De fire beste (selv)biografiske seriene

13 kommentarer om “De fire beste (selv)biografiske seriene”

  1. Hjorten: Ja, det kan du! Og da minner du meg samtidig om at jeg vil putte den på Amazon-ønskelisten min, for et mer varig vennskap til den. Heia Craig Thompson!

  2. Blankets er kjempesøt. Av disse du nevner er det bare Persepolis jeg har lest, og man lærer utrolig mye av den. Alle historiebøker på videregående burde være i tegneserieform!

  3. Hei!
    De vil jeg lese.
    Fikk til jul en i samme gaten: «Fotografen» Av Guibert- Lefevre-Lemercier, utgitt på Egmont 2007.
    Det er en fransk fotograf som blir med «leger uten grenser» til Afghanistan midt på 80tallet.
    En sterk bok!!

  4. Hengefett: Jeg er så enig! Tegneserier er utrolig mye mer lettlest, og du kan fortelle ting morsomt og pedagogisk (c;

    Radiohode: Da er det bare å begynne! At du kjenner Maus er dog en god start.

    Toril: Jeg vil låne fotografen av deg, jeg! Vi kan leke bytteleken. Husfred har jeg på norsk, også. Og Maus på nynorsk.

  5. Takk gjerne!
    Vil også nevne: «Rabbinerens katt. Paradis på jord.» Av Joann Sfar, også utgitt på Egmont 07.
    Den er overaskende morsom!

  6. Jeg er dessverre så enkel at jeg foretrekker tegneserier i stripeformat. Det er noe med mediet som gjør at det ikke helt egner seg til å fortelle lange historier, tror jeg.

    Persepolis er for eksempel svært bra, men filmen er bedre (fikk meg tidvis til å føle meg som om jeg var i Teheran).

  7. Toril: Men er det en biografi, egentig? Ja, den er veldig bra, har jeg hørt ^.^

    Lars: Du mener alltid teite ting, du 😀 Klart mediet egner seg til lange historier! Filmen bruker masse virkemidler, som lyd, som Persepolis-serien ikke kan. Likevel er det masse detaljer som filmen ikke formidler, og den er ikke på langt nær så god på dialog. Jeg tror du trenger å lese flere tegnesier ^.^

  8. Men jeg *har* prøvd. Riktignok mest på slutten av 90-tallet. Og jeg har slett ingenting i mot tegneserier. I kortform er det et strålende medium og jeg sier heller ikke at det er dårlig i langform. Bare at det finnes andre medier som kanskje er mer egnet.

    Når det gjelder Persepolis vil jeg med en viss styrke og intensitet hevde at det ikke er lydbildet som er filmens sterke side.

  9. Jeg sluttet tidlig å lese tegneserier. Jeg sluttet på et tidspunkt å lese skjønnlitterære tekster også men har begynt med det igjen omtrent samtidig med at jeg begynte å skrive selv. For meg er det tålmodigheten som er den den verste bøygen, jeg er en ganske så intuitiv leser og har øye for detlajer og noen ganger kjeder bøker meg fordi det ikke blir nok interessant, inneholder noe uventet, nytt eller at gjenkjennelsen ikke er der. Og jeg har utviklet sperre på tegneserier siden jeg sluttet å lese før jeg skjønte at det kunne være mer en «lett underholdning», jeg trekkes mot det som vekker store følelser med rette og ikke med billige knep, og jeg er glad jeg kom over posten din for det vekker nysgjerrigheten min og da kan det meste skje. Tusen takk!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s