Det finnes en kvinne som forfølger meg. Hun dukker opp i de underligste tidspunkt og henvender seg til min masochistiske side; den forsiktige, underdanige siden som gjør at jeg ikke greier å si «nei».
Hvordan ser hun ut? Mørkhåret, lys brun hud, gebrokkent norsk. Jeg er usikker på om hun er fra syd-amerika eller øst-europa eller begge deler. Hun diskuterer ikke. Hun kommanderer.
Hun skal ta blodprøve av meg på legevakten. «Jeg svimer bestandig av!» sier jeg. «Kommer det til å gjøre vondt?» De fleste blonde, forsiktige sykepleierne pleier å smile og si at det bare er et «liite stikk».
Hun derimot. Langt ifra. «Klart det gjøre vondt, jai stikke jo holl i dai!» sier hun, og tar et godt grep om armen min. Og jeg skjønner at det er for sent å snu.
Hun jobber i butikken når jeg skal kjøpe jeans. «Hvordan tro do at do kommer til å se bra ot om do stappe den STORA RUMPA di neddi den lille buksa der? Vi finne buksa som passa din STORA RUMPA!» Jeg kjøper lydig buksen hun plukker ut til meg.
Idag var hun frisør. Jeg skulle bare spørre om hun hadde noe ledig, men hun så på meg og sa: «Jai ser do trenge klippa dai, do ser jo ikke ut!» Så tok hun meg i armen og plasserte meg i frisørstolen.
«Do har tjokka hår og bollekinn- jai vet hva vi skal klippa!» Hun tok håret mitt i et jerngrep og klippet som en gal. «Do må komme i morra og farva håret, skjempastygt!» Hun roter i nakken min og ser på etterveksten, de falmede, røde stripene.
«Jai jobba som frisør i 18 år, jai vita hva som do kle. Do sitta stilla, jai klippa dai!» sier hun oppmuntrende når jeg forsøker meg med et spakt forslag.
Hun lugger, hun er brutal, hun er uforsiktig, men det spiller ingen rolle. Jeg lar henne holde på, hun er sjefen.
Og det blir fint. Veldig fint. Det går fort, også.
«Jai må fiksa dina øyenbryn! Do se ut som buskdama! Jai bli gal av å se på dai!»
Før jeg får sagt noe som helst, er hun oppe i øyenbrynene mine med et barberblad og skjærer dem til. Jeg ser ut som et nytt menneske når jeg ser meg i speilet.
«Sånn! Do væra ferdig! Do komma til mai i morra, farva hår!»
Så jeg kommer nok til å gjøre som hun sier. Jeg gjør alltid som hun sier, enten hun er butikkdame, sykepleier eller frisør. Jeg håper ikke jeg møter henne som telefonselger, tigger eller noe i den stilen. Jeg kom til å bli nødt til å gi henne alle pengene mine uten å mukke.
Neste gang håper jeg at jeg treffer henne som instruktør på treningstudioet mitt, jeg kommer til å være fitness-queen når hun er ferdig med meg.
19 kommentarer til “Knusende ærlighet, brutal overmakt”
Jeg elsker disse stora-rompa-damene dine! Det er nemlig noe sånt som må til for å få meg til å lystre, mot andre er jeg bare egenrådig 🙂
HvaHunSa’s last blog post..Forsvarsskrift fra en streiting
Hmm…
Jeg lurer på om det er bare denne superfrisøren som jobber akkurat der eller om jeg kan risikere å støte på noen andre?
Jeg har nemlig ikke klippet meg hos frisør på ca. tusen år og aner ikke hva jeg skal si når de spør hva jeg vil.. så dette høres perfekt ut for meg 🙂
Sif – som var der borte og kikket inn vinduet her om dagen 😀
Dette er en test 😀
Jeg har samme hår som Minneapolise. Veldig tynne, men innmari mange hårstrå. Mitt er umulig å gjøre noe med annet enn å la det henge der… men det gjør seg med en klipp (noe som minner meg på at det trenger jeg noe sykt nå). Tror ikke jeg hadde turt å bruke frisøren du skriver om her, for jeg VIL IKKE klippe meg kort igjen. Ble tvangsklippet nok som barn. 😉
Store rompa-damene er nyttige, men guri så brutalt. Uansett, jeg veit jeg har stor rompe, så kanskje jeg burde dratt dit og fått hjelp med å finne en bukse som passer bra på meg. 🙂
Artig post å lese!
Uuuuh… Jeg hadde faatt angst av dette. De maa gjerne tenke og synse hva de vil, men det er jeg som bestemmer over meg! Og den gir jeg ikke slipp paa.
Kanskje er det godt at vi er forskjellige 😛
Huff – det der med øyenbrynene! Lå i stolen hos ei dame i Riga i sommer, en bitteliten hudpleier uten de store engelskkunnskaper. Your eyebrow – to big. Så viste hun med fingrene. Flere cm. Hennes egne var bare noen smale streker som sikkert var tegnet på. På med voks, og vips – vips. Your eyebrow – smaller. Takk.
Det høres kjekt med en frisør som kan sakene sine:)
Jeg tør ikke gå til frisør mer, jeg. Blir like misførnøyd hver gang, så jeg tar like greit saken i egne hender.
Hadde vært artig å treffe på en av disse damene, men det er stor fare for at jeg hadde gjort som Anja…
Noen ganger greit, men møter jeg på folk som er så “mye på en gang” i helsevesenet får jeg noia…..
Hehe, syntes det hørtes mistenkelig kjent ut ja. Hun er veldig hyggelig da. Og flink. Samt stort pluss for at hun gir fin klipp for under 300 kr. De fleste stedene mine venninner går her i Oslo er det ikke mulig å gjøre noen ting uten å måtte ut med minst en 500-lapp…
Finfin historie det der, Virra! En velsignelse i forkledning. Det må være deilig å gi seg over til slike kyndige og myndige mennesker, som gjør sveisen din såå mye bedre.
Jeg treffer ikke så mange slike kvinnfolk, dessverre, men jeg mistenker at kona mi er ei av dem. I går sa hun foreksempel: Jeg tar barna i dag om jeg får jobbe på søndag. Eller forresten: jeg skal jobbe på søndag uansett, så du kan gjøre hva du vil.
Jeg er fryktelig glad i henne, selvsagt.
Hmm, men jeg er ikke mye tøff når søte svenske ekspeditører synes de dyreste jeansene jeg prøver er “såå snygga på dig, just va du ska ha, tycker jag!” Da blir jeg både blakk og veldig glad (og buksene er veldig fine, altså). Så kjeft på Virrvarr, smisk med Anja og du skal leve lenge i landet og ha en relativt stabil inntektsflom.
Anja: Du er en bedre anarkist enn meg. Og ja, de STORA ROMPA-damene er groteskt ærlige og veldig konstruktive. At du ikke hører på dem når det kommer til hårfarve, skjønner jeg godt. Du ser knall ut med det røde håret 😀
Delirium: Det er så greit, for de har som regel rett, også! Du kan lene deg tilbake og skjønne at det går bra ^_^
Rullerusk: LOL! Ja, det er der- vi har samme frisør! Jommen er hun kul
Sopp-kommentaren var fantastisk!
Ingvild: Woho! Velkommen som kommentator hos meg! Kult du også klipper deg der. En ikkepratsom frisør? Hm, mindre stress, ja…
Minneapolise: Krøller og bollekinn? Du ville blitt en helt ny person 😀
Eugenie: Kort hår tørker fort, vettu (c;
Jeg har venner med det nydeligste krøllene du kan tenke deg som ønsker seg stritt hår, jeg ser på det som en form for galskap, de mener det samme om meg som vil ha krøller.
Mitt tar forresten også evigheter å tørke, jeg har flere hår enn folk flest, men hvert hårstrå er sykt tynt.
minneapolise: og vi som har tykt, ønsker oss tynt. I alle fall jeg, for mitt tar 4 evigheter å tørke 🙂
Jeg har alltid ønsket meg tykt hår og rundt ansikt, aller helst tykt hår med litt krøller. Sannsynligvis fordi det er det motsatte av det jeg har.
Rullerusk:
Hehe det er min frisør. Hver gang har hu denne intense lysten til å klippe håret mitt kort. For jeg kler visstnok ikke langt hår. Og stort sett gjør jeg som hu sier og merkelig nok blir jeg fornøyd.
Virrvarr: Jeg også møter de. Noen ganger så liker jeg de bedre enn de som ikke si noe særlig. Men det kommer jo helt an på situasjonen…
Haha, du var ikke tilfeldigvis i Fredrikstad hos damen som holder til ved siden av reisebyrået litt bortenfor Glade Hjørne? jeg var hos henne på lørdag nemlig. Ikke før jeg har satt meg i stolen sier hun “Do ser jo ot som en sopp!” (Jeg har veldig tykt hår som har vært skinna og nå holder på å vokse ut så det står rett ut). Jeg sa bare “Eh ja, kan du gjøre noe med det?” Så hun klipper i vei og så spør hun om hun skal ta mer ved ørene også for “det ser jo ikke bra ot da”. jeg nikker enig og resultatet blir veldig flott. Men i det jeg tror jeg er ferdig sier hun “Jeg gjøre dine øyenbryn?” på en måte som gjør at jeg bare må si ja og hun drar fram en skummel knivlignende sak. Etter at hun har tatt det ene ser jeg meg i speilet og sier smilende at jeg jo ser fryktelig ironisk ut med et øyenbryn sånn hevet over det andre. “Kanskje jeg bara skal la dai være sånn, HAHAHAHA”, kommer det fra damen. Men hun er snill og tar det andre også. Og vi begge var meget fornøyde med resultatet da jeg gikk derfra.
Å sånne mennesker liker jeg også! Det er flere av dem i Øst-Europa. Noe som førte til at Kent og jeg på vår ferie i Budapest i sommer stort sett bare gjorde som vi fikk beskjed om. Det var helt brilliant.
Hvis noen bare insisterer sånn på at de har rett så lar jeg meg bare lede 😀 Derimot er de fleste jeg har truffet som er sånn menn, så de finnes tydeligvis i alle former!
(Jeg kunne også trengt en sånn treningsdame… )
Jeg er helt omvendt. Hver gang noen forsøker å kommandere, blir jeg besatt av trangen til å gjøre det stikk motsatte. “Du bør ha litt lengde ved kjevebenet, siden du har såpass kort hals,” og før jeg vet ordet av det, står jeg med kjøkkensaksa og klipper vekk den omhyggelig konstruerte vippende lengden. “Denne fargen DREPER håret ditt,” og jeg pøser på med mer. Hvis jeg blir vennlig anmodet, derimot, kan jeg finne på å gjøre ting jeg slett ikke ville kommet på på egen hånd. Som å gjøre en aktiv brannverninnsats på arbeidsplassen, f.eks. Hahaha.
(Men jeg liker Stora Rompa-damene dine. Synd jeg hadde enten begynt å grine eller blitt rasende om jeg selv ble utsatt for dem, de virker konstruktive.)