Kroppen min er hjemmet mitt

Jeg skjønte det ikke før. Før var kroppen en slags fleske-kjøtt-entitet som satt siden av meg på sengen, et stativ for å flytte hodet mitt fra sted til sted. Tankene og denne berømmelige sjelen var noe som var utenfor, adskildt, en tåke som fløt rundt dette rare legemet som het kroppen. Dumme kroppen. Kroppen som ble sliten, ble syk, svettet, fikk kviser og la på seg ti kilo.

Vi sluttet fred for litt over et år siden. Vi gikk inn i fredsforhandlinger, diskuterte slanking og kosthold og helseproblematikk. Du kan lese deler av samtalen mellom kroppen og meg her. Helt til vi hadde en samtale som gikk noe i rettning av dette:

Virrvarr: Du kroppen?

Kroppen: Ja?

Virrvarr: Du er musklene, hjertet, hjernen, huden, sansene og nervene mine. Alt dette er jo egentlig «kropp» medisinsk sett. Hvem er denne «jeg»?

Kroppen: Det er enkelt. Du er meg.

Virrvarr: Oi.

Kroppen: Det burde ikke være så sjokkerende?

Virrvarr: Men jeg har vært så sint på deg! Også har du vært meg hele tiden!

Kroppen: Korrekt. Og du har behandlet deg selv (aka meg) ganske dårlig.

Selv om det er ganske logisk, tok det litt tid å komme frem til at kroppen min faktisk er meg. Jeg har vært så sint på strekkmerker, cellulitter, flesk på feil steder og buksestørrelser som stadig kryper oppover at jeg ikke har tenkt på at hva jeg har gjort mot kroppen min, har jeg gjort mot meg, mot hele livet mitt. Mot meg, ikke mot utseendet mitt. Kjip mat, perioder med sulteslanking, rusmidler og passiv røyking er verre for humør, psyke og blodomløp enn det er for hvordan jeg tar meg ut i bikini.

Og jeg spør meg selv: Hvorfor ble det sånn at utseende ble den viktigste motivasjonen for å ta vare på seg selv? «Spis sunt og tren mye, ellers kan andre se at du er tjukk og stygg». Jeg vet svaret. Jeg vet at skyldfølelse selger.

Det skumleste er at den tiden jeg følte meg tjukkest og styggest, var jeg søtest og slankest. Jeg har bladd meg gjennom bilder av meg selv som 17-åring og skjønt at jeg ikke var så svær som jeg trodde jeg var. Nå, 35 kg senere, smiler jeg til meg selv i speilet og sier «Wow, du kan umulig være så tung! Du som ser så søt ut!»

Jeg føler meg bra. Og vet du hva det betyr? Først nå tør jeg å slanke meg, trene og endre livsstilen min. Fordi jeg ikke vil straffe den slemme kroppen ved å gi den mindre mat. Jeg bare vet at den ikke kommer til å kjennes ut som et tempel hvis jeg fortsetter å behandle den som et gatekjøkken.

12 kommentarer om “Kroppen min er hjemmet mitt

  1. Nå har jeg lurket på bloggen din i mange måneder. Takk for fine innlegg! Jeg er så imponert over din selvinnsikt. Selv begynner jeg så vidt å bli kjent med kroppen min, i stedet for å bekjempe den. Men jeg har fortsatt en lang vei å gå.

  2. Sunn sjel i et sunt legeme het det i gamledager, hva skjedde? «En hipp sjel i en kropp som prøve å ligne på en photoshoppet medieskapt virkelighet» er kanskje mer det som er blitt normen i dag. Håper det kan bli en glad sjel i en glad kropp! Takk for at du deler med oss! hvordan gikk det forresten med radio programmet du lurte på om du ville være med i?

  3. Jeg bare vet at den ikke kommer til å kjennes ut som et tempel hvis jeg fortsetter å behandle den som et gatekjøkken

    Fantastisk setning!
    Her i USA har kropp og utseende et utrolig fokus. Tenner blekes så det ser ut som de er malt med korrekturlakk, kosmetiske operasjoner gis i konfirmasjonspresang, hår fjernes fra legger og armer. Du inviteres til botox partys, for å dele sprøytene (de er billigere i stort….) – men merkelig nok blir man ikke lykkeligere med klorhvite tenner….

    randi’s last blog post..Datasvett….

  4. Snille, fine kroppen min som pumper blod, svetters, helbreder sår og simpelthen har laget halve familien min… Snille, fine meg…hehe… (Og deg…)
    Jeg husker moren til en venninne sa til oss da vi var 17 år og syntes vi ikke var bra nok (vi var driitfine, ikke et strekkmerke) at bein er bra hvis man kan danse med dem. Etter fødselen ble jeg kjempetynn av alt slitet, men hadde absolutt ingen glede av kroppen fordi jeg hadde bekkenløsning som verket konstant. Nå er jeg større (og sterkere), men jeg gjør ikke vondt lenger!

    Arachne’s last blog post..Tullete mishandling

  5. Alle denne dualismen er en mare som rir oss alle, «som rir vår sivilisasjon», sa jeg nesten der, før jeg så hvor svulstig det ble.. Denne evige todelingen, natur og kultur og sånne ting.. I stedet for å innse at det er ett, at grensene er umulige å trekke, at alt er et sømløst nett, alt er ett. også skillet mellom kropp og sjel, der du/jeg er noe annet enn kroppen min/din, og der «sjela» er noe rent og høyverdig, og «kroppen» er no skittent noe, som står i veien for det egentlige «jeg». Bare tull, sjølsagt, farlig og absurd tull, det du sier er så utrolig viktig, jeg er kroppen min, det er kroppene våre som er oss, vi er ett, kan ikke skilles, og vi må slutte å kjempe mot oss sjøl.. Enda en utrolig bra post fra deg.

    … også skal jeg la være å si hva jeg synes om kvinner som på død og liv skal lage mindre av de deilige, myke kroppene sine… what a waste of time! 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.