Seasons of mists and mellow fruitfulness

Jeg har vært forkjølet i litt over en uke, og begynner å bli frisk igjen. Jeg har holdt snørr og snue på avstand med rikelige mengder paracet og nesespray og fungert tålelig greit. Derfor er det ganske sjokkerende å friskne til og merke forskjellen på kjemisk konstruert velbehag og ordentlig helse. Snille Otrivin har sørget for at jeg har fått pustet gjennom nesen, men luktesansen har vært fraværende i snart ti dager nå.

Jeg blir helt andektig når lukten plutselig trenger inn i livet mitt igjen. Det dufter høst ute og jeg har ikke merket det før nå. Jeg sluker parfymestinkende pelskåpedamer på tbanen, dykker ned i kaffebarer og begraver nesen i halsgropen til Mr. Jackson. Jeg innhalerer råtnende blader, nedfallsfrukt og våt jord og John Keats synger i ørene mine hele tiden. Seasons of mist and mellow fruitfulness, close bosom-friend of the maturing sun…

Bilde av vått løv

Jeg må tilstå noe: Alle stemmene i hodet mitt er stemmene til berømte, avdøde poeter. Psykologen min lo seg skakk første gang han hørte det.

«Hvem sa du?»
«T.S Elliot.»
«Og hva sa Elliot til deg?»
«Vel, da jeg gikk i parken den morgenen sa han: Let us go then, you and I, with the evening stretched out against the sky, like a patient etherized upon a table.…»
«Akkurat ja.»

Det var et av de øyeblikkene jeg så for meg at han skriblet «ravende gal» på blokken sin mens jeg ikke så på. Uansett- det har vært Keats og meg siden luktesansen kom tilbake. Jeg borer fingrene ned i klissvått, knallrødt løv og hører ham kremte «To Autumn:» bak ryggen min, før han går over til å beklage seg over at han døde av tuberkolose så forferdelig ung. 24 år er ikke lange dikterlivet, selv for en romantiker. Slik går vi gjennom Ullevål Haveby, forbi bugnende epletrær, under et rødorange tak av lønneblader.

With fruit the vines that round the thatch-eves run;
To bend with apples the moss’d cottage-trees,
And fill all fruit with ripeness to the core;

Frisk oktoberdag

Høsten er betryggende. Verden modnes, mørkner og svalnes og jeg nyter rituale med å ta av og på skjerf og hansker i gangen. Mr. Jackson tryller telys og tekanne på bordet mens kvelden hvisker ut den intense gulfarven på trærne i hagen. Vi fanger de kalde, klare morgnene og de fuktige, velduftene ettermiddagene ute i parken sammen. Keats rusler siden av oss og lyrikken hans smyger seg inn i de våte bladene under føttene våre og sklir i ett med den regntunge himmelen. Naturen setter opp en siste forestilling før den går i dvale. Jeg er iskald på nesetippen og varm på innsiden, og Keats og jeg er enige om at det er for lite poesi om høsten der ute.

Vakkert løv

Bilder fra Frosk.org

19 kommentarer om “Seasons of mists and mellow fruitfulness

  1. Jeg må bare si; tusen takk for mange gode innlegg 🙂 Jeg har nå ligget på sofaen de to-tre siste timene å kjempet mot søvnen mens jeg mer eller mindre systematisk lest meg igjennom det meste av bloggen din. Jeg klarte ikke gi meg før jeg hadde bladd meg igjennom alt!

    Kine’s last blog post..Mine hemmeligheter

  2. Tilbaketråkk: Høstpoesi « Livet leker
  3. Men kjære deg, Ida! Elliot og jeg går rett som det er sammen! Do I dare to eat a peach! Shall I part my Hair behind? osv. Og hva er vel kjekkere? In the room the women come and go, talking of Michaelangelo – dette skjer da til stadighet! Jeg elsker, elsker The love song of J. Alfred Prufrock.

    Jeg og Anna Watson har akkurat flyttet inn i en ny leilighet sammen, en høyblokk på toppen av et fjell, nesten jaffall. På taket er det fantastisk utsikt over Bergen, og min romantiske drøm er at jeg skal få bedtime-besøk av en kjekk ung mann – jeg har ingen i kikkerten foreløpig – og at jeg skal dra ham med meg opp på taket, i solskinnet, og resitere Composed upon Westminister Bridge av Wordsworth.

    Earth has not anything to show more fair:
    Dull would he be of soul who could pass by
    A sight so touching in its majesty:
    This City now doth, like a garment, wear
    The beauty of the morning; silent, bare,
    Ships, towers, domes, theatres, and temples lie
    Open unto the fields, and to the sky;
    All bright and glittering in the smokeless air.
    Never did the sun more beautifully steep
    In his first splendour, valley, rock, or hill;
    Ne’er saw I, never felt, a calm so deep!
    The river glideth at his own sweet will:
    Dear God! The very houses seem asleep;
    And all that mighty heart is lying still!

    OOhhhh… Toppen av fabulousness! Kan bare toppes ved at han viser seg å være en Henry Tilney. Forresten, hvem som helst av Austen-drømmemennene. Kanskje med unntak av Edmund Bertram. Men Tilney er min favoritt. Tror jeg.

    Kommer du til bergen noe i oversiktelig fremtid? jeg savner deg!

  4. Råbra! Nå har jeg lest en god del av bloggen din, jeg har merket den, skrevet den ned og skal så absolutt følge med (og lese alt)!

    – aElin

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.