Hyllest til Hedwig

Jeg har skrevet om filmen før, men jeg klarer ikke la være å dedikere et helt innlegg til Hedwig and the Angry Inch. Delvis fordi jeg har sangene på hjernen, delvis fordi jeg endelig har funnet en film som har Alt, og delvis fordi jeg egentlig har lyst til å skrive enda et langt og nerdete innlegg om queer-teori og Judith Butler. Alt du trenger å vite om queer-teori forklares nemlig i denne filmen, med sang og dansenummer til.

Dermed- la Virrvarr ta deg med på en guide i tidenes moderne punk-rock-musical og en del feministisk teori i samme innlegg. Beware, there will be youtube-filmer!

Hedwig startet som et drag-queen-eksperiment av John Cameron Mitchell og Stephen Trask og showet fikk sin form og struktur på en rekke ulike opptredner rundt omkring på scener der amatrø-drag-artister fikk slippe til. Mitchell kunne hverken synge eller danse til å begynne med, og var langt fra noen overbevisende kvinne, men forbedret seg imponerende underveis. Stephen Trask’s sang og musikk gjorde også showet veldig spesielt. Etterhvert formet opptrednene seg til et manus som både ble off-broadway-musical og film.

Filmen kom i 2001. Du kan se traileren her:

Hvem er så Hedwig som karakter? Hun var Hansel, en gutt fra Øst-Berlin med en barndom preget av seksuelt misbruk og en drøm om å bli superstjerne i Amerika. I midten av tyveårene får han en suger-daddy som er offiser i Vest-Berlin og som vil gifte seg med ham og ta ham med til USA. For å kunne gjøre dette mulig, blir suger-daddyen og moren hans enige om at Hansel skal gjennomgå en kjønnsoperasjon i Østtyskland og ta morens navn, Hedwig, for å kunne reise over muren som gift kvinne.

Her følger scenen fra filmen om hvordan Hedwig finner ektemannen sin. Dette er også ganske representativt for tonen i filmen:


Planen lykkes delvis. Hedwig blir gift og kommer seg til USA, men kjønnsoperasjonen går feil. De fjerner penisen, men hun får ingen vagina, heller. Med parykk og tung sminke, damenavn, løspupper og intet kjønnsorgan begynner hun/han et nytt liv.

Likevel- en person uten kjønnsorgan er en kjedelig sexpartner, og ektemannen hennes forlater henne etter kort tid for en annen mann med kuken i behold. Rett etter skilsmissen faller Berlinmuren, og jernteppet hun ble lemlestet for å kunne krysse, eksisterer ikke mer.

Filmen handler om hva slags liv Hedwig begynte å føre etter at mannen forlot henne og muren falt, om punk-rock-karrieren og bandet hennes. Sangene handler i stor grad om Hedwigs liv og historie, og mange av dem går inn i kategorien «confessional poetry».

Her er Hedwigs sang om kjønnsoperasjonen som gikk galt:

Her er sangen om forholdet hennes til eksmannen:

Etter å ha blitt etterlatt lemlestet, med falskt navn og ingen venner i en husvogn i Kansas, begynner Hedwig å lete etter meningen med livet og Den Store Kjærligheten. Hun forleser seg på mytologi, religion og kunstteori og begir seg ut i verden på leting etter «her other half». På denne ferden forelsker seg hun i en 17-år gammel gutt som blir kjæreste og låtskriver-sammensvoren. Sammen skriver de alle låtene Hedwig fremfører senere. Uheldigvis dumper gutten henne og får platekontrakt på alle sangene Hedwig skrev sammen med ham. Når filmen begynner, forfølger hun og bandet hennes ham for å kunne bevise at hun skrev sangene som har gjort ham til superstjerne.

Inspirert av mytologien om kjærlighetens opprinnelse som beskriver i Platons Symposion, mener Hedwig at alle mennesker har en sjelevenn de må gjenforenes med, og hun er ganske sikker på at hennes sjelevenn er superstjernen som sviktet henne.

Her er sangen hun skrev basert på Symposion om kjærlighetens opprinnelse. Og ja- jeg mener dette er verdens beste kjærlighetssang:

Ved siden av kjærlighetshistorien mellom den transseksuelle MTF- artisten og den søttenårige, streite gutten, om konsertene på små, sluskete steder og jakten på Den Amerikanske Drømmen, handler Hedwig and the Angry Inch om kjønn, stereotyper og grenser.

Først og fremst- Hedwig er kjønnløs. Hun har vært en mann, men er operert og penisløs. Hun har kvinnenavn og ser ut som en kvinne, men har ingen bryster eller vagina. Hun står midt mellom mannlig og kvinnelig og har ingen kategori hun hører hjemme i. I tillegg til at Hedwig er spilt av en mann, er Hedwig sin mannlige med-vokalist spilt av en dame. Du har drag-queen og drag-king som hovedpersoner, en kvinnelig bass og en mannlig sopran. Filmen tøyer strikken for hva du forventer deg og er svært karnivaleks; alle strukturer knuses og snus opp ned.

Berlinmuren er et gjennomgående tema i filmen, og det at den falt sammenlignes med Hedwigs mislykkede kjønnsoperasjon (kanskje den kan kalles en ikke-kjønns-operasjon?). En grense mellom øst og vest, kommunisme og kapitalisme som syntes uoppløselig forsvant, og verden ble aldri den samme igjen. På samme måte har kjønnsdikotomien mellom kvinne og mann blitt oppløst i Hedwig. Hva kjønnsdikotomien er? Det er det dualistiske forholdet mellom «mannlig» og «kvinnelig» som motpoler på samme måte som «sterk»«svak», «sort»«hvitt» osv.

Åpningssangen i filmen handler nettopp om forholdet Berlinmuren- kjønnsforskjellen. Eller- som Hedwig åpner filmen med å si: «Ladies and Genteleman- I’m the new Berlin Wall! Try and tear me down!»

På slutten av filmen gjør Mitchell det han fikk mest pepper for da Hedwig bare var et drag-show på en amatør-scene: Han tar av seg kostymet og er en klissnaken-damemann. Han lar til og med den rollen drag’en er gå i oppløsning og er bare en svett, kjønnløs skikkelse (i hvertfall tilsynelatende kjønnløs, siden han har bundet opp det som kunne bult ut i underbuksene).

Sånn dekonstruerer Mithchell både de vanlige kjønnsforestillingene og alle konvensjonene som finnes innenfor drag. Hedwig and The Angry Inch er en sår, morsom, trist og provoserende fortelling som setter våre idéer om hva slags person vi burde være og liv vi synes vi burde leve opp mot livet vi faktisk har.

Hedwig er den lemletede mannen med i en husvogn i Kansas, men han forvandler seg selv til en feminin skjønnhet og superstjerne. Her blandes drøm og håp med bitter realitet og resultatet er tidenes musical. Skaff deg den og se den.

9 kommentarer om “Hyllest til Hedwig

  1. Takker så mye for guideingen, virrvarr. Denne filmen fikk jeg lyst til å se.
    Og forresten, mulig fingrene mine løp litt for raskt over punktene her, så jeg ikke fikk med meg om du omtalte vedkommende for henne eller han, eller brukte du hin? synes Hin er et greit ord. Eller er det kanskje for de som er transeksuelle og lever med to personligheter?

    Forresten, Virrvarr, er det du som sender meg noen hjelpere i ny og ne?? For når jeg skriver i dette kommentarfeltet har jeg deg liksom svevende over meg, så du kan se om jeg skriver riktig.

    Nei det er ikke bare her hos deg, men jeg føler det sånn av og til at de jeg kommenterer hos, også befinner seg i samme rom som der jeg er nå. Har en kjenning av deg, ei lys-gul kåpe som gjerne flagrer lett i vinden?? I alle fall er det en skikkelse iført dette plagget som danser rundt omkring på gulvet på min høyre side. 🙂

  2. Åh, jeg elsker denne filmen!!! Den er helt fantastisk og sangene er så nydelige og ja, The origin of love er verdens vakreste sang (liker den særlig fordi jeg skrev en oppgave på litvit om Symposions kjærlighetsideal). Pleier å spille den høyt for meg selv når jeg føler meg sentimental og trenger å gråte en skvett på en god måte.

  3. Nå har jeg sittet på jobb og skrevet om sex og onani, krysser fingrene for at ingen av dem som går forbi her kan norsk.
    Mitt første bidrag er oversendt, skal se hva jeg kan få til om de andre temaene også 🙂

  4. Jeg hadde gratisbilletter til Hedwig på Rock-Cinema på Rockefeller, men ante ikke hva jeg bega meg ut på.
    En helt totalt annerledes, men fantastisk film som jeg forelsket meg totalt i. Homovenn nr. 1 hater den intenst, men jeg har aldri tatt opp diskusjonen med han…

    Jeg prøver å skrive, men klarer ikke konse 100% for tiden. Får håpe jeg klarer å sende over noe brukandes før det er for sent 🙂

    God påske!

  5. Tilbaketråkk: Cheap oxycodone.
  6. en av de aller beste filmene noensinne. midnight radio får meg fremdeles til å hulkegråte, det er noe med akkordene som får det til å knyte seg i brystet og halsen. jeg er solgt for alltid, og nå må jeg faenmeg se den igjen. det er tross alt tre måneder siden sist.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.