Om å kjenne seg som stolt bestemor

Jeg var med på oppstartsmøte av Fredrikstad Rød Ungdom i 2001. Jeg var 14 år og en av tre jenter, samt en bråte med uflidde, langhårede fjortisgutter. En av guttene presenterte seg som Danny Jackson. Vi er gift i dag.

Jeg har drevet RU-lag i Østfold i seks år, lusket rundt i landsstyrer, utvalg og Oslo-lokallag i snart åtte. Og jeg skjønner at jeg begynner å bli for gammel når jeg leser om Fredrikstad RU i avisen og kjenner meg som en stolt bestemor.

Ungdomsorganisasjoner har kortlevde aktivistgenerasjoner. Du blir med i løpet av ungdomskolen, og flytter ut av småbyen og lokallaget året etter videregående. Jeg lærte opp de som lærte opp de som utgjør Fredrikstad RU idag. De er mine barnebarn på 17 år. De har vært ute og demonstrert og jeg er helt irrasjonelt stolt og kry, som bare bestemødre kan bli.

La meg gi dere litt bakgrunnsinformasjon på lokalsakene:

Fredrikstad fikk Frp-ordfører ved siste kommunevalg, og valgløfte nummer 1 var å avvikle eiendomsskatten. Arbeiderpartipamp Ole Haabeth ble byttet ut med uerfarne, men akk så ivrige Eva Kristin Andersen. Kommunen hadde masse gjeld, og FRP sin oppgave var å finne andre måter å få inn penger på enn via skatteseddelen. I tillegg skulle sykehjem og servicetorg og faderullan bli myye bedre på 1-2-3.

Og joda, de gjorde en del søte innsparingstilltak, som å slutte å klippe gresset på kommunal eiendom. Til og med de andre borgerlige partiene sutret over dette. Fredrikstad liker jo å late som om de er en turistby, og det er litt kjipt å se ut som en overgrodd hage når sommergjestene kjører ut mot Hvaler.

Neste skritt i The Grand Master Plan er å selge kommunal eiendom, som er en klassisk, midlertidig inntektskilde. Søviknes i Os har vel solgt kommunale parkbenker til Clear Channel og lagt ut kommunale kaffetraktere på Finn.no etter å ha solgt det kommunen eide av større eiendommer.

La oss overføre dette til Fredrikstad: Hva kan dere selge i min lille fødeby, Eva Kristin? Ikke vri hjernen din med å finne bortgjemte, kommunale badestrender eller svømmehaller ingen bruker. Det må være store bygninger i sentrum du får øye på når du går en tur rundt rådhuset. St. Croix-huset ligger der jo som et landemerke og huser bare kaféer, kulturskoler, frivillige organisasjoner, raddiser og mennesker med mystisk hudfarve som danser rar dans. Typisk salgsobjekt.

Litt reklameplakater hadde gjort seg på de røde murstensveggene. Dyrere kaffe til småbarnsfamiliene og noe annet enn lokale band og teatergrupper på scenen, og jag ut alle de ungene som løper rundt i ballettdrakt og med fiolinkasse. Jeg skjønner at om Frp vil selge noe, vil de selge noe stort og synlig. Hvilke andre ting vil være lette å få solgt? Jo, kommunalt eide foretak som går bra. Fredrikstad Kino, selvsagt.

Ikke bare har de bedre lokaler enn alle andre Oslokinoer enn Colosseum, ikke bare har de saler nok til å kjøre smale kunstfilmer og store blockbusters på en og samme kveld; de har førpremierer, animasjonsfilmfestivaler og engasjerte entusiaster som jobber der. Best av alt – Fredrikstad Kino er en del av det rådhuset som kommunen tidligere satte seg i gjeld for å bygge. Å selge det du satte deg i gjeld for å investere i er det beste regnestykket jeg har hørt på lenge.

«De private må også få prøve seg og se om de kan drive det bra!» sier Fredrikstad Frp entusiastisk. Jeg tror at flere ville gått med på denne argumentasjonen om de hadde snakket om kommunal virksomhet som gikk dårlig.

Hvis kinoen hadde vært som Sarpsborg kino; dvs hatt halvannet lerret og ikke fått storfilmene før de var ferdig med å gå i alle andre byer, ville ikke protestene blitt så høylydte. Klassisk, borgerlig privatiseringspolitikk er å la kommunal eiendom forfalle før politikerne foreslår det solgt. «Ingen vil bade i dette triste svømmebassenget, uansett. La private ta hånd om det.» Fredrikstad Frp er ikke så drevne i dette «sitte i posisjon»-greiene.

Åh – men nok politikk! De søte barnebarna mine laget sørgemarsj for kinoen, og fikk alt fra Rødt til LO til Krf til å komme med støttende utspill. Nusselige, er de! Vel, strengt tatt er de sjuskete, uflidde raddiser med en dyster «prest» i spissen, men – hey! De er mine barnebarn, og derfor de søteste i verden ^_^ Som bestemødre flest, vil jeg selvfølgelig vise dere et bilde:

Sørgemarsj for kino

5 kommentarer om “Om å kjenne seg som stolt bestemor

  1. So søtt! Sambuaren min budde i Fredrikstad på 90-talet og var svært aktiv på St. Croix. No har eg vore med dit på ferie mange gonger sjølv, so for meg er vel byen mest som eit triveleg, fjernt syskenbarn å rekne. 🙂 Skandale at Frp i det heile finst, tykkjer eg. Eg òg er stolt av barnebarna dine. 😉

    Per Esben’s last blog post..Om Baudelaires «L’Albatros»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.