«Lyst til å være med ut på lørdag?»
«Eh.»
Lyst? Klart jeg har lyst! Jeg har ingen annen avtale. Jeg elsker vennene mine. Jeg vil fryktelig gjerne se dem. Jeg er tussete teit glad i å være sammen med andre mennesker. Og likevel gir vissheten om at jeg faktisk har humørsvingninger som en jojo en viss skepsis. Fordi om jeg skal være ærlig – og jeg jobber hardt med å være akkurat det- så vet jeg faktisk ikke om jeg kommer til å være i strålende humør når lørdagen kommer, eller om jeg kommer til å sitte sammenkrøllet i en ball under bordet og ikke puste lørdag morgen.
«Hva blir det til?»
«Jeg vet ikke. Jeg vet ikke om jeg kan.»
«Kan du ringe meg opp?»
«Jeg vet ikke om jeg får til det heller. Mr. Jackson ringer deg.»
Eposten min er en konstant kilde til dårlig samvittighet. Har du mailet meg om sukkerfri mat? Pressedekning av boken? En tekst jeg har skrevet? Hvor bra jeg skrev om bipolaritet? Jeg ble kjempeglad for mailen din. Greide jeg å svare? Nei. Kommer jeg til å svare? Tja. Kanskje Mr. Jackson må svare for meg.
Jeg har mistet mobilen med vilje. Jeg greier ikke å sitte å se på at ubesvarte anrop bygger seg opp, at antall tekstmeldinger sprenger mobilminnet og at jeg ikke får til å svare på dem. Jeg har en teskje krefter igjen. De går til skriving. De går til psykologtimer. De går til å huske å dusje, vaske seg og sladre på mine egne påbegynte selvmordsforsøk. «Du må gjemme sovepillene mine. Gi meg en hver kveld.» Jeg vet jeg skulle ringt akkurat deg. Jeg har bestevenner jeg setter høyere enn det meste annet, men jeg greier ikke ta kontakt. Jeg greier ikke ringe når jeg sier jeg skal ringe. Jeg tør ikke logge meg på msn mer, alle vil snakke. Alle vil si hei og det blir for mye for meg.
Mange er redd jeg ikke liker dem mer. Noen har møtt meg i en god & manisk periode og sier jeg har det bedre enn noensinne (som er sant på mange måter) og forteller videre til folk jeg ikke har greid å prate med på en dårlig dag at «hun virket helt fin da jeg så henne!»
Jeg savner Ane, som mailet meg og lurte på om det gikk bra med meg, og jeg skremte vettet av henne ved å ikke greie å svare. Ane, det går bra. Vi drikker te igjen når jeg er på andre siden av dette. Jeg savner Mari, som er min favorittperson ved siden av Mr. Jackson, Mari som redder meg når jeg har gått meg bort i byen og sier «Why so sad, kitten?», som er sier at jeg skal ikke gå på det slitsomme møtet, at jeg skal kjøpe Pepsi Max og potetgull og være med henne hjem og se tegnefilm istedet. Mari som sier at «Det er viktig å venne seg til tanken på at alt faktisk ikke går bra bestandig. It’s ok.» Mari som blir vettskremt om jeg skulle slumpe til å ringe henne fra Mr. Jacksons telefon. «Jeg trodde han skulle si at du var død.» Jeg er ikke død, jeg bare greier ikke ringe folk for tiden. Jeg savner Natasha, som reddet livet mitt, som er den eneste som skjønner at når jeg er flinkest og mest produktiv, er jeg også mest selvdestruktiv. Jeg savner for mange folk av for mange grunner til å kunne henge ut alle sammen her.
Her er noen ting du bør vite:
- Jeg ville gjerne svare eposten din, men jeg greide ikke. Du får svar, men muligens ikke med en gang, muligens ikke fra meg.
- Jeg vet det er dårlig blogger-skikk, men jeg greier ikke svare på kommentarer lenger. Jeg blir kjempeglad for hver hilsen, hver kommentar, hvert innspill, hvert kritiske spørsmål. Og likevel, jeg håper jeg klarer å komme igang med å svare kommentarer over sommeren en gang.
- Jeg har lite krefter og bruker dem der de må brukes: På tekst og mer tekst. Det vil være mer effektivt å kontakte daniel@jackson.kz enn meg om du har konkrete spørsmål og henvendelser.
- Nei, jeg kommer ikke til å ta telefonen. Nei, jeg er ikke død.
- Ikke stol på meg. Om du prater med en blid & ivrig-Ida, bør du regne med at det er en modus som går over etter halvannen dag.
- Husk at jeg er like glad i deg som jeg har pleid å være. Jeg har bare dager hvor det å hente posten kjennes ut som et uoverkommelig prosjekt, så det å slå telefonnummeret ditt og ta en lang, beroligende prat kan bli for mye.
Sånn. Da var det sagt. Det lettet på min kant, i det minste.
23 kommentarer til “Sykdom gjør oversosial asosial”
Slenger på en kommentar på en eldre post jeg. Har ikke vært der selv, men har vært sammen med en som… nok i stor grad hadde noe lignende å stri med.
Man blir vant til det. Man skjønner at det ikke alltid fungerer, og man blir ikke sint eller sur om man ikke får svar.
Som du sier – du forsøker, og ting tar gjerne ekstra mye tid, evt. blir ikke gjort. Det er ikke verdens undergang. Det er ikke viktig. Det som er viktig er at du bruker den energien du faktisk har, til å faktisk forsøke å bli bedre.
Venner er viktig, og det er i motgang vennene dine viser seg for hvem de virkelig er. Venner, gode venner, that is, forsvinner ikke selv om du ikke svarer dem på telefon eller SMS eller email – om det så går et år. De er der når du er klar for dem igjen.
PoPSiCLe’s last blog post..Geek-ness
Sovepiller er farligere enn diesel. Ref. alle daue kjendiser de siste to årene. Ikke ta sånt.
Om du ikke svarer på dette tullballet, så forstår jeg det usedvanlig godt.
Sjekk ut Stephen Frys doku om bipolaritet. Faen så bra.
fata’s last blog post..The Fata Morgana Files, pt. 25
Hei nydelige Ida. Av og til hjelper det å bare løpe. Og puste, husk å puste!!! Gode tanker fra meg
Du er da helt spesielt flott, altså 😀 !
Tvi-tvi med det hele!
Britt Åse’s last blog post..Egenpleieinspirasjon og gode regndager
Så herlig ærlig du er!
Koster deg sikkert litt dette kan jeg tenke meg, men Takk! Tusen hjertlig takk for at du nok en gang deler med oss der ute!
Lykke til med skrivingen din:-)
Åh, nå ble jeg glad (er det lov å si på en sånn post?). Det er så bra å sette grensene selv for hva man tåler. Ikke tenke på hva du tror andre forventer av deg, men heller hva som er best for Virrvarr. For det er jo det som er aller best for oss andre også, at du har det bra 🙂
Manisk depressiv eller ikke, det er ikke sunt å være ja-menneske hele tiden. Eller å skulle klare alt alltid. Jeg er veldig glad for å ha lært å sette meg selv først etterhvert, være mer “kynisk”, selv om det høres ille ut. Og forvente litt mindre av meg selv. Tror det er greiere for andre å forholde seg til også.
Lykke til med prosessen!
Minneapolise’s last blog post..Vroooom…
Skjønner, vet og er her. *klem*
Dette blir ein liten beundringskommentar.
#1: Du skriv fantastico-flott.
#2: Du virkar som eit knalltriveleg menneske.
#3: Det høyrast ut som om du har ein kjempesnill mann.
Elles har vel i grunn alle over sagt det meste, så eg kan berre slutte meg til det.
Husk på at du setter mye høyere krav til deg selv enn det alle oss andre gjør. Det er ingen som blir sinna, skuffa eller opprørt når du ikke svarer oss. Når det er sagt – er det fint å få sånn oppdatering en gang i blant på at du ikke er død og sånn. You know the deal. Om du lover å gi beskjed om du er død, lover jeg å gjøre det samme.
Mange klemmer og varme tanker i din generelle retning. Du kommer deg gjennom dette (og kommer til å skrive en grensesprengende god selvbiografi).
mat og melankoli’s last blog post..Finnes der mange slike mennesker i verden?
Takk for denne teksten også, virrvarr. Er så glad du finnes!
Victoria’s last blog post..Det skulle virkelig bare mangle [del 2]
En diagnose gjør deg ikke til noe B-menneske. Du er flott akkurat sånn. At du i perioder er så kreativ at det går ut over deg selv bør forhindres, og heldigvis har du også innsett dette.
Dette høres slett ikke så gæli ut.
hege’s last blog post..Den prektigkledte
*virtuell klem* Ta vare på deg!
Rockette’s last blog post..Velferdsstatlig logikk
Hold deg fast. Glem verden rundt deg, gi deg sjøl plass og tid. Du er en heltinne for meg, for mange.
[…] i de nye mediene og den nye journalistikken, er dette engasjerende stoff for meg. Så leste jeg Virrvarrs rapport fra sin bipolare […]
.. og sorry, ikke bra med CommentLuv på dette, skulle ha enablet, beklager..
Enig med Anthema (glem omgivelsene og tenk på deg selv) men allikevel – modig post, som også viser at blogg er et sosialt verktøy hvor man kan kommunisere viktige ting til sine omgivelser når man trenger det mest.
VamPus’s last blog post..Høyre bløffer om renta
Hei og hopp, Ida.
Husk at Rom ikke ble bygd på en dag, ting tar tid.
Husk at Mao ikke klarte å hive japanerne ut og krøste Shang Kai-Shek over natta, ting tar tid.
Husk at bøker ikke ikke blir til med et knips, ting tar tid.
Husk at Virrvarr er som verden, hun tar også tid – vel fortjent tid.
Jeg er glad i deg, Ida. Jeg gleder meg til å lese boka di. Og jeg håper ting ordner seg for deg etter pausen, du fortjener alt bra.
*stoooooor oppmuntringsklem*
Comrade Arnfinn’s last blog post..Følg kaldet!
Glem omgivelsene og tenk på deg selv, jenta 🙂
Hvis du får diagnosen manisk depressiv, vil du snart være i gang med et behandlingsopplegg som de har lang erfaring med og som sannsynligvis vil gjøre at du snart vil føle deg bedre (ikke manisk bedre, men avslappet bedre). Tenk så bra det blir 🙂
Anathema’s last blog post..Dikt på lørdag
Jeg får innmari vondt av deg. Jeg vet i hvert fall at jeg hadde forstått, hadde jeg sett det du har skrevet her. Regner med at de skjønner hva du gjennomgår.
Lykke til, god bedring og alt det der. Du er innmari flott.
Maiken’s last blog post..Eksamensforberedelser: Fremgangsmåte (3/3)
*vifter med Virrvarr-flagg*
(Det trenger man nemlig bare se på)
Sif’s last blog post..‘Toastjernet mitt er gått i stykker, så jeg får ikke varmet pølsebrødet, dessverre…’
Helt greit at du ikke svarer på kommentarer, for jeg, som du skriver, regnet med du hadde nok med deg selv.
Flott skrevet og godt forklart. Kjenner noen som er manisk depresiv, og de har det slik du beskriver. Når man tror de har det bra, og er kjempeaktiv på alle fronter, da skal man passe på.
Ta vare på deg selv, Virrvarr.
Sommerklem fra Nord-Norge
Eugenie’s last blog post..Lille speil på veggen der, hvem er tykkest i landet her?
Dette var ganske modig skrevet av deg. Skjønner litt mer hvordan det må være for deg. Det at du klarer å skrive om dette, og formulere deg slik er jo et meget bra tegn.
*klem*
Elisabeth Iskrem’s last blog post..23:58:28 pm