Ingen tegner kropp som Ross Cambell

Jeg har ligget i sengen og lest Wet Moon et par dager. Tegneserien har kommet med tre bøker hittill og er langt fra avsluttet. Plottet er fortellingen om livet til noen tenåringsjenter på college og om hovedpersonen Cleos problemer med tidligere, traumatiske forhold og gryende forelskelse i en annen jente. Likevel virker nesten dialogen og handlingen som en slags ydmyk undertone i et fantastisk kunstverk bestående av nakne kropper og frikete klær.

Ross Cambell makter å tegne jenter i alle størrelser og fasonger og likevel gjøre dem Vakre. Jentene klager over store rumper, trekker inn magen og lager trutemunn, og alt virker herlig komisk til det flotte utseende de egentlig har. Ved siden av å være en kløpper på å tegne anatomi, har alle Ross Cambell sine karakterer et veldig realistisk kroppsspråk. Ta en kikk på denne siden der Cleo studerer seg selv i speilet. De aller fleste jenter jeg har vist den til har kjent seg igjen.

Cleo i speilet

Jentene har på seg korte skjørt og opprevne topper uansett størrelse, og måten klærne sitter på kroppen deres er virkerlighetsnær så det holder. Likevel er Cambells bilder mer en romantisering av en realisisk, lubben jentekropp enn et naturalistisk portrett. De tegneseriaktige ansiktene og overdimmensjonerte leppene gir dem et tegenserieaktig preg som forskjønner dem likevel.

Cleo røyker

På samme måte som han tegner lubne, klønete jenter, tegner han også tynne, flatbrystede, glisende skjønnheter med tannregulering. Her ser vi Cleos venninne Trilby posere som en pin-up. Samtidig gir fregnene og de markante trekkene et helt annet inntrykk av «modellen». På mange måter viser Cambell en jente som hermer etter måter å bevege seg og posere på hun har sett andre steder.

Trilby poserer

Ross Cambell har laget sin egen grumsete estetikk der han romantiserer fysisk mangfold. Om jentene ikke er naturtro tegnet og lever i et slags subkulturelt univers der alle har sin egen, distinkte klesstil og tusen piercinger, har han laget en helt ny måte å fremstille jentekroppen i tegneserier på. Scott McCloud trekker frem at en klassisk nybegynnerfeil hos mannlige serietegnere er at alle damene får de samme perfeksjonerte, standariserte puppene og hoftene.

At det finnes en idealkvinne kommer gjerne enda tydeligere frem i tegneserier enn ellers, rett og slett fordi tegneren har all definisjonsmakt og muligheten til å realisere idealet sitt i tusj. Cambell skiller seg enormt ut i en verden av perfeksjonerte manga-jenter og Barbie-kloner, samtidig som han fremholder jentene han tegner som vakre.

Audrey

Sjekk ut Wet Moon og The Abandoned (Verdens beste zombie-serie i samme stil), det er en nytelse å lese!

14 kommentarer om “Ingen tegner kropp som Ross Cambell

  1. Dette var skikkelig gode tegninger. Vakre, gjenkjennelige og levende.

    Jeg er ellers veldig fornøyd med å bli plassert i the feminist crew, snakker om godt selskap 😉

  2. Eirin: Yay, do so! De er veldig bra!

    Binka: I know! Og det er ingenting som ligner- det er en vledig orginal tegnestil (c;

    Flopsy: Ja, det er noe kjent med dem. Jeg sitter bare og «Wow- når så du meg i undertøyet, Ross?»

    Klart du er feminist-crew. Jeg håper ingen er misfornøyde med kategoriene de har havnet i, det er vanskelig å strukturere en diger lenkeliste.

  3. veldig bra tegninger ja, har ikke sett denne sjangeren før. hvor vi du si dette passer inn i damestereotypiene som menn lager? 🙂

    – esq

  4. Esquil som ikke skjønner WP:

    Nei, dette er en sjanger som er ukjent for det norske publikum som ikke frekventerer tegneseriebutikker. Det er lange fortellinger om tenåringer over mange sider med store bilder. Kort sagt- mye tegnejobb.

    Å snakke om stereotyper her er vanskelig, og jentene Ross skildrer har lite typeaktig ved seg, hvertfall innenfor rammene jeg tidligere har vist til.

    Veldig mye av personbeskrivelsene er gjort med tegninger, ikke med tekst, og du blir best kjent med karakteren av å se på bildet. Usikkerheten i Cleo (øverst) formerlig lyser ut av bildet.

    Om serien skal kunne sammenlignes med noe, er det Peanuts av Schultz, siden det ikke finnes voksne i verdenen jentene lever i. Det finnes «uoppnåelige» babes og personer som bare er en tilfeldig kjæreste, men hovedpersonene er jenter med svært forskjellige personligheter. Kort sagt- Ross bryter alle tradisjoner for å lage kjønnsstereotyper. Det eneste han kanskje lager en stivnet forestilling av er hva en tenåring er.

    (ooh, jeg liker å få svare laangt, kjenner jeg)

  5. Me like. Tegneserienerden i meg liker veldig godt.

    Den er behørlig skrevet på listen over ting jeg skal kjøpe et album av bare økonomien min tillater det (dvs post Japan).

  6. Hei,
    kjempebra at flere der ute leser og promoterer Ross Campbells fantastiske verk. Det eneste jeg er lei meg for er at jeg hadde tenkt til å gjøre en greie på MIN blogg om Wet moon, og nå det vil det virke som total rip off.. jaja. 🙂 Vil forresten også anbefale deg å lese Spooked, som er tegnet av Campbell og skrevet av Antony Johnston. Flott moderne gotisk grøsser.
    Hva syntes du forresten om volum 3? jeg ble litt skuffet. Fortsatt bra, men ikke like bra som de to første.

  7. Delirium: Yay, fint med en post-Japan-shopping. Jeg hadde shoppet meg ihjel om jeg dro til Japan. Jaaapan! (Ok, jeg er dødsmisunnelig!)

    Rullerusk: Wooooho! En annen kosenerd som også har lest Wet Moon! Jeg har merket meg bloggen din og venter spent. Spooked er notert, og puttet i Amazon-handlekurv.

    Jeg ble litt skuffet over rettningen deler av tegnestilen tok i Volum 3. Også går ting litt vel sakte etterhvert. Jeg vil så gjerne vite hva som egentlig skjer, plottet virker stort og komplisert.

  8. Jeg er redd for å gå amok i Japan. Amok sier jeg. Amok! Men jeg har en sånn ide i hodet mitt om at jeg vil ha noen designerskjørt, kanskje en jakke og noen kule sko. Samt misosuppeboller og litt matvarer og sånt. Tror Tokyo kan bli skummelt, og mistenker at hvis jeg finner en halvannen meter høy Totoro må han bli med meg hjem…

  9. Jeg har alltid syntes hun var litt skummel, og jeg synes tegningene hennes, selv de med klær på er ekle og litt skremmende, nesten ubehagelige å se på. Pleide å følge med på deviantarten hennes en stund, men så sluttet jeg med det.

    Det eneste ordet jeg klarer å komme på til å beskrive det er vel… ubehagelig seksuelt. Kanskje det bare er munnene som gjør det. Jeg vet ikke.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.