Jeg har ikke skrevet noe siden jeg dro ned til familien på juleferie, og det er et godt tegn. De fire siste dagene har jeg sunget julesanger, lekt nisse, pyntet to juletrær, fått varme klemmer av gamle venner, ligget i sengen med søstrene mine og ledd av vitser ingen andre ville forstått, bivånet en brennende plumpudding og endt kvelden i en haug av gavepapir. Kort sagt- jeg har løpt rundt og vært «øyeblikkelig julestemningsmaskinen» til romjula kom. Nå er jeg sliten og blid og stille (det siste veldig uvanlig for min del), og sitter helt stille og fordøyer inntrykk.
Jul er så rart. Julestemningen min begynner i oktober, og holder seg hele veien. Likevel- julestemningen fra barndommen er en lengsel som gjør vondt. Det er en lengsel etter å finne noe mer i en høytid du så altfor lenge har visst handler om fet mat og handelstandens overlevelse. Den følelsen av magi, av en dypere mening i juletreet, i skaresnøen i månelyset, kort sagt: Dette mystiske ordet høytid som fylte julefeiringene mine da jeg var liten, blir et irriterende gufs jeg ikke vet hvordan jeg skal behandle. «Det er ikke noe hellig, det er en stygg nisse utviklet for bruk i Cola-reklamer!» sier en del av meg. Og likevel har en del av underbevisstheten min helt andre forventinger til julaften enn at jeg skal ligge forspist på sofaen etter altfor mye ribbefett. Sånn sett blir adventen en slags lengsel etter noe mer jeg vet jeg ikke vil finne.
Da jeg gikk på steinerskolen, var de flinke til å pleie høytidsfølelsen min. Hver adventsmorgen satte vi oss i den mørke gangen utenfor klasserommet, tente adventsstaken, sang «tenne adventskrans-steinerskolesangen» du ikke kan med mindre du har gått der, før vi sang flerstemte julesanger i mørket og gikk stille hvert til vårt. Julelengselen min hadde det mye bedre i den mørke gangen med «Joy to the World» og «En rose er utsprungen» firstemt, samtidig som jeg visste at dette var noe lærerne gjorde for å fremprovosere følelsen av høytid. Den meningen jeg ville finne i julen var ikke noe mer til stede.
Likevel- det finnes andre julegleder. Etter å ha klemt venner og familie, sittet en lang lille julaften og diskutert hyggelig med en gammel venn jeg ser altfor sjelden og danset rundt i stuen med pappa, skjønner jeg at varmen ved å være samlet kanskje er den sterkeste og beste. Og hallo- ikke kast vrak på gavene! Å se fjesene til folk sprekke opp i brede glis når de får Den Riktige Presangen du har kjøpt til dem, er aldeles ubetalelig. Og jeg liker jo å få ting, også (c; Å lage frokost sammen med søstrene mine, drikke chai-te og se Tre nøtter til Askepott gir indre ro og følelse av tradisjon.
Det smertelige er erkjennelsen av at den indre, dype meningen jeg var sikker på at julen hadde da jeg var barn ikke er noe konkret jeg kan finne frem igjen. Det er bare en forventing som blir til lengsel på julaften, en lengsel etter noe jeg ikke klarer å gripe.
Ellers- tusen takk for gaver, klemmer og gode øyeblikk, alle sammen! Jeg har hatt en deilig jul.
Ida Jackson 
6 svar til “Juleøyeblikk”
Jeg vet ingen som skaper mer juleglede enn deg.
Når du stråler smittsom glede og forventning, fyller det oss alle.
Det magiske, gleden over at Gud er født til jorden,
forventningen om et møte med det gudommelige, kan nok drukne i nisser og ribbefett, men nettopp gleden og forventningen er julebudskapet.
Og dette gjenskaper du på magisk vis.
Saukjell: WOooho! Tusen takk, jeg linker til deg, jeg 😀
livetleker: Ja, jeg tror jeg har funnet det som er fint på «ordentlig» nå. Likevel- det er rart å huske sine egne forventninger.
Frikke: Ja, jeg tror også egne barn må være julegøy. Hm. Ikke fremprovoser verpesjuke, jeg er ille nok som det er.
Tomas: Ja, skape sin egen jul og forme gamle ting til nye ting er nok det beste. Å fortelle samme historien på en ny måte, på en måte. Legge til nye detaljer. Ingen grunn til at ting skal stå stille (c;
Jeg er ingen erfaren i denne store bloggeverden, men det er gøy å lese bloggene dine. Derfor vil jeg herved linke deg som link nummer 5 i min forholdsvis nye blogg.
Man må jo ta vare på sine røde kor- og bloggevenner.
Gode tegn kan skapes. Gode stunder formes av oss selv. Skal vi forme stunder for flere enn to, er høytiden ei fin ramme å bruke.
De høytidene vi har med oss fra gammelt av fungerer jo. Det er derfor de er med oss. For meg er jula ferie og familie, etegilde og gaveglede, samsang og ringdans, hedenskap og kristendom i god blanding. Og når jula er så mangfoldig, er det godt å bruke den.
«Skape, forme, bruke»: vi er handlende mennesker.
Har tenkt på det samme som deg når det gjelder den barnlige, altoppslukende, mystiske julefølelsen som blir smått fraværende i voksen alder. Kanskje denne kan finnes på nytt ved å oppleve den gjennom et barn? Vet jeg høres litt hønemor ut akkurat nå, og jeg har ikke barn selv, – men det var en tanke som slo meg at disse små tassene er like naive og drømmende som vi selv var da vi var små, og kan sikkert formidle denne følelsen videre til oss voksne på en mystisk, overbevisende og eventyrlig måte 🙂
Det høres da likevel ut til at du har funnet fram til julen. For de fleste av oss handler det om nettopp det: Å være sammen med folka våre. Akkurat nå er det andre juledag klokka halv fem. Henrik har akkurat kommet fra jobb i hjemmesykepleien. Jeg sitter i min grønne ørelapp og blogger. Borte ved bordet sitter Thorvald, Marthe og Henrik og spiller et sprøtt spill, Munchin eller noe sånt, som jeg ikke skjønner meg på. De ler. De har det hyggelig. De spiller og styrer og ordner. De er folka mine og de er sammen. Det er jul.
Snart drar alle av sted igjen. Da er det ikke jul.