Jeg har hatt denne posten i hodet lenge, men det som gav meg kicket til å skrive den var denne posten hos Bharfot, om skillet mellom skjønnlitteratur og selvbiografi.
For er blogging litteratur? I så fall- hva slags litteratur? Er det folk skriver på bloggen sant? Eller er det fiksjon og skjønnlitteratur? Og ikke minst- er den personen du er på bloggen den samme som du er i ditt virkerlige liv? Kort sagt- hvem er denne bloggeren?
På torsdag snakket vi om Derrida og forskjellen mellom skrift og tale på skolen (eller universitetet, som Lars liker å kalle det) og på hvordan et av de vanlige skillene blant annet er at talen krever personlig tilstedeværelse, og er øyeblikkelig. Skriften er utsatt tale, på samme måte som den varer mye lenger enn talen i tid. Alt dette er vel og bra, men min første tankte var «Jaha? Hva med msn? Det er jo ganske øyeblikkelig, derav Instant Messaging. Mange av samtalene jeg har er jo skriftlige, men de følger ikke samme spillereglene som en tradisjonell tekst.»
For å fylle ut en del av hullene vi får i en samtale som bare består av tekst, har vi smilefjes. Du kan ikke se om personen som skriver er bild eller sur, men en blid 😀 gir «Ok» en helt annen valør og betydning enn det 😦 gir «Ok». Selv om ikke internettkommunikasjon visker ut skillet mellom tekst og tale, bygger det bro.
Slik er det også med forholdet mellom faglitteratur og skjønnlitteratur, mellom selvbiografi og fiksjon. Det forenes i bloggen. Teksten er faderløs, sier Derrida. I all tradisjonell litteraturteori er forfatteren død. Du kan lese en tekst uten å vite hvem som har skrevet den, uten å vite hva forfatteren egentlig mente, uten å kjenne konteksten, den leses helt fint løsrevet fra skaperen sin.
På samme måte lever teksten videre uten forfatteren sin, barnet overlever foreldrene sine. Shakespeares sonetter har overlevd William med mange hundre år, selv forskere liker å spekulere i om de var skrevet til en mann eller en kvinne. Intensjonen får vi aldri vite, men vi kan lese teksten selv om forfatteren er død.
Men hva skjer i bloggen? Er det noe som er helt sikkert med en blogg, er at den har en forfatter, en forfatter som er hovedpersonen i teksten du leser på nett. En forfatter som signerer og kommenterer sin egen tekst, som tilsynelatende forteller om sitt eget liv og sitt syn på verden, lite annet. Som leser tolker du bloggpostene opp mot det du allerede vet om bloggeren, setter nye innlegg i kontekst med tidligere innlegg du har lest. Har du en blogger du leser fast, kjenner du hele personens «forfatterskap».
Har du fulgt Røverdatters «The Never ending Story», har du automatisk større innsikt i hva et nytt innlegg i denne kategorien dreier seg om enn om du bare leste et tilfeldig innlegg derfra uten kontekst. Tekstene i Esquils «Ut av mørket»-serie får også et helt annet innhold når du som leser vet at forfatteren har ME og hvor lenge han faktisk har vært alene i mørket. På samme måte vil du lese en tekst hos Mihoe med andre øyne enn du vil lese en tekst hos Maren. Ditt bilde av bloggforfatteren farver teksten når du leser, samtidig som ditt bilde av bloggforfatteren dannes mens du leser innleggene i bloggen.
Et blogginnlegg er ikke faderløst når du leser det i en blogg nær deg. Derimot er forfatteren blitt en litterær konstruksjon, en evigvarende karakterskildring av deg selv med større eller mindre likhet med den personen du er til vanlig. Melberg beskriver bloggingen slik:
«Den litterære bloggeren, den bloggende litteraten, justerer hele tiden sitt litterære selvbilde. Dette medfører en fiksjonalisering, estetisering av virkeligheten.»
Likevel mener jeg at Melberg ikke har lest nok blogger, for mange bloggere går mye lengre enn å estetisere virkerligheten. Noen skaper levende personer og alteregoer de fører pennen for som lever sitt eget liv. Fjordfitte er en helt klart konstruert bloggkarakter, og selv om innleggene i bloggen er skrevet av Fjordfitte, er de like mye puslespillbiter som tilsammen danner et bilde av den litterære konstruksjonen Fjordfitte.
På samme måte har Kent en anti-estetisk fremstilling av seg selv, og tilsammen utgjør grisevitsene, fortellingene om hvor tjukk og ekkel han er, samt alle bildene av puppedamer stor litteratur. Du skriver deg selv når du blogger, og resultatet vipper mellom selvbiografi og fiksjon, fordi du i skriveprosessen lager en ny person gjennom teksten.
Men noen blogger jo med fullt navn, sier du? Noen legger ut private bilder av seg selv og anstrenger seg ikke et øyeblikk for lage noen «ny» identitet, i motsetning til radiohode, Emelie, AlterEgo og overnevnte bloggere.
Googler du Kristin Storrusten får du masse spennende blogginnlegg, rett og slett fordi hun blogger med fullt navn. Kristin er vel ingen litterær konstruksjon? Jo, for det at hun beskriver seg selv, velger ut elementer fra sitt eget liv hun vil formidle, skriver om og oppsummerer tilværelsen sin, konstruerer hun en illusjon av at hun skriver sant om seg selv. La oss se på dette sitatet fra siste innlegg:
Vi kjenner meg. Vi vet at jeg lager rebus hver gang jeg reiser. Så, da er det bare å begynne å gjette – hvor er Kristin nå? (eller, rettere sagt: Hvor er Kristin om etpar flyturer og hvis hun rekker å pakke før hun reiser?)
Hun gir deg instruksjoner om hvordan du skal lese teksten hennes. «Vi kjenner meg» sier hun, og gir dermed en følelse av at hun har fortalt nok om seg selv til at du faktisk gjør det. Det er et stort rom for tolkning mellom Kristin og leseren uansett hvor mye hun sier at «Vi kjenner henne».
På bloggen er du den du vil fremstille deg selv som å være, på godt og ond. Kanskje du vil være «Førti, feit og ferdig?» «Litt irriterende?» Vil du late som du «røler» mens du egentlig skriver skarpe og sammenhengende ting? Eller vil du rett og slett være Audrey Heburn selv om du egentlig er en bibliotekar fra Sagene?
Som blogger beveger du deg i grenseland mellom fiksjon og dokumentasjon, og det du eksprimenterer skjønnlitterært med er andres oppfatning av dine ord og hvordan du fremstiller ditt eget liv. Selvbiografi har aldri vært mer gøy, eller mer overlappende med skjønnlitteraturen.
Ida Jackson 
25 svar til “Blogging som litteratur?”
Det hadde vært fint med et alternativ til reklame. Største problemet med det er at man tjener mest på de som søker seg til siden din, og dermed er det lett å komme inn i en ond sirkel hvor man skriver om ting folk søker etter i stedet for å skrive det man har lyst. Hvis det fantes bloggerlønn/ stipend som man fikk på basis av ting man allerede hadde skrevet, så det blir det noe helt annet.
Kristin: Det var et kult forslag, synes jeg. Jeg skulle gjerne gitt Oda stipend så hun kunne få muligheten til å dekke langt flere kultur-eveneter her i byen, jeg ville gitt Stiftet penger så han kunne skrive flere blogg-bildebøker og ansatt Mihoe, Fjordfitte og Dagens Onde Kvinner som faste feministspaltister. Mm. Ja, jeg er for kulturstøtte, rett og slett. Det kunne representeret et fint alternativ til google-ads, også!
(Nå har jeg ikke lest gjennom andre kommentarer her, men: )
Jeg mener at mange bloggere egentlig kvalifiserer til å få noe slags forfatterstipend/ kunstnerlønn. Det er mange gode blogger der ute og jeg sitter ofte og tenker at: Tenk hvis denne personen kunne ha gjort dette på heltid. Hvilke poster er det vi aldri får lest fordi vedkommende ikke har tid til å skrive? Blogger er minst like underholdende som vel alt annet som går under kultur. Blogging er kultur og da burde det vel finnes noe kulturstøtte for bloggere også?
[…] leser med glede Virrvarrs post “Blogging som litteratur?”, som er en innsiktsfull og interessant post; anbefalt lesning! Jeg lærer mye av å lese det Virrvarr […]
Abre: Men ved å ha en personlig blogg der alle tekstene er skrevet av deg og representerer ditt syn, ved å svare på kommentarer osv gjør du det likevel, om ikke så veldig bevisst. Dette er ikke nødvendigvis bevisste prosesser jeg snakker om, skjønner du meg?
Avil: Ja, folk forventer at du er deg fordi du har mange lesere som kjenner deg RL. Det betyr ikke at du skjønnlitterærifiserer den du er og skriver selvbiografi med virkemilder fra litteraturland, for at det ikke skal bli, som du sier, kjedelig å lese.
VALK: Nydelig. Rett og slett. Du vet jeg setter pris på deg, ikke sant?
Binka: Hm, det har du jammen rett i. Jeg går inn og fikser, jeg.
Virrvarr.
Esquils «Ut av mørket» er feillinket.
Hehei. Den hårete armhulen berre må kommentera. Eg pleier å seie at «eg personleg har ein steinhard feministisk knyttneve, og og Den hårete Armhulen er ein skikkeleg forlengelse av den neven.»
Det beskriver kven VALK er, i alle fall 😀
Eg ser på blågginga som god skrivetrening, og sjølvsagt nyttar me skjønnlitterære verkemiddel. Det ville då fort bli keisamt å lese blåggen min om eg ikkje gjorde. 😉
Poenget mitt er vel litt som Hjorthens, at dersom Avil viste seg å ere svært forskjellig frå den eg er i RL, ville folk (med rette?) kjente seg svikne. Dei trudde dei kjente emg, og så gjorde dei ikkje.
EG har faktisk skrive eit par tekstar, slik som Tomas, der eg ikkje er heilt sannferdig, men endrar litt på innhaldet for å gjere teksten betre. Dei postane har aldri blitt publisert, for det kjennest ikkje rett. Blåggen gjev inntrykk av at Avil er meg, og at eg er ærleg. Og då har ikkje min blågg rom for tekstar som ikkje er «sannferdige». Andre blåggar kan leike med grensesnittet mellom sanning og fiksjon på ein annan måte, men heime hos meg på Haustljos forventar lesarane at eg er meg. Eg har sjølv laga forventninga, og kan velge å bryte den, men ikkje utan omkostningar.
Og sjølvsagt har me ein viss maskekompetanse i den offentlege sfære. Det er ting eg ikkje skriv om.
For ordens skyld: Jeg skriver ikke skjønnlitteratur. Jeg snakker ikke om meg selv.
Heller ikke når jeg nevner at man kan la være å snakke om seg selv, snakker jeg om meg selv. Jeg prøver riktignok å være upersonlig, men lykkes ikke helt. Det er forbasket vanskelig når folk er så personlige og hyggelige i kommentarfeltene. 🙂
Engeline: Rett i litteraturviterhjertet, hm? Takk 😀
Og mens jeg svarer, kommer det inn flere kommentarer. Yay. Here we go:
Hjorten: Mjaa- men du kunne kommentert som Reino, og ingen ville blitt sur om det ikke var «sant». Eller- unnskyld, Reino er sin egen person ^-^
Men ja- som jeg skrev til Tomas over forventer folk at det de leser er sant, eller sant «nok». Når du er kjent med fullt navn medfører det mer journalistisk ansvar på det du skriver, også. Folk kan dobbeltsjekke.
Dessuten- det virker jo som om du er bevisst på forholdet mellom nettpersonligheten din og RL-personen?
«Nettutgaven er litt mer pratsom og litt mer bråkjekk en originalen, dessuten er dårlige sider blitt retusjert litt, men ellers så er det vel ikke så stor forskjell kanskje?»
At bloggforfatteren blir skjønnlitterærifisert betyr ikke at vi ikke regner med at det personen skriver er usant. Derfor dansing i spenningsfeltet mellom fiksjon og fakta.
Og jeg mener ikke å si at absolutt alle gjør dette til like stor grad, men det er elementer av det hos de fleste jeg leser til daglig.
Abre: Sjekk svaret mitt til Joakim. Når jeg sier «blogging», mener jeg ikke «alt noen noensinne har brukt WP eller Blogger til å videreformidle».
Jeg mener blogging er ja, et publiseringssystem, met at klassisk blogging innebærer en sterkere «jeg»-forteller enn noe annet medium.Forfatteren får fritt spillerom til å fortelle hvem vedkommende er, i tillegg til å danne et bredt bilde av seg selv utfra hva vedkommende poster og skriver i andres kommentarfelt.
Det er lite skjønnlitteratur i din «Lynkurs i entropi». Faktisk tilnærmet lik null. Og likevel- med å definere deg selv som «Floken i nettet» og pynte med fraktaler, gir du en liten ramme der du beskriver deg selv med metaforer, ikke med en ren, journalistisk signatur. Skjønner du hvor jeg vil hen? Det er virkemidler fra andre sjangre.
Tøffeste innlegget i mils omkrets.
Squee- kommentarsvaretid:
Lothiane: Takk- og ja, heia metablogging ^-^
Jeg tror at det sosiale aspektet du påpeker er veldig viktig. Teksten slutter ikke etter at den er ferdig, du har en jevn diskusjon i etterkant, innspill og kommentarer. Du får øyeblikkelig tilbakemelding fra publikum og du har faste og mer tilfeldige lesere.
Og ja, blogging er morsommere enn TV. Det er morsommere å lese tekster og svare på tekster enn å være passiv mottager.
Det er grader i hvor mye folk spiller og leker med forholdet mellom fiksjon og biografi når de blogger, men selv den mest åpne og ærlige av oss bruker virkemidler fra skjønnlitteraturen for å få teksten til å virke troverdig, til å få den til å virke ærlig. Ved å skrive beskrivende om oss selv og livet vårt henter vi fra verktøykassen vi ville brukt når vi skrev om en skjønnlitterær karakter.
Tomas: Nydelig innspill.
Men hva skjer når vi blogger, eller skriver, i dette skjæringspunktet da? Henter vi troverdighet fra illusjonen om at dette er ærlig og virkelig? Skaper det en egen spenning for den som leser? Oppfyller vi en kikkerlyst eller en voyeurtrang, eller begge deler?
Her trekker du frem en hel masse spennende. Vi forventer at det som står i bloggen til folk er sant. Vi forventer at folk står inne for meningene de legger for dagen, selv om de kanskje fremstiller seg som andre typer mennesker enn de er til vanlig. Det er derfor jeg mener at det er hvem du er som «forfatter» av en blogg som utsettes for skjønnlitterærifisering oftest. Når du skriver et krasst, politisk innlegg må folk kunne stole på at du er troverdig. Derfor blir det hvem blogg-personen er som oftest får skjønnlitteratur-preget.
Å sprenge og utforske skillelinjene mellom fiksjon og fakta i selve posten er å leke med oppfattningen vår av hva som er sant og hva som ikke er sant. Som Blair Witch Project, som var fiksjon i rammene til en dokumentarfilm. Rent kunstnerisk er det Utrolig Spennende.
Og ja, jeg tror åpenheten og nærheten blogging kan gi er mye av det kunstneriske prosjektet, også. «Takk for at du deler», skriver folk til hverandre. Hva skjer post-postmoderinteten der ingenting er sant og alt er fremmedgjort? Jo, vi blir kjent med hverandre ^-^
Binka: Tusen takk og værsågod! Vi har dog ingen fasit, det er mye tenking høyt her. Etter å ha lest betraktningene dine, virker det som om du har mye greie på det du holder på med selv, også (c;
Røverdatter: Squee! Det var hyggelig! Og selvsagt skal du plasseres der- det er der du hører hjemme ^-^
Joakim Knudsen: En blogg er jo et publiseringssystem du kan fylle med hva du vil. Du kan bruke en WP-blogg til politikk eller porno, lage sidene til bedriften din eller brette ut sjelen din anonymt. Når jeg sier blogg her, mener jeg den «tradisjonelle» Sonitus-bloggen, den som har bloggroll og en viss type oppdateringer.
Skal vi lage en egen sjanger, tror jeg vi må forsøke å beskrive det vi ser rundt oss av blogging. Er det journalistikk? Er det selvbiografi? Er det litteratur? Og hvor kommer de ulike elementene inn i teksten? Jeg tror at der vi kan tydeligst se det er på en sterk jeg-forteller-stemme, et tydelig individ i teksten enten det er en artikkel eller et dagbokinnlegg.
Avil: Jeg mener ikke at alle tar på seg en rolle når de skriver, men alle innlegg leses i forhold til at de er skrevet av deg, og personen Avil blir en funksjon folk forholder seg til som en stor, levende litterær karakter. Jeg kunne tegne og skrive replikker til deg etter å ha lest dine ærlige utspill om The Golden Compass og om hvordan man bør bli blodgiver.
Ja, samtalen er også en verbal konstruksjon, men den er annerledes enn når du skriver. At noe kommer fort og lett, betyr ikke at du lar være å stjele skjønnlitterære virkemidler til å krydre teksten med.
«Men først: Laurbær.» Ta dette tilfeldige Avil-sitatet fra da du fikk kontakt med et forlag om å sende inn tekst. Du gir ingen skildring av hvordan du føler deg, men bruker en metafor for å fortelle i førsteperson at du 1. er stolt av deg selv, 2. er en person som tillater deg å være stolt av deg selv, 3. føler deg som keiser på haugen og det selvfølgelig er det eneste logiske.
Dette utsagnet er 100% ærlig, regner jeg med. Og likevel beskriver du deg selv gjennom de ærlige postene du skriver, og bruker masse spennende virkemidler for å få til det. Mener jeg ^-^
Jeg er enig med Oda i at blogg bare er en publiseringsmåte. Sjangeren kan være hva som helst, også skjønnlitteratur.
Og man trenger ikke verken være personlig eller ta på seg en rolle. Man kan velge å ikke omtale seg selv og sitt liv i det hele tatt.
Hvis man deltar i kommentarfeltene blir gjerne litt annerledes, særlig hvis man bruker dem som sosial sfære. Men dette kan likevel være nokså uavhengig av de tekstene man publiserer på bloggen sin.
Blogging er vel hva man gjør det til, men hvis man deltar i det sosiale spillet slik som jeg f.eks gjør nå som jeg svarer på denne posten så er det vel på en måte underforstått at jeg er den jeg gir meg ut for å være? At det ville bli oppfattet som et svik hvis det viste seg at den konstruksjonen som Hjorthen er skilte seg vesentlig i fra den personen jeg er i «real life»?
Akkurat slik som man vel har sett med enkelte selvbiografier som har blitt avslørt som løgn i den senere tiden?
Uansett hvor spennende og velskrevet selvbiografien måtte være, har man seilt under falskt flagg så er det ikke hjelp i?
Eg har ein sinnssjukt ærleg blågg, og trur det ville vore umogleg for meg å halde postefrekvensen oppe om eg skulle ta på meg ei rolle.
På blåggen skriv eg fort og lett, korrekturles gjerne etter eg har posta, men fiklar lite med form.
Mens eg skriv skjønnlitterært på dagtid og slit som ein gal. Då hender det også at det løsnar og eg skriv i veg, men sjølv då må eg gjennom teksten tjue gonger etterpå.
Samstundes ser eg at alt eg skriv er ein verbal konstruksjon, men jaggu er det jo det når eg snakkar og.
Og vips er me over i sosial konstruksjonisme, og då blir skjønnlitteraturen og kunsten ein merkeleg metastørrelse.
En blogg besøker vel de fleste sjangere, noe selvbiografi, noe fiksjon, noe skjønnlitteratur osv. Kanskje man skulle funnet opp en egen sjanger for blogging`?
Ja, dette var en fin post med mange gode poeng!
Og jeg vil forresten benytte anledningen til å takke for plass i «varm-innvendig-blogger». -Det er lagt merke til. 🙂
Dere er så utrooolig smarte og reflekterte. Dere har så god kontroll på hva blogging er. Jeg blir litt målløs. Men jeg må bare takke for et kjempegodt blogginnlegg, Virrvarr. Dette var veldig inspirerende for den featuren jeg holder på å skrive om blogging. Takk. 🙂
Alle som blogger er jo «forfattere» av sin egen blogg, men det kan kanskje være like greit å kalle dem for «skribenter» eller «nettpratere» eller massevis av andre ting, litt avhengig av bloggen deres.
Men jeg tror noen av oss også er forfattere, og skriver blogger som befinner seg i skjæringspunktet mellom fantasi og virkelighet.
I min egen blogg skriver jeg om «Pappa» og «Poden» og andre anonymiserte figurer. De fleste oppfatter dem likevel som meg og mine nærmeste, til og med min kone gjorde det, helt til hun konfronterte meg med noe jeg hadde skrevet i bloggen. Da måtte jeg svare at nei, det har ikke skjedd, men noe lignende har skjedd, og det ble jeg inspirert av.
Jeg syns det er spennende å blogge i dette skjæringspunktet, blant annet fordi det skiller seg radikalt fra det tekstarbeidet jeg gjør i romanen og poesien min.
Men hva skjer når vi blogger, eller skriver, i dette skjæringspunktet da? Henter vi troverdighet fra illusjonen om at dette er ærlig og virkelig? Skaper det en egen spenning for den som leser? Oppfyller vi en kikkerlyst eller en voyeurtrang, eller begge deler?
Jeg tror vi leker oss i dette spenningsfeltet nettopp fordi det er et så mangesidig spenningsfelt. Spenningene vi finner her låner mange forskjellige ting til teksten, både for forfatteren og leseren.
Samtidig tror jeg det kan være del av en reaksjon på den utbredte anonymiseringen på nettet, en refleks som får oss til å presentere oss «som oss selv», og gi til beste våre hverdagsbetraktninger på måter som gjenoppretter det gamle kjøkkenvinduet med kikkerten i vinduskarmen fra bygda hjemme. Vi sladrer rett og slett om oss selv, slik at vi selv og andre kan føle oss som en del av «den globale landsbyen» (bloggebyen).
Vi trenger kanskje nærhet og åpenhet, og velger ganske umulig å skape det i den virtuelle hverdagen vår.
Ja-ja-ja sann, det var mine tanker om dette. 🙂
Veldig interessant og god post, Virrvarr. Jeg liker metablogging. Det skulle bare mangle. 😉
Du berører mange tanker jeg har hatt, selv om jeg ikke har den faglige bakgrunnen du har. Det er mye god litteratur på norske blogger. Blogging har for meg erstattet mye av tiden jeg tidligere brukte til TV, aviser og tildels bøker. Det gir meg rett og slett mer. Det er aktuelt, det har ofte nye perspektiver og er ofte av veldig god kvalitet. Det, sammen med det sosiale gjør at blogging har blitt noe helt annet enn noen andre skriftlige medier.
Jeg er meg selv på bloggen, men jeg gir jo ikke et helt og fullt bilde av hvem jeg er. Likevel tror jeg man kan lese mye ut av postene mine. Og jeg føler at jeg får et visst inntrykk av hvem som skjuler seg bak bloggene jeg leser på, i hvert fall de som skriver en del personlig.
radiohode: Ah, takker ^-^ Jeg ser heller ikke problemet med metablogging. Bra metablogging er bra, bra filmblogging er bra, dårlig metablogging er dårlig og dårlig filmblogging er dårlig. Sånn er det bare (c;
Og ja, du gjetter nok på hvordan folk opplever deg, men det er en slags «føre var»-presentasjon, også. Sånn: «Jeg er en litt irriterende blogg, du er herved advart og om du kommer til å kritisere meg for å være irriterende, var det meningen fra starten av».
Det går på en måte inn i konstruksjonen av radiohode og gir et lite hint om at det faktisk er en konstruksjon.
Jeg tror mange vil være tjent på å reflektere litt på hvem de skriver seg selv til å bli, for du er ikke «deg selv», om man noen sinne kan være det fullt og helt ^-^
Dette var fin lesing, Virrvarr. Og likevel sier de at metablogging er svake saker? Uenig.
Det med min konstruerte posisjon som irriterende er mer en type speiling. Jeg spør hvordan andre kan oppleve meg. Og gjetter.
Men den selvopptatte, negative figuren radiohode er konstruert.
Oda: Yay, dette blir nerde-diskusjon. Me like!
En av grunnene til at jeg mener at det Kent gjør er mer enn estetisering (selv om han nok kan ha laget sin egen stygg-pen-estetikk, godt poeng der) er at han lager en mer komplisert internett-person enn bare å «justere sitt litterære selvbilde».
Og ja, bloggen er bare en publiseringsmåte, og det er stor forskjell på hvordan du oppfattere forfatteren av en oppskriftsblogg, en teknisk blogg og en personlig blogg.
Likevel leser vi alle bloggposter som er publisert i en bestemt blogg som en del av et helt bestemt forfatterskap, der vi har mye kunnskap om personen fra før av. Det betyr ikke at du ikke kan lese et godt innlegg for seg (se på BloggIdol i disse dager, mye bra der), men at det er et samspill alle innleggene i mellom som tilsammen utgjør forestillingen om hvem bloggeren er. Forfatteren lever, og forfatteren er bare fiksjon, om du skjønner meg ^-^
Det siste gjelder også bloggere som ikke snakker om seg selv. Drusilla skriver jo om helt andre ting enn sitt eget privatliv, samtidig som «Dagens Onde Kvinner», «som forsurer stemningen rundt middagsbordet» gir oss små hint til hvordan hun fremstiller bloggpersonen sin. Samtidig som den godeste Oda Bhar vandrer uten å sette spor og har valgfri alder. Det gir en helt annen ramme til teksten din enn det DOK har (c;
Mange interessante spørsmål her. Men noen av begrepene bruker du litt annerledes enn jeg tror opphavsfolkene har tenkt. F eks behøver ikke estetisering å bety at man gjør bildet «vakkert» i tradisjonell forstand. Kent kan gjerne estetisere, selv om han framstiller seg selv som «stygg» eller «ekkel». Faktisk er dette en vanlig måte for menn å estetisere på, se f eks Kristofer Schau, det kan handle om å være «stygg-pen», siden det gjerne blir oppfattet som feminint å være bare «pen». Estetisering handler altså om å nærme seg et estetisk ideal, eller leke med det, som i stygghet, kokettering, subkulturelle idealer.
Jeg tror nok også at gode bloggposter kan leses uavhengig av forfatteren sin, og at langt fra alle bloggere er særlig opptatt av selvframstilling. Det du beskriver nok er den tradisjonelle oppfatningen av blogg, men strengt tatt er jo bloggen bare en publiseringsmåte, og det er ikke noe i veien for bare å bruke den som talerstol, altså et sted å snakke fra, ikke nødvendigvis et sted å snakke om seg selv.