«Jeg er ikke kunstner,» sier hun. «Kunstere drikker rødvin og har nesa i sky. Jeg bare lager ting.»
Hun sitter i et hav av tegnepapir, store skulpturer, smykker laget av gamle nøkkelhull, bilder av den gangen hun forvandlet vennene sine til zombier og har pc-skjermen full av eksperimentell photoshopping. «Nei, ikke kunster. Kunstnere suger.» sier hun.
Jeg har et stempel med et lite monster som sier «I write stuff!». (Det er laget av Vozamer, sjekk ut sakene hennes!) Jeg stempler notatbøker, post-it-lapper og de blekfete lårene mine. I write stuff. Monsteret mitt og jeg er enige om hva det er jeg driver med på dagtid. Jeg er sykmeldt, og jeg skriver ting.
Vanskelighetene oppstår når jeg skal presentere meg:
Noen: Heihei! Per Plysj.
Virrvarr: Ida Jackson.
Noen: Hva driver du med til daglig?
Virrvarr: Driver med? Eh. Akkurat nå skriver jeg bok…
Så kommer det en lengre frem-og-tilbake-samtale som ender med «joda, den kommer ut i oktober. Spartacus. Der og der.»
«ÅH! Er du FORFATTER?!» lyder svaret, og *vips* er det som om jeg vokser en meter eller to i høyden i øynene til Plysj. Det er visst stor forskjell på folk som «writes stuff» og folk som får «published stuff» statusmessig. Det er nifst å se hvordan bildet Tilfeldig Per Plysj har av meg endrer seg med yrkestittel.
«Du kan jo bare si at du er forfatter?» foreslår en venninne.
«Eh.» sier jeg.
Jeg har en forfatterblogg på forfatterbloggen. Jeg skriver aldri der. På en måte føles det forferdelig pretensiøst, men på en annen måte er det et sug i magen å se navnet sitt stå på en liste over FORFATTERE. «Forfatter» er ordet jeg oppførte øverst på listen over «ting jeg helst vil bli». «Forfatter» er et ord som jeg setter etter navn på folk som er større enn meg. Dessuten er ikke boken i bokhyllene ennå.
Jeg vil ikke ha en presentasjonsrunde som går som følger:
Virrvarr: Ida Jackson, forfatter.
Noen: Åh, har jeg lest noe av deg?
Virrvarr: Vel, strengt tatt blir jeg ikke utgitt før til høsten…
Noen: Heh. Daaså.
Kan man kalle seg «forfatter» etter én bok, uansett? Kan jeg kalle meg «kunstner» etter ett maleri? Etter en utstilling? Betyr det å være forfatter at man lever av å skrive eller at man bare produserer veldig mye skriftlig? Den Norske Forfatterforeningen har strenge krav. To bøker av skjønnlitterær kvalitet og du kan kalle deg forfatter etter deres standard. Jeg har ikke skrevet skjønnlitteratur en gang. Jeg har skrevet populærvitenskaplig om puling uten pikk. Jeg kjenner et begynnende mindreverdighetskompleks.
«Jeg trenger ikke noen fancy-panzy-kunstnertittel for å kunne lage ting.» sier hun og borer fingrene inn i leiren. «Se! Her er et vesen med øyne i munnen istedenfor tenner!»
Jeg skulle ønske jeg kunne gi slipp på «forfatter»-ordet på samme måte. At det ikke stod som en hedersbevisning, et statussymbol, en drøm som var større enn meg, en tittel jeg skulle ønske jeg følte jeg hadde rett til å bruke. Jeg hører ordet «forfatter» og tenker på Woolf, Shakespeare, Gaiman, Elliot og Proust, og ignorerer fullstendig at ordet også rommer Ragde, Paolini, Dan Brown og Ayn Rand.
Jeg sukker, finner notatboken og jager bort grubleriene med Wessel:
Enhver der kan sette klatter
Har rett til at kalles forfatter.
Men forskjellen mellom forfatterne
kan skues i mellom klatterne.
Hva gjør at du definererer noen som kunster eller forfatter?
29 kommentarer til “Store ord, som «forfatter» og «kunster»”
Sjølvsagt er forfattarar kunstnarar! Ein kan få like så nært religiøse kjensler av bøker som av bilete, skulpturar, musikk og anna kunst. Så det så.
På same måte som ein kan bli ståande foran eit bilete og berre beundre det i lang tid, eller at ein kan liggje i sofaen og berre nyte ein vakker song, kan ein både nyte bøker i fulle andedrag og få ei tilsvarande emosonell kjensle i seg etter ei bok. Det gjeld i alle fall meg.
Personleg er musikk og litteratur større kunst for meg enn dei fleste bilete, men ingen ville av den grunn påstått at maleri ikkje er kunst. Får du ikkje noko ut av å lese, men elskar å gå på utstillingar, er det jo berre din individuelle kunstsmak det går på.
Kunst som gjer noko med deg som menneske, er det eg vil kalle god kunst. Eg vil seie at kunst som greier det, har oppnådd målet sitt. Litt upresist kan ein jo definera kunst som noko ein person har laga med det formål å vekke kjensler hos nokon, og som i tillegg greier det. Kanskje. Berre eit forslag frå mi side. Då får du på ein måte med det at du kanskje ikkje kan kalla Gud og kvarmann kunstnar, men du treng likevel ikkje å vere godkjend av ei forening av betrevitarar, for å seie det sånn.
Det å vekke kjensler hos menneske, er like vanskeleg å få til med ord som med biledlege uttrykk eller med lyd. Det er ein annan prosess, men resultatet har jo som mål å oppnå det same vil eg tru. Det er ein særs ulik prosess å mala eit bilete og å laga ein skulptur òg, men ingen vil påstå at det eine kvalifiserar til kunst og det andre ikkje.
Å seie at litteratur og musikk ikkje kan vere kunst er noko stort tull! Eg har grått av bøker og av songar, eg har liggi i senga mi og vore utelukkande lykkeleg ei stund av ein song eller etter å ha lesi ei bok. Kunst nok for meg.
Forfatter er for mange ett yrke som krever noe mer enn bare å produsere. Det setter krav til at innholdet skal ha kunstnerisk verdi. Mange mener hardnakka at faglitteratur og lettvintlitteratur ikke kan være forfatterskap – fordi det ikke har den ekstra dybden. Barnebokforfattere blir sikkert også uglesett.
Jeg er mer pragmatisk, skriver man godt og publiserer eller jobber mot publikasjon så mener jeg man kan kalle seg forfatter. Så få man heller spesifisere etterpå. Jeg synes forresten at en god fagbokforfatter er verdt mye heder og ære og det er på ingen måte noen rettfremjobb selv om det er en annen prosess og fokus enn når en skrive skjønnlitteratur.
Jeg ser paraeller til en rift som i kunsverdenen går mellom brukskunst og kunst. Der ugleseer gjerne kunstnere de som lager ting som kan brukes og mener at det er “mindreverdig”. Det kreves mye mer av brukskunsneres kunstneriske nivå enn av en bildekunstner for å bli aksepter som kunstner. Her ligger forskjellen mye i hvilken utdanning du har.
Jeg vil jo hevde at tekstilkunstnere og keramikere kan lage like stor kunst som en bildekunstner. Men det ene er kunst og det andre er brukskunst, den ene er en kunstner, den andre er en kjeramiker…
Kall deg hva du vil virrvarr, men skriv mer!!
moseplassen’s last blog post..solnedgang
Utrolig bra skrevet, men det er du vel vant til å høre. 🙂
“Forfatter” er et stort og skummelt ord, hvorfor finnes det ingen mellomting? Samtidig kan jo en journalist kalle seg nettopp det etter bare en dag på jobben. Men da har han eller hun også en lang og perfekt utdanning, og sikkert massevis av beviser på det også. Det er noe annet med forfattere og kunstnere..
Skriver du bøker er du forfatter. Kunstner er et mye større begrep, du kan jo være både maler og skulptør for å kalle deg det.
Jannekake’s last blog post..Jeg trenger en setning!
Slutt å tøyse nå da, Ida!
For det første, alt for lenge sia sist vi har tatt en kaffe nå – jeg savner det og deg og altså er det noe vi må få gjort en dag.
Så til den faktiske kommentaren min.
I henhold til Norsk Faglitterær Forfatter og Oversetterforening sine retningslinjer, så er du forfatter etter at du får gitt ut boka. http://www.nffo.no/om_nff3.htm
Det er på mange måter det jeg vil definere som ditt forbund. Så forfatter in making, kan vi jo kanskje kalle deg. Men jeg ser fram til dagen boka kommer. 🙂
Arnfinn Storsveen’s last blog post..– Hjelpearbeider sier du?
En forfatter er en som har skrevet en eller flere bøker. Kunstner derimot, vet jeg ikke helt hvordan jeg skal definere.
Tor’s last blog post..Jubileum!
En rogalandsforfatter framkalte skjeve smil hos oss som kjente ham da han titulerte seg ‘forfatter’ i telefonkatalogen før han hadde publisert noe som helst. Han studerte litteraturvitenskap, og var fast bestemt på at det var skriving han skulle vie livet sitt til, og det var hans identitet som arbeidende menneske. I mange år begrenset skrivingen seg til kulturjournalistikk. Men så kom den ene boka etter den andre, og anerkjennelse. Og nylig er han med i en antologi som presenterer nålevende rogalandsforfattere for det engelske publikum.
Så der fikk vi lang nese over flirene våre!
Føler du deg som forfatter, er du det. Om du blir en anerkjent sådan avhenger av om du blir godtatt av forfatterforeningen – eller av markedet. Eller begge deler. Jeg tipper begge deler, for deg.
Kunst og forfatter er ikke store ord. De er bare ord for noe enkelte folk lager eller er. Selv kalte jeg meg forfatter før jeg ga ut bøker, og jeg insisterer på at rollespill er kunst, selv om mange rollespillere også mener noe annet.
Muligens skal man ikke ta det så høytidelig?
Tomas’s last blog post..En unik konversasjon
Christina Aguilera er ikkje songar (ho er ikkje utdanna og eg tvilar på at ho er med i ei fagforeining), seriebokforfattarar som tener seg styrtrike på kiosklitteratur er ikkje forfattarar og Picasso var ikkje kunstnar i si samtid.
I alle fall om ein legg Tehme Melcks krav om “kunstfaglig utdannelse eller status, dvs. med medlemsskap i en offentlig anerkjent kunstnerorganisasjon” til grunn.
Ein lærebokforfattar blir ikkje mindre forfattar av at den aldri gav ut meir enn bind 1 og 2 av KRL for 4 til 7 klasse.
Det er flust av døme på folk som gjev ut ei bok i ny og ne, sel eit par bilete i året eller syng i ein opera anna kvart år. Som aldri mottek prisar og som ikkje får/vil bli medlem av “offentlig anerkjent kunstnerorganisasjon”.
Kva skal ein kalla desse om ikkje forfattarar, kunstnarar og musikarar?
Til trass for manglande utdanning er Christina Aguilera pensum i Musikkhistorie på Muikk på vgs, til trass for manglande anerkjenning av forfattarforeiningar er Margit Sandemo pensum i norsk på ungdomskulen og Picasso har med tida blitt anerkjend som ein av tidenes største målarar.
Beklagar om de synes eg er usakleg, men å kreva at folk skal måtte leve på sveltegrensa (for det er jo det som er realiteten for dei fleste om ein skal vera fulltiidsforfattar/kunstnar/musikar) og sleike forfattarforeininga (eller liknande) oppetter ryggen for å få bruka ein yrkestittel er berre dumt.
oh yes. Du treffer blink igjen.
Engeline’s last blog post..jeg vil helst likne meg
[…] Opprinnelig skrevet som kommentar til Virrvarr […]
Jeg begynner å føle meg mer komfortabel med betegnelsen forfatter. Det har gått gradvis etter bokutgivelsen i vår. Stort sett er det andre som har titulert meg som forfatter, og nå i det siste har jeg begynt å bruke det om meg selv.
Ideelt sett mener jeg forfatter er en tilstand. En som skriver og ikke kan la være. Men det er en ganske romantisk forestilling.
Så er forfatter et yrke, men der er jeg mer tilbøyelig til å ville bruke skribent. Både for å avmystifisere det og for å likestille ulike former for skrivevirksomhet.
Jeg pleier å skille mellom kunst-litteratur og brukslitteratur, selvsagt med flytende overganger. Jeg foretrekker selv bøker som befinner seg i skjæringspunktet mellom de to, og anser diktsamlinga mi for å være i den gruppa. Det kan selvsagt komme av at jeg har skrevet en del porno, som for meg er like viktig og givende som annen skriving.
Ofte inkluderes ikke litteratur i begrepet kunst, og forfattere får liksom ikke lov til å være kunstnere. Det siste året har jeg bladd gjennom massevis av stipendutlysninger og legatbeskrivelser, og det begynner å irritere meg at litteraturen glemmes.
Tarald’s last blog post..Mannlighetens koder
Enig med Fia her: Kunstner er en person med kunstfaglig utdannelse eller status, dvs. med medlemsskap i en offentlig anerkjent kunstnerorganisasjon.
En forfatter er vanskeligere å definere, men man må selvfølgelig ha utgitt en eller flere bøker på et seriøst forlag og helst også være medlem av en forfatterorganisasjon. Om det er skjønnlitterære bøker eller sakprosa er mindre vesentlig, men det bør være en viss aktivitet over virksomheten – at man utga én bok for femten år siden kvalifiserer ikke til å kalle seg forfatter etter min mening.
Å kalle seg kunstner og/eller forfatter vil med andre ord si at man har et profesjonelt og aktivt forhold til det man driver med, og at det man skaper, er blitt godkjent av en eller annen kritisk instans som en forlagsredaksjon eller en kunstfaglig jury/seriøst galleri.
Hverken kunstner eller forfatter er imidlertid beskyttede titler, så i praksis kan hvem som helst kan kalle seg det utfra egendefinerte kriterier. Men det sier seg selv at det kan fortone seg utrolig dumt å prøve å fremstå som noe man egentlig ikke er.
Tehme Melck’s last blog post..Maria
Altså, – jeg synes alle som skriver masse egentlig kan kalles forfatter, men for enkelhets skyld settes likevel grensa ved det jeg kaller kalles ari-behn-fella.
Du kaller deg ikke forfatter etter en bok. Etter tre er det greitt. Etter fler, eller evt etter at du lever av det er det selvsagt.
Likevel er det tusenvis av forfattere som aldri tørr utgi noe som helst… og de er da jammen ordentlige de og.
marthe glad’s last blog post..Gi meg en tomt. Jeg skal bygge et slott
Vanskelig å si.
Hverken “kunstner” eller “forfatter” er beskyttede titler. Hvilket de kanskje burde vært…
Ikke til noen forkleinelse for deg, og helt uten sammenlikning for øvrig (PS: du skriver VELDIG godt), men jeg kjenner flere både “kunstnere” og “forfattere” som burde ha fått en stor dose reality midt i fleisen for mange år siden.
Ikke kall deg forfatter! Det er alt for belastende!!!
da er jeg kunstner i dag, fordi jeg lagde et bilde, jeg er forfatter nå, fordi jeg skriver, jeg er forfatter fordi jeg har laget hefter og raporter og jeg er bilmekaniker fordi jeg har skifta et dekk. kunstnere har krav på offentlig støtte, har jeg det? er hvem som helst hva som helst avhengig av dagsform? ville du hatt samme holdning til det å være lege? lærer? baker? eller er det liksom helt greit å utvanne de mer kreative yrkene til noe vi alle egentlig kan? å være kunstner krever materialkunnskap og teknikk – ikke bare en fiffig ide. fiffige ideer har jeg stadig – men jeg påberoper meg ikke ny tittel hver gang jeg har et brød i ovnen eller et lite maleri på pulten.
Tull og tøys, fia. Kunstner er en tilstand, ikke en tittel.
Folk fra forfatterforeningen sier også at man ikke kan kalle seg forfatter hvis man ikke er medlem av deres ekslusive klubb.
Folk bør selv avgjøre hva de ønsker å kalle seg, etter min mening, uten at bedrevitere får blande seg inn.
Grenseløs’s last blog post..The Day the Earth Stood Still (2008)
kunstner=person med kunstfaglig utdanning eller kompetanse som gir grunnlag for medlemskap i LNM eller lignende.
kunstner er et yrke slik bilselger er det. du er ikke bilselger om du har solgt en bil en gang, eller tre.
jeg synes ikke man skal utvanne titler og yrker på den måten du her legger opp til
Som andre påpeker er du jo alltid forfatteren av den boken du har utgitt! Men det er jo noen gråsoner rundt det å bruke “forfatter” som en yrkestittel.
Akkurat når du lanserer boken og mens den fortsatt selger, må det vel uansett være stuereint å presentere seg som forfatter. Men hva som er stuereint å gjøre eller ei er vel ikke like viktig som hva du er komfortabel med.
Å definere hvem som er en kunstner, er vel like vanskelig som å definere hva som er kunst. Jeg har spurt mange kunstnere om hvordan de skjønte at de faktisk lagde kunst, og de fleste sier “jeg visste det bare”. Men kanskje er kunst bare noe som er anerkjent som kunst?
Ikke vet jeg.
Windingstad’s last blog post..Russland samler Europa
Jeg oppfatter “forfatter” først og fremst som en yrkestittel, og ikke noe som indikerer “høyverdig” litteratur. Man kan være forfatter av fagbøker, kokebøker eller porno.
Forresten var det vel Piet Hein som skrev verset om å slå klatter?
abre’s last blog post..Det motsatte av ideologi
Jeg traff en fyr en gang som sa han var forfatter. Da jeg sa til ham at jeg var interessert i skjønnlitteratur, sa han at han var medlem i Norsk Faglitterær Forfatterforening. Så jeg spurte hva som var hans fag. Gjett!
Jo, han hadde skrevet en “ABC for førerprøven”. Akkurat det ville ikke jeg kalt forfatter. Han var sjåførlærer.
Men det er vel lov til å bruke som sjekketriks antakelig.
Men er man ikke forfatter hvis man holder på å skrive en bok, spesielt hvis man gjør på full tid? Hva var de vi nå regner som forfattere mens de skrev sine første bøker?
Skribent.. da ser jeg for meg en som skriver kortere ting, for ukeblader, aviser etc. Forfattere skriver bøker. For meg spiller det i hvert fall ingen rolle hva slags bøker.
Å bli forfatter var drømmen min… helt fra første klasse, og muligens litt tidligere. Nå nøyer jeg meg med å blogge. 🙂
Jeg har forresten hatt en fotoutstilling, men kaller meg ikke fotograf. Ikke kunstner heller. Men jeg fotograferer… og lider av post-utstillingstraumer. 😉
lothiane’s last blog post..WordPress liker ikke søstra mi…
Jeg har gitt ut en (fag)bok, men ville aldri drømme om å kalle meg forfatter. Jeg kjenner mennesker som har gitt ut en hel rekke bøker, men som jeg fortsatt ikke ville kalle forfattere. De er akademikere som har gitt ut bøker. Jeg henfaller til økonomi: En forfatter har sine bøker (eller støtten man får for å skrive dem) som hovedinntektskilde.
Arnfinn Pettersen’s last blog post..Heksesang
Jeg føler meg altid rar når jeg sier at jeg er kunstner (eng artist), men det er sant. Det er ingen ord som beskriver det jeg gjør bedre. Det kan være pretensiøst, men bare hvis man tar seg selv altfor høytidelig.
Det er uansett bare ord.
Grenseløs’s last blog post..The Day the Earth Stood Still (2008)
Så… man må altså utgi en bok for å være forfatter? Eller, faktisk to, om man nå skal være pinlig nøyaktig.
Jeg vil nå si at de som skriver tegneserier, f.eks. er vel så mye forfattere som de som skriver bøker – enkelte ganger er de til og med visuelle kunstnere også – siden de lager selve bildene som går sammen med teksten.
Kunstnere er for meg folk som uttrykker følelsene sine gjennom abstraheringer eller konkretiseringer – abstraheringeskunstnerne er de som lager kunst som kan tolkes på mange forskjellige måter, den kunsten man kanskje ikke helt evner å forstå, mens konkretiseringskunstnerne er de som lager “enkel” kunst – kunst man kan se på, og forstå, uten nødvendigvis tolke det for mye. Det betyr ikke at ikke de abstrakte kan lage enkle verk, eller at de konkrete alltid må lage naturalistiske fremstillinger – det betyr bare at kunst kan være så utrolig mye forskjellig.
Er en forfatter en kunstner? Jeg vil si et klart og tydelig JA. Dog, det er forskjellige grader av forfatterskap, og det er forskjellige grader av kunst.
Selv er jeg ikke lenger en bokorm, men jeg leser fremdeles en del, når jeg først begynner. Jeg er dog ikke så snobbete på hva jeg leser. Jeg leser like gjerne siste boken til Gaiman, som en bok av Stephen King, som en bok av Hamsun. Enkelte vi si at sistnevnte (og kanskje den første) er ordkunst, mens den midterste er søppelliteratur, samlebåndsprosa, uverdig.
Jeg mener alle sammen er livsberettiget, og at det er kunst så lenge bøkene gir leseren noe.
PoPSiCLe’s last blog post..Terrorisme – eller frykten for det samme
Etter bok nummer to kan jeg kalle deg forfatter.
emelie’s last blog post..Not just a pretty face
De: – Har du gjort noe gøy i helga da?
Jeg: – Nei.
De: – Ikke det, nei… Ingen som har sett en bra film eller lest en god bok eller…/
Jeg: – Jeg har skrevet bok.
De: – Du har SKREVET bok?!
Jeg: – Ja. Jeg holder på.
De: – Synes du ikke at du har gjort noe gøy i helga da?
De: – Jo… Men det er ikke akkurat noe som blir allment regnet som «gøy», så jeg visste ikke om jeg skulle nevne det…
Jeg synes ord som «forfatter» og «kunstner» blir opphauset. Egentlig er en forfatter eller kunstner simpelthen en person som interesserer seg for og produserer kunstneriske produkter.
Som ‘Mart med bart’ sier: Noe må jo “den som har skrevet boka” kalles. At ordet forfatter blir et elitistisk begrep er noe vi må være bevisst på å forhindre! Ellers vil vi aldri kanskje aldri få noen nye, virkelige forfattere….bare de gode gamle klassikerne som døde for hundre år siden. Vi må ikke være redde for å bli oppfattet som pretensiøse, heller ikke for å se på kunsten vår som Det Viktigste Vi GJør.
En frisør er en som friserer. En forfatter er en som skriver.
Binka’s last blog post..Krim- og spenningsroman -konkurranse
Mange folk er endel overfladiske. Skillet går vel med utgivelse av bok etc, usikker på “kunstner”, selve ordet kunstner har blitt ødelagt av “kunsten”…
Eg tenkjer at dei som får gitt ut bøker, er forfattarar. For kva skal du ellers kalle alle dei som berre har gitt ut ei bok? “Han/ho som skreiv boka”? Er det i tillegg ei god bok, så er det jo kunst same kva. Går du på eit bibliotek eller ein bokhandel og spør etter ei bok, så vil dei nokre gongar vite namnet på “forfattaren”, uavhengig av kor lang bibliografi vedkommande kan skryta av.
Då er omgrepet “kunstnar” litt verre, synest eg. Kunst blir ofte ikkje masseprodusert. I motsetning til skrivekunst, som berre veks i omdøme av mange produserte og solgte eksemplar, er det mange som ikkje vil kalle masseproduserte IKEA-bilete for kunst.
Med mindre kunstnaren er daud og kjend i heile verda, sjølvsagt. Då er det plutseleg lov å trykka bileta på solhanddukar, puter, i kunstbøker og på postkort.
Dagens biletekunstnarar har vel altså vanskelegare for å koma seg inn i “kunstnar”-gruppa. Der held det ikkje med eit solgt bilete, der må du gjerne ha mange fleire, medan ein forfattar er forfatter etter ei utgitt bok. Sjølv om ho ikkje sel godt eingong.
Masseprodusert biletekunst har vel ca same status som kiosklitteratur. Ikkje “ekte kunst”. Litt urettferdig, eigentleg. Kva som er kunst bør vel vere opp til dei som les boka, ser biletet, høyrar musikken eller studerar skulpturen. Eg trur ærleg talt at eg vil setja større pris på “Jenter som kommer” (i alle fall ut ifrå kvaliteten på det du skriv i bloggen + det inntrykket eg har fått av innhaldet), enn på å bli tvangsfora med Ibsen på vgs.
Så då kan du vel vere kunstnar for meg, så kan Ibsen vere kunstnar for nokre andre forståsegpåarar:) Ellers er vel “forfatter” i mitt hovud ein draum, eit håp, eit ord som skildrar suksess, så enn så lengje får eg vel berre “skriva saker og ting”;)
Jeg synes ordet “kunstner” er mindre pretensiøst enn ordet “forfatter”. Hva det kommer av vet jeg ikke helt, kan det ha noe med forfatterforeningens strenge krav til medlemsskap å gjøre?
Etter min mening er en forfatter en som skriver bøker. Det finnes selvsagt mellomting mellom skribent og forfatter, det er en flytende overgang. Skjønnlitterær kvalitet har med forfatterforeningen å gjøre. Skriver du lærebøker, så er du jo likefullt en forfatter, er du ikke? Eller om du skriver den type bok som du nå skriver, en prosabok. Man er jo forfatter.
Så til det om man blir utgitt eller ikke. Jeg føler vel egentlig at man bør bli utgitt før man kan kalle seg “ordentlig” forfatter, er du ikke enig? Kanskje man kan kalle seg forfatterspire før man blir utgitt, da skjønner folk hva du gjør, og at du mener alvor.
Og selvsagt blir folk imponerte når de hører at du blir utgitt. Det ER imponerende. Det er vel lov å bli imponert av noe folk har oppnådd, vel?