Den blinde bikkja

Alle ble glade da vi fant ut at hunden til Mr. Jackson var blind, ikke sprø. Den lille, hvite ulldotten har vært personlighetsforstyrret i mange år, men det er ikke vanlig at friske hunder bommer på trappa, tryner i dørstokken og går seg bort mens du står fem meter fra den. Dyrlegen kikket ham i øynene og konstaterte «grå stær». Nå begynner øynene å bli hvit-grå, som om det er et lag med skummetmelk mellom hunden og verden.

Den blinde bikkja og jeg har ikke alltid likt hverandre noe særlig. Han ble kastrert i ung alder, men det har aldri forhindret ham i å jokke leggen min og hoppe opp i skjørtet mitt i et patetisk forsøk på å spise truse. Hunden er praktisk talt evnukk, men tørr-jokking på tilfeldige forbipasserende er en yndlingshobby. Han logrer og sikler med et underlig uttrykk rundt snuten som sier «Dette burde vært kjempegøy! Hva er det som mangler?»

I tillegg er han en bråkete liten hund. Han piper som en brannalarm, bjeffer bare du beveger deg ut av rommet han er i og knurrer om du gjør en brå bevegelse. Mr. Jackson elsker ham lidenskapelig, men jeg har alltid syntes han var en lodott av det slitsomme slaget. Dyret prøver å hoppe opp på hver syklist vi møter når vi går tur, inkludert motorsyklister, er i evig krig med nabohundene (som er fem størrelser større enn ham) og er alle katters klorepute.

Mr. Jackson mener at det finnes én konflikt i verden alle mennesker må ta stilling til, og det er krigen mellom hundene og kattene. Han er lojal til hundesiden, og er frustrert over at jeg liker alle typer firbente venner. Problemet til Mr. Jackson er at den blinde bikkja er en elendig soldat. Hver eneste gang hunden hans jager en katt, ender bikkja opp hos dyrlegen med brukket tå, oppklort øye eller noe annet blødende og akkutt. Mr. Jackson har foreslått at han kan bli en mer aktiv, deltagende part i kattejakten, men jeg har lagt ned veto. Jeg vil ikke være gift med mannen som løper etter nabolagets katter på kveldstid.

På alle måter var det en lettelse å skjønne at bikkja ikke ser noe. Det forklarer hvorfor kattene kan ta ham i bakhold, at han blir nervøs når vi går ut av rommet og tror at stålampen er en potensiell sexpartner. Og han er en ganske koselig lodott når han hopper opp på fanget mitt, krøller seg sammen som en kanelsnurr og vil kose. Vi varmer oss sammen foran peisen, og det kjennes som om det lille dyret smelter utover fanget mitt. Det blir en fin høst.

,

17 kommentarer til “Den blinde bikkja”

  1. Jeg liker i grunnen perrin. Jeg syns han er søt.

    Og så er jeg oppvokst med katter, men har skrekkelig lyst på en liten hund. Det hadde vært fint å ha en kompis som blir med meg over alt, og som faktisk synes min rastløse vandring gatelangs er koselig, ikke ørkesløs.

    marthe glad’s last blog post..Rotter

  2. Det er en snill og hyggelig hund, bare litt pinlig når vi får gjester, spesielt kvinnelige sådanne. Katter er fienden.

  3. Jeg er oppvokst med katt, og det var den toeffeste katta i gata. Naar han satt paa ‘sin’ plass paa gjerdet i den fine gata vaar torte ikke de smaa hundene i nabolaget aa gaa forbi. Noen maatte baeres av sine eiere, andre ble kvalt/dratt forbi – mens noen faktisk tok en annen vei. Og samtidig: naar naboens treaaring kroep inn under dobbeltsenga til opphavet mitt (der katteloerva hadde gjemt seg da ungen kom inn) og dro ham ut etter halen, gjorde han ikke henne noe som helst. Han bare lot seg kose med, til hun slapp taket i halen og han igjen kunne loepe vekk 😉

    Men jeg stemmer paa hund. Uten tvil og over alt og under enhver omstendighet. Nesten. Jeg syns Jacksonvoffen hoeres sjarmerende og irriterende ut paa samme tid, egentlig. Og misunner deg litt at du har hundeselskap utover hoesten. Me too!

    Alter Ego’s last blog post..Gi FrP makt!

  4. Jeg er vokst opp med hund litt overalt i familien. Helt til oldemor tok inn en liten kattunge som var gått seg vill. Den katta vokste opp til å bli den mest mannevonde katta jeg noengang har møtt, så det har vel påvirka mitt syn på katter generelt.
    Så jeg sier boffboff, og stiller i støttetog med en rottweiler ved min side.

    glasspiken’s last blog post..Væskens forbannelse

  5. Det er greit å stille seg nøytral i krigen om man ikke har blitt forulempet av noen av sidene. Da en newfoundlander dobbelt så stor som 11-årige lille meg fant ut at det var en god idé å tygge på trynet mitt var det liksom ikke noe spørsmål om hvilken side jeg skulle ta lenger. Go CATZ!

  6. Ha, ha – jeg må le selv om det er litt synd på ulldotten. Selv har jeg jo en døv katt med visse problemer i forhold til renslighet, noe naboene syns er ganske festlig (med untak av den renslighetsgreia). Fordi jeg må gå bort til ham å ruske i ham når han skal inn for natta. Men jeg er glad i ham for det (med untak av situasjoner som innebærer at han bommer på kattekassa si).

    Forøvrig er jeg fullstendig enig med deg i at man absolutt ikke trenger å ta stilling i krigen mellom hund og katt. Jeg har tro på en verden hvor vi alle kan leve i fred og fordragelighet.

    Mihoe’s last blog post..Forfatterliv

Svar på Anja Avbryt svar

%d bloggere liker dette: