Fra offer til overlevende

17 thoughts on “Fra offer til overlevende”

  1. Både og er vel greit. Ja takk, begge deler. Hvis «overlevende» skal ha et poeng, så er det vel fordi vi mener et slikt aktivt ord kan ha betydning for hvordan «vi tar det»?

    Dermed har jo «offer»-ordet en tilsvarende passifiserende effekt? For det er vel det vi mener?

    Og i en periode er man vel offer, for så å se på seg selv som overlevende. Det er vel to sider av samme sak.

    Pål Hivand’s last blog post..Ett år til sametingsvalget

  2. Nå er det vel innlysende at et levende menneske er «overlevende»? Og mange som har opplevd overgrep, har ikke engang vært i livsfare.

    Jeg skjønner ikke hvor den foretsillingen kommer fra at et offer skal betraktes om et svakt menneske, jeg. Er det noen som er svak i forbindelse med overgrep, så er det vel overgriperen!

    At andre skal innvilge ofre en viss tid for å bli kvitt traumatiske ettervirkningene, synes jeg heller ikke noe om. Det handler faktisk mye om hva samfunnet stiller opp med av hjelp.

    Sigrun’s last blog post..Antiepileptika og psykiske lidelser

  3. «Fra offer til overlevende er en erkjennelsesprosess, ikke en begrepsforandring»

    For en flott uttrykt innsikt! Det er jo ikke snakk om ‘svakhet’, eller ‘å få lov til’. Det bare er slik, for noen, for mange – kanskje ikke for alle. Det må hjelpere og privat nettverk forholde seg til.

    Titta’s last blog post..Happy birthday to you!

  4. EG seier konsekvent incestoverlevar og overgrepsoverlevar om folk som har vore utsatt for overgrep som born eller overgrep som har vore etter måten omgripande/traumatiserande. Men eg er sjølv blitt overfallsvaldteke og blitt utsett for nokre mindre greier, og det ville vere galt for meg BÅDE med overgrepsoverlevar og overgrepsoffer, sidan livet mitt har andre og viktigare aksar enn akkurat overgrepa. Eg er verken offer eller ein som har kome krekande ut på andre sida av forferdelege hendingar, eg er berre ei heilt vanleg dame som har vore ute nokre vinternetter både med det eine og det andre, liksom.
    Og eg skjønar derfor godt folk som verken vil kalle seg «overgrepsoverlevar» eller «offer», for det definerer liksom kven ein ER utfrå noko ein har OPPLEVD.

    På same måte som eg ikkje ER utdanninga mi, eg ER ikkje den forrige jobben min, eller det at eg har gifta meg med ein mann. eller det at eg fargar håret mørkt, eller nokre av dei meir eller mindre legale og ukonvensjonelle greiene eg har gjort som ikkje egnar seg for outing.

    Eg er meg, og eg har erfaringar på godt og vondt. Mange av slagsens. Ikkje nokre av enkelterfaringane mine kan definere kven eg ER.

    Avil’s last blog post..FrP er blitt stort, fellingstillating inndrege

  5. Jeg liker vinklingen til Avil. Jeg har blitt utsatt for en del ubehagelige ting, men selv om jeg var et offer i situasjonen, er jeg hverken et offer eller en overlever i dag. Å overleve er ikke noe jeg er, det er noe jeg gjør. Og det er ikke det eneste jeg gjør, og i alle fall ikke det jeg vil trekke frem i en beskrivelse av meg selv.

    Men av og til snakker eller skriver man ting der det er relevant å definere folk ut ifra enkelte ting som er relevante ved dem i forhold til temaet. Og enn som jeg prøver, offer er ikke en god beskrivelse av en som har opplevd et overgrep. Jeg synes skadelidende, eller til og med fornærmede begge er bedre termer, fordi de er juridisk dekkende og såpass nøytrale at folk ikke trenger å lure på om det som skjedde dem virkelig var ille nok.

    Men det er viktig å ta inn over seg smerten og tillate seg å synes synd på en selv, og sørge over hva det enn var som ble ødelagt eller borte.

    Men det er noe man gjør, ikke noe man er.

    Martine Votvik’s last blog post..Frihet

  6. «Offer» plasserer i alle fall skylden helt klart, som venninna di påpekte. «Overlevende» eller «overlever» er helt åpen på det. Og det å få skylden plassert der den hører hjemme, på gjerningsmannen, må jo være sentralt? Hva med å snu på det og si at et skikkelig offer er en som er sint og slår tilbake? Men også er svak og redd og nede og har det vondt, for det også må være lovlig.

    Kravet om styrke i alle situasjoner holder nesten på å svinge ut i det absurde i noen sammenhenger?

    Survivor får meg egentlig til å tenke på Survivor-man og slike greier på Discovery, barskinger som går til Nordpolen med brukket bein og sånt…

  7. Sigrun:
    Jeg skjønner godt kritikken din av svakeliggjøringen som ligger i ordet «offer», men samtidig kjenner jeg en emmen smak i munnen ved ordet. Jeg tror vi må omdefinere hva folk legger i ordet for å kunne bruke det ordentlig. Og ja, enig i det om hjelpeapparatet.

    Avil: Godt poeng. Samtidig er det mange situasjoner der man må bruke definisjoner på seg selv om man ikke har det som identitet. Jeg leter etter ord som fungerer i de sammenhengene.

    Arnfinn Pettersen: Enig. At jeg ikke har tenkt på det selv.

    Delirium: «Utsatt for» har jeg brukt hele veien i teksten, så bra å få bekreftet at det ikke bare er meg som gjør det.

    Titta: Tusen takk ^_^

    VamPus: Vi har drøfteplass, ja. Og likevel er det kjelkete kapittel å skrive. Alle har kjempesterke meninger i alle rettninger. «Du kan ikke skrive noe sånt! Det er støtende!» vs «Du har ikke skrevet det langt og støtende nok!»…

    Og ja, jeg synes innspillet hennes er viktig. For noen er nettopp den svake, her kritiserte offerrollen, et steg på veien til å få det bedre med seg selv. Det bør med i diskusjonen, me thinks.

    Pål Hivland: Litt usikker her. Jeg synes overlevende er mer «empowering» enn det offer er.

  8. Delirium: Jeg har selv vært bruker ved et senter for kvinner som har opplevd overgrep der de ansatte nektet oss, voksne mennesker, å bruke ordet offer, også om oss selv. Det kaller jeg umyndiggjøring: å bli gjort til offer for andres definisjonsmakt.

    Sigrun’s last blog post..Elie Wiesel

  9. Jeg kjenner at ordet «overlever» (eller overlevende) ga meg energi. Offer er et vondt og ubehagelig ord (for meg). Men overlever… ja det kan jeg leve med! Jeg har overlevd overgrep og jeg har overlevd å miste barn. Jaggu føler jeg meg mye sterkere når jeg sier det på den måten. Tenk, der turte jeg til og med si jeg har opplevd overgrep… Sikkert fordi det er mye mer skam knyttet til ordet offer (igjen: for meg).

    Takk Virrvarr, du er så flott! 🙂

    Lothiane’s last blog post..Jomfrutur

  10. Jeg liker heller ikke ordet offer. Jeg pleier heller å si at jeg har opplevd voldtekt. Fremfor å være et voldtektsoffer. Det er mye stigma rundt dette med seksuelle overgrep. Jeg reagerer like sterkt på ordet nesten-drap fra justisministeren. Hva er det for et ord?.Så er det også alle disse fordommene rundt hvordan et offer skal oppføre seg en nødvendigvis ikke føler seg komfortabel med.Å bli definert utifra en svært traumatisk hendelse er noe ikke jeg ønsker ihvertfall. Det er uansett godt å lese flere «overlevende» historier. At det er fullt mulig å komme seg igjennom dette uten å bli «ødelagt for livet».Det må da være godt også å få frem det.Uansett hvor en er i sin prosess i forhold til å bearbeide et overgrep.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s