Om å gjøre det slutt med andre enn kjæresten

Jeg har en Rocky-stripe jeg liker godt. Rocky og venninnen står og henger:

Hun: Æsj, jeg må besøke foreldrene mine i helga. Jeg har ikke lyst. De er sinte på meg for alt jeg gjør, og alt de gjør er å klage.

Rocky: Det er sært, hva? Kjærester kan du dumpe hvis de snorker, men foreldre må du holde ut med selv om de er nazister.

Hun: Synes du jeg burde dumpe dem?

Rocky: Si «Det er ikke dere, det er meg. Jeg har forandret meg så mye siden forholdet begynte. Og innse det – med den aldersforskjellen hadde det aldri fungert uansett.»

Jeg pleide å tro at kjærester er de eneste man kunne dumpe. Venner, foreldre, slitsomme slektninger, studiekamerater og bestemødre er noe man beholdt uansett situasjon. Selvsagt hendte det at man «mistet kontakten», men det var på grunn av en uheldig situasjon, ikke at man fant ut at man ikke passet sammen mer.

Og likevel skulle jeg ønske at det var mer sosialt akseptert å si «Nei, nå er det over. Vi kommer sikkert til å dulte borti hverandre på fester med felles venner, men vi har ingen sosiale forpliktelser for hverandre mer. Jeg trenger ikke huske bursdagen din, drit i å kjøpe julegave til meg, ikke ring.»

Er det et stygt brudd, kan vi slette hverandre fra facebook og telefonlista. Så kunne jeg spist usunn mat og deppet fordi et langvarig vennskap var over. Det er like trist og enda mer akward enn å dumpe kjærester. «Eksen min» er en forklaring alle skjønner. «Ekskompiser» er like trist og hakket mer tabu.

Ulempen er at når et romantisk forhold tar slutt, er det gjerne synonymt med at sexen og kosen tar slutt. Vennskapet behøver ikke gjøre det. Jeg har godt forhold til samtlige ekskjærester, we just don’t fuck. Når du slår opp med en venn, slår du opp med den sosiale kosen. Dere fungerer virkerlig ikke sammen. Det har vært flere overtramp, flere vonde opplevelser og flere irritasjonsmomenter enn det som skal til for at en forelskelse skal gå over.

Jeg skulle gjerne hatt en sosial kontrakt for det å avslutte vennskap. Noen gode klisjéer og en forståelse fra omverdenen. En måte å institusjonalisere det på, slik at jeg kunne avsluttet dårlige vennskap lenge før de ble ille. Når du begynner å date noen, kan du backe ut. Når du begynner å henge ut med noen, har du ingen høflig retrettmulighet. Ingen utprøvingsfase.

Slektninger er hakket verre. Blod er tykkere enn vann, og familien er en institusjon det ikke er moro å spøke med. «Jeg kan ikke slutte å se dem. Bestemor og bestefar ville bli så lei seg» sier venninnen min etter tiår med fysisk misbruk hjemme. Du skal hedre din mor og din far osv. «Jeg ville fått for dårlig samvittighet. Det er ikke sånn man gjør.»

Jeg har måttet si at «jeg trenger litt tid for meg selv», «hva med en lang pause?», «vi må avslutte kontakten for en stund» av grunner som ikke hører hjemme på Internett. Å påpeke at jeg er frivillig foreldreløs får stillheten til å senke seg i enhver sosial sammenheng.

Vi har fått bukt med tvangsekteskapet, men jeg savner en løsning for tvangsvennskapet og tvangslektskapet også. Kanskje en del ville pleid disse relasjonene bedre om det var en del av kontrakten at den faktisk kunne ta slutt.

16 kommentarer om “Om å gjøre det slutt med andre enn kjæresten

  1. Jeg er helt enig med deg. Det er absolutt et tabu i å ønske å kutte kontakten med venner man lenger ikke har noe til felles med eller noe å få ut av vennskapet. For at et vennskap skal være konstruktivt må begge parter få noe bra ut av det, og jeg føler ganske mange som klager over dårlige venner ofte har venner der den ene stort sett kun bidrar til negativitet og irritasjon. Hadde dette vært en kjæreste hadde det vel vært all mulig grunn til å kunne slå opp?

    En kompis av meg sa en gang at «vi har alle minst en venn vi egentlig ikke takler» og jeg tror det er mye sant i det egentlig…

    Kristin’s last blog post..One man – one desire RIP LaFontaine

  2. De vennene som ikke klarer å ta et hint skjønner jeg godt at du vil bli kvitt:)

    Folk jeg ikke fungerer med forsvinner liksom ut av livet av seg selv. Takk og pris for det!
    Men jeg skjønner godt dine bekymringer, som blir behørig berørt i denne smått geniale Seinfeld-episoden:
    http://video.google.com/videoplay?docid=26972571083215935

    Og jepp, vi leker ikke Seinfeld nerd. Alt kan relateres. Alt!

  3. Det er vanskelig det der med å «slå opp» med venner eller slekt. Det hadde vært greit å ha en uskrevet, men kjent kontrakt.
    Kanskje det går ann å finne opp et ord for det, et begrep som gjør at alle forstår hva det dreier seg om?

    Jeg likte seinfeld-youtube’en. 🙂

    Lene’s last blog post..Det regner idag også

  4. Dette har jeg tenkt på mye. Har alltid syntes det er rart at man må si til kjærester at det er slutt, men når vennskap er over så bare slutter man å snakke sammen uten at noen sier noe om det. Det er ganske kjipt. Det er flere vennskap jeg har hatt som jeg fortsatt er litt over sår over at ble avsluttet. Jeg tror jeg hadde følt meg bedre om vi faktisk hadde snakket ut om hva som var problemet og hvorfor vi ikke fungerte sammen lenger. Det er jo ganske bakvendt at når man sliter i et kjæresteforhold så vil man snakke sammen, analysere og kanskje til og med gå til rådgivning. Når man sliter i et vennskap lider man i stillhet til man ikke orker mer og kutter ut vedkommende.
    Det burde være mulig å si «Dette fungerer dårlig for meg. Hvorfor må du alltid være sånn? Kan vi gjøre ting på en annen måte?» Eller rett og slett «Beklager, jeg vil nok ikke treffe deg mer».

    Rullerusk’s last blog post..True Blood

  5. Moren min mener det er to kategorier mennesker, den ene som gir deg energi når du er sammen med dem, den andre som bare stjeler energi fra deg. Den siste kategorien er vel de man ønsker å «slå opp» med. Folk som krever, uten å gi noe igjen, som uhemmet overøser seg med sine problemer, uten å noen gang bry seg om dine, som forventer at du skal ta hensyn til dem, men synes du er egoistisk hvis du ligger syk hjemme, som krever at andre skal lytte, men kunne ikke gjengitt en samtale for sitt bare liv, som forventer at du stiller opp, men aldri har vært der da du trengte det – eller som er der og lytter – men kjører deg enda lenger ned med sine kommentarer.

    Noen ganger er vi selv ikke flinke nok til å sette våre egne grenser, og andre ganger er det rett og slett fordi disse ikke respekterer dem uansett hvor mye man sier fra.

    Historie fra en venninne som hadde en kategori 2-kjæreste. Hun hadde influensa, 40 i feber, spydde og hadde vært sengeliggende et par dager. På dag tre dro han stolen bort til sengen hennes, tok henne i hånden og så henne dypt inn i øynene og sa: – Jammen… Hva med MEG?!

    Men så var jo det en kjæreste da. Og lettere å dumpe…

  6. «Ekte vennskap finnes der hvor taushet mellom to mennesker er behagelig.»
    Sagt av Dave Tyson Gentry.
    Det er nok mye sant i dette…
    Men det blir ikke mange slektninger igjen i den gruppa hos meg…

    Laila’s last blog post..Risikotillegg…

  7. At blod er tykkere enn vann, er noe forbannet vås. Det kan jeg alt om! Men familierelasjoner, blod eller ikke, er sterke, og ofte blir de ikke borte selv om man kutter kontakten. En mor og en far vil alltid sitte på skulderen vår enten vi har slått opp eller ikke, og så gjør det kanskje bare vondere at man har slått opp. Anbefales ikke med mindre det kan unngås. Kanskje gjør det godt en stund (-etter at det har vært vondt), – men så gjør det mer vondt igjen.

    Medmindre det ikke kan unngås.

    Tror jeg.

    Hege’s last blog post..Mitt (v)onde øye

  8. Hva gjelder foreldre, så er Jesper Juul (han i A-magasinet) av dem som mener at man ikke alltid er forpliktet til å opprettholde kontakt med foreldre. Er veldig enig med ham når det gjelder grove forhold i alle fall, og har egentlig aldri skjønt meg på incetsutsatte kvinner jeg har truffet som holder kontakt med faren og samtidig er skuffet over at han ikke skjønner hva han har gjort. Jeg mener man i slike tilfeller fått ta ut skilsmisse fra familien.

  9. Når du skriver slik, du nydelige skapning, når du skriver slik!

    Jeg ville si at jeg elsket deg, men det ble litt stort og muligens litt bardust. Ved nærmere ettertanke sier jeg det likevel, for når du skriver slik skriver du magisk og fantastisk og veldig, veldig sant.

    Engeline’s last blog post..det sentimentale innlegget

  10. En ting er å ønske å gjøre det slutt med venner. En annen er det å bli slått opp med. Jeg har nok av vennskap bak meg som vi begge med passiv velvillighet bare har latt dø sakte hen. Hvorpå man en dag stusser over et navn man ikke helt kjenner igjen når man rydder opp i nummerlisten på mobiltelefonen. Men å bli slått opp med av en venn, det kan være litt dramatisk. Etterpå føler jeg at det var ganske urimelig. Men til slutt at det sikkert var på sin plass. Jeg var bare ikke den type venn du ville ha. Jeg følte ikke de forpliktelsene overfor deg som du mente jeg hadde. Jeg er for åpne vennskap, frie vennskap. Ikke ball-and-chain-vennskap. Da var det kanskje like greit. Men det føles jo litt sårt etterpå likevel.

  11. Jeg har gjort det slutt med nær familie. Det funker helt fint. 🙂 Har man gode venner, og det har jo de fleste av oss, så klarer man seg fint uten famile om det skulle vise seg å være nødvendig. Vi er heldige som bor i et land hvor vi får lov til å bryte kontakt med foreldrene, og samtidig slipper og stemples som udugelig avkom. Synes jeg. :$

    Det siste året har jeg også kvittet meg med to energivampyrer jeg omtalte som venner. Det ene løste seg ved at jeg begynte å si nei. Plutselig var jeg ikke så interessant… det er jo ikke noe moro med folk som ikke lar seg utnytte mer. Det andre vennskapet bare fadet ut. Skulle ønske jeg var tøff nok til å ta et oppgjør og forklare hvorfor, for å få en avslutning på det hele, men det tør jeg altså ikke.

  12. Tja, det er vel ikke så dumt at enkelte vennskap bare «fader ut» – det er i hvert fall min erfaring. folk forandrer seg og ikke alltid samtidig eller i forenbar retning. det som var greit før, kan ta slutt å være greit, fordi du har endret deg. Motparten kan være uinteressert i dine nye behov, og vips, er grunnlaget for vennskapet endret og ikke levedykig lenger. Jeg var fan av å konfrontere folk før, og det er jo en greit å tørre det nåt det trengs. men noen ganger er det utvilsomt bedre å trekke seg taust ut av relasjonen, å vente til evt. den andre spør hvorfor du har holdt deg tilbake. «Å snakke ut om det» bedrer ikke alltid situasjonen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.