«Overgrep i psykiatrien», «vold og tvang», «overdreven medisinering», «oppbevaring» – jeg leser debatter om psykiatri i Klassekampen, i bloggsfæren og følger kommentarer i mitt eget kommentarfelt. Noen ganger kan det virke som om psykiatriske institusjoner har mye til felles med fengsler og barnehjem fra femtitallet; at du blir fratatt verdighet og medbestemmelsesrett det øyeblikket du blir psykiatrisk pasient.
Jeg har hatt rare opplevelser og dårlige opplevelser med den delen av helsevesenet som skal ta seg av det gale hodet mitt. Likevel har de reddet livet mitt ved flere anledninger, også. Psykiatrien har en solside du ikke hører om så ofte. Jeg har hatt mye solskinn i min tid som pasient.
Ved den første innleggelsen min våknet jeg opp på somatisk akuttavdeling. Jeg var så dekket i ledninger, slanger og veneflon-drypp-dingser at jeg så ut som Robocop. Jeg var vettskremt. Jeg var skamfull. Jeg ante ikke hvor jeg var. Jeg ante ikke hva som kom til å skje med meg.
«Skal vi legge deg inn eller kommer du til å legge deg inn selv?» spurte psykiateren som vekket meg. Frivillig tvang. De trillet meg opp på psykiatrisk avdeling i den hvite, høye sengen med klærne og vesken min tullet sammen i fotenden.
Jeg hadde sett Gjøkeredet. Jeg visste godt hvordan dette kom til å se ut. Det skulle være overformynder-pleiere og ubehagelige leger, rare innsatte og hvite frakker overalt. Jeg var ikke forbredt på lyse lokaler med store, grønne planter, myke sofaer og sykepleiere i sivil. Jeg fikk te. Jeg fikk sove. Det kom noen og snakket med meg når jeg våknet om natten.
Jeg ble så godt behandlet at da krisen meldte seg et år senere, torde jeg dra tilbake og legge meg inn uten å måtte ta veien om en rundtur med ambulanse først.
Jeg har skjelt ut psykologer jeg ikke har likt. Jeg har skreket til sykepleiere og blitt bra behandlet likevel, etter å ha fornærmet dem etter noter. Jeg har blitt fysisk syk under oppholdet og fått behandling for det, også. Jeg har blitt sett, lyttet til og tatt på alvor, og fått pusterommet som har vært nødvendig for å kunne ta tak i mine egne problemer. Jeg har fått bra hjelp.
Noe har slått meg når jeg sammenligner Oslo-galehuset mitt med Veum-opplevelsen min: Jeg har vært syk i en rik bydel på Oslo Vest, på et sykehus med nok ressurser, masse ansatte, flere eksperter og få vikarer med dårlige stillingsbrøker.
Sykehuset mitt har gitt meg ubegrenset tid i trimrommet, gratis håndarbeidsutstyr og sjokoladepudding til dessert, i tillegg til en spesialutdannet person som følger meg hele dagen. Sykehuset har faste psykiatere, ikke turnusleger som ikke kjenner stedet, pasientene eller de andre ansatte. Jeg har kommet tilbake etter en knekk og fått store, varme klemmer av pleierne som kjenner meg igjen, siden avdelingene er små nok til at du blir kjent med bemanningen.
Problemet er ikke at folk kan tvangsinnlegges, medisiner generelt sett eller at det er noe prinsipielt feil med psykiatrien som system. Jeg gjetter på at slunkne sykehusbudsjetter og få spesialister i distriktene, samt store avdelinger med lite oversikt og dårlig tid til hver pasient skaper mange problemer. På Veum fikk folk prate med psykiatere to ganger i måneden. På galehuset i Oslo fikk jeg prate med psykiater hver dag. Det er et spørsmål om ressurser, ikke om prinsipper.
1 av 3 kommer til å slite psykisk i løpet av livet. Vi trenger et er bedre tilbud, flere psykologer, flere behandlingsplasser og mindre redsel knyttet til de psykiatriske institusjonene. Det er ikke farlig å være på sykehus om du er syk. Likevel kan du få dårlige sykehusopplevelser. Dette gjelder psyke og psykehusene, også.
Ida Jackson 
14 svar til “…og her er solsiden av psykiatrien”
Fint at noen er fornøyd,men det forandrer ikke noe for flertallet..
Stopp overgrepene i psykiatrien..
….
Bra post (som vanlig), Virrvarr! Viktig det her… Det er for lite ressurser i psykiatrien og det er nok der skoen trykker, først og fremst. Også er det dessverre enkelte som ikke burde jobbe innen psykiatrien, men de tror jeg er i fåtall.
Flott du deler også de gode sidene – det gjør det enda mer troverdig. 🙂
lothiane’s last blog post..Hagegnom på tur
Klart det finnes positive sider med psykiatrien, men nå har ikke media for vane med å skrive positive ting om…noen ting. Godt å høre du setter pris på dem som prøver å hjelpe deg 🙂
Maiken’s last blog post..Huff, da.
Men ressursmangel fører også ofte til ansatte som blir presset til det ytterste. Som kanskje går hjem fra jobb hver dag og føler at de heller ikke i dag hadde den tiden, de ressursene som trengtes for å gjøre en god jobb.
Jeg tror at en slik belastning over tid kan føre til utbrenthet. Eller rett og slett at man blir kynisk for å overleve. Noe som igjen kan gi grobunn for dårlig kultur.
I somatikken har man gjerne flere verktøy. Man har blodtrykksapparat, man har kirurgi, man har apparat med konkrete bruksanvisninger og man har oftere fasitsvar. I psykiatrien er ens viktigste «instrument» en selv. På godt og vondt. På dårlige og gode dager.
På en god psykiatriavdeling er det ressurser nok til å ikke drive rovdrift på de ansatte. Det er tid og rom for regelmessig debriefing. Det er økonomi til fagutvikling. Det er regelmessig veiledningsgrupper og økonomi til videreutdanning og kursing. Og folk er ikke så presset til det ytterste at ethvert spørsmål fra en kollega som lurer på noe fører til irritasjon.
For mitt vedkommende merker jeg at det å ha regelmessig mulighet for å snakke om vanskelige dager, rom for å ta opp situasjoner jeg føler at jeg kommer til kort i og få innspill av andre er vesentlig for at mitt viktigste instrument, nemlig meg, ikke bare fungerer og har overskudd til å yte men også videreutvikles.
Jeg tror det er viktig å være åpen for at selv de kyniske og utbrente menneskene i psykiatrien kanskje en gang var ganske idealistiske. For å forhindre at man selv havner der.
Samtidig er det jo riktig at en viss autonomi også er viktig. Det er ikke mer greit å behandle folk dårlig selv om man har vanskelige rammer. Men en arbeidsplass som ser ut til å produsere dårlige behandlere og pleiere bør gås etter i sømmene på mer enn det individuelle plan. Uten at det fratar den enkelte ansvaret for egne handlinger.
Lin’s last blog post..Et lite blaff
Kloke ord, Virrvarr. Noen ganger når jeg leser kommentarene på bloggen din, og poster og kommentarer på andre blogger, blir jeg helt forskrekka. Du kommer med kloke, veloverveide og noen ganger sinte kommentarer til psykiatrien, og så hiver noen seg over det og stempler alt psykisk helsestell i Norge som helt perverst. Sånn er det jo ikke. Verden går faktisk framover, og det er masse flott hjelp å få. Det forskes og nye medisiner og behandlingsformer prøves ut. Noen ganger går det dårlig, det ligger i sakens natur. Dessuten er alle bransjer som er avhengige av medmenneskelig kontakt og den enkeltes innsatsvilje veldig sårbare. Det finne selvfølgelig gærninger (Den var jeg heldig med!) som utdanner seg innen psykiatrien også, – men de er neppe i flertall som man kan få inntrykk av på enkelte av og til.
Jeg tror du har rett når du skriver om ressursmangel, og at det kan være en medvirkende årsak. Samtidig er ikke det forklaring nok. Jeg tror også det handler om kultur på den enkelte arbeidsplass. Det du opplevde på Veum skulle aldri ha skjedd, og det hadde i prinsippet ikke med ressurser å gjøre. Indirekte hadde det kanskje det, i den forstand at man kan føre det tilbake til dårlig utdanning av personalet eller noe sånt, men samtidig vet jeg at det går an å skape gode rutiner, ha god arbeidsmoral osv med små ressurser.
Jeg skulle ønske noen lenket til bloggen din i et tidsskrift for psykologer eller psykiatere. Jeg oppfatter deg som veldig saklig og konstruktiv, vidsynt og ryddig. Det måtte jo være super interessant for fagfolk å lese hvordan verden ser ut fra din side av tvangstrøya 🙂
Ha en god dag!
Hege’s last blog post..Vi drar hjem igjen
Når man sitter der med føtter som verker etter en lang dag på jobb i samme «bransje», så var dette veldig godt å lese.
Du treffer spikeren på hodet. Som vanlig.
Lin’s last blog post..Skattepengene mine
Fint å høre at man kan få den hjelpen man trenger. Det finnes altså gode historier, og det finnes dårlige. Når jeg har hatt dårlige erfaringer med psykiatrien, har det gått på hvordan jeg er blitt behandlet, hvordan jeg er blitt snakket til, hvordan jeg er blitt møtt med en oppdragende og lite forståelsesfull holdning, hvordan jeg er blitt tilbudt medisiner istedenfor samtaler. Hvordan andre har ment at de vet bedre hva som er best for meg enn jeg vet det selv. Jeg tror dessverre dette har hatt mye med holdninger å gjøre, ikke bare med ressursmangel.
Men da er det jo godt at det også finnes gode holdninger i psykiatrien, og så er det bare å jobbe for at de skal spre seg og etterhvert bli de som dominerer systemet…
Har også solskinn å komme med fra psykiatrien, og jeg hiver meg på Deliriums utsagn om at jeg er frisk i dag takket være antidepressiva og gode psykologer.
Og meg selv selvfølgelig, for jeg har gjort en stor jobb selv også 🙂
Lenemor’s last blog post..What a feeling
Litt betryggende å lese om solsiden også
Mmm – og som jeg passer på å si til alle som er det aller minste interessert: Jeg er frisk i dag takket være antidepressiva og pyskologene. Jeg har hatt leger som har passet på å snakke med meg hver dag fordi jeg nektet å bli innlagt.
Og bortsett fra resurssmangel og et par leger som ikke har vært så gode til å forklare seg har jeg bare personlige møter med det psykiske helsevesenet som har vært riktige og viktige.
Faktisk møter jeg større problemer fra det somatiske helsevesenet som har lyst til å årsaksforklare veldig mye inn i en historie med psykiske helseplager.
Delirium~’s last blog post..Jeg hakke tid – for nå skal jeg jobbe!
Interessant lesning – ofte får man bare høre om de nattsvarte historiene fra psykisk helsevern. Det er fint å lese om de gode sidene ved det og – de blir ofte glemt.
Jeg leste forresten Veum-innlegget ditt, og det var jo som tatt rett ut av «23 Salen» av Ambjørnsen – problemet er at din opplevelse var fra i dag… det er ikke så rart vi får et skjevt bilde av ting, når slikt foregår.
PoPSiCLe’s last blog post..Når man er teit…
Word! For ikke å snakke om oss pårørende, som ser at innleggelser, behandling og medisiner hjelper og forhindrer store, sørgelige katastrofer i familien.
Mye kan bli bedre ved norske psykehus, som ved alt annet. Men det blir feil å diskutere på premisser om «tvangs» og «overgrep» hver gang man skal diskutere psykiatri- som du selv skriver.
Ellers vil jeg si at dine poster om sykdom og behandling -lovet med diagnoser og symptomer – er det noe av beste jeg har lest om manisk depressiv. Og jeg har lest en del 🙂
Pål H’s last blog post..By: Pål Hivand
Vill du vara med på en stort och spännande projekt? Vi drar snart igång en stor norsk bloggportal. Vi söker folk som vill blogga om allt. Hör av dig om du är intresserad.
Bli medlem i den här gruppen på facebook: http://www.facebook.com/group.php?gid=66927755092 Där kommer det mer info om en stund.
Mvh Erik Holm