Jeg prøver å ikke emoblogge

Jeg skriver om ordentlige temaer, jeg. Om dagsaktuelle problemstillinger, om filosofi og teori og om situasjoner fra livet mitt som kan oversettes til generelle temaer med interesse for flere enn meg. «Dette er alkoholisme sett med utgangspunkt i meg selv» «Dette er voldtekt med utgangspunkt i mine egne erfaringer.» Jeg blogger sak, ikke følelser. Er følelsene der, er de virkemidler.

Ellers er følelsene mine notatbokstoff, de tyter ut i samtaler med gode venninner jeg ikke har sett på alt for lenge, de er ikke en del av den offisielle-Virrvarr-versjonen. Følelsene mine er i konstant utakt med livet mitt, de er kakefyllet du ikke får se gjennom utstillingsvinduet, du ser bare marsipanlokk og sukker-blomster og sjokolade. Livet mitt er et delikat konditori med ganske bitre, pene kaker. Jeg holder følelsene privat, ofte helt privat.

Skal jeg prøve å si noe om følelsene, blir det bare emo-blogging på dere. Dere vil ikke lese innlegg på innlegg om at huden min kjennes ut som om den består av nesle og isolasjonsmateriale, at jeg brenner-svir meg når jeg er nær ting. Det er begrenset hvor ofte jeg kan si at jeg har slukt barberblader og piggtråd, at det er krig i kroppen min og at jeg er redd for lyden av mine egne skritt når jeg går hjem.

Det var verre før. Jeg står på fast grunn, jeg selvdestruerer ikke lenger. Jeg ser gjerne humoren i det. Jeg har pleid å ha et lager av smertestillende gjemt under rusk og rask på badet; en selvmords-startspakke til en regnværsdag. Nå har jeg hatt så mye influensa og drit at jeg har spist opp hele lageret i febernedsettende øyemed. Jeg har ledd godt og kynisk mens jeg har tatt de siste pillene for å fjerne hodepinen min, jeg har spist selvmordspillene for å kunne leve livet mitt normalt. «Jaja, du har det ikke såå grusomt» har jeg sagt til speilbildet mitt, gjort kål på de siste pillene og satt meg ned med pensum og bokskriving.

Likevel- det er først den siste tiden jeg har skjønt gleden ved å selvdestruere. Å gi slipp og la seg falle ut i despreasjon, i rus, å gi slipp på kontrollen, å ikke kjempe i mot når ting går i nedoverbakke er befriende. Det svir å forsøke å bremse, det gjør vondt å ha kontroll. Istedenfor å gi seg undergrunnskreftene i vold, må du kjenne på hvordan du ha det, holde deg fast i smerten og tvinge hodet opp over overflaten. For første gang på lenge blir jeg skikkelig lei meg. Og det er jeg for det meste av tiden. Et stort, mørkt tjern med «trist».

Tankene mine går ann å si høyt, tankene kan skrives ned, utgis i bokform, videreformidles. Og likevel er de bare en liten, liten del av dagen min.

11 kommentarer om “Jeg prøver å ikke emoblogge

  1. Hei.
    jeg synes det er prisverdig at du har en så interessant blogg og ikke en emoblogg, selv om du har mye du bærer på. På en måte er det nok godt å få det ut hvis man har mye vondt i seg, på en annen side kan det gjøre vondt verre at så mange plutselig har adgang til dine mest private følelser. Har egentlig ingen råd til deg, for alle må finne ut hva som fungerer for dem for å holde seg på overflaten (selv fant jeg ut at å trene 3-4 ganger i uka var særdeles effektivt for å holde ekle deppetanker unna). Men som en oppmuntring vil jeg gi deg en link. En mann i Chicago var så fornøyd med beskjeden han fikk i en fortune cookie at han har laget en nettside dedikert til den. Jeg smilte i hvertall da jeg så denne. 🙂
    http://www.thebestfortunecookieever.com/
    Håper du får en fin dag.

  2. Godt du ser litt humor i det hele, Virrvarr.

    Husker før, jeg hadde med meg «pille-kittet» overalt, særlig hvis jeg skulle overnatte steder – bare sånn for sikkerhets skyld. Det var noe trygt i det, men samtidig litt komisk og mest av alt trist.

    Jeg er jo frisk igjen nå, men var med på en undersøkelse for et par uker siden, sånn post-all møkka-undersøkelse. Legen spurte om de samme rare tingene de pleide å spørre meg om før (har du i løpet av de siste 14 dager kunnet lese andre mennskers tanker uzw…). Jeg svarte helt annerledes på det meste nå, og jeg føler meg annerledes, har det bra og trives med det meste. Men, haha, så spurte han om jeg fortsatt hørte stemmer etc, og da svarte jeg at «ja, det gjør jeg jo sånn fra tid til annen» – og blikket hans (legens) ble brått annerledes, og jeg forsøkte bare å si at det trenger ikke være så ille det, altså

    – og at det helt går an å fungere helt fint utenfor boksen av mainstream.

    Det virker det som du klarer godt også, virrvarr.
    Takk for litt emoblogging i alle fall 🙂 Og her fikk du en semi-emo-kommentar attpå.

  3. Man har rett som det er mange triste dager i det man kaller livet. Blir det for jævlig pleier jeg å minne meg selv på at det sansynligvis er verre enn jeg tror, også går det bedre på en eller annen skrudd måte. Moderate doser av destruktiv adferd frigjør plass (psykologisk spillerom) til å bygge noe nytt senere. Og EMO er det ikke. (Jeg har for øvrig ikke skjønt den der EMO greia med å være trist for klesstilens skyld.) Fjortiser driver med sånt 🙂
    Opp med hodet kamerat, en vakker dag skal dere røde gjennomføre revolusjonen vet du! 😉
    Også skal vi Frihetlige Sosialister (Anarkister) sprenge partikontoret deres, og la grasrota styre 😉

  4. Viljar sa: Blir det for jævlig pleier jeg å minne meg selv på at det sansynligvis er verre enn jeg tror, også går det bedre på en eller annen skrudd måte.

    Så bra 🙂 Slik har jeg tenkt noen ganger også og underlig nok hjelper det visst.

  5. Jeg liker aa lese enten du emoblogger eller sakblogger, jeg. Just for the record. Og min erfaring med undergrunnskreftene og trist, som du kaller dem, er simpelthen at naar du proever aa ha kontroll og ‘styre’ dem, kommer de igjen og igjen og vokser fra gang til gang. Naar du slipper kontrollen en gang, er de mindre neste gang de kommer – og noen av dem kommer ikke tilbake. Jeg haaper du ogsaa faar gjort deg lignende erfaringer; men paa din egen maate og i ditt eget liv og din egen kontekst, selvfoelgelig.

    Noen ganger hjelper det aa slippe ting frem i lyset, saa ser man at de i virkeligheten kanskje er mindre enn det skyggende de tidligere skapte skulle tilsi:)

  6. Det ligger en del følelser i saksposter også. Men det er ikke like lett å få øye på, siden man ikke sier det direkte.

    Jeg bare nevner det. Hvorfor aner jeg ikke 🙂

  7. Du skriver så bra, Virrvarr. Du er så flink med ord! Dette har jeg sagt før, men en god ting kan ikke sies for ofte.
    Du får alt til å høres interessant ut, så om du hadde skrevet et innlegg om hvordan huden din føles, er jeg sikker på at det også hadde blitt bra og veldig spennende for oss å lese 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.