Alan Moores monumentale verk blir film i disse dager. Du kan se traileren her. Tegneserien endret amerikanske tegneserier for godt, både ved å tvinge frem betegnelsen «graphic novel» og ved å tvinge frem hva slags rettigheter serieskapere hadde ovenfor forlaget sitt. Tidligere var det slik at serietegnere og serieforfattere ikke ble navngitt i utgivelsen, og de fikk ikke betalt for å være noe annet enn arbeidere i en «tegneseriefabrikk». 
Da Watchmen kom, var den rett og slett for bra til at DC Comics ikke kunne gi forfatteren og tegneren av den creden de fortjente som forfatter og tegner. Alan Moore tvang frem oppfattelsen av tegneserier som kunst i USA ved å lage banebrytende bra serier. Til sammenligning vil du ikke se hvem som har skrevet eller tegnet en Disneyhistorie i en hvilken som helst Disney-utgivelse idag.
Første gang jeg leste Watchmen var siste året på videregående. Jeg skulle begynne å skrive årsoppgaven min om tegneserier- for uinnvidde er det steinerskolens svar på eksamen; et år du bruker på å fordype deg i et bestemt emne. Jeg kjente Alan Moores verker fra før av. Rekk opp hånden de som har gått glipp av klassikere som V for Vendetta og From Hell? Nettopp. Etter at den ble film har mange fått med seg The League of Extraordinary Gentlemen, også.
Jeg hadde grøsset meg gjennom Swamp Thing, slukt A Disease of Language og ledd av Tom Strong. Da min gamle, gale kunstlærer dumpet Watchmen i fanget mitt sammen med en haug av eksperimentelle klassikere innen sjangeren og sa: «LES!» kjente jeg at jeg grøsset bare ved synet av Moores navn. Ikke bare var han mannen som endret amerikanske tegneserier, som skapte den postmoderne superhelten, han var også Neil Gaimans læremester. Moore og Gaiman er like viktige for graphic novels som Barks og Rosa var og er for Donald, til sammenligning.
Men Watchmen: Du må lese den. Det er en ordre fra bloggende hold. Ikke les den fort. Ta deg tid til å sluke de langsomme detaljene.
Legg merke til hvordan Moore kjører tre-fire fortellinger parallellt over noen sider, og hvordan teksten fra den ene fortellingen står i ruten med bildet fra den andre fortellingen, og hvordan tekst og bilde «svarer» hverandre og utfyller hverandre perfekt.
Dvs: Enhver kommentar i én fortelling er også en perfekt svarkommentar til enhver hendelse i den parallelle fortellingen. Uten å ødelegge flyten, selvsagt.
La deg bli forvirret. Det er meningen at du skal føle deg sliten, nedbrutt og redd. Husk at vi er under den kalde krigen. Alle helter er døde. Alle superhelter og superskurker er pensjonert. Batman-klonen har fått vom og angstanfall. Superskurken du alltid jaget sitter tannløs og ensom i trygdeboligen sin.
Vær klar over at den avdøde i mordet du skal etterforske er en drittsekk som voldtok moren din. At du skal hevne en krigsforbryter fra Vietnam, og ingen andre.At den du elsker mest er kreftfremkallende. La deg trollbinde over tre hundre sider av noe du tror er en klassisk kamp mellom godt og ondt, før superskurken lager verdensfred før han skyter alle vitner og helten du har fulgt og fått sympati med viser seg å være nazist.
Sorg, bitterhet, og en endelig løsning der du ikke lager omelett uten å knuse noen tusen egg, fortalt på en måte som får deg til å bli engasjert, fortvilet og føle deg liten. Alan Moore har tatt essensen av postmodernismen og den kalde krigen, mixet det med eksistensiell angst og latt Dave Gibbons gi det et svært tradisjonelt, stilrent superheltformspråk. Farvene er techicolor-grelle med vilje, og rutenettet er likt oppstilt på hver eneste side. Du må forresten ikke glemme den sorte, burleske humoren, som når den maskerte «helten» Rorschach blir sendt til psykiater og må ta Rorschach-testen.
Jeg vet ikke hvordan det vil gjøre seg som film. Helt ærlig. Jeg har sett 300 og sammenlignet med tegneserien, hvilket gjør at jeg har tro på regissøren når det kommer til å beholde stemningen og autensiteten. Men fortellerteknikken? De parallelle historiene? Måten du blir lurt, rundlurt og lurt igjen av forfatteren? Nei, bare les den. Den finnes til og med i en anstendig, norsk oversettelse i disse dager. Gå på Outland, kjøp den og les den.
12 kommentarer til “Watchmen- hvem vokter vokterne?”
“Og Wachowski-brødrene skrev manuset til filmen basert på tegneserien en gang på nitti-tallet, så de kunne ikke hatt Bush i tankene, selv om mange hevder det.”
Fett nok (ikkje at eg tenkte på Bush altså), men filmen kom framleis ut i 2005. Litt oppdatering av tematikken skadar ikkje! Nosefire såg meir ut som nazi-tyskarar enn (i så tilfelle) Thatcherittar.
Vel var neppe Thatcher ein fascist, ho måtte trass alt svare til Parlamentet.
“Det er meningen at de skal ligne på andre etablerte superhelter, fordi serien også er en slags redefinisjon av superheltkonseptet.”
Eg har skjønt dette av andre, og det er også grunnen til at eg skal plukke med meg Watchmen ved første og beste anledning! Og igjen, eg tenkte ikkje på det som dårleg til å byrje med.
tanketom’s last blog post..Kor geek er eg? (revisited)
Ooh .. Watchmen er stor ja. Det jeg liker ved den er at Moore stiller det verste av mainstream høyreside og det verste av mainstream venstreside opp mot hverandre på en måte som er så nyansert og ekte at jeg fremdeles (etter flere lesninger) ikke er sikker på hvem jeg skal sympatisere med. Leseren liker ingen av partene, men handlingen framtvinger et valg.
V for Vendetta er også stor, og det som kanskje imponerer meg mest med disse to seriene er hvor mye politisk dybde de har, til å være skrevet av en forfatter som seriøst mente Thatcher-England hadde mye til felles med V-samfunnet. Noe som uansett hva en måtte mene om Thatcher er idiotisk. Og allikevel er den og Watchmen så fantastiske.
Men filmatisering? Neh. Tror ikke noe på det, har ikke bruk for det.
Jeg husker jeg kjøpte et nummer av “Vektere” da den opprinnelig kom ut på norsk som en 6-binds miniserie i 87(?). Den var litt tung for en 10-åring, men den gjorde et inntrykk som satt litt lengre i enn de tegneseriene jeg stort sett leste, men når jeg endelig fikk summet meg var det for sent å få samlet alle bindene. Heldigvis fikk jeg tak i dem i ymse bruktbladsjapper etterhvert. Litt den samme opplevelsen hadde jeg med Millers Dark Knight som kom ca samtidig. Først ble jeg litt snurt fordi man tullet med lynvingen i hht. slik det “skulle være”, men samtidig skjønte jeg at det lå noe litt dypere under her enn det det brukte å gjøre i superheltfortellinger. Jeg fikk bare ikke helt tak på hva det var med en gang.
Jeg synes det høres spennende ut med film. (Jeg synes jo V ble riktig bra (og går det ikke ei t-banelinje like under stortinget også da??)) Men jeg er også litt skeptisk til om man klarer å gå så i dybden på karakterene (de er jo såpass mange her) som de fortjener, at jeg nesten lurer på om jeg hadde foretrukket en miniserie (men da er man på den andre siden nede på et helt annet budsjett, så det blir vel ikke helt bra det heller).
Det blir spennende å se i alle fall, men selv om amerikanerne har klart å produsere et par ok serier, er det likevel de europeiske seriene som er best. (Og også her finnes det enkelte gode filmatiseringer – Enki Bilals “Immortel” f.eks. basert på nikopol-trilogien)
Ronny’s last blog post..Ja du har nok rett hva
tanketom:
“Watchmen har eg aldri lest, men det slår meg kvar gong eg ser bileter og liknande at den verkar som den låner veldig mykje frå andre superhelt-teikneserier (ikkje at det nødvendigvis er dårleg).”
Det er meningen at de skal ligne på andre etablerte superhelter, fordi serien også er en slags redefinisjon av superheltkonseptet.
SPOILER ALERT!
virrvarr:
“…og helten du har fulgt og fått sympati med viser seg å være nazist.”
Jeg mener det går klart frem fra serien at Rorschach ikke er nazist selv, men at han har respekt for folk som har sterke meninger og våger å stå for dem. I det hele tatt bryr han seg ikke om politikk; hele hans univers er bygget opp rundt en svart-hvit tolkning av rett og galt. Det mørkebrune tidsskriftet han sender journalen sin til har jo i det siste uttalt seg positivt om ham, og jeg tror det er derfor han mener han kan stole på dem.
Arvid’s last blog post..Det er du som er redaktør
http://www.enjolrasworld.com/Annotations%20for%20Alan%20Moore%20Comics.htm
En god side og fyldig side med informasjon om detaljer fra Alan Moores tegneserier, inkludert Watchmen.
Jeg er enig i at Watchmen (og Alan Moore generelt) er litt for dypt og detaljert til å fungere som film, selv om man kan få en god røverhistorie av det (unntatt LXG, som kun var en god røverhistorie til å begynne med, og endte opp som en dårlig actionfilm).
V for Vendetta var forresten ikke ment som samfunnskritikk, men Alan Moore selv har skrevet at V… var et godt bilde på England etter at Tatcher ble gjenvalgt i løpet av utgivelsene. Og Wachowski-brødrene skrev manuset til filmen basert på tegneserien en gang på nitti-tallet, så de kunne ikke hatt Bush i tankene, selv om mange hevder det.
Gjervan’s last blog post..Historieløst indeed!
Problemet for enkelte er kanskje at de forventer seg en “tegneserie” 😉 og får litteratur?
Watchmen er tungtfordøyelig og jeg kan godt skjønne at den kan virke uengasjerende om man ikke får med seg alt som skjer. Jeg fikk den i fanget av en kamerat for et par måneder siden.
Selv leste jeg den i etapper, mest fordi jeg leste den på senga før jeg skulle sove og tekstdelene alltid gjorde meg ekstra søvnig.
Nå fikk jeg lyst til å lese den på nytt.
Martine Votvik’s last blog post..prostitusjon og sånn…
Must…make…degrading…comment…
Alan Moore hylles stadig vekk. Men seriene er jo faktisk temmelig gørre. Og det gjelder jo også filmene som kommer i kjølvannet. Jeg satte meg ned med tegneserien ‘From Hell’. Det var en lidelse. Prøv selv! Leser faktisk ‘Watchmen’ i disse dager (en sånn bok på norsk som samler serien i ett bind), og kjenner at jeg begynner å få problemer med fremdriften halvveis. Plottet og karakterene er dypt uengasjerende.
Det beste fra den kanten er kanskje ‘V for Vendetta’, som er en okei historie. Filmen var derimot bare fjas, og jeg skjønner godt at Moore boikotter Hollywood.
Den tegneserien jeg gjerne skulle sett på film er ‘Preacher’. Fabelaktig serie!
Fata’s last blog post..Om jantelov
Jeg må pirke (eventuelt røpe at jeg har misforstått noe): Disney krediterer både tegner og historiesnekker i norske Donald Duck & co.
Watchmen har eg aldri lest, men det slår meg kvar gong eg ser bileter og liknande at den verkar som den låner veldig mykje frå andre superhelt-teikneserier (ikkje at det nødvendigvis er dårleg). Du skriv jo sjølv om Batman-klona, og The Comedian har ikkje eit heilt ulikt grunnlag som Joker.
Må dessutan berre seie meg fullstendig ueinig med “Grenseløs” her oppe, teikneserien V for Vendetta er fantastisk, det er ikkje ofte eg grin av teikneseriar. V er ein fantastisk, byronesk karakter som eg har stor sans for. Killing Joke derimot, er grei nok.
Filmen er også bra, men den har diverre teke ut mykje av samfunnskritikken den i staden kunne ha oppdatert, og er blitt gjort for snill.
tanketom’s last blog post..Kor geek er eg? (revisited)
Jeg gleder meg. Veldig! 😀
Heidi Fleiss’s last blog post..Fly away
Både Alan Moore og Watchmen er grovt overvurdert. Filmen derimot virker veldig bra. V for Vendetta var også en elendig tegneserie, men en stor film. Killing Joke er også elendig. Jeg leste den på ny nylig og den er nøyaktig like dårlig som første gang jeg leste den.
Forfattere og tegnere var forøvrig nevnt i mange år før watchmen kom, både hos Marvel og DC. Alan Moore er så myteomspunnet at han får æren for absolutt alt mulig.
Du har dog rett når det gjelder disney.
Grenseløs’s last blog post..Tyfus rangerer bloggere
Ehm, jeg lasta den ned. Finnes ikke noe Outland her i byen og jeg har ikke tålmodighet til å vente på posten.
Thlom’s last blog post..Jeg er en geek tydeligvis