Eventyret begynte min første skoledag på videregående. Carima, den kvinnelige, mer vimsete utgaven av Conan, hadde overfalt meg på skoleveien og presentert seg selv: «Unnskyld, men jeg overhørte samtalen din, og du må jo være Ida!»

Jeg kunne ikke nekte for det, og den hippiekledde berta med cello under armen og jeg brukte omtrent fem min på å bli Godt Kjent. Hvordan hun kjente til meg? Godt spørsmål. Noe av det hun gjentok hele tiden var: «Du må treffe Maren! Dere kommer til å komme så godt overrens!»

Et par uker senere satt Maren og jeg og snakket sammen om hva vi ville gjøre med livene våre. Ja, vi hadde klaffet godt sosialt. Ja, den mørkhårede, smilende gotherdamen hadde vist seg å være spennende selskap fra friminutt #1. «Jeg skal skrive.» sa jeg. «Jeg også.» sa hun.

Og skriving ble det. Uttallige skrivegrupper, diktlesninger, kritikkrunder og oppvarmingsøvelser senere hadde vi laget en koroppsettning, en masse noveller, metervis med vers, et tv-manus, teaterdialoger og sanger som synges på skolen vi gikk på den dag i dag.

Jeg mistenker at vi ikke bare var skrivende mennesker, men handlende mennesker, siden vi fikk veldig mye gjort sammen. Vi pushet hverandre. «Jeg kommer til å sende inn en tekst til den konkurransen. Hva med deg? Har du skrevet noe?»

For deg som ikke henger med i svingene: Grevinnen, aka Maren Kristiane Solli, er medforfatteren min på «Jenter som kommer». Hun er nå tilgjengelig i fullversjon på Internett, og jeg skriver selvfølgelig om henne som et sleipt markedsføringstriks: Gå inn og les bloggen hennes, kommenter, legg henne til på RSS og oppdater bloggrollen din. Hun er her for å bli.