Tom Egeland og Rosemary’s Baby- om det å bli skremt

Jeg fikk en pakke i posten mens jeg var galehuspasient. Den innehold en origamieske med origamitraner og Tom Egelands Skyggelandet.

Det er noe rart med forfattere som blogger; du føler liksom at de er litt nærmere deg enn dem du bare leser om i anmeldelser og intervjuer. Jeg blogger, Tom Egeland blogger og på den måten blir han litt mer «min» forfatter enn blogghatende Dag Solstad. Likevel hadde jeg ikke lest noe av Egeland før Skyggelandet dumpet ned i postkassen min.

Lesing er en prosess som endrer seg fra bok til bok. Alle bøker har sin rytme, og Skyggelandet gikk ned på litt under et døgn. Likevel- jeg er en vanskelig leser. Tyve sider ute i boken var jeg relativt sikker på hvordan historien kom til å ende, jeg ble ikke veldig skremt (som kanskje er noe av poenget når det er en grøsser?) og jeg moret meg mest med referansene til andre nygotiske filmer og romaner, som Rosemary’s Baby.

Skyggelandet har mange elementer underveis, som miljøet romanen finner sted i, beskrivelsene av naboene og avslutningen av romanen som får en ekstra dybde om den parallell-leses med filmen der unge Rosemary blir gravid med Satans barn.

Dessverre for Egeland, har Rosemary’s Baby og Skyggelandet enda en likhet: Ingen av bøkene har greid å skremme meg. Jeg ble sittende og gruble på hvorfor jeg ikke ble redd. Det er jo ikke det at historien i Skyggelandet ikke er uggen nok.

Ops! Spoiler! Det unge, vellykkede paret tar inn en usikker,19-årgammel gutt som leieboer. Rare ting begynner å skje, og det viser seg at gutten er besatt av sin avdøde far. Paret blir invitert ut på et hotell i Telemark eid av guttens foreldre (en scene full av The Shining-referanser, selvsagt) og ender med å bli jaget av ham gjennom skogen, til forfølgeren faller ned en foss og dør.

Noen måneder senere har kvinnen i forholdet en mystisk drøm der hun har sex med spøkelset som besatte gutten. Hun blir gravid og ved bokens slutt er det ganske åpenbart at hun bærer med seg forfølgeren fra åndeverdenen i magen. Guffent? Joda.

Problemet er at det virker like lite gripende på meg som Rosemarys svangerskap med styggen sjøl: Jeg tror ikke på det. Det blir like skummelt som troll og drager; kanskje enda mindre nifst, siden disse horrorhistoriene er satt til realistisk kontekst. Det er meningen jeg skal reagere på kollisjonen mellom den trygge, moderne virkerligheten og det metafysiske og paranormale. I fantasy er åndene og monstrene en naturlig del av universet. I nygotikken er de inntrengere.

Nei, fortellinger om virkerlige mennesker som gjør syke og morbide ting skremmer meg langt mer. Hellyeah hadde en god skildring av det «morbide suget» nylig og ramset opp mange gode grunner til at menneskeheten rommer nok horror-materiale.

Jeg tror på kannibalscenene i Poppy Z Brite’s Exquisite Corpse, jeg tror ikke på Satans befruktning av en ung jente. Det som kunne skjedd på ordentlig får hjertet mitt til å hamre mye fortere i brystet enn det jeg vet er en umulighet. Historier om spøkelser lagres på samme sted som eventyr om troll.

Dessuten- vi kjenner historiene om det overnaturlige. De fyller barndommen, mytene, populærkulturen og tegneseriene våre; de er forutsigbare. Monsteret har ikke forsvunnet etter at du har drept det; det finner en vei tilbake i livet ditt igjen. Ja, bankingen i veggen og de blafrende lysende er spøkelser, og det er bare hun som tror på fenomenet som overlever. Virkerligheten rommer mer groteske muligheter enn det spøkelsene og demonene greier å åpne for.

Et av de beste eksemplene på dette, er novellen Guts av Chuck Palahniuk. Den er kjent som novellen folk svimer av og kaster opp mens de leser, og den er fullstendig spøkelse og seriemorderfri. Ved siden av å ha en av de sterkeste «hookene» jeg har sett i en novelle, er den et godt eksempel på at de mest skremmende fortellingene er hentet fra virkerligheten.

Her er åpningen; et godt eksempel på hvordan fange leserens oppmerksomhet:

Inhale.

Take in as much air as you can. This story should last about as long as you can hold your breath, and then just a little bit longer. So listen as fast as you can.

Tør du lese?

18 kommentarer om “Tom Egeland og Rosemary’s Baby- om det å bli skremt

  1. Ingen filmer eller bøker har skremt meg siden jeg ble vettskremet av Excoristen. Den lutret meg på en måte som gjør at jeg heller ikke lenger blir skremt av Excorsisten. Nå synes jeg faktisk den er nokså kjedelig. Jeg har lenge vært frustrert over såkalte grøssere. Derfor skriver jeg selv blant annet noe jeg kaller eksistensielle grøssere, som er mer stemningsskapende. Stemningen er veldig viktig for å skremme folk, på flere plan, selv om det å skremme folk ikke er hovedsaken.

    De aller fleste bøker utgitt på etablerte forlag er veldig forutsigbare. Jeg vet faktisk stort sett handlingen fra begynnelse til slutt etter å bare ha lest noen få linjer.

    Så det er mye upløyd mark å pløye.

    Grenseløs’s last blog post..The Day the Earth Stood Still (2008)

  2. Jeg liker noe Karl Edward Wagner skrev om horror, at det handler om å skape en stemning av redsel og ubehag. Altså ikke å få folk til å skvette, eller å vise slemme monstre, men å skape en verden eller en setting som er gjennomført .. feil, ond. Rosemary’s Baby klarte det fint for meg.

    Leste Guts akkurat nå, men det ble bare Bad Taste-type humor, novelle-utgaven av The Aristocrats. Men jeg er enig i at god horror ikke behøver å være overnaturlig på den tradisjonelle måten. Iallefall er det kanskje der det er mest upløyd mark? Les Looking for Jake av China Mieville. Ikke alle novellene som er veldig bra, men det er originalt.

  3. Guts: Morsom, men hverken ekkel eller skremmende. Vi har da alle lest avisartikler om barn som har fått hele tarmene sugd ut av seg i svømmebasseng, og de med et minimum av fantasi har vel visualisert dette for sitt indre øye mange ganger tidligere. Jeg vet hvertfall at jeg har.

    Men et fint lesetips anyway (selv om jeg personlig syntes at novellen var usedvanlig dårlig skrevet, kanskje med unntak av introen du siterte).

    CiViX’s last blog post..Kollapset – Tidens Blodhevn

  4. Og for å kaste meg ut på tynn is: Kanskje noen vil lese to noveller jeg skrev da jeg var ca 19 år (dvs ca 15 år siden) og som jeg nylig la ut i bloggen min? Hadde vært morsomt med litt feedback…

    Selvmordsplanen som feilet (med døden til følge)
    http://blog.tjomlid.com/?p=911

    Kollapset – Tidens blodhevn
    http://blog.tjomlid.com/?p=915

    Har nylig, og etter mange måneders grubling, endelig skissert en outline til en roman i hodet mitt. Er lykkelig over å endelig ha funnet historien jeg vil skrive, men har ennå ikke turt å ta fatt i selve skrivingen. Både gleder meg og gruer meg. Håper jeg klarer å fange og til tider skremme leseren…

    CiViX’s last blog post..Kollapset – Tidens Blodhevn

  5. Det å frivillig stille seg åpen for å bli skremt tror jeg er noe bare mennesker gjør. Jeg tror det går mye på det at man setter mer pris på det trygge og hverdagslie når man får seg et grøss nedover ryggen innimellom.

    Det å bli skremt er for meg veldig situasjonsbetinget – jeg blir sjelden skremt av bøker, men jeg har lest bøker som har vekket et lite ubehag, gjerne fått meg til å ha på litt mer lys og slikt – selv om jeg slett ikke er mørkeredd – jeg er nok mer et nattbarn enn solskinnsunge. Det handler om å skape en stemning. For meg er bøker og filmer som skaper ubehag langt mer skremmende enn kveppefilmer – kveppefilmer gir deg en støkk der og da, men det er glemt etter 2 minutter. Og forsøker kveppefilmen å skremme deg hele tiden, så blir du til slutt immun, og sitter og lurer på om du klarer å gjette neste scene.

    Ubehagelige bøker og filmer derimot, kan gi deg en litt urven følelse i timer og dager etterpå. Kanskje husker du en setning, eller et avsnitt, eller en scene noen måneder etterpå, og igjen blir du satt litt ut, kaster et blikk over skulderen, og går litt kjappere hjem etter festen.

    Dessverre er det få bøker og filmer som klarer å skape slik stemning. Av bøker så tror jeg American Psycho nesten klarte det, men Bret Easton Ellis har i den romanen falt alt for ofte på det å overtydeliggjøre for mange ting – jeg er klar over at det er brukt som et bevisst virkemiddel, men det bryter for mye opp – ubehagsscenene er for korte til å veie opp for lange avhandlinger om restaurantbesøk og barbering.

    Stephen King er for meg en mester i å bygge opp stemningen, skape skyggevesen, hinte – men han ender litt for ofte opp med å male ut detaljene på slutten, skape fantasivesen med så groteske detaljer at det blir mer morsomt enn skremmende. Dessverre. Han har en del veldig gode short-stories, dog.

    Av filmer som har gitt meg grøsninger nedover ryggen, så har man bl.a. Event Horizon. Den etterlot en uggen følelse som varte i dager. Seven er en annen film som er ubehagelig – ikke skremmende, men som man husker.

    Jeg tror forresten jeg nærmer meg en kommentarlengde som er godt forbi selve innlegget, så jeg tror jeg skal stoppe nå.

    Jeg hadde egentlig tenkt å komme med en konklusjon, men jeg mistet tråden et sted på veien, og fant den aldri igjen.

    PoPSiCLe’s last blog post..Terrorisme – eller frykten for det samme

  6. Du beskriver godt følelsen jeg hadde da jeg leste to av bøkene til John Ajvide Lindqvist, «La den rette komme inn» (vampyrer) og «Håndtering av udøde» (zombier). Blandingen av moderne byliv i dagens Sverige og skumle fantasigrusomheter blir bare for urealistisk til å være skremmende, selv om bøkene i og for seg er velskrevne. Jeg tror rett og slett ikke på det, og forfatteren klarer aldri å få meg inn i «suspension of disbelief» (har vi et godt uttrykk for den på norsk?)

    Egeland har jeg aldri lest noe av, men etter beskrivelsen din tror jeg ikke denne boken er noe for meg. (Solstad har jeg forsåvidt heller ikke lest, men det er en ganske annen historie… jeg finner rett og slett mannen så ufordragelig at jeg ikke ser for meg at jeg skulle klare å få glede av noe han har skrevet)

    Eira’s last blog post..Våt drøm

  7. Tja, jeg vet ikke jeg. Jeg er litt mer på Conans linje. Overnaturlige ting kan ofte være skumlere enn ikke-overnaturlige siden de overnaturlige ikke nødvendigvis opererer innenfor de rammene naturlige ting må operere innenfor. Kannibaler og andre utyske deler man bare i to med øksa – ånder og andre skrømt kan det være verre med.

    Selv om jeg ikke har lest Dracula på et tiår eller to husker jeg fremdeles den ekle sitringen fra den delen hvor Jonathan Harker er «gjest» i Draculas borg. Huff, huff. Det er sånt man begynner å spise hvitløksbaguetter av.

    På den andre siden er det jo nok skumle ting i den virkelige verden også. F.eks. Silvio Berlusconi…

  8. Ikke skremt? Vi er flere som har det sånn. Jeg har skrevet en hel bok om vampyrer og jeg synes ikke de er skumle i det hele tatt. Dracula? Strålende bok, tidvis skremmende, ofte veldig, veldig camp, men skummel? Ne-ei.

    Det som kan være skummelt er horror der skrekken beveger seg inn i vår verden, men forblir antydet. Kongen av denslags er M.R. James, som skrev litteraturhistoriens beste spøkelsesfortellinger. Kontrasten til James er Lovecraft, som tidvis er veldig fascinerende, men som jeg heller begynner å fnise av enn bli redd.

    Den siste boken som skremte meg, i den forstand at den gav meg stadige, helt fysiske kuldegysninger, var Stephen Kings «Bag of Bones». Det er en strålende spøkelsesfortelling og noe av det beste jeg har lest av King.

    Arnfinn Pettersen’s last blog post..Scientologtest testet

  9. Jeg er jenta som egentlig ikke er «redd» bare sykt skvetten. Og så blir jeg redd av feil ting… Jeg blir mørkredd av dårlige B skrekkfilmer, som bare er laget for å legge inn flest mulig «Boo!»-er på ti min. Som foreksempel «Darkness Falls (aka the Toothfairy) som har 4,5 i rating på imdb, og alle mener er «Oooh skumle damen kverker ting så skummelt *Gjespe*» Mens filmer som «Silence of the Lambs» satt jeg og koste meg med.

    Bøker har jeg enda til gode å bli redd av. Joda, har gtt kaldt nedover ryggen på meg et par ganger, men selv ikke den noe kvalmende novellen «Guts» gjorde noe mer en å sette i gang kanin refleks (Rynke veldig fort på nesa)

  10. For meg er også de mer reelle «skrekkscenariene» de skumleste. Der mennesker agerer umenneskelig eller uforståelig. Det er det som skremmer meg.

    Ellers er jo også skrekk og redsel svært situasjonsbetinget. Ser du Blair Witch Project mens du er alene på en hytte midt ute i ødemarka, setter den unektelig sterkere spor enn om du ser den hjemme i stua di sammen med folk og med lyset på.

    Lilja’s last blog post..Jeg går

  11. Den novellen var… ganske guffen, ja. Jeg fikk litt samme følelse der som da jeg leste American Psycho… «Dette kunne jeg tenkt meg å ha ulest.»

    Jeg har alltid lest bøker som handler om menneskers mørkere sider. Nå for tida handler det mest om krimbøker, men da jeg var tenåring/tidlig 20-åra leste jeg mye Stephen King og lignende. Som enda yngre leste jeg skremmende schi-fi-historier som kanskje kan bli sanne. Det er nok det som skremmer meg også mest, det som jeg tenker «kanskje kan skje».

    Jeg har ennå ikke kommet meg helt over det jeg leste i American Psycho. Jeg skulle virkelig ønske jeg ikke hadde lest boka, uansett om den er ment å være ironisk. Den var bare grusom, synes jeg.

    lothiane’s last blog post..Fotografering av mennesker på offentlig sted

  12. For meg spiller det liten rolle om handlingen kunne ha skjedd i virkeligheten. Fiksjon er fiksjon, uansett. Boka må riktignok være troverdig for at jeg skal greie å leve meg inn i den, men troverdig fiksjon er ikke det samme som realisme. Det viktige er hvordan karakterene tenker og handler, hvordan de reagerer på det som skjer, og at det er konsistens og indre logikk i handlingen, utfra de premissene boka er bygget på.

    Jeg har f.eks. ingen problemer med å føle uhygge når jeg leser Poe, Lovecraft eller Dickson Carr. Rosemary’s Baby var også skummel, synes jeg.

    Derimot synes jeg ikke at blod og gørr og bestialitet er skummelt i seg selv. Det er kvalmende og opprørende, men det blir noe annet.

    abre’s last blog post..Det motsatte av ideologi

  13. Hej! Jag och min prosjektgrupp håller på med en ny stor norsk bloggportal. En sida som liknar lite på http://www.feber.se, men vi ska dock ha många fler funktioner, och den ska självklart bli mycket bättre. Vi söker nu därför efter DIG som bloggare. Bloggare som skriver om allt möjligt, du kan skriva om vad du vill. Allt från bilar, pcer till mode och smink. Låter det spännande? Gå med i vår grupp på Facebook, så får du mer info där om en stund. Enligt kodarna är dom klara 1. september.
    http://www.facebook.com/group.php?gid=66927755092

    Mvh
    Erik Holm

  14. Hej! Jag och min prosjektgrupp håller på med en ny stor norsk bloggportal. En sida som liknar lite på http://www.feber.se, men vi ska dock ha många fler funktioner, och den ska självklart bli mycket bättre. Vi söker nu därför efter DIG som bloggare. Bloggare som skriver om allt möjligt, du kan skriva om vad du vill. Allt från bilar, pcer till mode och smink. Låter det spännande? Gå med i vår grupp på Facebook, så får du mer info där om en stund. Enligt kodarna är dom klara 1. september. Vi har också en tävling på gång, där man kan vinna pris värt 2500kr!
    http://www.facebook.com/group.php?gid=66927755092

    Mvh
    Erik Holm

  15. Bjørn Stærk skrev: «Jeg liker noe Karl Edward Wagner skrev om horror, at det handler om å skape en stemning av redsel og ubehag. Altså ikke å få folk til å skvette, eller å vise slemme monstre, men å skape en verden eller en setting som er gjennomført .. feil, ond.»

    Wagner hadde peil, han.. Og Stærk har god litterær smak. Nettopp det der er grunnen til at jeg leser fabelprosa og i alle fall «skrekk» i det hele tatt; for atmosfæren, stemingen, de mørke «bildene», den krypende følesen av uro og usikkerhet, «weirdness», og ikke for å bli «skremt».

    Husker i farten bare to eksempler på at jeg har blitt skremt av skrekkhistorien; da jeg alene som femtenåring på hytta i skogen leste Poe (hadde det ikka vært så jævla mørkt, og langvt å gå, så hadde jeg rømt heim den kvelden), og et kapittel i Bram Stokers Dracula, lest omtrent på samme alder. Og deter aldrende som er den viktige forklarende variabel i begge tilfeller, siden begge eksemplene i dag framstår som perfekte eksempler på det jeg skriver om, atmosfærisk, ikke nifs litteratur

    John Ajvide Lindqvist er forresten av de de forfatterne som de siste årene best har klart å skape den stemingen jeg er på jakt etter; nettopp i blandingen av «realistisk» forstadsskildring/oppvekstroman, og ovenaturlig skrekkfortelling; fabelprosa på sitt beste, nesten new weird, bare ikke så veldig weird, liksom.

    (American Psycho tror jeg er den kjedeligste boka jeg har lest… Som å lese et glanset trend-blad; bare overflate, kjedelig, kjedelig, kjedelig, uansett hvor sterke effekter han brukte så ble det bare overflate)

  16. En av de mest effektive skrekkopplevelser jeg har hatt på kino, var når jeg gikk og så «Jakten på Nilens kilde», noe jeg trodde var en lettbent eventyrfilm. Det var den ikke. Filmen bygger på virkelige hendelser i Afrika, den gangen engelske gentlemen dro på oppdagerferder på «det mørke kontinent». Denne filmen anbefales, av en mann som absolutt ikke liker å se skrekkfilmer på kino

    Hvorfor jeg ikke liker skrekkfilmer? Vel … jeg vet akkurat når neste skremming kommer, men skvetter like forbanna mye hver gang, og det irriterer.

    «Jakten på Nilens kilde» var en uforutsigbar film, som satte en skikkelig støkk i meg. Og det kan jeg virkelig like. 🙂

    BØKER derimot, blir jeg aldri skremt av. Litt dumt kanskje, siden jeg allerede har skrevet synopsis til en moderne skrekkroman … :/

    Tomas’s last blog post..Fløy en liten blåfugl

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.