«Når solen faktisk skinner så synes den dobbelt så godt. Den sluker bryggen i et gyllent jafs. Det er som å se folkemuséet flyte til havs.»

Slik synger Ole Paus om byen jeg har tilbragt de siste dagene i. Det er noe med heisaturer. Å reise fra solfylte Oslo og lande i regntung natt en tilfeldig tirsdag, å vandre gatelangs, snike seg gjennom «smau» og parkere seg selv og paraplyen på mengder av små kaféer.

Jeg har aldri spist etiopisk mat før, men de har det i Bergen sammen med englekort og dampmaskiner, gamle og nye venner og grønn popcorn-te drukket i et bastuvarmt rom med nesen mot et loddent veggtilvegg-teppe.

Bergen er busserturer med en gammel, sortkledd venn som leker guide mens vi kjører rundt. «Dette er Paradis, dette er Fyllingsdalen, vi var på Flesland, der borte bor bestefar og bestemor, mamma bor der, og det heter Bønes, i den blokken bodde hun før, der bor hun nå.» Jeg vandrer i vennene mines tidligere liv og innbilder meg at jeg er kjent der, har vært der før, har levd der før, selv om jeg bare kjenner byen fra overleveringer, fra historier, fra anekdoter mens vi venter på bussen.

«Åh, Bergen, Bergen. Norges største grend. Uansett hvor du kommer fra, blir det motbakke hjem igjen. Åh, Bergen, Bergen. Norges minste verdensdel. Bergen, for meg er du ikke en by, men en tilstand i min sjel.

Jeg har hatt lyst til å synge Ole Paus høyt nesten hele turen, men jeg var ikke i sånt selskap som liker spontansynging på åpen gate. Derimot stod kaffekrig, smykkelaging, 1. mai-tog-skulking, kattungekosing og alvorlige samtaler på programmet.

I Bergen er det personlige politisk og det private fullstendig offentlig, og praten hoppet fra feministisk teori til gynekologbesøk til postmodernisme til selvmordsforsøk til hvor deilig det hadde vært å være martyr til Ayn Rand. Bergen er blodig alvor og fragmenter av fryktelig fortid, oppvaskmøter, solskinn gjennom skyene og kvalitetskaffe.

Kanskje jeg skal flytte dit og bli sunn og sprek av alle oppoverbakkene jeg måtte overvinne daglig? Jeg vet ikke om bergensere er av hardere materiale enn alle andre der de klatrer oppover i byen sin og leker tindebestigere på vei til butikken. Alle er sterke i Bergen, de smiler trass evig regnvær og motbakke.

Melankoli er gleden over å være trist. Bland det med fandenivolsk fryd og du får spontanferien min, byen jeg dro til og menneskene jeg traff. Legg til kattungene jeg koste og de feite duene jeg hilste på, så har du en frysetørret versjon av dagene jeg tilbragte i Bergen fra tirsdag til fredag.

«Det var en fin tur.» sier jeg til reisekameraten min mens flybussen svinger inn på Carl Berner.
«Til å være en dritt-tur.» sier han.
«Ja, en fin dritt-tur,» sier jeg.

Og jeg er lykkelig.