Offerrollen drøftes i disse dager, og utgangspunktet er utspill fra Martine Aurdal og Blondinbella på Studio 5. Sigrun, HvaHunSa og Hjorthen har uttalt seg.
Et av spørsmålene jeg synes er mest intressante er hva slags språk vi bruker når vi snakker om mennesker som har vært utsatt for overgrep. I Jenter som kommer har vi et kapittel som heter «Når sex gjør vondt», der vi tar for oss problematikken rundt det å få et bra sexliv etter seksuelle overgrep. Noen av de beste bøkene om temaet er skrevet av amerikanske feminister, som Staci Haines Survivors Guide to Sex.
De amerikanske feministene skriver konsekvent «survivor» istedenfor «victim», og jeg kjente at språkbruken traff meg veldig. Burde jeg bruke ordet «overlevende» istedenfor «offer» i Jenter som kommer? Å snu på språkbruken til at du har overlevd noe forferdelig, signaliserer mer mot, styrke og cred enn det ordet offer gjør. Jeg grublet, og spurte en god venninne av meg om råd. Hun har vært utsatt for overgrep selv, og var skeptisk til endringen av språkbruken.
«Offerrollen har også en funksjon,» sa hun. «Når du tror at overgrepet var din feil og at all skylden ligger på deg, er det å være offeret et fremskritt. Ja, offer er gjerne det samme som å være svak, å ikke reise seg, å være maktesløs – men det er bedre enn å være syndebukken og forbryteren selv. Fra offer til overlevende er en erkjennelsesprosess, ikke en begrepsforandring.»
Jeg tygget på innspillet hennes. Noe av det fantastiske med innlegget til Blondinbella var at hun ikke skammet seg og ikke oppførte seg i tråd med den offerrollen samfunnet forventer. Hvorfor? Hun visste at det som hadde skjedd ikke var hennes feil, og dermed ble hun rettferdig harm. Hun trenger ikke offer-begrepet for å skjønne at det ikke var hennes skyld.
At unge jenter opplever fæle ting og har som ryggmargsrefleks at de ikke er skyld i overgrepet, tar jeg som et tegn på at verden går fremover. «Overlevende» er deres ord. Og likevel- Hjorthen sier det ganske godt:
Men noen må kanskje tillate seg å være svake før de kan bli sterke igjen?
I så fall synes jeg de skal få lov til det, selv om det tar litt tid.
For dem har offerrollen en funksjon. Jeg bestemte meg for å bruke både «offer» og «overlevende» i boka. Vi har forskjellige veier til helbredelse, og noen trenger å gå innom offer-stadiget før de kan bli sterke igjen. Samtidig vil jeg slå et slag for «overlevende» som ord for alle oss som har problemer med å befatte oss med den svakeliggjorte, vanskelige offer-rollen. «Skikkelige ofre» er hverken sinte, høylydte eller velfungerende. Overlevende har slått tilbake.
17 kommentarer til “Fra offer til overlevende”
Jeg liker heller ikke ordet offer. Jeg pleier heller å si at jeg har opplevd voldtekt. Fremfor å være et voldtektsoffer. Det er mye stigma rundt dette med seksuelle overgrep. Jeg reagerer like sterkt på ordet nesten-drap fra justisministeren. Hva er det for et ord?.Så er det også alle disse fordommene rundt hvordan et offer skal oppføre seg en nødvendigvis ikke føler seg komfortabel med.Å bli definert utifra en svært traumatisk hendelse er noe ikke jeg ønsker ihvertfall. Det er uansett godt å lese flere “overlevende” historier. At det er fullt mulig å komme seg igjennom dette uten å bli “ødelagt for livet”.Det må da være godt også å få frem det.Uansett hvor en er i sin prosess i forhold til å bearbeide et overgrep.
Jeg kjenner at ordet “overlever” (eller overlevende) ga meg energi. Offer er et vondt og ubehagelig ord (for meg). Men overlever… ja det kan jeg leve med! Jeg har overlevd overgrep og jeg har overlevd å miste barn. Jaggu føler jeg meg mye sterkere når jeg sier det på den måten. Tenk, der turte jeg til og med si jeg har opplevd overgrep… Sikkert fordi det er mye mer skam knyttet til ordet offer (igjen: for meg).
Takk Virrvarr, du er så flott! 🙂
Lothiane’s last blog post..Jomfrutur
Delirium: Jeg har selv vært bruker ved et senter for kvinner som har opplevd overgrep der de ansatte nektet oss, voksne mennesker, å bruke ordet offer, også om oss selv. Det kaller jeg umyndiggjøring: å bli gjort til offer for andres definisjonsmakt.
Sigrun’s last blog post..Elie Wiesel
Sigrun:
Jeg skjønner godt kritikken din av svakeliggjøringen som ligger i ordet «offer», men samtidig kjenner jeg en emmen smak i munnen ved ordet. Jeg tror vi må omdefinere hva folk legger i ordet for å kunne bruke det ordentlig. Og ja, enig i det om hjelpeapparatet.
Avil: Godt poeng. Samtidig er det mange situasjoner der man må bruke definisjoner på seg selv om man ikke har det som identitet. Jeg leter etter ord som fungerer i de sammenhengene.
Arnfinn Pettersen: Enig. At jeg ikke har tenkt på det selv.
Delirium: «Utsatt for» har jeg brukt hele veien i teksten, så bra å få bekreftet at det ikke bare er meg som gjør det.
Titta: Tusen takk ^_^
VamPus: Vi har drøfteplass, ja. Og likevel er det kjelkete kapittel å skrive. Alle har kjempesterke meninger i alle rettninger. «Du kan ikke skrive noe sånt! Det er støtende!» vs «Du har ikke skrevet det langt og støtende nok!»…
Og ja, jeg synes innspillet hennes er viktig. For noen er nettopp den svake, her kritiserte offerrollen, et steg på veien til å få det bedre med seg selv. Det bør med i diskusjonen, me thinks.
Pål Hivland: Litt usikker her. Jeg synes overlevende er mer «empowering» enn det offer er.
“Offer” plasserer i alle fall skylden helt klart, som venninna di påpekte. “Overlevende” eller “overlever” er helt åpen på det. Og det å få skylden plassert der den hører hjemme, på gjerningsmannen, må jo være sentralt? Hva med å snu på det og si at et skikkelig offer er en som er sint og slår tilbake? Men også er svak og redd og nede og har det vondt, for det også må være lovlig.
Kravet om styrke i alle situasjoner holder nesten på å svinge ut i det absurde i noen sammenhenger?
Survivor får meg egentlig til å tenke på Survivor-man og slike greier på Discovery, barskinger som går til Nordpolen med brukket bein og sånt…
Sigrun: I de fagmiljøene brukes “utsatt” ganske ofte som substantiv. Så kan vi spikke semantikk hele dagen om vi ønsker, men sånn er det bare.
Delirium~’s last blog post..Moteblogging – for syke
Jeg liker vinklingen til Avil. Jeg har blitt utsatt for en del ubehagelige ting, men selv om jeg var et offer i situasjonen, er jeg hverken et offer eller en overlever i dag. Å overleve er ikke noe jeg er, det er noe jeg gjør. Og det er ikke det eneste jeg gjør, og i alle fall ikke det jeg vil trekke frem i en beskrivelse av meg selv.
Men av og til snakker eller skriver man ting der det er relevant å definere folk ut ifra enkelte ting som er relevante ved dem i forhold til temaet. Og enn som jeg prøver, offer er ikke en god beskrivelse av en som har opplevd et overgrep. Jeg synes skadelidende, eller til og med fornærmede begge er bedre termer, fordi de er juridisk dekkende og såpass nøytrale at folk ikke trenger å lure på om det som skjedde dem virkelig var ille nok.
Men det er viktig å ta inn over seg smerten og tillate seg å synes synd på en selv, og sørge over hva det enn var som ble ødelagt eller borte.
Men det er noe man gjør, ikke noe man er.
Martine Votvik’s last blog post..Frihet
spør igjen jeg; kommer du til å legge ut boka di til gratis nedlasting, pirat som du er? 🙂
Kall meg gammeldags, men jeg mener du ikke er en overlevende før du er forsøkt myrdet, rent fysisk.
fata’s last blog post..Under Lupen: Metallica
EG seier konsekvent incestoverlevar og overgrepsoverlevar om folk som har vore utsatt for overgrep som born eller overgrep som har vore etter måten omgripande/traumatiserande. Men eg er sjølv blitt overfallsvaldteke og blitt utsett for nokre mindre greier, og det ville vere galt for meg BÅDE med overgrepsoverlevar og overgrepsoffer, sidan livet mitt har andre og viktigare aksar enn akkurat overgrepa. Eg er verken offer eller ein som har kome krekande ut på andre sida av forferdelege hendingar, eg er berre ei heilt vanleg dame som har vore ute nokre vinternetter både med det eine og det andre, liksom.
Og eg skjønar derfor godt folk som verken vil kalle seg “overgrepsoverlevar” eller “offer”, for det definerer liksom kven ein ER utfrå noko ein har OPPLEVD.
På same måte som eg ikkje ER utdanninga mi, eg ER ikkje den forrige jobben min, eller det at eg har gifta meg med ein mann. eller det at eg fargar håret mørkt, eller nokre av dei meir eller mindre legale og ukonvensjonelle greiene eg har gjort som ikkje egnar seg for outing.
Eg er meg, og eg har erfaringar på godt og vondt. Mange av slagsens. Ikkje nokre av enkelterfaringane mine kan definere kven eg ER.
Avil’s last blog post..FrP er blitt stort, fellingstillating inndrege
Delirium: “Utsatt” er ikke noe substantiv, så det kan ikke erstatte f.eks. offer. Dessuten betyr offer å være utsatt for noe. F.eks. er et ransoffer en person utsatt for ran.
Sigrun’s last blog post..Psykiatrisk pasient for en kveld
Da jeg skrev oppgave om kvinner utsatt for incest i barndommen var “utsatt” begrepet som gikk igjen. Og jeg synes det er et ganske bra begrep.
Delirium~’s last blog post..Moteblogging – for syke
“Fra offer til overlevende er en erkjennelsesprosess, ikke en begrepsforandring”
For en flott uttrykt innsikt! Det er jo ikke snakk om ‘svakhet’, eller ‘å få lov til’. Det bare er slik, for noen, for mange – kanskje ikke for alle. Det må hjelpere og privat nettverk forholde seg til.
Titta’s last blog post..Happy birthday to you!
Jeg synes venninnen din hadde et godt innspill, dersom det er plass til den refleksjonen i kapittelet så kan man jo ta det med.
VamPus’s last blog post..Åpenhet i media
Nå er det vel innlysende at et levende menneske er “overlevende”? Og mange som har opplevd overgrep, har ikke engang vært i livsfare.
Jeg skjønner ikke hvor den foretsillingen kommer fra at et offer skal betraktes om et svakt menneske, jeg. Er det noen som er svak i forbindelse med overgrep, så er det vel overgriperen!
At andre skal innvilge ofre en viss tid for å bli kvitt traumatiske ettervirkningene, synes jeg heller ikke noe om. Det handler faktisk mye om hva samfunnet stiller opp med av hjelp.
Sigrun’s last blog post..Antiepileptika og psykiske lidelser
Jeg synes “overlevende” blir en for passiv oversettelse av “survivor”. Jeg foretrekker “overlever”. Det er en aktiv, handlende form og ikke bare en konstatering av at man fortsatt er i live.
Arnfinn Pettersen’s last blog post..Aftenbladet får kjeft
Både og er vel greit. Ja takk, begge deler. Hvis “overlevende” skal ha et poeng, så er det vel fordi vi mener et slikt aktivt ord kan ha betydning for hvordan “vi tar det”?
Dermed har jo “offer”-ordet en tilsvarende passifiserende effekt? For det er vel det vi mener?
Og i en periode er man vel offer, for så å se på seg selv som overlevende. Det er vel to sider av samme sak.
Pål Hivand’s last blog post..Ett år til sametingsvalget