Det er på tide å skrive om sommerdagene. Storparten av sommeren har jeg enten sittet alene på et hvitt rom med hvit seng eller i en blå stol i et rom formelig tapetsert med støv og bøker. Det har vært sol gjennom vinduet og sol i hagen utenfor, men jeg har vært for sammenkrøllet og skjelven til å være ute i det lenge av gangen.
Nå har jeg gått barbent i gresset og spist bringebær, jeg har latt tunge epletrær, krydderurter og et overflødighetshorn av blomster få lov til å bli rammen jeg tenker innenfor. Egentlig handler denne sommeren om mennesker. «Helvete er de andre,» sier Sartre. Jean-Paul, det er virkelig himmelen, også. Det er ingen motsetning.
Jeg har vært en adoptert kattunge i sommer. En sånn omplassert liten stakkar som plutselig kommer et sted der den får mat, kos og hvile; et sted hvor ingen skriker til den eller er slemme med den. Jeg har ligget stille i ukesvis og laget malelyder, sprellet i søvne og krøllet meg sammen på solrike steder. Når var sist gang jeg var stille? 1999? Før det? Det er litt irrelevant, siden det er forskjell på å være stille og å være rolig.
Jeg har så mange jeg burde være sint på. Jeg har så mye som burde slutte å være sorg og få lov til å bli aggresjon. Å skjønne at vonde ting som har blitt påført meg ikke var mitt ansvar er et spørsmål om øvelse, og jeg øver meg i solskinnet, under plommetreet, mellom klatrerosene og kornblomstene.
Jeg har en vinter i brystet, en vinter jeg våknet dyvåt av svette og skrek meg gjennom nettene. En vinter med lange bussturer fylt av frysetørrede følelser, av skam jeg ikke fikk satt ord på. Jeg satt bakerst i bussen og holdt meg fast i setet og lette etter noe å tine sjelen min på. Det måtte finnes varme et sted i hukommelsen min, noe jeg kunne klamre meg til de morgnene jeg var mest fortvilet.
Frem steg et bilde av blått plastbord i grønt sommerlys, av et stille øyeblikk du dekker av bordet, av latter forårsaket av en klønete, hvit hund. Følelsen av noen som klemte meg uten å skulle klemme noe ut av meg. Jeg husket at det fantes et sted jeg ikke var redd for å sove, redd for å gå på do, redd for å stå opp og redd for å senke skuldrene et sekund.
Jeg er der nå. Jeg er så takknemlig.
4 kommentarer til “På spørsmålet om familie”
*stå rundt hushjørnet og blåse såpebobler mot Virrvarr som plukker bringebær* (Til informasjon: I mine såpebobler er det smil og sommerfuglar, små forglemmegei-blomster og forsiktig kløing bak kattungeøret, sånne ting, og når dei kjem borti bringebærbuskane, så sprekk boblene, og det fine, rolege kjem ut og klapper deg på skuldra og peiker opp på skyformasjonane på himmelen som kunne vore rare dragar og piratskip viss verda hadde vore ein film, men som med litt godvilje er ganske fine å sjå på likevel:)
Virrvarr, du skriver intenst og flott. Når natten kommer pleier jeg å blåse drømmer om varme sommerdager med eng, sol og badeliv inn i hodene på mine barn. Bare et lite pust på pannen så de kommer gjennom natten, om de skulle behøve det.
Her har du åpenbart funnet din. Hvis ikke, har vi noen til overs hos oss.
Pål H’s last blog post..links for 2008-07-18
Glad du er der naa – haaper det er et blivende sted over tid, paa et eller annet vis:)
Alter Ego’s last blog post..Amerikas neste president
Det er så rart å sitte her å lese om noe som er så langt inne i deg. Jeg setter stor pris på at du vil dele utfordringene dine med meg.
Jeg ønsker deg en fin vår, og sender en bukett blomster i knopp og en bøtte solskinn.
moseplassen’s last blog post..Tips til andre bloggere på Blogspot.