Legning er vanskelige greier. Guri skrev noen utmerkede innlegg for en tid tilbake om vanskeligheter ved å være bifil og hva slags fordommer man møter, og Martine Votvik har nettopp skrevet en veldig fin om problemet med å knytte seg til en «fil» i det hele tatt. Jeg har lenge tenkt på å skrive en oppfølgerpost til Guri, og dette ble på mange måter resultatet av mange notater satt sammen til en.
Da jeg ble sammen med Mr. Jackson ble jeg jukselesbe i manges øyne. En del andre pustet lettet ut. «Det VAR bare en fase! Ah! Enda godt!» En tredje gruppe merket ingen forskjell- for dem hadde jeg aldri rukket å komme ut av skapet, og det føltes absurd å fortsette runden med samtaler. «Ja, jeg ER bifil, og nå er jeg sammen med en mann» var ingen god ut-av-skapet-historie
.
På mange måter er dette en «ut av skapet»-tekst jeg burde ha skrevet for mange år siden, fordi at jeg vet at når jeg går gjennom mine 20 forbokstaver på folk jeg har klina med, så blir det flest jenter. Det lengste forholdet jeg har hatt utenom Mr. Jackson var til en jente. Jeg tror forholdstallet mellom jentene og guttene i mitt kjærlighetsliv er omtrent 60/40 i jentenes favør. Det er kort sagt ganske få gutter jeg liker utenom Mr. Jackson. Likevel bor jeg i den store heteronormative båsen i de flestes øyne når jeg tross alt er gift med en mann. Jeg opprettholder GS-profilen litt på trass. «Nei, jeg er ikke singel. Nei, kjæresten min er ikke en dame. Men det kunne vært det! Det kunne like godt vært det!»
Da jeg kom ut av skapet som 13-åring, sa jeg at jeg var LESBISK. Med store, fete typer. Eller- når jeg skulle forsøke å være litt mer diskrét: «Forelsket i en jente.» Jeg har fortsatt mareritt om den tiden da jeg hadde skjønt at jeg var forelsket i en jente og ikke sagt det til noen. Det gikk å være en stor, unevnelig følelsesklump i halsen, en brennende, altoppslukende følelse for hun som på det tidspunktet var bestevenninnen min til å bli en skremmende fornemmelse av et større system, en større sannhet om meg selv. Jeg var et digert landskap og jeg avduket sider jeg aldri hadde klart å se i sammeneheng før.
Jeg så meg selv formerlig klenge på Kristine i klassen over meg. Rødt hår, fregner, stort gap mellom fortennene- ingen var så skjønn som henne. Og hun lignet jo bemerkelsesverdig på min andre store barnekjærlighet, Pippi. Jeg husker følelsen da Rebekka tok meg i hånden, om hvor fascinert jeg så på henne når hun danset rundt i skolegården. Jeg så følelsene mine i et nytt lys.
Og likevel- jeg innså mye annet da jeg dro av det dekket, også. Jeg stod og hadde tonnevis med forbudte Fucking Åmål-følelser for den jenta som stod meg nærmest. Jeg hadde venninner som ikke likte «sånne lesbegreier» og en veldig religiøs familie. Og jeg var veldig kristen selv. Med hjertet hamrende i brystet skjønte jeg at om jeg lot denne hemmeligheten komme ut, måtte jeg kanskje si fra meg alt jeg hadde av venner og familie, slik stod det hvertfall tydelig for meg da jeg var melodramatisk og 13 år. Spørsmålet var: Ville hun ha meg? For jeg kunne godt ofre resten av livet bare om jeg fikk Kjærligheten, bestemte jeg meg for. Jeg skulle fortelle det til Henne først, og ville hun ha meg, kom jeg til å gi bleng i resten.
Jeg hadde bare ett problem i det store kjærlighetsdramaet som utspilte seg i hodet mitt, og det var denne Gud jeg ba til hver kveld. Ryktet ville ha det til at han ikke satte pris på sånne forelskelser i andre småpiker, og at følelsene mine ikke var noe jeg burde sette ut i live. Jeg krabbet ned på jenterommet, fant frem Bibelen og gav meg til å lese og lete. Først sjekket jeg Moseloven- og fant ut at, ja, en mann som lå med en mann slik en mann lå med en kvinne, skulle drepes. Likevel stod det jo at man ikke skulle spise kjøtt på fredager og lese horoskopet sitt heller, så jeg antok at disser reglene var gått litt ut på dato.
Fornøyd tenkte jeg at Gud skulle la meg være forelsket i fred, men problemet oppstod hos Paulus. Selv om han sa at kjærligheten var det største av alt, likte han ikke samkvem mellom to av samme kjønn. «Vederstyggelig.» Jeg satt i sengen min og var vederstyggelig av hele meg, vederstyggelig i en pike med langt, vaniljeblondt hår, store pupper og et digert fødselsmerke der ryggen sluttet som minnet om kartet over Island.
Det endte med at jeg skrev et langt brev til Gud, en lang oppsummering over hva jeg trodde på, et oppgjør med Herren i det høye. På dette punktet er det mange veier analysen min kunne tatt. Jeg kunne
- Kommet frem til at Biblelen ikke var Guds ord likevel og jeg ikke trengte å forholde meg til den.
- Kommet frem til at om Bibelen var Guds ord og Gud visstnok mente at jeg var syndig, var disse kristendomsgreiene noe stort tøys igrunnen, og det var ikke noe jeg trengte å tro på.
- Kommet frem til at om Bibelen var Guds ord, så var det ikke sikkert at Gud hadde rett av den grunn.
Jeg gikk for alternativ tre. Her er et lite uttrag:
«Kjære Gud. Jeg har tenkt over dette med homofili og jeg har kommet frem til at jeg ikke mener det er noen synd, og hvis du er uenig med meg, så burde du skjerpe deg.»
Jeg så strengt på Gud og påpekte at det var bare inkonsekvent å skape homofili og forby det på samme tid. Maken til tøys og tull, her måtte han bestemme seg for det ene eller det andre. Enten så var kjærlighet bra, eller så var kjærlighet dårlig. «Du har jo skapt kreft og kviser og kamferdrops- jeg nekter å gå med på at du er ufeilbarlig. På tide å slutte å være så gammeldags?» Kort sagt- jeg irettesatte ham.
I ettertid har jeg tenkt at jeg skjønner hvorfor det er så enkelt for mange kristne å si at homofil er en sykdom, noe som kan helbredes. Det er mye enklere å forklare at du er syk enn at Gud har skapt deg som synder. Legning er vanskelige greier.
Nå tidde Gud ganske stille om dette med homofili etter at jeg gav ham klar beskjed, og jeg gikk ut fra at den som tiet, samtykket. Gud hadde feil, jeg hadde rett og jeg begynte å få mot til å fortelle Kvinnen I Mitt Liv hva jeg følte for henne. Det skjedde mens vi var på hyttetur sammen.
Jeg så for meg to scenarioer i hodet. Enten så kom hun til å skrike ut, fike til meg, rygge bakover som om jeg var spedalsk og si at hun «Aldri, aaldri!» ville se meg mer før hun første bussen hjem. Eller så kom hun til å se på meg med de stålblå øynene sine og si at hun «følte det på sammen måte». Så kom vi til å kysse der ute på svabergene og jeg ville kunne kalle henne «dama mi» og vi skulle inngå partnerskap og flytte sammen i et lite, hvitt hus på landet og adoptere søte, små barn sammen. Jeg var aldri forbredt på det langt mer sannsynlige alternativ tre, som var det som faktisk skjedde. «Hm,» sa hun. «Det var jo smigrende. Vi kan fortsatt være venner, ikke sant? Alt er som før?»
Jeg var ikke forbredt på følelseshelvete som var forbundet med ordet «venn» i en sånn sammenheng, langt mindre på den langsomme seigpiningen det var å skulle dusje og bade og herje rundt med henne som man gjør med alle venninnene sine i den alderen. Dessuten var det betraktelig mer skummelt å komme ut av skapet når jeg ikke hadde noen «Elin» å holde i hånden. Jeg var kjempealene.
Det startet vel med at jeg betrodde meg til én venninne, og trodde hemmeligheten min var trygg der. To dager senere troppet klassevenninnene opp rundt meg, satte blikket i meg og den mest frimodige av dem sa: «Ida. Vi VET det.»
«Du må bestemme deg,» sa den ene. «Enten liker du jenter, eller så liker du gutter. Pappa sier du ikke kan være begge deler, det er ingen ordentlig legning.» «Jeg tror ikke du er lesbisk.» «Såh- bestem deg! Jenter eller gutter?» Det ble gutter, så feig var jeg. I hodet mitt tumlet bildene av Robin Hood og Han Solo, av Nick Carter og Leonardo Di Caprio. «Gutter.» ble svaret.
Mamma var mye vanskeligere enn Gud. Jeg trodde at hun enten skulle være liberal og ha en god forklaring på hvorfor Gud syntes det var helt greit at jeg likte jenter og ikke gutter eller at hun kom til å bli skrekkelig sint, at hun kom til å kalle meg syk og syndig og at jeg kom til å stå utenfor døren med alle tingene mine i en koffert og ingen steder å gå. Jeg hadde ikke forventet en masse tårer, at ansiktet hennes ble hvit-grått og at hun skulle gripe hånden min hardt-vondt-hardt og si: «Er du sikker? Er du helt, helt sikker?»
Jeg hadde ikke forventet at hun skulle komme ned morgenen etter at jeg hadde sagt «Jeg tror jeg er forelsket i en jente…», med et ansikt strimet av gråt og nattevåk. «Det kan jo være det bare er en fase!» hadde hun sagt kvelden før. «Du vil vel ha barn?» «Ida, om du ble sjekket opp av en dame- du ville vel blitt frastøtt? Du ville aldri- du kunne vel aldri egentlig tenke deg å…?» Den morgenen hun satt på sengekanten min gikk det samme spørsmålet om igjen og om igjen. Var jeg sikker? Var jeg helt, helt sikker?
«Nei.» sa jeg. «Jeg tror det var noe jeg inbildte meg en liten stund. Jeg er nok ikke forelsket likevel.» Jeg fikk en lang, varm klem, og siden var det et ikke-tema.
Og i mammas øyne var det nok bare en fase, også. For da jeg hadde med en kjæreste hjem på besøk for første gang, het han Jackson til etternavn. Hjemme fikk de aldri hilse på hverken Silje, Emilie, Mina eller noen av de andre jentene jeg traff. Jeg husker at jeg gikk og leide Silje på vei bort til der hvor mamma skulle hente meg. Det øyeblikket bilen kom til syne, slapp jeg hånden hennes som om den var noe giftig noe. Det sinte, brennende blikket til Silje forsvinner aldri fra hukommelsen min. Jeg så noe av det samme i blikket hennes da hun så Mr. Jackson og meg gå hånd i hånd noen år senere. Jeg var bare juks, både som hetero og homo.
Mange har fine «Ut av skapet»-historier. Her er Alison Bechdels og Erika Moens tegneserie-versjoner av sine, og bildene i denne posten er også fra tegneseriene deres.
Mye av mitt problem med hele legningsgreia er at jeg ikke har noen ordentlig «ut av skapet»-historie, fordi alt jeg gjorde en gang i tenårene var gløtte litt på den store, tunge homodøra før jeg smalt den igjen, og først i 17-18-års alderen kunne si høyt at «Joda, jeg er bifil!», mens mannen min satt der som et trygt og anstendig alibi. Jeg var en dårlig lesbe, en wannabe-spesiell heterojente som gjerne ville kline med jenter på fest fordi det var inn uten å måtte ta noen emosjonelle konsekvenser av det.
Dette var mitt forsøk på en «ut og inn i skapet»-historie. Kanskje du kan fortelle din?
Ida Jackson 
74 svar til “Ut og inn av skapet”
[…] jeg som veldig kristen trettenåring ble forelsket i en jente og leste […]
Usannsynlig fantastisk bra beskrevet.
Jeg hadde en lang dialog med Gud i barndommen fordi jeg mente at han burde ha lagd meg til å være en gutt, og at det var på tide at han ombestemte seg.
Fordi gutter fikk leke med så mye mer gøye ting og fikk kulere leker.
Men nå er jeg egentlig ganske glad for at han ikke ombestemte seg.
Hei. Dette var godt skrevet. Kopierer noe av det til min blogg og skriver at det er du 🙂
Dette var en fin tekst. Men det som gjør mest inntrykk på meg er reaksjonen fra moren din. Det verste ved å bli tenåring er ofte opplevelsen av at voksne bare er hysterisk opptatt av sine egne følelser, og mangler overskudd til å være gode foreldre. Du skriver at hun sa: «Er du heelt sikker? Snufs?»
Jeg blir ganske opprørt når jeg leser det der. Som om alt handlet om henne, mens du betydde ingenting. Tenåringer trenger ro og fred til å finne ut av ting på egen hånd, og prøve ut forskjellige kjærester og forhold. Når foreldre reagerer hysterisk forstyrrer de en naturlig utvikling, veien til å finne seg selv i relasjon til andre. Hvorfor er mødre så innmari opptatt av sex? Hun burde sagt: Ida, kjære gode jenta mi, så hyggelig at du er lesbisk men har du lyst på kakao til kvelds? Noe i den dur.
[…] Som tidligere nevnt fikk jeg min første kollisjon med kristendommen på spørsmålet om homofili, og etter at jeg hadde drevet aktiv Bibellesning, hadde jeg en runde der jeg leste meg gjennom hinduismen, buddismen, wicca, tusen naturreligioner og bahai før jeg fant igjen Jesus i femtenårsalderen. Fra det øyeblikket gikk jeg fra «personlig kristen» til aktiv misjonær og brukte mye av videregående på å snakke strengt til folk om Jesus Kristus, frelse og kommunisme i skjønn forening. […]
Flott post – og svært underholdende skrevet!
Tror alle mennesker befinner seg langs en skala, med 100 % homo i den ene enden, 100 % bifil i midten og 100 % hetero i den andre enden. Og så tror jeg få eller ingen mennesker er 100 % noe som helst. Hvis en slik skala følger en alminnelig normalfordeling, vil jo de fleste befinne seg et sted i nærheten av midten (!). Så da er det jo ikke så rart at mange kommer halvveis ut av skapet i kommentarfeltet over her… At det er bare jenter som gjør det, tror jeg skyldes en større grad av aksept for kvinnelig enn mannlig homofili i samfunnet. For mannen i gata er det fortsatt ikke forenlig med maskulinitet å ha sex med andre menn, men det kan faktisk tenkes Mads Larsen er inne på noe akkurat når det gjelder sex med samme kjønn – i så fall det eneste fornuftige han har å komme med… Livet er for kort til å bry seg om den slags sosiale barrierer.
Jeg begynte å lese litt i bloggen din i går og synes du skriver kjempebra – og så gir du meg en sånn god, varm følelse uten at det blir sånn søtladent. Kan ikke skjønne annet enn at du må kunne skrive en bra bok! Lykke til med alt!
Utrolig bra skrevet Virrvarr!
Enigmaticphoenix: Ah- omniseksuell er et utmerket ord! Fint innlegg, blogg gjerne her. Avil er i gang ^-^ Og ja, det er bare å ta plass i livet mitt (c;
Delirium: Kent er stueren. Det skal jeg huske 😀
Alf Ivar: Tusen takk! Det der satte jeg masse pris på!
Hjorthen: Muahhaha- showdown kommer i morgen 😀
Avil: Jeg sier «Amen» og takk for flotte svar, jeg!
Ser du Virrvarr, no både blåggar eg i blåggen din, og svarar på spørsmål og alt muleg. Unnskyld. Fnis.
Eg trur ikkje det fins teoriar eller forklaringar her som egnar seg så godt på individnivå.
Men dette med at punkt 1 («kvinner som kliner med damer blir akseptert av menn») må også sjåast saman med punkt 2, nemleg at menn er premissleevrandørar for kva som er akseptabelt for både menn og kvinner.
Hetero menn syns jentesex er ok. Hetero menn syns ikkje mannesex er like ok. Homo er eit skjellsord mellom hetero menn. Homo blir brukt om «femi menn» = «menn som ikkje er skikkelege menn».
Dersom kvinner var premissleverandørar for kva som er akseptabel oppførsel for menn, ville mykje sett annleis ut – ikkje berre dette!
.. men ellers tror jeg vel Avil har rett imye av det huns sier der.. det meste?
Avil: » Jenter som vil vere seksuelt attraktive for menn, risikerer dermed ingenting der, om dei prøver ut og kjenner etter.»
Risikerer menn som vil være attraktive for kvinner dermimot noe, dersom de vil prøve ut sex med noen av sitt eget kjønn? Er sex mellom menn oppfattet som så uakspetabelt, at menn som prøver det dermed er ødelagt som «mann», også i kvinners øyne?
Min «empiri» er jo ikke stor nok for generaliseringer 😉 men har kjent mange kvinner (noen få av dem har jeg kjenet relsativt intimt, for å si det slik) som har gitt uttrykk for at de oppfatter sex mellom menn som spennende, vakkert, pirrende, ja at det nærmest ville bli sett på som en fordel dersom en mannlig partner var åpen for slikt. Har kjent kvinner som har gitt uttrykk for at den eneste porno de hadde glede av, var homofil porno.
… hmmm, dette med kjønn og seksualitet er i grunnen alt for komplisert for dikotomisering? 😉 Vi tgrenger mange flere kjønn og legninger enn det vi har i dag…
Ja, det er då mange damer som er blitt meir frampå. Men me har jo lært på skulen at alle menn vil ha fitte, så då blir me nesten litt ubehageleg direkte om me ikkje har skam i livet. 😉
Punkt 4 fra Avil er nok litt rett det, men samtidig forandrer samfunnet seg. Jeg har opplevd å bli regelrett antastet av kvinner på en måte som for meg ble opplevd som direkte ubehagelig. ( Og det sier jeg ikke for å skryte :o) )
Og punkt 4:
Kvinner er i den grad seksualisert i vårt samfunn, at det er ikkje så rart om jenter veks opp og tenker at «det er kvinner som er sexy».
Me oppdrar jo jentene våre til å tenke om kvinnekroppar som ALLTID seksuelt tiltrekkande, eller STYGGE og SKAMMELEGE. Mens menn (både pene og stygge) kan springe nakne i russetida og over fotballbanar og vise seg på tv i undikk og det er berre moro.
*fortsetter å blogge i kommentarfeltet til Virrvarr*
Hjorthen: Det der har eg lurt mykje på.
Eg ser tre opplagte faktorar for å forstå fenomenet:
1. Sex mellom jenter er akseptert av menn, og opptatt som ein del av heterofile menns fantasiar, og som ein del av pornoindustrien. Jenter som vil vere seksuelt attraktive for menn, risikerer dermed ingenting der, om dei prøver ut og kjenner etter.
Sex mellom jenter blir ikkje rekna som ekkelt av menn, eller som «lite feminint».
Kvinner mister ikkje sin «feminine identitet» ved å vere bifile.
I menns/pornoindustriens fantasi om bifile jenter er «jentekos» noko menn kan få sjå på, og kvinnene er interessert i å la seg tilfredsstille av menn etter å ha tatt på kvarandre.
I mine auge er det slik at denne framstillinga reduserer kvinners seksualitet på fleire plan:
– ved at kvinner først og framst er objekt
– ved at kvinners seksualitet handlar om å nyte å vere objekt for menn
– ved at sex mellom kvinner blir framstilt som utilfredsstillande
– ved at kvinner til sist helst vil ha pikk = den store mannen med den store pikken kjem og gjev dei den endelege tilfredsstillelsen
2. Det er menn som er kulturelle og dermed også seksuelle premissleverandører for kva som er akseptabelt både for menn og kvinner.
Diskutabelt punkt, men ikkje ueffent.
3. Kvinners seksualitet er redusert til å vere ufarleg og «utan eigen kraft», og det vert dermed større spelerom for kvinner til å utforske seg sjølve utan å bli oppfatta som truande eller avvikande.
I England vedtok dronning Victoria ein lov mot homofili, men berre tanken på at kvinner skulle «drive med slikt» var så dum at ho ikkje syns lova trengte å gjelde kvinner.
Sex mellom jenter blir dermed ikkje tatt alvorleg.
Ut frå desse premissene blir sex mellom kvinner ein litt sånn søt fantasigreie.
Eg har høyrt mange menn seie at det «ikkje hadde gjort dei noko om kona hadde hatt sex med ei dame».
Eg trur ikkje det handlar om «toleranse» eller «å vere open og trygg».
Det handlar, trur eg, om at han er viss på at ho treng pikken hans uansett for å verte tilfredsstilt. At jentesex mest er tull og moro, og ingen trussel mot pikkens overlegenhet.
Veldig fin post Virrevapp, godt den ikke kan brukes i semifinalen av Bloggidol!
Men er det tilfeldig eller er det et tankekors at det vel bare er damer som hiver seg på her og proklamerer sin bi-legning? Jeg mener, er det mer akseptert for kvinnene å kunne forelske seg i begge kjønn og fortelle om det enn det er for oss menn?
Nå sitter jeg igjen med en slags oj-da-følelse. Dette var jaggu en av de beste bloggpostene jeg har lest på lang lang tid.
Er det ikke ille når man innrømmer noe, og så blir møtt med «nei, dette tror jeg aldri i verden på, tøysekoppen»?
Jeg har selv opplevd det i andre sammenhenger.
Kent er heldigvis både relativt husren og grei i kosten så han er grei å ha med å gjøre han altså. Men hvordan folk sjonglerer to kjærester er mer enn jeg kan fatte – klarer meg bra med en 😀
Lene: «Da jeg var ung lærte jeg at de fleste er mer eller mindre bifile og at det bare er noen få i hver ende av skalaen som er 100 prosent hetero eller homo/lesbiske. Men det er kanskje bare en teori?»
Hvis det «bare» er en teori, så synes jeg det er en ganske fin teori som jeg synes alle skulle være enige om å tro på!
Kjempefin fortelling, forresten!
Som du vet har ikke jeg noen komme ut-historie.
Fra det øyeblikket jeg innså det selv har jeg vært komfortabel med det, og tenkte aldri et at det var galt eller unormalt.
Likevel føler jeg at jeg stadig må forsvare legningen min for andre. Og det blir på en måte samme som deg, bare omvendt.
-Jeg er omniseksuell. Jeg bryr meg ikke om kjønn, alder eller rase, så lenge det er menneske og attraktivt i mine øyne, sier jeg.
«Men du er bare sammen med gutter. Du er HOMO. Du er sånn sensitiv homo», sier venner av meg.
-Sensitiv? Ja, jeg har følelser. Og 99% av kjæresten mine har vært gutter. Det er fordi gutter er lettere å få, og jeg er kresen på jenter. Det gjør meg ikke homo for det, prøver jeg meg på.
«Men du snakker aldri om å slikke fitte eller hvor lyst på fitte du har!»
-Nei. Og du hører heller aldri meg snakke om hvor lyst på kuk jeg har heller. Oralsex på folks kjønnsorganer er en sexuell preferanse jeg ikke liker. Det er kanskje en normal sexlyst for deg, men det er fisting for fisterne også.
«Men, men…»
-Women, women.
Don’t label me unless you really know me.
Yeah, det ble langt, men jeg gadd ikke skrive egen blogg. 😛
Dessuten synes jeg at jeg kan ta opp litt plass i livet ditt jeg også. XP
Delirium: Haha- det holder med Kent? Det er nok jobb? Det er vel en grunn til at man bare har én kjæreste, alt annet hadde vært litt slitsomt ^-^
Røverdatter: Tusen takk! Og ja, det ble veldig kozy komme-ut-av-skapet-stemning her! Å si Gud et og annet alvorsord tror jeg er viktig, man må kjefte når ting blir for teit. Eller- som de sier i XKCD: «Jeg vil vil gjerne få komme med en feilmelding.»
Sexy Sadie: Ah, det var en fin kommentar.
Undre: Hahah- clearly! Det er ganske mange damer som ville vært mer tiltrekkende enn Ludvig Nessa, rett og slett. Ganske mange menn, også. De kristenkonservative mannfolka, altså. Rart de får formert seg.
Ingebjørg Sofie: Hei! For en utrolig fin kommentar, nå fikk du tærne mine til å krølle seg av fryd ^-^ Velkommen hit som leser og kommentator, jeg smugkikker herved og nuh på bloggen din.
Betty42: Takk! Ja- eller «Jeg er sammen med en mann, men det kunne like godt vært en dame» (c; Jeg tror vi klarer å viske legningskillene ganske godt ut med tiden, så folk bare blir kjærester og ferdig med det ^-^
Knallpost!
Om 10/15 år, tror jeg jenter sier: Ja, jeg er sammen med en dame, men det kunne like godt ha vært en mann.
Da er det større aksept for homofili/bifile.
Hei Virrvarr.
Jeg vil bare fortelle deg om opplevelsen min med bloggen din!
Dumpet tilfeldigvis borti den en litt for sein internettkveld.
Og jeg begynte å lese. Og lese. Og smile. Og lese mer. Og tenke. Og le. Og lese enda mer.
Det er personlig, det er interessant, det er innholdsrikt.
Det er befriende godt språk som både fungerer og flyter, og som driver leseren videre.
Og ikke minst er det ekte.
Takk for at du skriver og at du deler!
Røverdatter: Hæhæ! Enig!
Jeg føler meg utrolig kjedelig hetero her jeg sitter, men ærlig talt tror jeg det er større sjans for at jeg en dag forelsker meg i ei knakendes bra dame enn en kristenkonservativ mann. 😉
Det er deilig å være bifil. Da kan man konsentrere seg om mennesket og ikke om kjønn.
Jeg skulle nesten ønske at jeg kunne komme ut av skapet her jeg også, for det ser så koselig ut.
Selv om jeg også liker svigermor veldig godt, så er jeg uenig i den teorien hun nevner. Og tro meg: med så mange rare mannfolk rundtomkring, så jeg har kjent godt etter. -Og jeg er (dessverre?) veldig hetero.
Bra post, Virrvarr. Jeg har trua på at åpenhet (via f.eks. blogging) kan være med på å gjøre noe med fordommer og andre ulumskheter. Når det gjelder Gud så trenger også h*n å høre at h*n må skjerpe seg. Du er ikke alene om å ha tatt noen alvorsord innimellom. 😉
Vi trenger ikke låne ut Mr Jacksons bror til meg egentlig. Jeg kan gi ham til noen andre. Jeg har tross alt kjæreste allerede liksom 😉 og mer enn en klarer jeg neppe å holde styr på, selv med «verdens kuleste svigermor».
Undre: Tusen takk- jeg setter pris på det! Og ja- jeg tror på langvarige gjentakelser til det har sunket inn i alle mulige kriker og kroker i befolkningen. Holdningsendringer blir til sånn (c;
Frikke: Aww, takk skal du ha! Jeg tror likevel at mange sitter på vondere historier enn meg- å sprenge grensene for hvordan omverdenen forventer at du skal oppføre deg betyr sanksjoner..
Esquil: Jeg skjønner jo at det er deg, dummen ^-^ Og tusen takk, jeg tror nok at alternativ 1 er det enkleste å leve med av de tre om man er religiøs. Det var slitsomt å skulle mase på Gud hele tiden. Ellers- det er helt greit å røle i kommentarfeltet mitt, nesten uansett tema. Det er så koselig, så (c;
Livetleker: Ja, han må jo ha skjerpet seg? Det driver hvertfall å forbedrer seg betraktelig ^-^
Kristin: Veldig godt sagt- det er så vanskelig å innstille oss på nyanser, virker det som.
HHS og Delirium: Jeg har verdens beste svigermor! Hun har en sønn til som vi kan lodde ut, så kan han gå på rundgang- dermed kan alle være litt svigerdatter etter tur. Eller noe (c;
Ole K: Tusen takk og velkommen hit som kommentator ^-^
paul: Du er min favoritt-tysker any day!
Martine Votvik: Tusen, tusen takk- jeg tar det fjortisspråket til meg, jeg! Og jeg gleder meg til oppfølgeren på bloggen din!
radiohode: Liiitt håpløst, men du får poeng for å prøve (vi har jo poengsystem oss i mellom, etter det jeg har skjønt?)
Hanne: Ah, det ble jeg veldig glad for å høre. Jeg ser frem til oppfølgingsposten din!
Ane Merete: *bluss*
Tomas: Yay, det var kanskje den beste kommentaren på posten så langt. Du er en flink leser- heia historier uten høydepunkt!
Frøken Makeløs: Ah, takk for det! Gøy å høre at det funket selv om det ble megalangt.
Tja- jeg vet ikke om det er så stress å kysse damer bare for å imponere er så innmari galt. Du gjør det hvertfall mer «normalt» å kysse på hvem det skal være. Jeg tror ikke alle mine festklinigser med menn har så mye følelser bak seg heller…
Enig med flere her, både de som applauderer og de som sier det er den lengste bloggposten de har gledet seg over noen gang (eller eh, noe i den retning).
Dessuten har jeg (fra mine homovenner) hørt samme teori som svigermoren din, nemlig at de fleste av oss er mer eller mindre bifile og at det strengt tatt kommer mest an på hvem man møter på sin vei om man ender opp med en kvinne eller en mann. Jeg tror nok jeg hører til den ganske så heterofile enden av skalaen – og den gangen jeg kysset en jente handlet det nok mest om å imponere gutta. Sånn sett var jeg kanskje med på å styrke den generelle oppfatningen om at bifili bare er «på liksom»? Hm.
Anyways, takk for glimrende post om viktig tema! 🙂
Ikke sant det Avil skrev oppsummerte så bra. Eller egentlig dere begge to, spørs om det ikke blir noe blogginnlegg, men jeg har begynt å skrive til boken din om ikke annet 😀
Klart man forstår mammaopplevelsen! Den kommer nok til og med før Gud.
Veldig fin post, Virrvarr, selv for en som ikke har opplevd noe sånt selv. Men jeg lever også etter det som blir sagt lengre opp her, det viktigste er ikke hvem man elsker men at man elsker. Jeg er for kjærligheten.
Dette er det fineste kommentarfeltet jeg har hatt, tror jeg. Aw, jeg er så glad i dere alle sammen. *dulter i generell rettning*
Vi tar kommentarene sånn nesten systematisk, vi.
Minneapolise: Tusen, tusen takk! Hopping er det beste! Ellers- velkommen ut av glasskapet i kommentarfeltet mitt, det virker som om du er i godt selskap her (c; Jeg tror også mørketallene for det å være bifil er store. Det er lettere å «bli hetero» eller «bli lesbisk» på den skalaen, kanskje særlig fordi både hetero-folk og homo-folk har fordommer mot bifile/halvbi/biseksuelle og alle andre som bare er «litt av hvert».
Jeg tror det er enklere å opprettholde en distinkt bås…
Avil: Tusen-tusen takk for fine kommentarer! Hurra for dulting og komme-ut-av-skapet-i-kommentarfelt-skriving og et langt nesten-innlegg som kan leses for seg selv. Lag en bloggpost og jeg skriver under på den. Du oppsummerer og setter ord på mye jeg har tenkt selv. «Er du lesbisk eller er du bifil?» har mange spurt meg tidligere, og det var inneforstått at lesbisk was the real shit. Det gjorde ikke følelsene jeg hadde for andre jenter mindre viktigere når de var der.
*smask* Du sier så mye fint her!
Delirium: Heia deg! Blogg i vei og skriv til boken, jeg gleder meg masse ^-^ Og ja- det der med at man må overbevise folk om hvorvidt man er til å stole på som bifil er et slit. Jeg har hatt mye rare GS-diskusjoner pga det. Avil oppsummerer bra her, dog. *dult*
Petter: Ah- tusen takk! Denne kommentaren ble jeg utrolig glad for! *klemmepåpetter*
Kjellemann: Kloke ord fra deg, Kjellemann! Og velkommen hit som kommentator (c;
Harald: Ah, dette var et fint innspill. Moro at du likte totalkonfrontasjonen min med Gud. Helt enig med deg om Paulus. Jeg tenkte mye samme baner selv da jeg grublet gjennom dette. Du er favorittteologen min om dagen, rett og slett.
Engeline: Takk, rett og slett.
Martheglad: Bah, jeg ble så glad for de fine tegneseriene, så! Og ja- temaet har kommet opp, men det kom ikke mye positivt ut av det. Det virker som om det er vanskelig å få noen til å skjønne noe med mindre man har en kjæreste av samme kjønn folk må forholde seg til. Danny er jo veldig lite dame (c;
HvaHunSa: Klemmer tilbake! Og det er helt greit å bli forbanna av intoleranse og tøys. Som en venninne av meg brølte til en homofob fyr: «Du er mot at folk er glad i hverandre, du! Det er mye du kan være mot her i verden, også er du mot akkurat dét? Hallo? Krig og atomvåpen, lizzom!» Det er fortsatt mitt favoritt-svar ^-^
Eugenie: Tusen takk! Og det er godt å få være en person, ikke en representant for en kategori, samme hva kategorien går på.
Lene: Du har en så fin sønn, vettu! Jeg har også lest den teorien, men den er litt vel unøyaktig. Om du er helt lesbisk, men har levd i et ekteskap med en mann i mange år uten å skille deg, vil du plasseres som svært heterofil på den skalaen, fordi den baserer seg på seksuell erfaring, ikke preferanse.
abre: Tusen takk! Og ja- det er fordelen med å være ung og dum og tenke selv- du har ingen fasit og bryr deg ikke om hva andre har tenkt!
Det var mange kommentarer og jeg er fremdeles feber-dyret. Så jeg svarer resten litt senere når jeg har sovet litt.
Det ER merkeleg at folk vil ha bifili til å vere:
1. Ein fase.
2. Teikn på at ein ligg med kven som helst.
og endå verre
3. Teikn på at ein er psykisk ustabil.
Den siste der har eg diskutert alt for lite med kollegaer, men det er nok fordi teorien kjem så sjeldan opp i praksis. Men det er, i alle fall hos eldre psykiatere, ein temmeleg fastspikra tanke at når eit ungt menneske er bifilt betyr det at ein ikkje har «ein kalr seksuell preferanse» = «ikkje ein avklart seksuell identitet». Dette med å mangle «ein klar mental strategi» i diverse sammenhenger (til dømes om ein «pleier å dele idear med andre før ein er ferdig» eller «først deler med andre når ein har jobba med eit prosjekt så lenge at ein er sikker på at det er bra») handlar jo om at det kostar ein meir å alltid skulle vakle mellom forskjellige måtar å tilnærme seg verda på, og det er mindre strevsomt å ha ein fast tendens, og då er den eine like god som den andre.
Problemet med å overføre denne type teori til seksuell «legning» er at det rett og slett ikkje duger.
Når eg møter Kari eller Ola er det faktisk heilt uinteressant kva legning eg har.
Enten liker eg Kari, eller så liker eg ho ikkje, eller så syns eg ho er interessant, men litt sympatisk, eller så syns eg ho er hyggeleg, men keisam, eller litt arrogant eller litt rar eller litt…ja, du skjønar. Det er ei nærast uendeleg vifte av muligheter for kva eg syns om Kari, fordi våre relasjonar til andre, og våre kategoriseringar av andre er så avanserte.
Ein veldig, veldig sjeldan gong hender det at eg møter nokon eg blir forelska i. Det er ein av dei minst viktige parametrane i mine møter med andre, fordi det skjer så sjeldan. Eg treng ikkje lure på om eg er forelska i alle eg møter, like lite som hetero-Tom treng lure på om han er forelska i alle damer han møter. Det skjer sjeldan, men når det skjer, er ein like lite/mykje rusta til å takle det uansett legning.
Eg har høyrt fleire historiar om kvinner som «alltid har vore hetero», men som ein einaste gong i livet er blitt forelska i eit anna menneske som var kvinne. Og då hender det at ein begraver kjenslene, men det hender også at ein blir kjærast. Kona til Kim Friele har vel ei slik historie, om eg ikkje husker feil.
«Usikkerhetsmomentet» som det å vere bifil innebærer er i mine auge svært lite og underordna i eit menneske sitt møte med omverda.
Grunnen til at det er så utruleg viktig å få «rydda opp i dette» (det er inntrykket eg har frå samtalar med monofile frå begge leire) handlar om ei førestilling om utrygghet.
At den bifile kvinna alltid vil sakne ein pikk om ho giftar seg med ei dame. Eller alltid vil sakne jentesex om ho giftar seg med ein mann.
Som om gifte heterofile aldri saknar noko, eller risikerer å bli forelska i andre.
Eller gifte homofile.
Evnen til å vere monogam heng ikkje saman med legning i alle fall, såpass kan ein jo berre lese litt skilsmissestatistikk for å vite.
Og ein har ikkje lettare for å forelske seg om ein er bifil. Eg har då møtt monofile som forelskar seg i annakvart menneske dei møter.
Og eg har møtt monofile med store vanskar med å forelske seg.
Begynner dette å bli ein eigen post, snart? *ler*
Fin historie! Lengste bloggposten jeg har likt å lese.
Morsomt med trettenåringens ideer om folks reaksjoner! Grusomt for deg den gangen, selvsagt, og typisk for trettenåringer.
Liker faktisk de «tamme» versjonene jeg, de folk har opplevd som ikke gjør verden klarere, men som blir en del av et litt rotete liv. Du har skrevet en av de beste tam-vesjonene jeg har sett. Takk!
Kudos!!
Fantastisk skildret. Jeg kjenner at jeg må skrive en oppfølger på denne posten. Men inntil da: applaus.
*vinke tilbake til Delirium og resten av bi-klubben* 😉
Hadde det ikke vært helt feil hadde jeg sagt at du har baller. Men det blir vel bare håpløst? 🙂
OMG! 0_0
Se hva du får meg til å gjøre, du får meg til å snakke sånn fjortis-chatte-språk. Mann altså!
Så utrolig bra skrevet, og så utfyllende og langt, uten at det ble kjedelig eller anstrengt.
Når det gjelder mitt eget nåværende bloggprosjekt så syntes jeg i utgangspunktet at jeg skrev litt magert om heterofilien. Men den er jo litt kjedelig satt for seg selv. Jeg kommer nok til å skrive om homofili neste, men jeg gleder meg mest til å skrive om bifili. For bifil kan også bli en drøy bås og svelge, og en vanskelig bås å unngå.
faen ta dem alle sammen, jeg blir da ikke forelsket i pikker eller pupper…
Altså, jeg trodde de fleste hadde en eller annen gang i løpet av livet sitt enkelte bifile tanker jeg. Bortsett fra homofobe gutter da selvsagt, de hadde vel heller sjøldaua, enn å innrømme noe.
Jeg vet f.eks. at jeg er næremest 100% heterofil. Og grunnen til at jeg vet det, er jo fordi jeg har prøvd det motsatte, for mange år siden. Det var interessant, men ikke noe som varte, og ikke noe som har fristet siden. Veldig uproblematisk, veldig ufarlig. Jeg hadde ingen «komme ut av skapet-seanse», men jeg har aldri løyet om det heller. De som har spurt, har fått svar. De som har spurt bare for å kunne velte seg i pikante sexhistorier, har jeg derimot ledd av, og forøvrig oversett.
Stå på, modige pike! (Jeg prøver å virke gammel, erfaren og klok)
Avil: Driver du også og kommer litt ut av skapet hos Virrvarr :oD Dette er jo ganske hyggelig (*Vinke til Minneapolise også*).
Det er sant at jeg tenker på å skrive eget innlegg altså, men det kommer sikkert til å ta en stund til 😉
Avil: Hjelp! Det er smittsomt! 😉
Jeg har litt samme teori som Lene, men det er godt mulig det bare virker naturlig for meg at alle er som meg, og det er jo ikke sikkert.
Oi, minnea. Endå ei. Jøss. Komme-ut-på-nett-hos-Virrvarr.
Delirium: I dag blir du dulta fordi du driv og kjem ut av skapet i andre sine kommentarfelt. 😉
Eg er gift med ein mann, og har flytta tilbake til heimstaden min i lag med han og ungar og heile A4-pakka. Og blåggen min blir lest av masse folk som bur her. Så det er litt lettare å lekke litt her og der, framfor hos meg sjølv. Og det sit liksom fast der.
Jeg tror mørketallene for bifile er større enn for homofile. For det første pga holdningen at man er enten eller, at sier man bi er man egentlig homofil men ikke klar for å innrømme det osv. For det andre er det så mye enklere å bare holde det for seg selv. Man velger ikke nødvendigvis bort å kunne være lykkelig forelska om man ikke kommer ut.
Å være halvbi er ennå enklere å holde for seg selv, mens fordelen med å komme ut er mindre. Og så er det ennå vanskeligere for folk å skjønne. Selv min veldig åpne mamma synes det er rart.
Selv bryr jeg meg lite om hva folk tenker, men når resten av familien bor i en knøttliten bygd hvor sånt fort blir årets snakkis, så blir det like greit å ikke rope for høyt.
Men jeg kan komme ut av glass-skapet mitt her 🙂
Jeg har alltid trodd at man forelsker seg i personer, og ikke i et kjønn. Jeg hadde nok forelska meg i en gutt, hadde jeg møtt den riktige først.
Veldig bra skrevet! (og fantastisk kommentar til Gud; jepp, er han ikke enig, så får han jammen skjerpe seg) 🙂
HvaHunSa og Delirum: Jeg må jo innrømme at jeg liker de siste innleggene deres. 😉
HvaHunSa: Nei, jeg sliter også litt med å finne ut hva slags glede folk får av sånt.
Jeg liker også svigermoren til Virrvarr. Jeg satt og tenkte på det i sted at hun ruler!
Synes dette var utrolig fint skrevet, virrvarr, og ikke minst tøft gjort.
Bifil er den ‘glemte’ filen, fordi folk flest liker at ting er svart/ hvitt, enten/ eller og det blir problematisk når ting blir grått, tusen farger, midt i mellom.
Delirium: Sånt skjønner jeg ennå mindre av, hvilken interesse ligger bak folks behov for å snevre inn livet til andre? Eh? Kan man ikke like både sommer og vinter liksom?
Forørvig er jeg litt avstandsforelsket i svigermoren til Virrvarr. Hvis hun trenger en dattervikar, så stiller jeg opp sporenstreks 😀
Red. er i dette tilfelle esquil.
det kunne vært iversen. og jeg kunne benyttet anledningen til å la iversen fortelle om sitt skjulte liv som bifil. men nei, min legning for å tøyse og tulle med fake-nick er ikke samfunnet klart for. folk får fx. fortsatt ikke lov å gifte seg under falsk navn. nå røler jeg. beklager dette.
Det var da en aldeles nydelig tekst, Virrvarr. Og tenk så flott at Gud hørte på irettesettelsen din. Det er det jeg sier, det hjelper å si til folk (guder?). For hvis du spør eldre homofile og bifile, så kan de fortelle at verden tross alt har blitt et lettere sted å være for dem. Hmrf, – ja, Norge i hvert fall, og i det rette miljøet, og (gulp), vel – tross alt!
Noen ut av skapet-historie har jeg ikke å by på, for jeg er ekstremt høyrehendt og ekstremt heterofil. Det gir kanskje færre muligheter, for da kan man for eksempel ofte bare bruke den ene hånden når man trenger to, – men det går bra det også.
fascinerende lesning 🙂 flink er du
selv foretrekker jeg alternativ 1.
Så bra lesning, Virrvarr! Og trist å lese om de kvalene du har hatt og motbøren du har fått.
Jeg er overbevist om at det er maaaange flere som er bifile enn man vil innrømme idag. Man blir tiltrukket av en person, ikke et kjønn 😉
[…] synes også du skal lese Virrvarrs glimrende “Ut og inn av skapet”-post. Jeg blir så glad av den dama!! Selv om det er seriøse tema og av og til triste minner hun […]
HvaHunSa: Du vil bli overrasket over hvor mange som ikke har problemer med hverken hetro eller homo, men som har problemer med bi. Jeg har hatt så mange diskusjoner med «joda, jeg forelsker meg i både gutter og jenter, jada jeg har hatt sex med både gutter og jenter, nei – jeg vil ikke ha sex med alle jeg treffer, at jeg er monogam og måttet overbevise folk om at det ikke er en fase».
Avil: *dulte tilbake* Hmm – vi dulter en del gjør vi ikke 😀 Hvorfor dultes jeg i dag?
Oh, R.E.S.P.E.K.T., Virrvarr!
😀
Takk for at du deler historiene med oss som sitter på utsida og prøver å skjønne hva som skjer på innsida av historier vi ikke har levd selv!
At kjærlighet og begjær skjer mellom to av samme kjønn og ikke mellom to av forskjellige kjønn, gjør det virkelig ikke til noe annet. Jeg tror det hjelper at man gjentar det, for da sprer memeet seg og så slutter kanskje flere å tro på at det er noen forskjell.
Fin skildring!
Likte spesielt ditt alternativ 3. Tror ikke jeg har sett den før.
Bra Ida! Godt skrevet og beskrevet.
Jeg sier som jeg sa en gang til deg: «Jeg synes det er nokså kult at du falt for sønnen min, når du kunne ha falt for så mange av begge kjønn.» 😉
Da jeg var ung lærte jeg at de fleste er mer eller mindre bifile og at det bare er noen få i hver ende av skalaen som er 100 prosent hetero eller homo/lesbiske. Men det er kanskje bare en teori?
En kjempefin post Ida (virrvarr). Jeg er fast leser på bloggen, selv om jeg ikke kommenterer, så leser jeg. Og nå må jeg bare si at dette var utrolig bra lesing. Har nok ingen slike historier å komme med selv. Hvilken legning folk måtte ha, bryr jeg meg slett ikke om, for jeg ser mennesket, ikke legningen. Akkurat på samme måte som jeg vil at folk skal se meg, og ikke hun som ser dårlig eller hun med førerhunden.
Delirium: *dulte*
Nydelig, modig, nært, innsiktsfullt og ærlig skrevet.
Og så skjønner jeg for mitt bare liv ikke at det fremdeles, for enkelte, skal være noe annerledes med homofil kjærlighet enn heteroseksuell. Selv så ser jeg ikke legning som noe annet en noe som kan hindre meg fra å få en helt spesifikk type på kroken, er han homse, så er løpet kjørt for meg.
Ellers er det da revnende likegyldig hva folk har av seksuelle preferanser!Jeg aksepterer ikke forskjellsbehandling basert på legning. Sånt gjør meg forbanna, så jeg skal avslutte her, før jeg sier dumme ting.
Klem!
Så her stapper jeg deg full av ut av skapet-tegneserier og så viser det seg at jeg driver deg til blogging. Oh huff a mei.
Men har det kommet opp mellom deg og familien i mellomtiden mellom den første gråtepraten og nå?
Jeg blir idvis overraska over hvor mange av mine bifile venner som har prøvd å ta praten en gang, blitt forsikret om at det nok er en fase, og som kommer frem til at den egentlige praten ganske enkelt må vente til de evt møter kvinnen i sitt liv.
Ida, Ida. Det var vakkert, virkelig og en smule vondt. Jeg tror du har fått et nytt «blant de beste jeg har skrevet»- innlegg. Godt jobbet.
Denne posten skal jeg anbefale til alle jeg kjenner.
Som presteolog falt jeg selvsagt spesielt for skildringen av måten du gikk i dialog med og irettesatte Gud på. Forbilledlig! Men det var sterkt å lese resten også. Tenk at det skal være så fordømt vanskelig å være ærlig og sann!
(Jeg for min del tipper Paulus formulerte seg litt i skarpeste laget et par ganger og at Gud er klokere enn Paulus. Det er så mye finere å tenke sånn enn å på død og liv måtte la livet være styrt av de hissigste tekstlinjene i Romerbrevet. Da kan man jo ikke ta inn over seg sånne nydelige tekster som den du har delt med oss her, om hvordan livet faktisk er.
Eventuelt kan man jo gi bæng i Gud og Paulus, da, og avslutte hele «lese livet og gudstroen i lys av hverandre»-prosjektet. Det er jo også en mulighet. Jeg mediterer litt over den muligheten hver dag. 🙂 )
Det viktigste er at du elsker – ikke HVEM du elsker..
Nydelig lesing!
masse klem fra Kjellemann 😉
Så flott historie, Virrvarr. Skikkelig bra skrevet. Du er tøff som er så åpen om dette. Når man vet at noe er riktig selv har alle andre bare å både innfinne seg og repektere sånt.
Fine Ida-damen. Helt perfekt og nydelig skrevet!
Som minner meg på at jeg har masse å skrive til deg og boken din 😀 Og så får vi se om jeg med mitt heterofile dagligliv er modig nok til å blogge selv. Den har sittet fast lenge i halsen den bloggposten uten å komme ut. (jeg ser at jeg driver og kommer ut av skapet i bloggeverden i kommentarfeltene til deg og Guri i stedet *le*)
Dette er den beste ut-av-skapet historia eg nokonsinne har lese.
Tusen, tusen, tusen takk.
No skal eg berre grine ein skvett. Og lese den eing gong til.
Åhh, nå hopper jeg opp og ned i sofaen fordi jeg er så fornøyd med deg og bloggen din! 😀
Hvorfor er det så mye vanskeligere for folk å forstå at man kan like begge kjønn, enn at man liker det motsatte av det som er «vanlig»?
Det har jeg aldri skjønt.
Og hvorfor skulle noen fake å være lesbisk om man ikke liker jenter på den måten?
Jeg kommer nok tilbake med lengre kommentar i morgen, sovetid nå 🙂