Jeg skulle ønske jeg var muslim. Da ville jeg hatt en utmerket grunn til å holde meg edru i alle sammenhenger. Eller jeg skulle ønske at jeg hadde sertifikat, at jeg kunne si «Nei, jeg kjører.» Jeg skulle ønske jeg var flinkere til å si «Nei» og at jeg ikke hadde et rusproblem.
Fordi, det å si: «Nei, jeg skal ikke ha noe å drikke. Jeg har et rusproblem» medfører masse stress. Først og fremst har jeg ikke lyst til å takke nei. Jeg er lett å overtale, jeg har lyst på noe å drikke, jeg vil fryktelig gjerne ha et glass. Hadde jeg ikke hatt lyst til å drikke, hadde det ikke vært et problem. Videre må jeg forsvare påstanden min.
«Et rusproblem? Javel? Hva innebærer det?» Jeg virker ikke så syk, jeg drikker for lite til at det er et ordentlig problem, jeg er for ung, har for mye kontroll, jeg er ikke overbevisende nok. Ta en pils, du er frisk, blir gjerne utfallet av en sånn samtale. Tar jeg én pils, får de rett. Drikker jeg meg fra konseptene- vel, da er jeg ute og kjøre uansett.
Og hvis jeg bare takker ja med et smil, slik jeg gjorde i går, for så å drikke meg fra konseptene og sjangle hjem, føler jeg meg utrolig kjip mot folka jeg var ute med i etterkant. Jeg VET jeg må fortelle dem at jeg ikke skal drikke, samtidig som jeg må presisere at det hverken var deres feil eller deres ansvar. Og sjansen for at jeg blir invitert med ut på noe sosialt med dem siden er ganske minimal. Jeg klistrer på meg en stigmatisert merkelapp, jeg blir vanskelig å forholde seg til.
Men hva betyr det å ha et rusproblem?
Voksne mennesker med kontinentale drikkevaner blir hånlige når jeg forteller hvorfor jeg ikke drikker. Alkoholikere er gamle menn som trenger spriten for å komme gjennom dagen, som samler flasker og drikker rødsprit på et gatehjørne nær deg. En ressurssterk tyveåring har ikke alkoholproblemer, hun har fikse idéer.
Legen og den første psykologen min sa det ganske greit: Når drikkingen din blir et problem i din egen og andres hverdag, har du et alkoholproblem.
Likevel kan en enkel sjekkliste som den under avdekke problemer selv om du ikke opplever drikkingen som et problem.
Noen sikre kjennetegn er:
-blackouts og hukommelsestap
-å drikke ting du ikke har fått tak i på polet, som parfyme, vademekum, desinfeksjonsmiddel eller malingfjerner
-å ikke klare å stoppe å drikke når du først har begynt
-å stjele, lyve eller begå annen kriminalitet for å greie å skaffe seg alkohol
-å drikke alle slantene i ethvert selskap, stjele andres øl og kjefte på folk som ikke drikker opp
-å drikke så mye at du skader deg fysisk, f.eks alkoholopplevelser som ender med pumping
Jeg oppfyller samtlige, i tillegg til at jeg blir fysisk syk når andre drikker i nærheten av meg og jeg ikke får, og at jeg har hatt en lei tendens til å ende i fullstendig selvdestruksjon når jeg først er blitt skikkelig dritings. For meg var det å slutte å drikke å kutte av seg en kroppsdel, å fjerne en stor del av personligheten min, og jeg gjorde det i samsvar med lege og psykiater. Det var ikke noe jeg fant på, og det at man sjelden ser meg avsindig full er fordi jeg har mye kontroll, ikke fordi jeg ikke er «syk nok».
I går trodde jeg ting skulle gå fint. Jeg trodde jeg skulle kunne drikke vin i sivilisert selskap, holde fasaden, ha det koselig, ikke bli pinlig og til bry. Og likevel- etter noen glass for mye merker jeg at jeg blir fullere enn alle andre. Veldig fort. Og at ting gikk fra «Virrvarr nipper til et glass vin» til «Virrvarr bælmer noen andres vinglass mens de er på do» på null komma svusj.
Og så går ting som de alltid går- selvdestruksjonen kommer vellende opp fra avgrunnen mens jeg står forvirret i Majorstua-krysset og driter i om det kommer noen bil, og de stakkars menneskene som forbarmer seg over meg må høre alle de stygge tankene som bor nederst i underbevisstheten, alle de forvrengte historiene om de personlige tragediene, om alt som er galt. Jeg trodde jeg kunne seile fint gjennom natten med masse rødvin i seilene, også forliser jeg en gang før midnatt. Fordi jeg trodde ting skulle bli annerledes denne gangen, og fordi jeg gjerne vil være «normal» sosial og fordi jeg ikke greier å si nei.
62 kommentarer til “Vin og andre vanskeligheter”
[…] det å være edru er det mest provoserende ved meg, og jeg har blogget om hvorfor jeg ikke drikker; dvs blogget om alkoholproblemet mitt. Psykiatriske pasienter bør ikke gå på fylla, og psykiatriske pasienter med rusproblemer blir […]
Finnes det en pris for seneste kommentar til et innlegg? Uansett, som jeg har sagt til deg ved et par tidligere anledninger – og som har blitt nevnt ovenfor opptil flere ganger – er noe av det viktigste i din situasjon å kunne innrømme problemet først ovenfor seg selv og så for andre. Det har du jo gjort før, og med denne posten har du jo gjort det enda klarere, og fått folk til å tenke. Det å greie å skvise noe positivt ut av en negativ situasjon er en av de bedre egenskapene en kan ha i min bok i alle fall…
For en post! Det er viktig å ha noen som er så ærlige og åpne og ikke minst modige som deg. Det er viktig å tørre å gjøre det man vet er best for seg selv, og ikke for det sosiale.
Jeg henger i et miljø hvor man drikker mye. Det er mye fest, mye alkohol, det er sene kvelder og tidlige morgener, og det er ikke fritt for at jeg tenker en del over at opptil flere av mine venner kanskje, kanskje har et alkoholproblem. Og kanskje også jeg? Jeg og en venninne diskuterte om vi skulle faste nå før påske, og droppe alkohol. Jeg sa nei, det klarer jeg ikke, fordi jeg føler at jeg kommer til å slite sosialt hvis jeg ikke skal drikke på 40 dager. Ikke fordi jeg ikke klarer å sosialisere uten alkohol, men fordi det er veldig lite akseptert å være edru på fest. Det er faktisk mer akseptert å ha pult halve Trondheim, enn å være avholds, og det er rart og galt. Det er jo ikke sånn det skal være.
Var det et poeng? Jeg tror det viktigste er å vite hva som er best for en selv. Drite i de andre, deres meninger og tanker om hva som er best for deg, og gjøre det som føles riktig for en selv. Man er ikke kjip selv om man ikke drikker.
(Det meste er allerede sagt, så jeg henger meg bare på de fleste av kommentatorene her!)
Takk for at du skriver så åpent, ærlig og bra om et viktig tema!
Goodwill: Tusen takk til deg, også (c;
Håkon: Godt poeng! Jeg liker at det sjelden finnes noen ting som man aldri eller alltid skal gjøre.
Frikke: Jeg liker å lage dager til folk ^-^ Og jeg hadde en fin tirsdag.
emelie: Ærlighet er også en form for terapi. Om du skjønner.
Lin: Tusen takk. Det varmer å høre.
Dette var sterkt, Virrvar…vondt, og litt godt på en gang. Godt, fordi du står fram og lar alle oss som leser og kommenterer komme fram og støtte deg 🙂
Dette er noe av det modigste jeg har sett på nett. Tøffa!
Jeg må si jeg ble overrasket over hvor ærlig du er. Og det er en fin ting.
Oi – så hyggelig å høre, Virrvarr!
You made my day 😉
Håper du får en god, fin tirsdag!
Virrvarr: tusen takk, jeg puster lettet ut og føler meg 3 kg lettere. 🙂
Jeg som følger med på hotell Cæsar, synes Juni hadde en fin kommentar i går, da en foretningsforbindelse kommer med ei flaske hvitvin og sier ”kan jeg få by på en deilig hvitvin… et lite glass kan vel ikke skade”. Hvor juni sier ”jo dessverre for meg skader selv et lite glass”. (Juni er alkoholiker)
Ellers synes jeg det er trist at man ”må ha” en unnskyldning for alt mulig, også det å si nei. Skal man liksom unnskylde for sine egne valg hele tiden? Nå tenker jeg generelt. Var selv at typen som hadde unnskyldningen klar på forhånd, siden jeg regnet med det ville komme spørsmål om hvorfor. ”Du oppfattet vel svaret mitt?” er en frase jeg brukte ofte en periode 🙂
Analogier er kjempevanskelige, og det er en grunn til at jeg ikke brukte diabetikere som eksempel – for svaret er ja, i noen tilfeller skal man gi diabetikere sukker 😉
Sigurd:Te er en utmerket plan. Du er en koselig Sigurd (c;
Eugenie:Unnskyldning akseptert (c;
Frikke:Tusen takk, det varmer veldig å høre at jeg tilfører andre noe på denne måten. Ellers- jeg tror ikke jeg får sagt det så ofte, men du er en av de koseligste kommentatorene jeg har. Så du er klar over det ^-^
Delirium:Det er kanskje noe av det jeg liker best med blogging og med mennesker, generelt sett. At det er så mye erfaring og kunnskap vi kan få av hverandre, så mange historier som fortelles fra ordentlige mennesker som er langt mer verdifulle enn det jeg snubler over i avisen noensinne.
Håkon: Takk for lang og fin kommentar, jeg ble skikkelig glad. Det gluten-eksempelet skal jeg bruke ved en senere annledning. Ville du gitt sukker til en diabetiker, liksom (c;
livetleker:Jeg tror alle får mye ut av å lese diskusjonen deres og dere sier mye gjennomtenkte ting ^.^
Ditto til deg, Harald! Takk for bidrag i tråden, på denne måten fyller alle ut teksten sammen.
Ink:Velkommen som kommentator! Tusen takk for positiv tilbakemelding. Å tenke over egne rusvaner er en smart plan uansett livssituasjon, tror jeg. Bra at kommentarfeltet er fullt av fine mennesker som skriver lure ting, da (c; It-avisen? Haha, alle veier fører til Virrvarr. Eller noe.
Lindamac:Oi, værsågod. Takk for at du kommenterte. Vi er her for hverandre.
Brage: Ja, jeg har drukket samtlige substanser nevnt ovenfor. Og da har jeg ikke tatt med de virkerlig ille og ikke fullt så vanlige, Bragefar. Som våpen-rensemiddel til gevær ved en absurd annledning. Så ja, jeg vet hva jeg gjør når jeg holder meg unna. Det er dog ganske sterk beskjed når det kommer fra deg.
Det mest bekymringsverdige her er kanskje at du skriver at du oppfyller samtlige symptomer på lista. Har du drukket parfyme, Idamor? Vademekum? Desinfeksjonsmiddel? I så tilfelle vil sjøl en alkoholromantiserende halvbohem som meg anbefale avholdenhet…
Her var det mye som var kjent. Takk for at du skrev.
Utrolig fin post Ida. Merklig nok var det kommentarene som fikk meg til å tenke mest over mine egne rusvaner. (Og enda merkligere er det at jeg fant posten din gjennom ITavisen, og ikke ved å gå inn på siden din som vanlig.)
*Sukk* Det burde selvsagt vært “patetisk eller tragisk”…
Hei, Livetleker. Jeg kjenner selvsagt også den lette, tidlige rusen og jeg vet å glede meg over den. 😀
Det jeg siktet til var det du også omtaler, nemlig den tunge rusen. Selv om den sikkert kan være både magisk og flott, slik du beskriver den, så har jeg altfor ofte sett (slik mange andre av kommentatorene her også er inne på) at den like gjerne kan være patetisk og tragisk.
Jeg vet ikke hvordan jeg personlig ville reagert på en så sterk rus, jeg har faktisk aldri testet det ved å gå så langt inn i den aktuelle opplevelsen. Det er et lotteri jeg ikke ønsker å ta lodd i, for å si det sånn.
Noen av oss kan stoppe i (det vi mener er) tide. Andre strever mer med det. Noen vil, men får det ikke til. For noen er eneste alternativ å kutte ut den milde rusen også helt. Jeg er glad jeg ikke er der, men hvem vet hvordan livet kunne blitt hvis jeg eller andre hadde spilt kortene litt annerledes? Det er alkoholisme i familiehistorien min, og livet er et komplisert prosjekt. Jeg mente ikke å hovere.
Jeg setter pris på at Virrvarr deler så åpent og ærlig av sitt liv, både det fine og det skjøre og det såre. Hun er modig.
Jeg uttalte meg selvsagt utrolig upresist og ubeskyttet i den forrige kommentaren. jeg skal prøve å skjerpe meg. 😉
Tomas: Jeg håper ikke venninnene mine leser med her. Selvfølgelig er de ekte, gode venner fordi om de av og til drikker seg til zombiestil. Ida er da like flott til tross for at det gikk sånn som hun forteller om i posten sin her. Vi mennesker er jo så mye, menneskesinnet er kompliserte greier. Dette er gode venninner som jeg er veldig glad i. Men de liker av en eller annen grunn å tylle nedpå av og til (absolutt bare av og til, på julebord, sommerfester og sånn), og det liker ikke jeg. Jeg liker verken å gjøre det selv eller at de gjør det. Men strengt tatt har jeg jo ikke noe med hvor mye de drikker. Ikke kan jeg si så mye om det til dem heller, for det er jo deres valg, og dette foregår så sjelden at det er galakser fra å kunne kalles et alkoholproblem. Det jeg har sagt til dem, en gang eller to (- og det tror jeg får holde), er at jeg mister lysta på å drikke selv når det er sånn, og jeg vurderer å holde meg hjemme. Men saken er at på mange måter kan jeg forstå hva de jakter på. En gang for mange år siden slengte jeg meg med og hoppa ned i ei tequillaflaske. Det var sommer, vi var jenter som liker hverandre, vi var glade, vi satt på en veranda, vi drakk, vi spiste litt, vi lo og fjasa, – og det ble helt magisk flott hele natta. Rusen var sterk, men det gjorde noe positivt med oss. Det var den ene gangen. Likevel var det nok til at jeg har fått et glimt av hvorfor de hopper uti det.
Harald: Jeg er enig i at man skal drikke fordi det er godt, men jeg forstår ikke at du ikke vurderer rusen som et positivt medeffekt. Når du drikker ett glass, så kjenner du jo allerede at det virker muskelavslappende, etter to glass skjer det litt mer. Liker du den følelsen? Det gjør jeg. Jeg liker den lette rusen, – den jeg får etter to til fire glass vin. Den tunge rusen er jeg, til tross for en positiv opplevelse, ikke interessert i.
Du har i hvert fall tent oss skikkelig, Ida Virvarrius.
Det var det modigste og ærligste innlegget jeg har lest på veldig lenge, og jeg kan ikke si annet enn at jeg tror dette er et stort skritt vekk fra vanskelighetene.
Om dine ønsker om å ha en utmerket grunn til å si nei til alkohol så er det bare en ting å si: Det er ikke ditt problem å finne et godt svar når folk byr på alkohol. Det er faktisk de som krever en begrunnelse, og som ikke kan ta et nei for et nei, som har et problem med drikkepress.
Hvem i all verden har egentlig noe med hvorfor du sier nei takk til alkohol? Det er jo like teit som om noen spurte om du ville ligge med dem, og ba om en god begrunnelse hvis du svarte nei.
Du vil sikkert få velmente, men akk så dårlige råd. Ignorer dem som vil fortelle deg at du kan nok klare å drikke litt og drikke kontrollert. Det er like dumt som å fortelle en som har sluttet å røyke at det går an å ta seg en sigarett nå og da. Det finnes også matglade masekopper som forsøker å overtale mennesker med glutenallergi til å smake bare ett stykke nei-kake, uten at jeg har forstått hvilken glede disse masekoppene har av dette.
Det går fint an å kutte ut alkohol. Det største utfordringen (nest etter masekoppene) er antagelig at alternativ drikke ofte faller i gruppen av søtt kliss.
Uansett, tøff og ærlig som du er håper jeg du får all den hjelp å støtte du trenger på veien videre.
Dess eldre jeg blir og dess flere folk jeg har kjent dess mindre overrasket blir jeg. Jeg har fått æren av å ha fått komme nære innpå masse spennende mennesker med annerledes tanker og annerledes erfaringer enn det “folk flest” har.
Jeg synes det er ganske fint. Og så får jeg kanskje færre og færre fordommer av det også.
Jeg tenker masse på at sånn livet har blitt levet sånn har det blitt. Og da må det ikke være teit eller feil at man har de erfaringene man har. De er alle med på å forme den unike personen man er – og selv om noe av det er vondt så må det være ok. Og så må man slippe på bli mast på når man ikke orker eller vil.
Sterk lesning dette, Virrvarr.
Du fikk meg til å ta en liten gjennomgang av eget forhold til dette rusmiddelet, og du har fått meg til å se på mennesker med alkoholproblem med nye øyne. Avskjermet fra problemer rundt alkohol (etter hva jeg vet!), både blant venner, familie og ikke minst meg selv, lurer jeg på om jeg noen ganger er litt for naiv, at jeg kanskje ikke ser signaler som jeg evt. skulle ha sett. For alkohol er jo så ofte tilstede i sosiale sammenkomster. Det må jeg innrømme. Uansett har du vekket noen små grå:)
Tusen takk for at du deler dette med oss!
Jeg synes du er veldig modig som har skrevet denne posten, og nå har jeg lest den flere ganger. Blir bare mer og mer flau over at jeg klarte å lese den så feil, og komme med det jeg presterte å si i går. Jeg skulle absolutt ha ventet med å kommentere, og lest flere kommentarer først. Men gjort er gjort, og jeg tar selvkritikk.
At det er lettere å skrive ting enn å si det, er jeg enig med deg i. Det er flott og ha en blogg hvor en kan fortelle ting på en litt annen måte. Du skriver veldig bra, noe jeg har sagt til deg før. Jeg kommer til å fortsette å lese her, og jeg lover at jeg skal lese postene dine flere ganger før jeg kommenterer 🙂 (hvis jeg i det hele tatt tør kommentere mer… vel, nå har jeg akkurat gjort det)
Klem fra meg!
Vi får kose oss med te eller noe annet godt hvis jeg en gang klarer å rive meg løs fra studier og møter for å reise ned til Oslo. LM, for eksempel…
Guri:Skillz ^-^
radiohode:Nei, det er ikke fryktelig vondt, egentlig. Det er mer sånn «Ok, sånn er det.»
Kristin og Selveste S Nå føler jeg meg utrolig kjip som ikke pinget dere før jeg skrev dette innlegget. Det må være passe absurd å skulle svare på et sånt innlegg. Vi må henge ut en dag nå. Jeg kræsjer huset deres (c;
Katarina:Nå ble jeg sinnsykt glad, Katarina. Jeg har lyst til å komme til Bergen og henge i krypten din mens katten din spiser tærne mine ^-^
Tomas: Det det var en skikkelig knallkommentar med et fint perspektiv. Jeg er faktisk veldig flink til å være sprø-sprudlende på fest når jeg ikke har drukket, også. Du er kul, nå ble jeg i godt humør! Jeg skal adoptere den der i alle sammenhenger, jeg!
Harald: Det var en veldig fin kommentar, du har lest posten min godt.
Delirium:Ja, vi er barske! Og ja, det er sosialt stigmatiserende. Jeg heier på Tomas sin løsning, det virker som den beste planen hittil. Jeg tror Norge trenger flere tydelige avholdsfolk uansett.
Spennende det du forteller om kompisen din, jeg kjenner meg masse igjen. Og sånt skal liksom ikke skje med tenåringer. Det er rart med det.
Ellers- tusen, tusen takk til alle dere andre som sier pene, gode, varmende ting. Jeg har litt lyst til å klemme på alle sammen. Yay. Jeg skulle skrevet pene takke-kommentarer til hver især, men jeg må løpe ut døren. Det er godt å si ting høyt og lettere å skrive dem. Jeg er ikke SÅ modig ^-^
Tøffedamen *skryte av*
Jeg hadde en gang en god venn som ikke hadde drukket siden han var 19. Han drakk ikke en gang svensk eplecider med 0,5% alkohol. Han ba folk om å ikke stikke nesen i hans saker når de spurte om hvorfor han bare drakk cola.
Etter å ha kjent ham i to år fortalte han meg om hvordan det var å være alkoholiker som tenåring. Om hvor vanskelig det hadde vært å slutte og drikke. Og da han hadde stengt seg inne i leiligheten i to uker for å bli kvitt de verste abstinensene. Og om hvordan han aldri føler han kan ta en eneste slurk mer så lenge han lever.
Men det gikk fint for ham. Han ble etterhvert bare til “han som ikke drikker”.
Selv synes jeg det er vanskelig nå. Deprimerte mennesker skal ikke drikke helst og i alle fall ikke blande masse alkohol med tabletter jeg trenger for å føle meg frisk. Det er stigmatiserende å si nei til alkohol. Jeg blir mast på av vilt fremmede mennesker om å drikke. Jeg blir sett skjevt på. Og som oftest sier jeg bare “nei, takk jeg vil ikke ha i dag”. For det er stigmatiserende å fortelle hvorfor også.
Jeg synes vi er modige, flinke damer jeg!
Aller først, det er MODIG å utlevere seg såpass som det du gjør her, samtidig som det setter søkelys på et generelt problem. Men det å ta et oppgjør med seg selv, er første steget på veien til å få kontroll over forbruket sitt. Uansett, ikke gi opp!
Takk for at du gir så mye av deg selv. Du er tøff.
Det å si sannheten om et sånt problem høyt for seg selv er gjerne det første og viktigste skrittet mot forandring (jf. allerede nevnte AA). I så måte er du vel godt i gang med å skape noe nytt.
Selv har jeg bevegd meg mest på motsatt kant av skalaen, fra et konsekvent totalavholdsstandpunkt i tenårene til en forsiktig oppmykning de senere åra. Nå drikker jeg det jeg synes er godt. Men det er viktig for meg å drikke fordi jeg synes det er godt og ikke for rusens skyld (det er mulig det bare er en feig rasjonalisering, men…). Jeg har aldri helt skjønt det jaget etter rusen. Kanskje fordi jeg aldri har kjent den overta systemet helt og ikke vet hvor deilig det (sikkert) kan være.
Det siste avsnittet var så dypt at jeg ikke turde dykke skikkelig ned i det. Men det ligger vel noe der, gjør det ikke det, om de sidene av livet som kan være mer enn bare ubehagelige og som det gjerne føles bedre å legge på sprit…? Jeg håper du har gode mennesker rundt deg som kan hjelpe deg til å sortere de vanskelige tingene som både stjeler nattesøvn og gir deg ønske om “vin i seilene”.
Lykke til. Hilsen en fast leser.
+k
Du er en veldig tøff, og veldig modig ung dame. Jeg er imponert.
Eg kan berre på det varmaste anbefale AA.
*klem*
Dette er en tøff post, Virrvarr… og jeg er glad du delte dette med alle oss som leser hos deg. Jeg sitter her med en liten klump i halsen fordi jeg kjenner at jeg er så imponert og stolt over det at du forteller så åpent. Det gjør meg rørt at du tør, fordi du gjør noe med meg som leser.
Det er så mange som har skrevet mye godt og riktig over her… vet ikke om det er så mye mer å legge til. Håper du fortsetter å omgås de som vil deg vel og som respekterer ditt nei takk uten å forsøke presse deg til å drikke. Det er heldigvis mange som ikke er sånn!
Lykke til videre og takk for at du skrev denne posten.
Og forresten: det er faktisk veldig, veldig moro å utforske sin egen galskap uten å dekke seg bak rusen. Å være gal og glad og kvitrende lykkelig i edru tilstand er flott!
Hei Ida! Du er modig! Du er flink til å sette ord på problemet ditt, på en måte som forteller hvilke indre ressurser du har. Samtidig forteller det at du er sårbar og redd i forhold til dette problemet. Det syns jeg er helt naturlig. Når man feiler gang på gang i å vise det måteholdet alle tar for gitt i sosiale sammenhenger, blir man litt skremt. Da har man jo ingen kontroll!
Jeg kommer faktisk fra stikk motsatt kant som deg, Ida, men håper noen av mine erfaringer kan hjelpe likevel. Jeg har aldri drukket meg full. Aldri. jeg fester like gjerne uten alkohol som med, og uavhengig av andres drikking. Det har gitt meg masse erfaring med å si “nei takk”.
Først og fremst har jeg lært at det er enkelt! Jeg sier bare “Nei takk” når noen byr meg noe. Om de insisterer spør jeg om et alkoholfritt alternativ. Om de fremdeles insisterer forteller jeg at jeg foretrekker å feste og synge og dumme meg ut i edru tilstand. Men det skjer sjelden at folk insisterer så mye, fordi jeg viser med hele meg at dette er et valg jeg har tatt. Mitt “Nei takk” er veldig endelig. Folk kan sanse slikt.
De sjeldne gangene folk skal diskutere det forteller jeg dem at jeg elsker å feste, og at de skal bare passe seg, for jeg kan dumme meg ut uten at de husker det i morra, men jeg kommer til å huske alle teite ting de gjør. Og så gliser jeg bredt! Slike bramfrie meldinger stopper de fleste diskusjoner. Og underteksten i meldingene er at jeg vil FESTE, ikke diskutere alkoholpolitikk. Så jeg hever heller brus/vann-glasset mitt og skåler vekk det hele.
Det er ikke noe problem for meg. Det er fullt mulig å feste og spise middag sammen uten å drikke, selv med folk som “må” ha tre øl innabords før de virkelig løsner snippen.
Livetleker: når jeg inviterere folk på middag eller fest her hjemme er det som oftest uten alkohol, og det funker. Men vennene mine er ikke av de verste bælmerne, så det arter seg nok anderledes når du har venninner som “må” drikke seg til zombier. Er dette virkelige venninner, eller jenter du har fått inn i kretsen din gjennom grupper du er med i? Ser de deg egentlig? Bryr de seg?
(ikke behagelige spørsmål, men noen ganger i livet kan de være verdt å stille)
Ida: håper noe av dette gir litt mening for deg, og kanskje sier litt om alternative måter å takle drikkepress på. Først og fremst: se på deg selv som normal selv om du ikke vil drikke.
Det er så synd at det er slik at man blir mast på i alle sammenhenger om å drikke. Jeg vet godt at det er sånn, og jeg har jo mast på deg selv de gangene vi har vært ute, selv om du har sagt at du ikke ville drikke.
Her er i alle fall et argument for at vår sivilisasjon etter mange standarder er barbarisk og underutviklet, en underutvikling som kun gratis barnehage til alle barn og ekstra mange tivoli i alle byer til enhvær tid kan forsøke å rette opp.
Jeg er glad i deg, Ida Sofie, uansett om du skulle vise deg å være enda mer hemma enn denne kommentaren, ja, faktisk om du skulle vise deg å være hemma over enhvær målestokk. You are but the best of (wo)men.
Så utrolig bra at du skriver så åpent, det er ikke ofte man kan lese slike innlegg, og jeg tror verden trenger dem. Inspirerende!
Jeg drikker selv ganske lite, men synes likevel at alkohol har blitt et problem. Det drikkes over alt. Hvis jeg ber venner på fest en lørdag, insisterer på at de ikke skal ta med noe som helst, og så serverer solbærsaft (som er det beste jeg vet), så tror de det har klikka for meg. Jeg har aldri gjort det, forresten. Hvis jeg velger å ikke drikke på en fest, så blir det kommentert i det vide og brede. På de samme festene drikker noen av venninnene mine så mye at de blir helt zombie i ansiktet og totalt umulig å kommunisere med. På fest opplever jeg stadig at noen mennesker blir mindre vennlige og hyggelige i fylla enn i edrua.
Det er faktisk mer kødd enn kos med alkohol. Og når jeg som drikker en halv flaske rødvin når jeg drikker mye har det sånn, – hvordan er det da for deg?
Det meste er vel alt sagt…
Men jeg syns du er tøff. Både fordi du innser problemet, og fordi du prøver å gjøre noe med det. Du viser styrke..!
Og det finnes ingen “rett” måte å være rusmisbruker på. Jeg ser det i jobben min hver eneste dag. Det er jo nettop derfor rusmisbruk er så vanskelig å bekjempe. (Men ikke umulig. Det ser jeg også i jobben min. Hver eneste dag.)
Lykke til videre, søta. 😉
jeg hadde det veldig hyggelig. jeg vet ikke med de andre.. eller jeg vet med de andre, vi hadde det hyggelig allesammen
Jeg har lett etter ord å skrive i hele dag, og velger å bare si det samme som Thomas.
Veldig ærlig, tøft og jeg må si modent (selv om du ikke er så gammel)å konfrontere seg selv på denne måten. Lykke til!
Hatten av for ærlighet, Virrvarr. 🙂 Stor lesing. Og ikke så “vond” som man skulle tro.
Du har helt rett virrvarr, og jeg beklager så mye.
Eg er ganske god på å hugse dei raraste ting, til trass for at eg ikkje er avhalds :p
Knut Sparhell: Takk for en lang, klok og hyggelig kommentar. For min del er det best å være Helt Avholds for øyeblikket, også med hensyn til omgivelsene. Når kjæresten din har slept deg på sykehus et par ganger, blir han trist og redd selv om du bare tar én øl, ikke sant? Men jeg vet jo ikke hvordan ting ser ut når jeg er tredve, selvfølgelig.
Thomas: Nå ble jeg superglad! Og jeg skjenket meg selv minst like mye som du gjorde (djizz, jeg stjal vinen din). Jeg vil gjerne henge mer med dere, dere er knall mennesker. Og jeg ble ikke Virkerlig Usjarmerende før etter at dere gikk. Jeg er teitest alene.
Grøftekanten: Tusen takk, det varmer uansett ^-^
HvaHunSa: Så bra om du bryter det tabuet! Jeg kjenner flere barn av folk med rusproblemer som ikke vil være i selskap med flatfylla, men som ikke sier fra. Jeg tror landet vårt er fullt av langt flere mennesker enn vi tror som har et komplisert forhold til alkohol. Takk selv, HHS. Du er barsk.
Marthe Glad:Fire på tirsdag er fin plan. Jeg skal uansett skrive først, så kommer jeg til deg og Lille Lam.
Eugenie:Jeg tror ikke du har lest posten min skikkelig. Jeg er ikke veldig intressert i å høre om dine drikkevaner og bakrusopplevelser, jeg beklager. Om det siste sitatet var noe en alkoholiker kunne sagt, vet jeg ikke. Det er ikke noe jeg kunne sagt, hvertfall.
tirsdag fungerer, så sant det er litt utover dagen, Skal en tur på riksarkivet først. i 4-tiden?
Virrvarr: Det jeg mener er at uansett hvor lite rødvin jeg drikker, så får jeg hodepine dagen etterpå, så rødvin har jeg helt sluttet med. Det er garvesyren i rødvinen som slår meg helt ut.
Øl blir jeg ikke syk av, og jeg kan drikke ganske mange av dem for å bli full, noe som ikke er hensikten med at jeg drikker. Og om jeg skulle drikke litt for mange, så er formen dagen derpå like fin som om jeg ikke hadde drukket noe 🙂
Det siste sitatet var nå mest for skøy skyld. Er det ikke det en alkoholiker kunne sagt skal tro?
Jeg beklager dersom jeg såret noen, eller dersom jeg bommet totalt med kommentaren min 🙂
Jeg er oppvokst med en mor som drakk når hun ikke hadde det bra, og dermed sørget for at vi andre ikke hadde det bra heller. Selv er jeg visst født uten dette genet som gjør meg svak for rus, jeg har aldri en eneste gang opplevd rus som et personlig problem. Allikevel drikker jeg omtrent ikke lengre. Jeg har på en måte blitt lei av rusen, den gir meg ikke stort, og siden det ikke smaker særlig godt heller, så drikker jeg sjeldnere og sjeldnere.
Nyttårsaften var jeg innvitert på to store fester. Jeg ble hjemme med bøker, film,iskrem og raggsokker, rett og slett fordi jeg hverken hadde lyst til å drikke selv, eller omgås folk som kom til å drikke på seg en lite sjarmerende adferd.
Men det er tabu å ikke ville drikke, så jeg løy og sa til alle at jeg var syk. Etter å ha lest denne posten, så har jeg bestem meg for ikke å lyve om min manglende interesse for alkohol mer.
Takk, søte virrvarr, du er knall!
Du har ihvertfall tatt det største steget på veien ut, du har innrømmet det overfor deg selv. Det har sikkert flere sagt til deg 🙂 Så det var nok ingen bombe jeg slapp der. Men jeg ønsker deg alt godt og sånt!
Det tøffeste er faktisk de som aldri selv ser det.
Ønsker deg en strålende søndag med masse sol på 🙂
Oi. Det hadde jeg ikke gjetta. Også jeg som sjenka deg, huff. At sjansene er små for at du blir invitert med på gøy igjen kan jeg imidlertid avkrefte. Vi syntes du var stilig, alle sammen. Nå var jeg kanskje så full sjøl at jeg ikke la merke til det hvis du var usjarmerende, men jeg gjorde ikke det.
(Denne kommentaren er forresten skrevet i rødvinsfylla.)
[…] til det selv viser en enorm karakterstyrke. Jeg beundrer Virrvarr som tør å skrive ærlig om sitt forhold til alkohol, og Villkatta, som har tatt det vanskelige valget. Det er tøft nok å tørre når man blir nærmest […]
Ta det litt med ro, Virrvarr. Utrolig bra at du skriver om det sånn som du gjør.
Du føler selv at alkoholbruken er et problem, og dermed er du alt halvt reddet. Det er når andre gjennom lang tid har forsøkt få deg til å forstå at du har et, men du ikke selv innser det, at du virkelig er ille ute.
Jeg selv har vel brukt alkohol til tider som har vært i overkant. Disse “tider” har vart i minst 30 år, og noen ganger har noen i min nærhet vært bekymret, uten at jeg noen gang har vært en fare for noen. En gang tabbet jeg meg helt ut og fikk dom for promillekjøring, men det var da absolutt ikke bare drikking (da øl) generelt som var årsaken, men heller meget dårlig “timing” fra min side.
Mitt alkoholproblem eksisterte 20 år tilbake. I dag er det ikke det for meg, eller for noen, fordi jeg har funnet plass for å ta noen glass, litt periodevis, i stadig visshet om at en dag, så skal jeg legge innpå litt, helt for meg selv.
Så tro ikke at din eneste utvei nødvendigvis er totalt avhold. Bestem deg heller for at du tar deg noe glass eller noen pinner da og da, og la være i forkant av disse tidene/dagene om det kan bli ubehagelig. Det betyr nok at i visse settinger bør du helt helt la være.
Først: Styr når du drikker, la det skje hjemme, alene.
Dernest: Du kan eventuelt redusere og kontrollere, bare du i alle fall holder deg innenfor første punkt.
Alkohol er skummelt, ja. Men det er nok mye du kan tåle og leve med så lenge du ikke plager noen. Så hold det for deg selv, ikke drikk ute blant andre når det er som det er. Den dagen du blir lei din egen rus så er du også motivert for en reduksjon eller kutt. Man blir lei overdriving, nettopp når man holder drikkingen det for seg selv.
Alle muligheter er åpne, Virrvarr. Klem til deg for din åpenhet.
For min del var jeg for en del år tilbake så drittlei egen alkoholdrikking og -rus at jeg lot helt være i 8 måneder. Når sånt kommer over deg har du en sjangs til helt å kutte, om du vil. Eller finne din måte med mindre.
[…] til den tid … Les hele posten til Virrvarr om “Vin og andre vanskeligheter”. Ikke fordøm, bare […]
Mor og svigermor: Tusen takk, begge to.
Undre: Det var skikkelig deilig lesning! Nå ble jeg glad over at sånne som deg finnes!
Guri: Squee, at du kom på det. Det var faktisk tøffere enn jeg hadde trodd. Samtidig- man kan ikke smake når man serverer. Det hadde nesten vært verre å sitte ved bordet og måtte takke «nei» hele veien…
Eugenie: Eh? Jaha? Wtf? Hva slags kommentar er det, liksom?
Vin har jeg også litt problemer med, særlig dagen etterpå 🙂
Øl kan jeg fint drikke mange av og humøret blir bare bedre og bedre utover kvelden, og dagenderpå er ikke noe problem.
“jeg har ikke noe problem med at jeg drikker, det er det bare de andre som har” 🙂
Stor og sterk klem med mange gode tanker til deg!
Vi serverer bare vann til middagen……..velkommen nårsomhelst!
Eg synes du er tøff Ida. Det er lov å ikkje drikka, det skulle då berre mangla.
Synes og du er tøff som gjer ting som å servera i bryllupet til M og J når du har slike problem 🙂
Flink Ida.
Klem
Virrvarr: Kan det hjelpe å tenke og si at “Jeg lever livet mitt best uten alkohol”?
Nå er jeg, som de fleste vet, fullstendig avholds og det betyr at jeg faktisk aldri har villet smake alkohol. For meg er det å ikke drikke det rette valget og det er tatt fordi jeg mener at det er det rette valget *for meg* og *meg alene*. Og som ikkedrikkende, men riktig nok med sertifikat, forstår jeg godt hva du sier og opplever.
Det er et stort drikkepress i samfunnet.
(også legger jeg inn en link [her]).
Å ikke drikke er et tabu. Og den eneste måten å få vekk tabuet er å snakke om det.
Så derfor:
Takk for en ærlig bloggpost, Virrvarr!
Ida, kjære svigerdatter!
Du skal vite at jeg er stolt over at du skriver det du gjør her nå. At du er så åpen og ærlig for hele verden.
Så blir det kanskje lettere for deg å våge å si nei neste gang noen byr deg “bare ett pent og pyntelig, sosialt glass vin”.
Klem fra meg til deg!
Ja, jeg vil gjerne komme på lunsj! Kanskje jeg kan snike meg ned på tirsdag?
Så slitsomt det må være med alle vanskelighetene.
Kom ned og spis lunsj en dag? Har ikke sett deg på lenge nå.