Det er noe med Virginia. Generelt sett er det noe med den modernistiske romanen. Uansett hvordan jeg snur og vender på det vil aldri Tolstjoi eller Dickens ha grepet livet mitt på samme måte som Mrs. Dalloway og Combray har gjort. Det er klart at David Copperfield er en fantastisk bok, men den endrer ikke språket hodet mitt tenker i. Jeg våkner ikke opp om morgenen og har en Flaubert-dag, men det hender stadig vekk at jeg ikke kan gå ut av sengen fordi Marcel Proust har tatt bolig på soverommet mitt og foreslår te og madeleinekake, eller at Virginia Woolf følger meg ut og gir meg lyst til å kjøpe blomstene selv, eller arrangere selskap, for den saks skyld.
Likevel er Viriginia mye mer enn romanforfatter. Når noen jeg kjenner har slitt seg tyve sider ut i “To the Lighthouse” (jeg sier når, for det skjer stadig vekk), smeller boken i bordet og proklamerer: “Hun skriver jo ULESELIG!”, finner jeg frem essayene hennes. Viriginia Woolf er kanskje vår tids dyktigste essayist, og viser at hun absolutt kan skrive godt og leselig, romanene er kompliserte med vilje.
De siste dagene har jeg vært på påskeferie, drukket litervis med te, ruslet gatelangs i en by full av snø og sol og diskutert litteratur i timesvis. Diskusjonene om litteratur blander seg sammen med diskusjonene om Livet, og i den forbindelse har Virginia et essay for enhver krise, envher annledning.
Jeg tenkte jeg skulle introdusere dere for mitt favoritt-essay som påskelesning, både fordi det handler en del om boken jeg skriver og fordi det er like aktuelt for alle kvinner idag som for hundre år siden. Det heter “Professions for Women”, og er en tekst Woolf leste høyt når hun ble bedt om å si noe om kvinners utfordringer i yrkeslivet. Hun snakker om de to tingene som har vært spesielle hindringer for henne som kvinne og forfatter.
For å kunne skrive noe, må Virginia ta livet av engelen i huset, The Angel of the House. Hun må kvitte seg med den snille, selvoppofrende, lavmælte, høflige kvinnerollen som vil oppdra henne til en forsiktig, vennlig vertinne som passer på alle andre enn seg selv og ikke har noen egne høylydte, provoserende meninger. For å kunne skrive, må hun ha sin egen mening, og for å kunne ha sin egen mening må hun jevnlig myrde den smilende engelen som vil tvinge henne tilbake til en ren, høflig og dydig tilværelse. Først når engelen ikke stiller seg mellom henne og ordene, kan hun skrive. Fordi å skrive er å våge noe, å kaste seg frempå, å være subjekt og selvstendig individ.
Men selv når engelen ligger død foran henne, møter hun utfordringer. Å skrive om sex, seksualitet, følelser og kåtskap er ikke mulig i et språk som mannen har utformet. Hun har ikke redskapene til å skrive om de temaene. Her kommer hun inn på det jeg skriver bok om, selv om jeg har en faglitterær innfallsvinkel.
Vi går gatelangs i solen og snakker om språk og sex, og om hvilke engler vi dreper daglig, hvilke vi sliter med å få has på, hvilke roller som er vanskelige å slå ihjel. Virginia er med oss inn på de små caféene, følger oss rundt i påskesolen og nipper til en te sammen med oss underveis.
Ta deg et kvarter på å forstå hvorfor hun er fantastisk, og la det motivere deg til å nyte Mrs. Dalloway eller Orlando ved en senere annledning. Hun har et nytt språk du kan tenke i når du er lei av det hodet ditt bruker til vanlig, hun utvider bevisstheten din, et århundre etter sin død.
19 kommentarer til “Killing the Angel of the House”
Det er mulig noen har nevnt dette, men i så fall har det gått meg hus forbi: Jeg knakk Woolfs romaner, som er riktig så innfløkte, i badekaret. Det var god akustikk på mitt barndomshjems bad, og jeg likte (og liker) å lese høyt. Så jeg leste høyt og sakte, satte alle kommaer og punktum pent på plass, og det flyter altså så vakkert.
[…] Killing the Angel of the House (så innsiktsfullt skrevet om Virginia Woolf at jeg nesten ikke tør å kommentere, men så gjør jeg det likevel, for jeg liker Virginia) hos Revolusjonært roteloft. […]
Er det feil av meg å ikke hittil ha tenkt på Virgina Woolf som feministisk? Jeg digger Virginia, og aller mest Orlando. Den synes jeg sier noe om både kjønn og seksualitet, noe i retning av “mann eller kvinne er hipp som happ”. Er det ikke?
For hver gang man går ut av “den tjenende” rollen overlater man til andre å utføre de mange små nødvendige gjøremål.
Slik vil enhver “frigjørende egotripp” virke imperalistisk og undertrykkende på omgivelsene.
Denne maktkampen ødela kvinnefrigjøringen på 60-70 tallet, der den kjempet sine bitre slag på det praktiske plan i maktkampen mellom mann og kvinne.
Ikke fordi det var feil av kvinnene å reise seg fra undertrykkelse…. men .. noen grep i den prosessen ble feil.
Man kjørte egotripplinjen så til de grader at det kom en motreaksjon av oppgitt taushet. Kanskje vår kultur er så gjennomsyret av individualisme/imperialisme/kapitalisme at vi ikke er istand til å se verden og livet gjennom andre briller. At dette vil prege alle våre foretak.
Jeg ønsker en diskusjon som fører oss videre frem, uten å gjenta gamlmelt dødvann.
Som datter av to bibliotekarer burde jeg strengt tatt ha lest mer av vår tids aller beste og mektigste litterære verk, men det har jeg nok ikke. Faktum er at jeg leser aller mest nye bøker. Har lest litt Jane Austen, Steinbeck og John Irving, men har hittil lest minimalt med filosofiske bøker. Likevel synes jeg det er veldig interessant å lese andres tolkninger. Det minner meg om alle de bøkene jeg har igjen å lese her i livet!
Avil: Jeg leste Ragna-kommentaren din før jeg satte meg på flyet hjem, og hun har vært med meg helt siden jeg leste om henne. Nå gleder jeg meg enda mer til boken din. Rett og slett. Og du vet at kommentarfeltet mitt alltid er åpent for litt ekstrablogging ^_^
Per Esben: Tusen takk! Og ja, Mrs. Dalloway er helt fantastisk. To the Lighthouse er en prosess, kanskje mest fordi den har en annen leserytme enn den godeste Fru Dalloway.
Alter Ego: Woo! Så bra at jeg fikk deg til å begynne å lese henne- denne kommentaren gjorde meg i perlehumør! ^_^
Katarina Storalm: Aww, en kjekk, mannlig lesehest som sa at hun ikke var noe særlig? Hva skal vi si til denslags bokvurderinger, hmm?
Jane Austen-dager. Hm, hun er ikke modernist, egentlig. Mulig jeg må moderere utsagnet mitt, for -ja- jeg har Jane Austen-dager. Mulig jeg må ha en egen Austenpost, kjenner jeg.
Ingebjørg Sofie: Hurra for grunnfag i litvit! Og mange takk for fin kommentar- det varmer (c;
Engeline: Ja, man kan nok ha morgener med andre bøker enn de moderinstiske. Likevel er det som regel de modernistiske som går inn og roter til språket i hodet ditt.
Men om Austen begynner det Woolf fullfører? Hmmja. Hmnei. Både og. Austen er realist og realist med snert, mens Woolf vil endre måten vi tenker på og leser bok på. Feministisk sett kan de sees i sammenheng, men forfatterskapsmessig er jeg i tvil.
Elis Lesebabbel: Hurra! Mrs. Dalloway nytes med en kopp cappuchino og en kjeks i vårsola- det gjør seg (c;
Frøken Martinsen: Du er ikke alene, er jeg redd. Og det går vel ikke på hverken evne eller vilje i ditt tilfelle, men bøkene har en slags «rytme» man må finne, tror jeg. Sånn sett er essayene en befriende tilgjengelig versjon av Virginia.
Abre: Jeg tror To The Lighthouse funker for en med én gang, som Alter Ego nevner, eller som en slags dessert på Woolfs forfatterskap, rett og slett. The Waves har jeg til gode, er jeg redd. Jeg har lest Mrs. Dalloway, To The Lighthouse og Orlando, samt masser av essay, da.
Nå gav du meg lyst til å sluske på biblioteket, ikke skrive bok. Oh well (c;
Jeg har bare lest “The Waves”, men kan skrive under på at Woolf har et eget språk og at hun “utvider bevisstheten”. Den var til tider et slit å komme igjennom, men jeg synes absolutt det var verdt det. Så hvis noen er interessert i en nokså annerledes leseropplevelse, kan jeg anbefale den.
Og så har jeg lagt til side “To the Lighthouse” etter noen sider, akkurat slik du nevner, Virrvarr. Men ikke for godt, håper jeg. Den virker mer konvensjonell enn “The Waves” i oppbygning og tema, men er kanskje enda tyngre språklig?
Jeg mente motsatt av det jeg tror du tror.
Jeg mente at jeg håper mine vansker med å lese bøkene ikke hindrer dere.
Sorry Fr. Martinsen, jeg har begynt… Av de fire boekene som stod i hylla mi var det kronologisk sett To the Lighthouse som kom foerst, visstnok, saa jeg har herved lest et kapittel uten for mye besvaer 🙂 Resten av boka blir forhaapentligvis lest ogsaa, naar timene bare strekker til.
Virrvarr, skal holde deg oppdatert:-)
Jeg leste essayene til Virginia Woolf nylig og hadde stor glede av dem. Til min lettelse er jeg redd jeg må si.
For jeg får ikke til å lese romanene. Og det er ikke fordi jeg ikke vil. Jeg har lest nok om Woolf og språket hennes til å virkelig ville.
Jeg har prøvd med jevne mellomrom, på engelsk, på norsk, lese hver setnng langsomt, lese teksten raskt i et forsøk på å få en flyt.
Hver gang jeg har prøvd har jeg tenkt: så vanskelig kan det da ikke være!
Men jeg gir meg etter 3-4 sider hver gang. Av en eller annen grunn har jeg hittil ikke klart å lese språket hennes. Og nå håper jeg virkelig ikke at dere andre ikke gjør et nytt forsøk.
Flott innlegg.
Fru Dalloway står jo der i hylla til spott og spe!
Nå skal jeg jammen gjøre et nytt forsøk!
Åh ja, Katarina! Jane Austenmorgener har jeg i massevis. Men jeg tror kanskje Virrvarr innsnevret det litt for mye, når hun skrev modernister? Slik jeg ser det, har den godeste Austen begynt det arbeidet Woolf fullførte, for mens woolf faktisk har laget sitt eget språk, sin egen stil, har Austen kjempet for å i det hele tatt få lov til å skrive. Og for å få lov til å skrive, har hun skrevet “ufarlige” romantiske bøker – ufarlige for alle som ikke graver i overflaten. Dersom en graver, finner en derimot akkurat det woolf skriver om, vi finner at hun har vært nødt til å kverke engelen i huset, både i sitt personlige liv og i bøkenes univers.
Og det er virkelig sant, det er utrolig deilig når litterære debatter tar av i bloggsfæren og vender seg i en feministisk retning – det kan liksom ikke bli bedre. Og Virrvarr er makeløs i så måte – Virrvarr, du er makeløs!
Jeg syns bloggen din gir perspektiver, og mens jeg leser kjenner jeg at jeg blir litt glad inni meg for at jeg har tatt det lille litteraturvitenskap-grunnfaget og fått gleden av å lese de bøkene som du så varmt skildrer – bøker jeg ikke hadde i hylla før jeg troppet opp på Blindern.
Og så blir jeg enda mer glad for at alle de som IKKE har gjort det kan få tips og inspirasjon til å fylle opp både bokhylla og tankebanken, og for at blogger kan være like så inspirerende som trøtte seminargruppesamtaler.
“But besides this, it is necessary also to discuss the ends and the aims for which we are fighting, for which we are doing battle with these formidable obstacles. Those aims cannot be taken for granted; they must be perpetually questioned and examined. ”
Dette er utsagn som gjør meg nysgjerrig.. hvor finner man denne diskusjonen? Utover hver enkelts personlige oppdragelse av seg selv, har hun en klar tanke om “vi” og “felles mål”.
Er disse forstummet fordi fellesmålene vil kunne opptre som “gode engler”. Slik blir man aldri ferdig med “killingen” . Nye mål blir bare nye engler?
Dette er ihvertfall en flott inspirasjon til en refleksjon over sosiale relasjoner i en selverkjennelsesprosess (uansett kjønn og alder ).
Jeg tar meg et drops og koser meg mens jeg leser kjekke ting på bloggen din. Påske er deilig.
Og Virginia skal nok få en til sjanse. Jeg har prøvd Mrs. Dalloway, men det ble vanskelig å hengi meg til lesing når fyren jeg lånte den hos mente at den var uinterresant og kjedelig. Han var en lesehest som jeg stolte litt for mye på, og jeg avskrev den vel egentlig før jeg begynte. Jeg begynte oså å lese på De drog til fyret (på norsk – I know – men det blir enklere å komme i gang da. Men jeg begynte å lese i den mens jeg ventet på Sunniva I som skulle låne den. Og med det forsvant den for meg, før jeg kom til slutningen om at den var uleselig. Jeg syntes den var litt kjekk, faktisk, alle de 23 første sidene.
Men – bare siden jeg har en Jane Austen-periode(det har jeg hatt en god stund nå, visst) – vil du plassere Jane som en modernist i den sammenhengen du setter opp? Språket og stilen er jo ikke modernistisk, jaffall ikke etter min vurderingsevne, men jeg kan så ofte stå opp og ha en Jane Austen-dag.. Eller bare Jane Austen-øyeblikk. Og jeg møter Austen-karakterer hele tiden. Mamma er Mrs. Bennet, f.eks. Osv.
Bare nyskjerrig på hva du synes, egentlig. 😀
Her traff du meg midt i margen, i den bittelille lommen hvor den daarlige samvittigheta bor… Jeg har lest min dose feminisme i forhold til hva som utgjoer faglitteratur for meg, og selv om jeg ser nytten i og verdien i og riktigheten av det, har jeg simpelthen ikke blitt engasjert. Jeg har lest ‘Et eget rom’ og husker ikke en skit fordi jeg syns det ble for plaprete, og fordi jeg ikke kjente meg igjen eller identifiserte meg med den kvinnetypen hun refererer til. Og da reiser busta seg litt i meg.
Men i bokhylla mi staar fire boeker av Virginia, overtatt yderst frivillig fra et vennepar som forlot byen for et aars tid siden. Tok dem til meg da de ga bort flere hyllemeter med boeker og tenkte at ‘en dag skal jeg komme meg gjennom dem siden det er klassikere og noe man boer ha lest’. Den dagen har ikke kommet.
Men etter innlegget ditt har den utvilsomt rykket naermere, kjenner jeg. Du faar meg til aa bli nysgjerrig paa ting jeg ubevisst har avvist, og det beundrer jeg i skrivinga di – baade i dette innlegget og i andre, selv om jeg ikke alltid kommenterer om det 😀
Feministisk litteratur er herleg. Må seia eg kjenner meg att i dei som slær “To the Lighthouse” i bordet i skìr frustrasjon, men eg gler meg til vi skal gå gjennom den romanen på skulen no etter påske. “Mrs. Dalloway”, på den andre sida, er ei av dei største litterære opplevingane eg har hatt. Og “The Hours” – både boka og filmen. So fint å bli minna på det.
Takk for ein god introduksjon til favorittessayet ditt!
Ja, det kom altså berre ut.
mvh
Kommentarfeltblåggaren.
Eg er heilt tom og rar og full av alt. Eg har skrive ei sex-scene. Og den måtte vere riktig, for Ragna er femten år og har nettopp drept nokon, og ho eig seg sjølv og sin eigen kropp, og ho kan ikkje fangast i eit språk som tilhøyrer menn eller vår tid.
Eg har drept husengelen forlengst. Eg er så meg som eg aldri før har vore. Eg har mitt eige rom, min eigen tid, og eg har no for tredje gong etter jul vore ei heil veke utan mann og ungar. Berre for å skrive.
Men denne scena, som er så kort, to lang tid. Alt med Ragna tek lang tid å skrive, for det å vere henne er så annleis enn dei orda eg les og seier kvar einaste dag.
Og så grin eg litt innimellom, ikkje fordi det er vanskeleg, ikkje fordi det er trist, men fordi det er som det er.