Vi har undervisning på galehuset idag. En ung, ivrig psykolog snakker om angst, angstlidelser og hvordan mestre angst. Han har en lang, skjematisk oversikt over utløsende faktorer. «Det kan være mobbing, seksuelt misbruk, vold, rus, omsorgssvikt og ekstreme oppvekstvilkår, for å nevne noe.» «Alle sammen?» spør en av jentene. «Bevares, nei! Det holder lenge med én for å få angst!» lyder svaret.
Så sitter jeg der og føler meg som han som svarte på samtlige eksamensoppgaver på tiden de andre svarte på de to som var meningen at skulle løses. Jeg kan krysse av samtlige traumer på listen over. Ittno knussel. Jeg hører livet mitt passere i en revy av VG-overskrifter. De tyve årene jeg har levd hadde gjort seg best i fete typer, som tungt tabloidfyll.
Det høres så dramatisk ut å snakke det om rundt kaffebordet og i gruppeterapien, det virker så ute av dimensjoner når jeg prøver å sette ord på det. Jeg tror det er derfor psykiatrien først og fremst er et jævla skjemavelde: Fordi noen ting er så ekstreme at du ikke får formulert det som noe annet enn en punktliste. Du kan ikke sitte og koseprate psykose. «Ser du rare ting? Ja eller nei. Nikk eller rist på hodet.»
«Du virker jo frisk på bloggen» er det mange som sier. «Hvordan klarer du å skrive bok hvis alt er så vanskelig?»
Til dere som var i tvil: Denne bloggen har blitt til i de mest deprimerte, suicidale periodene mine. At jeg har hatt det vanskelig, betyr ikke at hjernen min har skrudd seg av.
Sånn sett er jeg glad at jeg krangler med Lånekassen og ikke med NAV når det kommer til økonomisk understøtting av den gale damen. Dette innlegget fra en svensk blogger, som jeg fant via Hildring, gjorde meg både svett og sint. De truer med å frata kvinnen uførepensjon fordi hun blogger og skriver bok; ergo kan hun ikke være syk. Ergo burde hun kunne tatt seg sammen og hatt en ordentlig jobb.
«Heh,» tenkte jeg. «Godt at Lånekassen bare ser på antall eksamener jeg har tatt, og ikke snoker rundt på internett, da.» Hvem andre enn Virrvarr er det som er sykmeldt og frenetisk produktiv skriftlig? Jeg ser dobbeltstraffingen alle psykisk syke, usynlig syke og uvanlig syke blir utsatt for: Du burde jo egentlig komme deg opp om morgenen, siden sykdommen din er noe du har funnet på.
Vi kommer til å tolke et hvert overskudd og et hvert lysglimt du har som det endelige tegnet på at du har lurt folk og bare spiller syk fordi du er så lat. Kort sagt: Du skal ikke bare slite med å være syk, men du skal slite med å være flinkest mulig til å være syk, ha tydelige anfall og problemer som kan vises frem på et byråkratkontor. De positive prestasjonene skal brukes mot deg når sykdommen din er usynlig.
Greia er at om kreftsyke, migrenepasienter, epileptikere, folk med utlagt tarm og bevegelseshemmede gjør noe bra, er det rørende, imponerende og store bragder på tross av smerte og sykdom. Når mitt anonyme bekjentskap endte opp hos NAV, lød pipa: «Du kan jo ikke være schizofren? Du studerer jo medisin og har bare A’er! Psykiateren din har nok gjort en feil her.» Samtidig møtte hun reaksjonen: «Hvis du er schizofren, kan du jo ikke jobbe med mennesker. Vi kommer bare til å støtte videreutdannelse innen it, arkiv og lignende fag.»
Eller- for å oppsummere noe en skolepsykolog sa til meg en gang: «Du har vel ikke så store problemer? Jeg mener- du har jo kjempegode karakterer!» Sykdom reduserer ikke hele personligheten og kapasiteten vår, selv om den er lokalisert i hodet, i følelseslivet, i immunforsvaret, i energireservene. Jeg kan skjelve, hyperventilere, gråte og bite meg selv til blods mens jeg skriver en munter, argumenterende tekst.
Sykdommen sitter ikke i språkfølelsen, i kreativiteten, retorikken eller evnen til å strukturere en tekst. Den gjør seg gjeldende når vaskekjelleren og jeg er permanente fiender og jeg lurer på om jeg kan kjøpe nye truser istedenfor å vaske de gamle, bare fordi jeg vil unngå de mørke gangene der vaskerommet ligger.
Dessuten: Blogging er ikke jobb. Å skrive nøyaktig hva du har lyst til hver eneste dag, uten hensyn til lesertall, skrivestil, innhold og en redaksjon er ikke jobb. At noen liker å lese nettrantingen din er en hyggelig bonus.
Egentlig skulle dette innlegget handle om hvor mye friskere jeg har blitt i det siste. Istedenfor ble det en lang rant. Sånn går det når man lar seg rive med underveis. Poenget er vel at psykisk syk er ikke det samme som hjerneskade, og at hva jeg skriver i bloggen ikke nødvendigvis har så stor sammenheng med hvordan jeg har det inni meg. At du leser noens tekst, betyr ikke at du vet hvordan de hadde det da de skrev teksten. Værsåsnill.
27 kommentarer til “Burde jeg vært for syk til å blogge?”
Etter fem år i ymse delar av byråkratiet, kan eg stadfesta at det er om lag slik overalt. Dette er ein variant av den meir generelle formuleringa “Joa, det høyrest ut som du treng hjelp, og eg skulle gjerne hjelpt deg, men det er ikkje mitt ansvar. Snakk med […]” [repeat until (even more) insane]
Jeg er selvsagt enig, og foeler tidvis at det er helt omvendt – jo bedre karakterer/prestasjoner/arbeidseffektivitet man har, jo stoerre faresignal er det. Alt er alltid paa bekostning av noe annet. For oevrig syns jeg jo at alle medisinstudenter er av noedvendighet gale, saa det er jo en annen sak. 😉
Utrolig på kornet, veldig flott skrevet, og jeg opplever dette sterkt selv med folk i forhold til ME.. Dessverre blir omgivelsenes uvitenhet og ubetenksomhet en ekstra “byrde” noen ganger, og den som er syk og sliter må ha ekstra styrke for å klare å heve seg over dette.
Cat’s last blog post..En undersøkelse om blogging og tillit
Nydelig blog du har her. Modig og sjarmerende.
Det vanskelige med å være syk er å være frisk. Jeg mener, Nav mener du må være vrkelig syk eller virkelig frisk. Synes ikke det er rart med angst da. For man er jo gjerne litt begge deler. Jeg pusset opp et hus på en øy, kjøpte trebåt og studerte 150 % ved siden av for å få råd til å ta et år på rehabilitering for en nakkeskade som gjør meg delvis ufør.. Sant?!? Nå tror jeg at alle forventer at jeg skal klare det hvert år..
Jeg legger deg til som favoritter, bloggen min er kjedelig og ikke helt ekte slik som din er det. Takk for denne.
Inger
Inger’s last blog post..Terracotta
Jammen. blogging på blåresept? (sammens med kattunger og hundevalper)
Katla’s last blog post..Arbeidsmoral
Du får satt ord på mye av det jeg tenker, så glad jeg er for at det finnes slike som deg.
Jeg vet om sykemeldte og trygdede som ikke tør gå ut fordi de er redde for hva folk vil si. Er du syk skal du ligge under dyne og lide! og i alle fall ikke smile.
Blek og alvorlig, ingen interesser, ingen meninger, skal du skrive bør du gjøre det i det skjulte *|o|*
I dag greide jeg ikke være med ut for å handle og jeg har heller ikke fått børstet tennene. Jeg lurer på om jeg greier å få laget en søknad om de siste 10% uføretrygd i løpet av sommeren? Nå har jeg mer enn nok med å “manne meg opp” til å være med på en liten ferietur. Hetetokter og hjertebank, fullstendig ut av konsentrasjon flere uker i forveien. Vet jeg vil trenge like lang tid i ettertid på å komme meg.
Men du ser det ikke på meg (tror jeg)
Puuuh, nå ble jeg varm og sliten nå.
Fortsett du med skrivingen din, du gir oss masse.
Uansett håper jeg du kan ha det best mulig.
Graylady’s last blog post..Bli enig med meg selv
Skikkelig bra post! Jeg har lagt den inn som bidrag i min samling av tekster jeg skal lære av og huske på når jeg skal råde og veilede folk som lurer på hva de skal bli 🙂
Tvi-tvi!
Britt Åse’s last blog post..Ferie!
Du har heilt rett. I dei tider då eg har hatt det vanskeleg og har trengt hjelp, måtte eg òg skjule at eg var aktivt skrivande med både blogg og bok. For slikt er ikkje forståeleg at ein kan gjere i systemets auge.
Systemet seier at enten så er du ute for telling, eller så er du utanfor systemet. Å gjere noko for å hjelpe deg sjølv skal straffast.
Tull og fanteri.
Jeg fikk akutt angst en periode da jeg hadde eget firma for en del år siden. Da jeg endelig, ved hjelp av aldri så lite valium klarte å oppsøke sosialkontoret for å få penger til mat ville de at jeg skulle selge firmaet, noe som selvfølgelig ikke var mulig siden firmaet ikke eide annet enn min arbeidskraft, og jeg ville jo gjerne jobbe igjen så snart jeg orket… Dernest ville de at jeg skulle gå på visninger og finne meg ny og rimeligere leilighet, selv om jeg altså da hadde legeattest på at jeg var akutt syk og at det sannsynligvis ikke kom til å vare mer enn et par-tre måneder (hvilket det ikke gjorde). Dessuten mente de jeg kunne flytte hjem, ganske uavhengig av at en konflikt med mine foreldre var en av flere grunner til tilstanden…
Men det som kunne vært å ønske er vel et arbeidsliv der et menneske med bare a’er og stor skrivekapasitet kunne hatt en mulighet til å bidra, selv med redusert pålitelighet…
Arachne’s last blog post..Et mirakel i Rendalen
Du er ikke den første med psykisk sykdom som likevel skriver så det spruter, Virrvarr. At du skriver på Internett handler jo bare om den tiden du lever i. Folk med psykisk sykdom har begått både dagbøker og romaner opp gjennom tidene, og ingen har vel stilt spørsmålstegn ved det.
Jeg synes likevel ikke det er noe å gremme seg over at noen undrer seg når syke mennesker ser ut til å være i full aktivitet. Vi har et godt trygdesystem i Norge, og det koster mange penger. En relativt stor del av befolkningen er arbeidsuføre. Da tror jeg ikke det er til å unngå at den som er syk og i aktivitet på en eller annen måte vil bli møtt med spørsmål om hvor syk hun egentlig er. Den som er i jobb, kanskje mistrives på jobben, er sliten osv, – vil følge den som ikke jobber med argusøyne.
Men det betyr jo ikke at du skal henge deg opp i det. Du skriver antagelig fordi det gir deg noe. Å skrive bok er arbeid, og hvis det å skrive er et arbeid du også kan få til i sykdomsperioder, så kan jo det komme til å være en åpning inn i et yrkesaktivt liv. Det er jammen ikke mange som har den muligheten. Du er heldig, tross alt, som har denne flotte evnen til å kommunisere med skrift.
Fortsett skrivinga, Virrvarr, – både av blogg og bøker, så lenge det gir deg noe. Ta imot hjelp fra alle som vil deg vel, både venner, familie og leger,- og bruk den tida du trenger på å bli frisk.
Lykke til.
Hege’s last blog post..Vi tar igjen de forsømte
Bra post!
Det er dessverre slik at også en med andre typer skader og begrensninger, av det fysiske og delvis synlige slaget – matcher flere punkter i listen din – møter samme type kommentarer og holdninger som deg med de usynlige begrensningene.
Hvis man er i stand til å kle seg, gre seg og ta på rød leppestift så er man pr. (noens / manges) definisjon helt frisk og i orden………..
At leppestiften av og til er en livbøye, det er en annen historie.
Helse-Hansens (eller var det Pølse-Hansens) utspill om at det bare var å stå opp om morgenen hjalp vel ikke akkurat.
Det var den gamle regle om at Den som Gud give et embede, Gud give ham forstand.
Det betyr jo ikke at forstanden kommer som gavepakke, men et ønske om at Gud må gi vedkommende forstand også!
Det virker tydeligvis ikke…….hehehe
Det er viktig å gjøre gode ting i hverdagen – skrive, hagearbeid eller andre ting som gir livet verdi.
Ingen og jeg gjentar Ingen vet hvor mye tid og krefter du eller jeg bruker på å skrive noe bra, sy noe stilig, luke hagen.
Man ER ikke sykdommen sin, man HAR sykdommen og man HAR også andre friske, sterke, kreative sider, selv om disse ikke alltid er mulig å kombinere med det “Hvermansen” mener er et “verdig og produktivt” A4 liv.
Som du vet så er det mye god flow i et “kreativt plaster” og kanskje er man ofte mest kreativ når det røyner på på andre arenaer?
Noen har visst trykket på den grønne knappen, men jeg gir meg nå, selv om jeg kunne ha skrevet mye mye mer.
Stå på!
Åh.
Jeg er så glad du orker å skrive, og at du sier det sånn at det blir så riktig! Det beundrer jeg deg for. Det, og pågangsmotet og iveren det du skriver lyser av:)
Så – “Så bra du orker noe”, “Så godt å se at du har overskudd til å gjøre noe av det du liker å holde på med”, “så kjekt at boka kommer!”
(What a world som ikke tar poenget. Isj.)
Solstjerneengel’s last blog post..Du er verdifull.
Hva skjedde med “Så bra at du orker å gjøre noe!”,”Så bra at du ikke bare sitter inne og sturer!” og “Så fint at du fortsatt klarer å ta vare på deg selv!” ?
Det er det jeg blir sittende å tenke på når jeg leser innlegget og kommentarene her. Og jeg leste den svenske posten i går, og jeg blir ærlig talt litt oppgitt over folk.
Jeg tror ikke folk er helt klar over verdien å mestre det å gjøre noe fullstendig normalt som å rote i hagen eller blogge, når man er syk på en eller annen måte. Å fungere normal når man kan, gjøre ting man får til.
Eller verdien av å se ålreit ut som moseplassen skriver om over her.
Alt dette har en egenverdi til å gjøre ting litt lettere for den som er syk, og da skal vi da heller si de tingene jeg nevnte til å begynne med, enn “nei, du virker altfor frisk”.
Kristin’s last blog post..Jobbe eller studere hjemmefra?
Jeg har sett at flere kommer med kommentarer om at de synes det er rart du er så syk, for du virker jo så normal. Jeg har tenkt mitt, og jeg synes det er supert at du skrev denne posten!
Jeg kjenner deg ikke, jeg er bare en av mange lesere. Jeg veit jeg kun ser en bitteliten del av deg, og selvom du er dønn ærlig i det du skriver, så gir det meg uansett ikke mulighete til å se hele bildet.
Jeg er også en sånn som er syk inni og ikke så mye utenpå. Ikke samme sykdom som deg, men møter de samme fordommene. Setningen: “du ser jo så frisk ut”, gjerne fulgt opp av “nå er du vel mye bedre” utgjør mitt personlige mareritt. Det forventes at jeg skal være så frisk som jeg ser ut. Enkelte har gått så langt som å be meg om å slutte å sende så falske signaler om jeg synes det er så ubehagelig med alle de som tror jeg er frisk, men jeg nekter. Jeg nekter å se like sliten ut som jeg føler meg, for det blir jeg jo bare mer utmatta av. Dessuten, andre får bare lære seg at verden ikke er så sort/hvit som de tror…
hehe, en kommetarrant her… uansett, hyggelig å høre at du er i ferd med å bli friskere, og kudos til deg for alt du får til på tross av sykdom!
moseplassen’s last blog post..Blodbeger – Rhodochiton atrosanguineum
It, arkiv og lignende fag er faen meg NAVs svar på alt. Sikkert også miljøkrisen.
fata’s last blog post..Justis til egen bak
Strålende post, frøken. Jeg bokmerker. Du setter fingeren der skapet skal stå, eller noe sånt. 😉
Stine’s last blog post..Change is hard.
Flott innlegg!
Man kan også snu det og si at den sjelelige smerten antagelig mange ganger er en forutsetning for å skrive eller skape noe stort rent kunstnerisk.
Det er ikke uten grunn at man har kunstnermyten om den gale, men kreative kunstneren. Dem har det også vært mange av.
At man hele tiden må forsvare seg når man er svekket er jo selvsagt helt forferdelig. At “helvete er de andre” gjelder vel fortsatt.
“hva jeg skriver i bloggen ikke nødvendigvis har så stor sammenheng med hvordan jeg har det inni meg”
Nemlig! Men jeg tror jeg vil gå lenger: ingen sammenheng i det hele tatt. Man kan legge an et bestemt tone i en tekst, bevisst, og denne trenger ikke ha noen som helst kobling til den sinnstilstanden man er i når man skriver. Hvis man dessuten skriver sakte, slik jeg gjør, er en slik kobling stort sett ikke mulig.
Ellers henger jeg meg på Strekkers gode råd. Når man er vant til å være veldig flink kan det være vanskelig å slippe taket i akkurat det. Men det bør man kanskje noen ganger? Gi litt faen?
Det er ihvertfall for ille at man kanskje først har dårlig samvittighet for å ikke klare ting, og så skal man få dårlig samvittighet fordi man klarer ting, også, for da virker man ikke syk nok. Hvis det er noe man virkelig ikke trenger når man er syk, er det dårlig samvittighet.
Denne teksten gjorde meg virkelig glad. Det er så bedritent at folk som er syke skal være programforpliktet til lidelse og savn etter sin friske tilværelse i manges øyne.
Lin’s last blog post..Og så banner vi litt i kirken igjen, dere
Heia deg, Virrvarr!
(Jeg prøvde å utdype inni hodet mitt, men det var ikke så lett å sette ord på det. Men jeg kan underskrive på at jeg har skrevet noen av mine mest lettbeinte – for å bruke et radioresepsjonelt ord – tekster i dyp depresjon, mens jeg var sykmeldt fra studier og jobb og livet som sådan. Joda.)
Og en ting til: Ikke forhast deg med å flinke deg frisk. Det tar kanskje et halvt år, kanskje et år eller to, kanskje mer, og kanskje mindre, men frisk blir du. Det er ikke sånn at du skylder familie eller Mr. Jackson eller vilt fremmede bloggleser å bli frisk FORT. Selvfølgelig håper alle at du skal ha det vondt i en kortest mulig periode. Men husk på at det ikke er en oppgave som må løses raskt og flinkt.
Dette har du sikkert hørt mange ganger; min erfaring er at det ikke kan gjentas for ofte.
Strekker’s last blog post..Personer som uttrykker seg gjennom obskøne underlivsbevegelser, fingeruttrykk og gutturale skrik (eller LLH, som vi andre kaller dem)
Ja, Ida. Akkurat sånn har jeg også opplevd: “Du er vel frisk nå siden du skriver og får til så mye i hagen og sånt”.
Derfor er bloggen din så viktig, du skriver så godt om alt det vi andre så gjerne skulle ha fått sagt.
Fortsett med det – uten å bry deg om hva folk måtte mene om Virrvarrs private liv (som du tross alt ikke skriver så mye om).
Lene’s last blog post..Kokt svinestek
Jeg føler jeg skriver best i perioder der ikke alt er bra.
emelie’s last blog post..Når du minst venter det
Enig med deg at systemet ikke ser ut til å fungere, men føler det er feil ende å slutte med å sette spørsmålstegn ved begrunnelsen til folk som ber om å få leve på andres penger. Av og til virker tabloidene som om saksbehandlernes oppgave kun burde å være å notere bankkontonummer og umiddelbart overføre penger. Sånn skal det jo ikke være.
Det virker som om problemet snarere er at man selv etter å ha bekreftet at man har et legitimt krav, fortsatt må kjempe og kjempe for å nå frem. Det er på det tidspunktet jeg mener at systemet skal snu seg rundt og se på hva de faktisk kan gjøre. Noen ganger er det kanskje rett og slett lite eller ingenting utover det som allerede blir gjort, fordi mennesket trenger tiden til hjelp og da er det tid man skal få. Andre ganger kan det være annen type oppfølging.
Jeg synes blogging er en utmerket form for egenterapi. Hvorfor skulle ikke du synes det samme 🙂
Men håper du klarer å nyte sommeren litt også da. Jordbær og is og fine øyeblikk.
Meg bekjent gjelder ytringsfriheten alle mennesker, også de som har en psykisk lidelse. Skulle ikke de kunne blogge, skrive avisinnlegg (eller er det kanskje forbudt å lese aviser, også?) og på andre måter ta del i den offentlige samtalen? Her må det være noen som har misforstått noe fundamentalt ved det å leve i et demokrati.
Sånn. Sånn er ordene jeg har forsøkt å gripe fatt i. Og bloggen min – bloggen min var bedre da jeg var syk; sarkoidose, kreftspøkelse eller dperesjon gjør meg tydeligvis i stand til å skrive bedre og mer gripende enten det er om de fine tingene eller de dumme tingene som gjør at man ikke vil gå ut av døren sin.
Men det at jeg kunne skrive lange velformulerte blogginnlegg gjenspeilet overhodet ikke hvor frisk jeg var. Jeg skrev arkivoppgave til A på universitetet mens jeg var deprimert og hadde så sterke bivirkninger av medisinen jeg hadde fått at jeg var sykemeldt fra jobb i tre uker.
Noe av det jeg hater mest med psykisk sykdom (og med sarkoidose) er at det ikke synes utenpå. Jeg ser så frisk og rask ut sier folk – og det er det jeg har hørt siden jeg gikk opp fra min “jeg spiser ikke mat jeg ellers takk” undervekt bare fordi jeg grer håret og sminker meg liksom.
Det blir som noen jeg satt på med i bil som plutselig ut av det blå begynte å snakke stygt om et uføretrygdet ektepar som bodde “der” fordi de hadde så pen hage. Og hvis de orket å jobbe i hagen burde de vel kunne ha en jobb som vanlige folk de også. Jeg var intet mindre enn sjokkert… men sånne holdninger er så gjengs.
De overrasker meg mest i helsevesenet egentlig – de folka burde vel vite bedre tenker man? Men den gang ei. Min nye greie med helsevesenet er “nei, jeg er ikke gal lenger så de underlige kommer-og-går smertene i hoften min som gjør at jeg halter som en gammel dame er nok ikke psykosomatisk selv om du gjerne vil det. Ikke er pustevanskene mine angstanfall heller selv om du tydeligvis gjerne vil jeg skal ha angst også.”
Delirium~’s last blog post..Ta sats!
Fine, fine, Virrvarr, du sier ting bedre enn alle andre.
*klem*
Tack för besöket på min blogg. Vad du skriver bra (jag har lite svårt att hänga med i Norskan bara) men visst slår du huvudet på spiken när du beskriver hur det är. Precis som jag själv skrev: Man är inte död för att man är utbränd!
Kram och tack!
Ha de
Syster Yster’s last blog post..Blogga och ha sjukersättning=simulant