Blogging som litteratur?

25 thoughts on “Blogging som litteratur?”

  1. Mange interessante spørsmål her. Men noen av begrepene bruker du litt annerledes enn jeg tror opphavsfolkene har tenkt. F eks behøver ikke estetisering å bety at man gjør bildet «vakkert» i tradisjonell forstand. Kent kan gjerne estetisere, selv om han framstiller seg selv som «stygg» eller «ekkel». Faktisk er dette en vanlig måte for menn å estetisere på, se f eks Kristofer Schau, det kan handle om å være «stygg-pen», siden det gjerne blir oppfattet som feminint å være bare «pen». Estetisering handler altså om å nærme seg et estetisk ideal, eller leke med det, som i stygghet, kokettering, subkulturelle idealer.

    Jeg tror nok også at gode bloggposter kan leses uavhengig av forfatteren sin, og at langt fra alle bloggere er særlig opptatt av selvframstilling. Det du beskriver nok er den tradisjonelle oppfatningen av blogg, men strengt tatt er jo bloggen bare en publiseringsmåte, og det er ikke noe i veien for bare å bruke den som talerstol, altså et sted å snakke fra, ikke nødvendigvis et sted å snakke om seg selv.

  2. Oda: Yay, dette blir nerde-diskusjon. Me like!

    En av grunnene til at jeg mener at det Kent gjør er mer enn estetisering (selv om han nok kan ha laget sin egen stygg-pen-estetikk, godt poeng der) er at han lager en mer komplisert internett-person enn bare å «justere sitt litterære selvbilde».

    Og ja, bloggen er bare en publiseringsmåte, og det er stor forskjell på hvordan du oppfattere forfatteren av en oppskriftsblogg, en teknisk blogg og en personlig blogg.

    Likevel leser vi alle bloggposter som er publisert i en bestemt blogg som en del av et helt bestemt forfatterskap, der vi har mye kunnskap om personen fra før av. Det betyr ikke at du ikke kan lese et godt innlegg for seg (se på BloggIdol i disse dager, mye bra der), men at det er et samspill alle innleggene i mellom som tilsammen utgjør forestillingen om hvem bloggeren er. Forfatteren lever, og forfatteren er bare fiksjon, om du skjønner meg ^-^

    Det siste gjelder også bloggere som ikke snakker om seg selv. Drusilla skriver jo om helt andre ting enn sitt eget privatliv, samtidig som «Dagens Onde Kvinner», «som forsurer stemningen rundt middagsbordet» gir oss små hint til hvordan hun fremstiller bloggpersonen sin. Samtidig som den godeste Oda Bhar vandrer uten å sette spor og har valgfri alder. Det gir en helt annen ramme til teksten din enn det DOK har (c;

  3. Dette var fin lesing, Virrvarr. Og likevel sier de at metablogging er svake saker? Uenig.

    Det med min konstruerte posisjon som irriterende er mer en type speiling. Jeg spør hvordan andre kan oppleve meg. Og gjetter.

    Men den selvopptatte, negative figuren radiohode er konstruert.

  4. radiohode: Ah, takker ^-^ Jeg ser heller ikke problemet med metablogging. Bra metablogging er bra, bra filmblogging er bra, dårlig metablogging er dårlig og dårlig filmblogging er dårlig. Sånn er det bare (c;

    Og ja, du gjetter nok på hvordan folk opplever deg, men det er en slags «føre var»-presentasjon, også. Sånn: «Jeg er en litt irriterende blogg, du er herved advart og om du kommer til å kritisere meg for å være irriterende, var det meningen fra starten av».

    Det går på en måte inn i konstruksjonen av radiohode og gir et lite hint om at det faktisk er en konstruksjon.

    Jeg tror mange vil være tjent på å reflektere litt på hvem de skriver seg selv til å bli, for du er ikke «deg selv», om man noen sinne kan være det fullt og helt ^-^

  5. Veldig interessant og god post, Virrvarr. Jeg liker metablogging. Det skulle bare mangle. 😉

    Du berører mange tanker jeg har hatt, selv om jeg ikke har den faglige bakgrunnen du har. Det er mye god litteratur på norske blogger. Blogging har for meg erstattet mye av tiden jeg tidligere brukte til TV, aviser og tildels bøker. Det gir meg rett og slett mer. Det er aktuelt, det har ofte nye perspektiver og er ofte av veldig god kvalitet. Det, sammen med det sosiale gjør at blogging har blitt noe helt annet enn noen andre skriftlige medier.

    Jeg er meg selv på bloggen, men jeg gir jo ikke et helt og fullt bilde av hvem jeg er. Likevel tror jeg man kan lese mye ut av postene mine. Og jeg føler at jeg får et visst inntrykk av hvem som skjuler seg bak bloggene jeg leser på, i hvert fall de som skriver en del personlig.

  6. Alle som blogger er jo «forfattere» av sin egen blogg, men det kan kanskje være like greit å kalle dem for «skribenter» eller «nettpratere» eller massevis av andre ting, litt avhengig av bloggen deres.

    Men jeg tror noen av oss også er forfattere, og skriver blogger som befinner seg i skjæringspunktet mellom fantasi og virkelighet.

    I min egen blogg skriver jeg om «Pappa» og «Poden» og andre anonymiserte figurer. De fleste oppfatter dem likevel som meg og mine nærmeste, til og med min kone gjorde det, helt til hun konfronterte meg med noe jeg hadde skrevet i bloggen. Da måtte jeg svare at nei, det har ikke skjedd, men noe lignende har skjedd, og det ble jeg inspirert av.

    Jeg syns det er spennende å blogge i dette skjæringspunktet, blant annet fordi det skiller seg radikalt fra det tekstarbeidet jeg gjør i romanen og poesien min.

    Men hva skjer når vi blogger, eller skriver, i dette skjæringspunktet da? Henter vi troverdighet fra illusjonen om at dette er ærlig og virkelig? Skaper det en egen spenning for den som leser? Oppfyller vi en kikkerlyst eller en voyeurtrang, eller begge deler?

    Jeg tror vi leker oss i dette spenningsfeltet nettopp fordi det er et så mangesidig spenningsfelt. Spenningene vi finner her låner mange forskjellige ting til teksten, både for forfatteren og leseren.

    Samtidig tror jeg det kan være del av en reaksjon på den utbredte anonymiseringen på nettet, en refleks som får oss til å presentere oss «som oss selv», og gi til beste våre hverdagsbetraktninger på måter som gjenoppretter det gamle kjøkkenvinduet med kikkerten i vinduskarmen fra bygda hjemme. Vi sladrer rett og slett om oss selv, slik at vi selv og andre kan føle oss som en del av «den globale landsbyen» (bloggebyen).

    Vi trenger kanskje nærhet og åpenhet, og velger ganske umulig å skape det i den virtuelle hverdagen vår.

    Ja-ja-ja sann, det var mine tanker om dette. 🙂

  7. Dere er så utrooolig smarte og reflekterte. Dere har så god kontroll på hva blogging er. Jeg blir litt målløs. Men jeg må bare takke for et kjempegodt blogginnlegg, Virrvarr. Dette var veldig inspirerende for den featuren jeg holder på å skrive om blogging. Takk. 🙂

  8. En blogg besøker vel de fleste sjangere, noe selvbiografi, noe fiksjon, noe skjønnlitteratur osv. Kanskje man skulle funnet opp en egen sjanger for blogging`?

  9. Eg har ein sinnssjukt ærleg blågg, og trur det ville vore umogleg for meg å halde postefrekvensen oppe om eg skulle ta på meg ei rolle.

    På blåggen skriv eg fort og lett, korrekturles gjerne etter eg har posta, men fiklar lite med form.

    Mens eg skriv skjønnlitterært på dagtid og slit som ein gal. Då hender det også at det løsnar og eg skriv i veg, men sjølv då må eg gjennom teksten tjue gonger etterpå.

    Samstundes ser eg at alt eg skriv er ein verbal konstruksjon, men jaggu er det jo det når eg snakkar og.

    Og vips er me over i sosial konstruksjonisme, og då blir skjønnlitteraturen og kunsten ein merkeleg metastørrelse.

  10. Blogging er vel hva man gjør det til, men hvis man deltar i det sosiale spillet slik som jeg f.eks gjør nå som jeg svarer på denne posten så er det vel på en måte underforstått at jeg er den jeg gir meg ut for å være? At det ville bli oppfattet som et svik hvis det viste seg at den konstruksjonen som Hjorthen er skilte seg vesentlig i fra den personen jeg er i «real life»?

    Akkurat slik som man vel har sett med enkelte selvbiografier som har blitt avslørt som løgn i den senere tiden?

    Uansett hvor spennende og velskrevet selvbiografien måtte være, har man seilt under falskt flagg så er det ikke hjelp i?

  11. Jeg er enig med Oda i at blogg bare er en publiseringsmåte. Sjangeren kan være hva som helst, også skjønnlitteratur.

    Og man trenger ikke verken være personlig eller ta på seg en rolle. Man kan velge å ikke omtale seg selv og sitt liv i det hele tatt.

    Hvis man deltar i kommentarfeltene blir gjerne litt annerledes, særlig hvis man bruker dem som sosial sfære. Men dette kan likevel være nokså uavhengig av de tekstene man publiserer på bloggen sin.

  12. Squee- kommentarsvaretid:

    Lothiane: Takk- og ja, heia metablogging ^-^

    Jeg tror at det sosiale aspektet du påpeker er veldig viktig. Teksten slutter ikke etter at den er ferdig, du har en jevn diskusjon i etterkant, innspill og kommentarer. Du får øyeblikkelig tilbakemelding fra publikum og du har faste og mer tilfeldige lesere.

    Og ja, blogging er morsommere enn TV. Det er morsommere å lese tekster og svare på tekster enn å være passiv mottager.

    Det er grader i hvor mye folk spiller og leker med forholdet mellom fiksjon og biografi når de blogger, men selv den mest åpne og ærlige av oss bruker virkemidler fra skjønnlitteraturen for å få teksten til å virke troverdig, til å få den til å virke ærlig. Ved å skrive beskrivende om oss selv og livet vårt henter vi fra verktøykassen vi ville brukt når vi skrev om en skjønnlitterær karakter.

    Tomas: Nydelig innspill.

    Men hva skjer når vi blogger, eller skriver, i dette skjæringspunktet da? Henter vi troverdighet fra illusjonen om at dette er ærlig og virkelig? Skaper det en egen spenning for den som leser? Oppfyller vi en kikkerlyst eller en voyeurtrang, eller begge deler?

    Her trekker du frem en hel masse spennende. Vi forventer at det som står i bloggen til folk er sant. Vi forventer at folk står inne for meningene de legger for dagen, selv om de kanskje fremstiller seg som andre typer mennesker enn de er til vanlig. Det er derfor jeg mener at det er hvem du er som «forfatter» av en blogg som utsettes for skjønnlitterærifisering oftest. Når du skriver et krasst, politisk innlegg må folk kunne stole på at du er troverdig. Derfor blir det hvem blogg-personen er som oftest får skjønnlitteratur-preget.

    Å sprenge og utforske skillelinjene mellom fiksjon og fakta i selve posten er å leke med oppfattningen vår av hva som er sant og hva som ikke er sant. Som Blair Witch Project, som var fiksjon i rammene til en dokumentarfilm. Rent kunstnerisk er det Utrolig Spennende.

    Og ja, jeg tror åpenheten og nærheten blogging kan gi er mye av det kunstneriske prosjektet, også. «Takk for at du deler», skriver folk til hverandre. Hva skjer post-postmoderinteten der ingenting er sant og alt er fremmedgjort? Jo, vi blir kjent med hverandre ^-^

    Binka: Tusen takk og værsågod! Vi har dog ingen fasit, det er mye tenking høyt her. Etter å ha lest betraktningene dine, virker det som om du har mye greie på det du holder på med selv, også (c;

    Røverdatter: Squee! Det var hyggelig! Og selvsagt skal du plasseres der- det er der du hører hjemme ^-^

    Joakim Knudsen: En blogg er jo et publiseringssystem du kan fylle med hva du vil. Du kan bruke en WP-blogg til politikk eller porno, lage sidene til bedriften din eller brette ut sjelen din anonymt. Når jeg sier blogg her, mener jeg den «tradisjonelle» Sonitus-bloggen, den som har bloggroll og en viss type oppdateringer.

    Skal vi lage en egen sjanger, tror jeg vi må forsøke å beskrive det vi ser rundt oss av blogging. Er det journalistikk? Er det selvbiografi? Er det litteratur? Og hvor kommer de ulike elementene inn i teksten? Jeg tror at der vi kan tydeligst se det er på en sterk jeg-forteller-stemme, et tydelig individ i teksten enten det er en artikkel eller et dagbokinnlegg.

    Avil: Jeg mener ikke at alle tar på seg en rolle når de skriver, men alle innlegg leses i forhold til at de er skrevet av deg, og personen Avil blir en funksjon folk forholder seg til som en stor, levende litterær karakter. Jeg kunne tegne og skrive replikker til deg etter å ha lest dine ærlige utspill om The Golden Compass og om hvordan man bør bli blodgiver.

    Ja, samtalen er også en verbal konstruksjon, men den er annerledes enn når du skriver. At noe kommer fort og lett, betyr ikke at du lar være å stjele skjønnlitterære virkemidler til å krydre teksten med.

    «Men først: Laurbær.» Ta dette tilfeldige Avil-sitatet fra da du fikk kontakt med et forlag om å sende inn tekst. Du gir ingen skildring av hvordan du føler deg, men bruker en metafor for å fortelle i førsteperson at du 1. er stolt av deg selv, 2. er en person som tillater deg å være stolt av deg selv, 3. føler deg som keiser på haugen og det selvfølgelig er det eneste logiske.

    Dette utsagnet er 100% ærlig, regner jeg med. Og likevel beskriver du deg selv gjennom de ærlige postene du skriver, og bruker masse spennende virkemidler for å få til det. Mener jeg ^-^

  13. Og mens jeg svarer, kommer det inn flere kommentarer. Yay. Here we go:

    Hjorten: Mjaa- men du kunne kommentert som Reino, og ingen ville blitt sur om det ikke var «sant». Eller- unnskyld, Reino er sin egen person ^-^

    Men ja- som jeg skrev til Tomas over forventer folk at det de leser er sant, eller sant «nok». Når du er kjent med fullt navn medfører det mer journalistisk ansvar på det du skriver, også. Folk kan dobbeltsjekke.

    Dessuten- det virker jo som om du er bevisst på forholdet mellom nettpersonligheten din og RL-personen?

    «Nettutgaven er litt mer pratsom og litt mer bråkjekk en originalen, dessuten er dårlige sider blitt retusjert litt, men ellers så er det vel ikke så stor forskjell kanskje?»

    At bloggforfatteren blir skjønnlitterærifisert betyr ikke at vi ikke regner med at det personen skriver er usant. Derfor dansing i spenningsfeltet mellom fiksjon og fakta.

    Og jeg mener ikke å si at absolutt alle gjør dette til like stor grad, men det er elementer av det hos de fleste jeg leser til daglig.

    Abre: Sjekk svaret mitt til Joakim. Når jeg sier «blogging», mener jeg ikke «alt noen noensinne har brukt WP eller Blogger til å videreformidle».

    Jeg mener blogging er ja, et publiseringssystem, met at klassisk blogging innebærer en sterkere «jeg»-forteller enn noe annet medium.Forfatteren får fritt spillerom til å fortelle hvem vedkommende er, i tillegg til å danne et bredt bilde av seg selv utfra hva vedkommende poster og skriver i andres kommentarfelt.

    Det er lite skjønnlitteratur i din «Lynkurs i entropi». Faktisk tilnærmet lik null. Og likevel- med å definere deg selv som «Floken i nettet» og pynte med fraktaler, gir du en liten ramme der du beskriver deg selv med metaforer, ikke med en ren, journalistisk signatur. Skjønner du hvor jeg vil hen? Det er virkemidler fra andre sjangre.

  14. For ordens skyld: Jeg skriver ikke skjønnlitteratur. Jeg snakker ikke om meg selv.

    Heller ikke når jeg nevner at man kan la være å snakke om seg selv, snakker jeg om meg selv. Jeg prøver riktignok å være upersonlig, men lykkes ikke helt. Det er forbasket vanskelig når folk er så personlige og hyggelige i kommentarfeltene. 🙂

  15. Eg ser på blågginga som god skrivetrening, og sjølvsagt nyttar me skjønnlitterære verkemiddel. Det ville då fort bli keisamt å lese blåggen min om eg ikkje gjorde. 😉
    Poenget mitt er vel litt som Hjorthens, at dersom Avil viste seg å ere svært forskjellig frå den eg er i RL, ville folk (med rette?) kjente seg svikne. Dei trudde dei kjente emg, og så gjorde dei ikkje.

    EG har faktisk skrive eit par tekstar, slik som Tomas, der eg ikkje er heilt sannferdig, men endrar litt på innhaldet for å gjere teksten betre. Dei postane har aldri blitt publisert, for det kjennest ikkje rett. Blåggen gjev inntrykk av at Avil er meg, og at eg er ærleg. Og då har ikkje min blågg rom for tekstar som ikkje er «sannferdige». Andre blåggar kan leike med grensesnittet mellom sanning og fiksjon på ein annan måte, men heime hos meg på Haustljos forventar lesarane at eg er meg. Eg har sjølv laga forventninga, og kan velge å bryte den, men ikkje utan omkostningar.

    Og sjølvsagt har me ein viss maskekompetanse i den offentlege sfære. Det er ting eg ikkje skriv om.

  16. Hehei. Den hårete armhulen berre må kommentera. Eg pleier å seie at «eg personleg har ein steinhard feministisk knyttneve, og og Den hårete Armhulen er ein skikkeleg forlengelse av den neven.»
    Det beskriver kven VALK er, i alle fall 😀

  17. Abre: Men ved å ha en personlig blogg der alle tekstene er skrevet av deg og representerer ditt syn, ved å svare på kommentarer osv gjør du det likevel, om ikke så veldig bevisst. Dette er ikke nødvendigvis bevisste prosesser jeg snakker om, skjønner du meg?

    Avil: Ja, folk forventer at du er deg fordi du har mange lesere som kjenner deg RL. Det betyr ikke at du skjønnlitterærifiserer den du er og skriver selvbiografi med virkemilder fra litteraturland, for at det ikke skal bli, som du sier, kjedelig å lese.

    VALK: Nydelig. Rett og slett. Du vet jeg setter pris på deg, ikke sant?

    Binka: Hm, det har du jammen rett i. Jeg går inn og fikser, jeg.

  18. (Nå har jeg ikke lest gjennom andre kommentarer her, men: )
    Jeg mener at mange bloggere egentlig kvalifiserer til å få noe slags forfatterstipend/ kunstnerlønn. Det er mange gode blogger der ute og jeg sitter ofte og tenker at: Tenk hvis denne personen kunne ha gjort dette på heltid. Hvilke poster er det vi aldri får lest fordi vedkommende ikke har tid til å skrive? Blogger er minst like underholdende som vel alt annet som går under kultur. Blogging er kultur og da burde det vel finnes noe kulturstøtte for bloggere også?

  19. Kristin: Det var et kult forslag, synes jeg. Jeg skulle gjerne gitt Oda stipend så hun kunne få muligheten til å dekke langt flere kultur-eveneter her i byen, jeg ville gitt Stiftet penger så han kunne skrive flere blogg-bildebøker og ansatt Mihoe, Fjordfitte og Dagens Onde Kvinner som faste feministspaltister. Mm. Ja, jeg er for kulturstøtte, rett og slett. Det kunne representeret et fint alternativ til google-ads, også!

  20. Det hadde vært fint med et alternativ til reklame. Største problemet med det er at man tjener mest på de som søker seg til siden din, og dermed er det lett å komme inn i en ond sirkel hvor man skriver om ting folk søker etter i stedet for å skrive det man har lyst. Hvis det fantes bloggerlønn/ stipend som man fikk på basis av ting man allerede hadde skrevet, så det blir det noe helt annet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s