på slutten av «Jeg er skolegutt, jeg far» (go Margrethe Munthe). Da laget han en «Tam-tara-tara!»- fanfare på slutten, som etterlot oss rystede og lattermilde.

Deretter fortsatte han å klynke og klamre seg til oss. «Jeg er glad i dere.» sa han. «Jeg er glad i dere.» Da vi gikk, hadde vi sunget ham i søvn.

28 kommentarer om “Tre syngende søstre

  1. Det er vanskelig å kommentere på slike poster. Jeg tror jeg bare må si at selvom det er vondt, kan dere være glade for at dere får sjansen til å synge for ham en siste gang og høre at han er glad i dere. Syng for hverandre også!

  2. Å jeg griner. Så vakkert du klarer å formidle forholdet ditt til farfaren din. Jeg ble først usikker, du skriver i fortid – er han død alt?
    Nei, men livet hans er allikevel i fortid. Du sier det så fint: «Det er det farfar driver med nå. Det å dø.»

    Klem til deg fra svigermor.

  3. Du kommer aldri til å angre på at du er der for ham nå, samme hva du lar være å gjøre for å kunne være der. Det gir sjelefred i ettertid å ha stått løpet ut og vært der i det som, samme hvor fast man er i troen, må være det største uvisset et menneske kan stå overfor. Om han roper på Gud, så be Fadervår for ham, samme om du tror på det du sier eller ikke. Og si det til ham, si at du har vært musikken i livet mitt, si takk. Å vite at man etterlater seg barnebarn som har fått et rikere liv på grunn av en selv gjør, vil jeg tro, det å dø mer overkommelig.

  4. Enig med de andre som kommenterer her; veldig vakkert skrevet om en farfar som helt tydelig etterlater seg en musikalsk arv i dere barnebarn. Kanskje den fineste arven noen kan gi videre.

    Jeg sitter med tårer i øyekroken og en stor klump i halsen, og sender deg noen gode tanker herfra også.

  5. Til deg Ida, og søstrene dine, og farmor og de andre som har kjent ham:

    FROSKESANG

    Det kvekker kritisk
    i hans slitne froskehjerte.
    Paddepiken kysser ham
    og ber om et mirakel.

    Rumpetroll dekker døren
    med mørke blikk. Munnene
    er tomme for ord som duger,
    og hendene er grådige på tid.

    Han er en spinkel froskemann,
    en syk og sorgfull månetrell.
    Han trenger å bli båret frem
    til denne uvisshetens terskel.

    Frosken griper hennes hånd
    og holder den mot kalde lepper.
    Hun griner og hennes tårer
    vasker froskefjeset hans.

    Paddemor løfter frosken
    ut til skumringens terrasse.
    Han er så tynn i hennes armer,
    så utrolig lett å løfte, så
    vanskelig å slippe.

    Vinternatten er kald.
    Himmelen har stjernebilder.
    Froskefar puster ut og dør.
    Stille er det her, stille,
    og kaldere enn før.

    .

  6. Så heldig farfaren din er, som ligger der og får besøk og sanger. Som har noen rundt seg, som er der og gråter for ham. Det blir en fin slutt.

    Så heldig du er som har så mange minner. De kommer til å leve videre i deg. Det blir en fin fortsettelse.

  7. Du er en av tre solstråler i din farfars øyne, du lyser opp hans tunge hverdag og slipper inn varme i kropp og sjel. Dette er tunge tider , men husk at du har folk der ute som tenker på deg og din farfar.

  8. Tusen takk for fine ord, alle sammen. Det varmer.

    Marion: Takk for gode og fine råd. De er tatt til etterfølgelse (c;

    Spillevende: Hurra for froskesangen! Har den melodi?

  9. Du er så flink til å skrive, og du skriver så riktig og sterkt og vakkert at det røsker og river i hele meg og tårene bare renner og renner, men det er GODT.

    Så bra at farfaren din får lov til å forlate livet omgitt av de som er glad i ham, som deler minner og viser at han har vært verdifull for dere. Og samtidig så bra for dere som får muligheten til å ta en slik avskjed.

  10. Nei, Froskesangen har ingen melodi, men det går jo an å synge hva som helst. Hender jeg gjør det, bare fordi, med en melodi jeg finner på der og da.

    Sang er fint. Å dø med syngende barnebarn rundt senga er et privilegium. En vakker avslutning.

  11. Så fint dette var, Virrvarr! Det minner meg om min egen farfar, som ikke fikk leve så lenge…

    På en måte er det godt å ta farvel med så gamle mennesker. De har levd livet sitt.

    *tørker en tåre*

  12. Så fin post, idamor. Du er flink til å få fram følelsene som svirrer rundt den siste tiden.

    Og så har jo du en hyggelig farfar, både som kommuniserende og forvirra. Farfar med egen temalåt – Mens jeg leste posten din begynte «en liten gylden ring» å svirre rundt i hodet mitt.

  13. Utrolig bra skrevet. Fikk nesten tårer i øynene, jeg også. Må bare bukke i støvet. Historien om bestefaren din var fantastisk fin og veldig bra skrevet. Selv om det er utrolig trist å vite at du skal miste ham har han i alle fall levd et utrolig liv. Dette blogginnlegget minnet meg på hvor skjørt livet egentlig er (noe som kan være vanskelig å huske på for en tenåring), tusen takk! 🙂

  14. Jeg har også hatt besteforeldre. De har båret meg i sparkebukse. Jeg har båret dem i kiste. Da hadde de kjent meg hele mitt liv, og jeg hadde bare kjent dem fra de var seksti.

    Og det var de som måtte forklare meg at besteforeldre ikke varer evig.

  15. For en gangs skyld blir jeg stum. Det er en grunn til at det heter besteforeldre. Mine forsvant altfor tidlig (det gjør de jo hele tiden.), men de lever ennå.

    Skulle gjerne vært der og holdt deg i hånden, Ida!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.