Tolvskillingsoperaen- ekskluderende teater

Hva gjør man med snille piker så de kan slappe av? Man tar dem med på noe festlig, som en teaterforestilling. Det er bare at jeg er ikke noen snill pike, jeg er en litteraturautist. Alle andre koser seg med musikk, liv og leven på scenen.

Virrvarr tenker følgende: «Hm, Tolvskillingsoperaen på Det Norske Teater…. Det betyr Hjaldis Moren Vesaas sin oversettelse, det. Skal bli spennende. Den avviker jo fra Bjørneboe sin oversettelse på den og den måten. Arg, jeg burde kunnet tysk, da kunne jeg sammenlignet opp mot orginalteksten til Brecht. Ah, bryllupsscenen! Nå kommer han til å si det og det, og hun kommer til å si sånn og slik. Dér var det en replikk som manglet! Hvorfor har de strøket den, mon tro?»

Ja, jeg skjønner at ikke alle ser på teater som jeg ser på teater. Selv profesjonelle anmeldere husker ikke teksten eksakt og merker når småord og formuleringer er gjort om. De fleste nøyer seg med å si at hovedrolleinnehaveren ikke var bra nok, eller at noen sang surt.

Jeg hadde lyst til å skrike: «Ut med dramaturgen!» For deg som ikke vet det: En dramaturg er personen som leser teaterstykket, bestemmer hva som skal strykes og hva som skal tolkes hvordan. Typisk eksempel på hva slags jobb dramaturgen gjør (fra Tolvskillingsoperaen):

Lucy: Kom hit, så skal du få noe godt!
Polly: Ja!

Det står ikke i teksten hva det er hun får. Er det en karamell? En dram? Eller- som i Det Norske Teaters oppsetning- en stripe kokain? Her må dramaturgen tolke utfra hele stykket og gi regissøren beskjed om hva skuespillerne skal gjøre. Kort sagt har dramaturgen en del definisjonsmakt på hvordan stykket leves ut på scenen.

For det var den slags dramaturgiske valg som var problemet med stykket. Folk sang fint, det var artige dansenummer og fine kostymer, scenebildet var utmerket, skuespillerne dyktige, alt var gjennomført og fengende. Problemet lå i hvordan historien ble fortalt.

Første feil:
Nei, det hjelper ikke at folk spiller aldri så bra og ting ser aldri så fint ut når jeg må bruke pausen til å forklare vennene mine hva som skjedde på scenen- fordi mye av historien var utilgjengelig for dem som ikke hadde lest stykket før. Og slutten var fullstendig uforståelig for dem som ikke kjente historien, et bomskudd om man vil at andre enn ihuga nerder skal like det.

Mackie med kniven, den kjente forbryteren, skal henges i siste scene, men blir benådet av dronningen av England i siste sekund. Så kommer det masse synging om revolusjon og klassekamp og sånt (siden det er Brecht og stykket er skrevet for teateret i DDR), så er stykket ferdig. I gårsdagens forestilling hoppet de glatt over hele benådningen og gikk rett på syngingen.

Nei, ingen av dem jeg var sammen med, skjønte et kvekk av hva som skjedde. «Skurk skal henges. Det blir brann og roping. De synger og så er det slutt.» Det er en veldig ekskluderende måte å sette opp et teaterstykke på.

Andre feil:

Jeg skjønner at ikke alle kan være politisk enig med forfatteren. Nei, ikke alle digger Marx og klassekamp-referanser, og ja, skuespillet er ment som agitasjon. Folk skal se sosial urettferdighet omkring seg etter å ha hørt operaen og gjøre noe med det. Nei, du kan ikke spille upolitisk Brecht, like lite som du kan spille upolitisk Dario Fo.

Her hadde dramaturg og regissør forsøkt å lage en motvekt til det røde innholdet. På starten og på slutten tar alle skuespillerne på seg fangedrakter og står i stram giv akt mens de synger. På denne måten vil de si at kommunisme blir uniformering og enhet. Hovedproblemet med dette er:

  1. Sangtekstene er ikke veldig politiske, og protesten blir mer en «Brecht var kommunist og DDR var trist»-greie enn en reell kontrast til det skuespillerne synger.
  2. For alle som ikke kjenner stykket veldig godt, er det fryktelig kjedelig å se folk i kjeledress stå rett opp og ned og synger i ti minutter. De kunne spritet opp med noen bevegelser og litt action så ingen sovnet.

Jeg skulle ønske at teaterforestillinger ikke krevde en hel lesesirkel først for å få med seg historien. Mange teateroppsettninger kjennes ut som fan-art der noen har laget sin egen versjon av favorittboken og fyllt den til randen med morsomme referanser du skjønner om du er like fan som vedkommende selv.

8 kommentarer om “Tolvskillingsoperaen- ekskluderende teater

  1. Joa, jeg liker å være en av dem «som ikke forstår et kvekk». Du glemte å nevne at vi fikk se Paul-Ottar Haga – det hjalp på min teateropplevelse, i alle fall. Eller kanskje egentlig blikket han sendte oss etterpå. (Ja, når jeg først ikke forstår noenting, tar jeg til takke med nakne menn. Jeg er enkel sånn sett.)

  2. Jeg beundrer folk som sjønner seg på teater som andre ikke sjønner seg på. Jeg hadde kommet til å ledd uansett om Polly fikk seg ei stripe kokain :o)

    Ett teaterstykke husker jeg veldig godt. «Bønder i solnedgang» av Hans Rotmo. Det er omtrent DER min intellektualitet literatumessig sett, rekker.

  3. Hva mener du de burde gjort i stedet, hvordan burde dramaturgien vært endret? Jeg synes du skriver litt lite om det. I den grad du skriver om det, oppfatter jeg det som at du mener problemet med oppsetninga var at den lå for langt unna orginalteksten?

    Teater skal jo ikke være museum heller. Det å sette opp Brecht slik Brecht ble satt opp da han fortsatt levde, ville for meg vært rein historieskriving – slik man ofte har gjort med Ibsen i Norge. Det blir nostalgi for de historietro…

    Men fordi Brecht i så stor grad skreiv i en samfunnsmessig og politisk kontekst i sin tid, blir det fryktelig vanskelig å sette opp mange av stykkene på en fornuftig måte i dag, dvs. som annet enn museumsteater. Jeg oppfatter at de prøver, uten helt å få det til, på Det Norske. Stykkene er så knyttet opp mot sin historiske kontekst at de i utgangspunktet ikke er sjølforklarende lenger.

    Jeg skjønte heller ikke så mye av alt da jeg så stykket. Svakest var måten Pollys far ble redusert til en slags difus mafiaperson/halvkriminell næringsdrivende. Jeg forsto ikke hvem han var, hva som ga han innflytelse. Dermed ble det heller ikke troverdig når det til slutt var han som gikk ut som den seirende.

    Men igjen – det er et vanskelig stykke å sette opp som annet en historisk kostymedrama. Jeg veit ikke helt hva de burde ha gjort. Jeg veit bare at også jeg følte noe mangla, uten at jeg greier å sette fingern på det. Stykke varierte kvalitetsmessig underveis på grunn av det. Jeg oppfatter at du kommer med flere gode poenger, uten helt å treffe blink for hva som feilte oppsetninga, du heller.

  4. Kristin: Du skjønte jo masse kvekk ^_^ IKke for det- det er litt teit når lit.vit-folka ikke skjønner stykket en gang. Mr. Jackson var lost in space hele forestillingen. Men folk var nakne, og det hjelper jo alltid (c;

    Lady Keira: Hans Rotmo rocker, da! Han er undervurdert!

    Christian: Woho! Hva jeg ville gjort annerledes kunne blitt et eget innlegg. Jeg er ikke tilhenger av museumsteater, de kunne hatt romvesendrakter for min del- men det er teit når historien forsvinner i scenografien.

    Topp fem endringer fra dramaturgens side: (Om jeg fikk sette opp stykket:)

    1. Kuttet ut syngekoret i kjeledress og latt dem bevege på seg.

    2. Ikke skrevet om åpningsbiten med Peachum (Pollys far), slik at man skjønner at det han lever av, er å ta overskuddet fra alle Londons profesjonelle tiggere. I orginalversjonen er det en dialog som forklarer det forholdet helt enkelt og greit.

    3. Tatt med biten der Mackie blir benådet av dronningen. Jeg så at Det Norske ville fokusere på antikrist/Barrabass-rollen til Mackie Kniven, blant annet ved å gi ham «666» som fangenummer på kjeledressen, men det kommer ikke så godt frem om han ikke blir benådet fra høyeste hold.

    4. Latt det være en tiggerhær, ikke menn med dress og finnlandshette som truer politiet til å fange Mackie. Det er dét det er i stykket, og det gjør Peachum til en mye mer realistisk karakter.

    5. Gjort Mackie til en mer uspiselig person enn det han er i forestillingen på Det Norske. De har kuttet ut hvordan han tråkker på Polly, slår horene, lyver og jukser på alle hold og egentlig ikke har venner, men kontakter som redder ham. Så langt jeg fikk med meg på tekstbearbeidingen, har de tonet ned konfliktnivået mellom karakterene mange hakk, og redusert motsetningene Brecht har lagt inn med 60%.

    Kort sagt- små tekstuelle valg kunne gjort at skuespillet fløt mye bedre. To replikker her og to replikker der ville gjort ting langt enklere å skjønne for publikum.

  5. En liten saksopplysning: Brecht skrev teksten til Dreigroschenoper i 1928. DDR derimot, er et etterkrigsfenomen (1949-1990). Så nei, dette teaterstykket ble ikke «skrevet for teatret i DDR». Men det er sant at Brecht var noe i nærheten av en nasjonalhelgen (hehe) i DDR, med eget teater i hovedstaden bare for hans stykker. Så ideologisk sett er du ikke helt på jordet.

  6. Hm. hvordan lage inkluderende teater. Det er ofte ikke bare bare.

    Jeg har ikke sett den forestillingen, men jeg har sett andre tolvskillingsoperaer (og spilt litt på folkehøyskole for hundre år siden) og kan litt om Brecht og slikt fra mine akademiske glansdager på Blindern.

    Når man setter opp gamle stykker, er man ofte ute etter å vinkle dem slik at de blir mer «dagsaktuelle». Etter det du forteller, er det noe av greia her, men du mener at det ikke har «kommet over», og at publikum blir sittende forvirret igjen. Det er jo ikke bra.

    På den annen side: kan det tenkes at sånne som oss har et drawback i forhold til folk som ikke vet noe om stykket fra før? At de likevel får noe ut av historien? Eller nei. Du hadde med venner som ikke skjønte et kvekk? Det er jo ofte et tegn på at enten dramaturgen, regissøren eller skuespillerne ikke klarer å fylle skoene sine (jeg synes orresten du gir dramaturgen litt mye av skylda her. Min erfaring er at i norsk teaterliv er dramaturgen en forholdsvis passiv størrelse i forhold til regissøren).

    Dette er i alle fall sikkert: det er vanskelig nok å lage godt teater av stykker som ikke er spilt før, og enda vanskeligere å «aktualisere» gamle stykker uten at det går ut over selve fortellingen. Skuespillet ble jo, som du er inne på, til i en bestemt kontekst. Både innholdsmessig og formelt.

    Jeg fikk litt lyst til å se det, jeg.

    Takk for grundig og fin teateranmeldelse. Sånne vokser ikke på trær:-)

    marygoessolo’s last blog post..Selvmedlidenhetspost (du er advart)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.